Det er en myte at EU-landene er reneste lykkeland når det gjelder alkohol. Problemene vokser dem over hodet. Økte avgifter og reklameforbud er på vei, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen synes å regne EU-landene som det reneste lykkeland når det gjelder alkohol. Her er prisene lave, folk drikker med måte og man plages ikke med fyll og spetakkel takket være en ansvarlig alkoholkultur. Dette er en myte.

I flere EU-land er en nå alvorlig bekymret over alkoholens skadevirkninger. Nå tas det grep. Små jordskjelv er i ferd med å ryste EUs liberale alkoholpolitikk.

– Vinlandene har innledet en slags dommedag over seg selv, sier politisk rådgiver i Actis (rusfeltets samarbeidsorganisasjon) Anders Ulstein til Vårt Land. Han har fulgt utviklingen i alkoholpolitikken i EU fra organisasjonens kontor i Brussel i fire år. Ulstein sier det er ekspertene som vinner fram overfor myndighetene. Det er ikke snakk om folkelige bevegelser som driver strengere restriksjoner fram. Nå er det legitimt å snakke om rus i EU for å begrense forbruket.

Allerede for seks år siden utpekte den ledende franske avisen Le Monde «alkoholen som folkefiende nummer en». Vinforbruket i Frankrike er redusert med 10 prosent, og nå er det kun 23 prosent av befolkningen som sier de drikker vin daglig.

Spania, Portugal og Hellas vil øke alkoholavgiftene. De tre landene har nå, sammen med Italia og Frankrike, delvis eller helt forbud mot reklame for alkohol på tv.

I Tyskland er ølforbruket gått ned fra 135,9 liter per person til 117,7 liter. Den samme utviklingen skjer i Belgia. I Tyskland ble det innført avgift på rusbrus for å begrense forbruket, og EU sier de vil redusere støtten til vinbøndene. Politikere er bekymret for utviklingen av vold som kommer med for høyt alkoholforbruk. Voldskriminaliteten i Skotland er doblet de siste årene. Dette har klar sammenheng med alkoholbruken.

Det er milevid avstand mellom avgifts- og alkoholpolitikken som føres i Norge og i de fleste EU-landene. Men norsk og svensk politikk på dette området blir det ikke lenger ristet på hodet av. Det er nå i ferd med å bli god latin hos myndighetene at man må bruke pris og redusert tilgjengelighet som virkemidler for å få ned alkoholbruken.

Vin- og ølindustrien har stor makt i EU. Men de opplever nå i økende grad at myndighetene vender det døve øret til deres advarsler mot å forsøke å regulere alkoholbruken. EU har ikke råd til å la være. Det koster for mange milliarder å la folk drikke som de vil, og la næringslivsinteressene få reklamere og selge som de vil. Konsekvensen av for høyt alkoholbruk tynger helse- og sosialbudsjettene.

Den utviklingen som er i gang i EU bør få Høyre og Frp til å tenke nytt om sin alkoholpolitikk. I regjering har Høyre fulgt den alkoholpolitiske linjen det er flertall for. Men partiets politikk er at avgifter må reduseres. Det samme mener Frp. Ut fra den forskningen som er gjort, kan vi hevde at det er bevist at lavere pris og økt tilgjengelighet vil føre til økt forbruk og økte skadevirkninger.

Det ble ikke noe av de drastiske kuttene i alkoholavgiftene som statsminister Gøran Persson tok til orde for i Sverige. Det fortsetter som før, med et avgiftsnivå som er betydelig høyere enn i Danmark, men også betydelig lavere enn i Norge. Det lever de godt med. Det samme gjør vi i Norge. I et land hvor folk har bedre råd enn i de fleste land i verden, trenger vi høye priser på alkohol for at å hindre at folk drikker mer enn de gjør i dag. Så enkelt er det.

Servitørene i Oslo har tatt til orde for en kraftig reduksjon i antall skjenkesteder i byen. De mener det blir for mye fyll og spetakkel, fordi det er for mange useriøse aktører i bransjen. Lokalbefolkningen har bedt politikere gripe inn. De godtar ikke forstyrrelser rett utenfor der de bor til langt på natt flere dager på rad. Det er nødvendig at politikere griper inn og stenger kranene der hvor det utvikler seg miljøer med mye fyll og spetakkel, til sjenanse for byens borgere.