Navarsete trår på konkurransebremsen

Mens Karita Bekkemellem snubler i sine egen styringsforviklinger, og Odd Eriksen forsøker å finne opp nye verktøy, tråkker Liv Signe Navarsete på bremsen og er rede til å ta konsekvensene av å stoppe konkurranseutsettingstoget, skriver redaktør Magne Lerø.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har gitt beskjed om at nesten 800 oppsigelser i Jernbaneverket skal trekkes tilbake. Hun ønsker ingen konkurranseutsetting på drift og vedlikehold av jernbanenettet. Dette kommer ikke som noen overraskelse. Soria Moria-erklæringen gjør det tindrende klart at konkurranseutsettingen skal bremses kraftig opp. Jernbanedirektør Steinar Killi var tidlig ute etter at det ble klart at de rød–grønne vant valget med å be om at oppsigelsene ble trukket tilbake. Så dette har ligget i kortene lenge.

Navarsete sier til NRK at det er behov for omstiling innen Jernbaneverket, men at hun ikke regner med at det blir dyrere at Staten selv tar ansvar for vedlikeholdet. I et overordnet perspektiv kan hun ha rett i det. Det er allerede brukt over 100 millioner i sluttpakker, og det hadde gått med flere hundre til for å få ut de siste 800. Vi måtte ha regnet med at en god del av de ansatte i Jernbaneverket ikke hadde fått seg ny jobb, og endt opp som arbeidsledige eller uføretrygdede.

Man hadde nok spart noen millioner på de årlige driftsbudsjettene, men når en tar hensyn til uføretrygd og sluttpakker blir regnestykket et annet.

Navarsete beslutter innen for sitt myndighetsområde, og hun tar konsekvensen av det hun bestemmer seg for. Man kan være uenig i beslutningen, men det henger i alle fall sammen.

Karita Bekkemellem gjør det motsatte. Hun vil rekvirere mer likestilling i næringslivet, men hun er medlem i et parti som ikke makter å gjennomføre sine egne likestillingsmål. Jens Stoltenberg har utnevnt de som er best kvalifisert. Det samme har de gjort i Stortinget. Det er blitt langt flere menn enn kvinner i de viktigste posisjonen. Slik Jens Stoltenberg leder, skal det ikke være lov å lede i næringslivet. Her skal kvinner som er dårligere kvalifisert enn menn inn i styrene. Investoren Reiulf Rustad sa på NRK Standpunkt i går at han leter etter medlemmer til styrene blant de som har vært toppleder eller hatt viktige lederstillinger i bedrifter og blant investorer. I den siste gruppen er det én kvinne for hver femtiende mann, og det er om lag 1–15 i disfavør når det gjelder kvinner i lederstillinger i næringslivet. Karita Bekkemellem mener man finner dyktige kvinner som har lyst til å sitte i styrer i egne databaser. Det er bare å søke. Den som leter finner.

Det er nå tydelig for alle og enhver at politikerne gir pålegg til næringslivet som de ikke klarer å etterleve selv. Det store spørsmålet er om næringslivet kommer til å ta bryet med å rette seg etter kjønnskvoteringsloven.

I den opphetede striden rundt Union gikk de rød–grønne langt i å love at de skal sørge for at den slags ikke skjer igjen. Det bebudede forbud mot nedleggelse av lønnsomme bedrifter er nå blitt til påbud mot å selge hvis man vil legge ned en lønnsom bedrift. Næringsminister Odd Eriksen vil ha en ny ervervslov som gjør det mulig å tvinge fram et salg av nedleggingstruede bedrifter. Her må han holde tunga rett i munnen. Den gamle ervervsloven ble vraket fordi den ikke ble brukt. Siden den tid har vi fått en ny konkurranselov. Eriksen må nå forsøke å finne på noen nye verktøy, som ikke rammes av EØS-avtalen. Han må finne ut av hvordan lønnsomhet skal defineres og i hvilket tidsperspektiv det skal ses. Videre må det fastsettes prosedyrer for hvordan et salg skal skje og til hvilken pris. Han må sikre seg at bedriftene ikke går på billigsalg for så å bli lagt ned kort tid etterpå fordi det viser seg at det var vanskelig å få lønnsom drift.

Det er også et spørsmål om loven skal gjelde for all bedrifter, eller bare for de store. Hvis en eier av en småbedrift mener det ikke er grunnlag for å produsere i Norge, skal det da ikke være lov å flytte produksjonen for eksempel til Baltikum. Hvem skal avgjøre det? Skal man søke Eriksen om lov? Eller skal de ansatte kunne sette foten ned?

Vi er ikke overbevist om at Eriksen makter å skaffe seg den slags verktøy som de drømte om på Soria Moria. Så langt minner det mest om demonstrasjonspolitikk. Men Eriksen slipper ikke like lett unna som Karita Bekkemellom. Han må ta ansvar for den loven han vil foreslå. I virkeligheten betyr den jo at han selv blir en slags «superbedriftsleder» som kobles inn når det begynner å gå såpass dårlig med en bedrift at eierne vil stenge dørene. Da skal Eriksen hoste opp noen som vil overta for en billig penge. Dette kan det bli mye surr av.