Øysten Djupedal er i fri flyt fra SVs løfte. Han faller dypt inn den skolepolitiske virkeligheten der han skal lage bedre skole med mindre penger enn han hadde regnet med, skriver redaktør Magne Lerø.

Øystein Djupedal har oppholdt seg en uke i en virkelighet som befinner seg milelangt fra SVs løfte.

Kunnskaps- og oppvekstminister Øystein Djupedal har fått et heller ublidt møte med virkeligheten. Etter at han hadde sittet i statsrådstolen i fire dager, måtte han gjøre det klart at mange av de løftene SV ropte høyest om i valgkampen, er det bare å glemme. Og det ser ut til at han har valgt å ta alle løftebruddene i ett jafs, i håp om å bli ferdig med det.

– Det koster mye å utvide skoledagen, sier Djupedal til Aftenposten. Så sant, så sant.

SV ville ha

• gratis skole og skolefritidsordning, nå nøyer de seg med lavere SFO-priser.
• full barnehagedekning i løpet av ett til to år, men Djupedal åpner nå for at man ikke klarer det før i 2009.
• makspris i barnehagen på 1750 kroner måneden fra 1. januar 2006. Nå blir det kr 2250 fra årsskiftet av, og 1750 innen 2007.
• 30 timers skoleuke i barneskolen, og 35 i ungdomsskolen. I Soria Moria-erklæringen heter det «gradvis opptrapping til 28 timer».
• gratis skolemat, mens det i Soria Moria-erklæringen heter «frukt og grønt» og «forsøksordninger med skolemat».

Dette var omtrent som ventet. Når det gjelder pengebruk har SV og Frp alltid operert i en egen klasse og selvsagt kapret en del velgere på det. Men noe dramatisk fall i oppslutningen vil neppe SVs tilbaketog på utdanningspolitikkens område betyr. De fleste som tvilte på realismen i alle SVs løfter, forlot nok partiet før valget.

Øystein Djupedal har samtidig gjort det klart at han ikke vil gå i gang med å slette alle spor etter Kristin Clemet så raskt som råd er. Men han vil forta såpass med endringer at han kan si at «Clemet-skolen» ikke føres videre. Det blir innstramninger når det gjelder private skoler, men det må skje uten at han legger kjelker i veien som rammer elevene. Det blir selvsagt endringer når det gjelder nasjonale prøver og offentliggjøring av karakterer.

Kristin Clemet var en av regjeringens tungvektere, og fikk utrettet mye som utdanningsminister. Det glapp siste året. De nasjonale prøvene var ikke forankret godt nok hos de som skulle gjennomføre dem og bruke resultatene på en konstruktiv måte. Endringstempoet ble for høyt på slutten. Altfor mange lærerne ble ikke medspillere, men motspillere. Lærerne hadde godt av den typen styringsmessig utfordring som Clemet representerte, men det ble for sterk ovenfrastyring. Når dårlig kommuneøkonomi førte til kutt i skolebudsjettene, ble det altfor mange i skolen som opplevde at det ikke var samsvar mellom ord og handling i regjeringens skolepolitikk.

Øystein Djupedal må finne sin stil, sine grep og sin strategi for videreutviklingen av norsk skole og barn og unges oppvekstmiljø. Det må handle om mye mer enn mer penger. For finansminister Kristin Halvorsen kan ikke gi ham alt det han mener er nødvendig for å skape den skolen SV ønsker seg.

I forhold til SVs store og dyre løfter, er Djupedal ennå i fri flyt. Men han er tydeligvis i ferd med å få beina plassert i den politiske skolevirkeligheten. Øystein Djupedal er den ministeren SV forventer skal levere. Han skal gå i front for å lage en skole og et oppvekstmiljø der barna har det bedre og lærer mer enn de gjør i dag. Det mangler ikke på ambisjoner. Djupedals utfordring er å utvikle en politikk for økt kunnskap som kan få oppslutning både i SV og i skolen.