Politisk korrekte avvikere

Jürgen Habermas advarer mot sekularisme, politisk korrekt sensur og ensretting i den offentlige samtale. For tiden er det særlig de som mener noe annet om homofili enn det som er politisk korrekt, som blir kjeppjaget i alle medier, skriver redaktør Magne Lerø.

For andre gang i løpet fire dager har Klassekampen et førstesideoppslag om tro og religion. Lørdag gjaldt det utviklingen av religiøsitet i Europa. I dag rapporterer avisen fra Bergen, der den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas holdt Holberg-foredraget ved Universitet. Habermas er kanskje den blant nålevende akademikere som i sterkest grad har lagt pressmisser for utviklingen innen flere fagområder. Han er mest kjent for sine teorier om «herredømmefrie dialoger» og om de premisser kommunikasjon og teoridannelse skjer ut fra både innen de akademiske fag og i opinionen.

I går advarte han mot å nekte religiøse personer å ytre seg offentlig i et religiøst språk og grunngi sin overbevisning i dette språket. Han advarte mot at sekularismen får dominere den offentlige samtale, og avviser å stille som krav til alle som deltar i den offentlige samtale at de utelukkende får argumentere ut fra et felles rasjonelt grunnlag.

– Den liberale staten må ikke omsette den nødvendige institusjonelle separasjonen av religion og politikk til en upassende mental og politisk byrde for alle borgere som følger en tro, sa Habermas, og minnet om at ulike former for tro er på frammarsj i dagens Europa.

Innen de politiske organene mener Habermas imidlertid at man bare kan tillate ytringer og begrunnelser som alle borgere – religiøse og sekulære – kan dele.

Habermas advarsler har relevans til mediene og til politikere som vil gripe inn overfor trossamfunn som opptrer i strid med det som storsamfunnet har definert som politisk korrekt. I nåværende regjering er Karita Bekkemellem den fremste eksponenten for dem som vil forby det et stort politisk flertall er sterkt imot. Det er i debatten om homofili dette blir tydeligst.

Frelsesarmeen har blitt hardt kjørt i dagevis i flere medier for at de har inntatt det samme standpunkt som Kirkemøtet i Den norske kirke – som har sagt nei til homofile samboende prester. I Frelsesarmeen har offiserene mye av den samme posisjon som prestene i en kirke.

Karita Bekkemellem har sagt at hun vil endre loven, slik at denne typen diskriminering ikke blir tillatt. Kirkeminister Trond Giske har gjort det klart at det ikke blir aktuelt.

Mange kristne mener at «homofil praksis er i strid med Gud vilje eller synd», som det heter. Ingen politiker våger å mene noe slikt offentlig. Dagfinn Høybråten ble i lang tid kjeppjaget av Dagbladet og kalt mørkemann, fordi han tilhører et kirkesamfunn som ikke har gitt homofile full likestilling. Han ble kritisert for ikke å ville uttale seg. De politisk korrekte forlangte at han skulle ta avstand fra praksis i det kirkesamfunn han er et vanlig medlem av.

Hva Høybråten personlig mener om homofili, er det ingen som vet. KrF politikere snakker heller ikke om hva de personlig mener, men understreker at dette må kirkesamfunnene selv få avgjøre.

I fjor måtte den italienske politikeren Rocco Buttiglione trekke seg som EU-kommisjonær. Han er katolikk og ble spurt av mediene om han anså homofili som synd. Han svarte at han som katolikk kanskje anså det for å være en synd, men understreket at man skal skille den private moralske overveielse fra den samfunnsmessige Som kommisjonær ville han verne alle minoriteter, også homofile

Mer skulle det imidlertid ikke til før det kokte over hos Europaparlamentets venstrefløy, herunder danske radikale og sosialdemokrater. Han ble tvunget til å trekke seg.

Buttiglione sa til i et intervju med Kristelig Dagbladet i den forbindelse at det finnes en antikristen og en homoseksuell lobby som starter kjøret mot de som ikke er på linje

– Jeg gjorde det meget klart at jeg er en sterk forsvarer av ikke-diskriminering. Men det var ikke nok. De ville inn i min samvittighet og ha meg til å se at man ikke bør være moralsk anfektet av homoseksualitet. Men det kunne jeg ikke, for jeg mener ikke de har rett. Det ville vært imot min samvittighet, og det ville vært imot min kirkes lære og de fleste kirker i Europa og i verden forøvrig, sa Buttiglione.

Hadde han gjort som Dagfinn Høybråten og nektet å uttale seg, hadde han nok blitt valgt. Kirkesamfunnene kommer til å innta en mer åpen og inkluderende holdning til homofile. Politikerne må ikke sette til side religionsfriheten og gjøre dem til lovbrytere. De bør heller trene seg til å høre hva de mener. Ifølge Habermas er det sunt for demokratiet, og i samsvar med intellektuelle redelighet.

 

Stangeland må trekke seg

Styreleder Magnus Stangeland bør solidarisere seg med Monica Kristensen Solås og trekke seg. De har gjort en for dårlig jobb begge to. De er begge realitetsforvirret, og bør forstå at det er best for Redningsselskapet om de pakker sammen, skriver redaktør Magne Lerø.

President Magnus Stangeland i Redningsselskapet har stått fram som Monica Kristensen Solås’ lojale forsvarer i alle tumultene hun har viklet seg inn i det siste året. I går suspenderte han henne fra stillingen som generalsekretær. Kristensen Solås svarer med full krig. Hun har sagt nei til sluttpakke og sier suspensjonen er basert på løgn. 6. desember planlegger landsstyret i selskapet å gi henne sparken.

Det blir imidlertid langt fra noen plankekjøring i styret. Styremedlem Gunnar Knudsen sier til Aftenposten i dag at han vil forsvare henne.

– Vi i styret må ta et vesentlig ansvar for alt som har skjedd. Hun har ikke gjort annet enn det styret hele veien har pålagt henne å gjøre. Vi har aldri gitt henne negative kommentarer i styresammenheng, sier Knudsen. Han hevder at styret er delt på midten når det gjelder suspensjonen av Kristensen Solås. De som var imot suspensjonen la på røret før avstemning. Se det.

Magnus Stangeland sier til VG at han ikke vil svare på om han har tillit til Kristensen Solås. Men han får seg til å si at det er små muligheter for at hun kan fortsette som generalsekretær. Det er ikke hverdagskost at en styreleder klarer å surre såpass i en konflikt med daglig leder. Dette kan ikke tolkes på andre måter enn som en oppsigelse.

Monica Kristensen Solås har etter hvert mistet tillit blant ansatte og tillitsvalgte. Hun innser dessverre ikke at hun med sin lederstil og mange uheldige disposisjoner er blitt et så stort problem for Redningsselskapet at hun ikke kan fortsette. Det beste er at landsstyret neste tirsdag sier henne opp. Om man har saklig grunn for oppsigelse i juridisk forstand, er ikke godt å si. Det måtte da være at Stangeland får rett i at den versjonen hun har presentert for landsstyret når det gjelder overvåkning av ansatte via e-post, ikke samsvarer med de faktiske forhold. Når Kristensen Solås får tenkt seg om, vil hun nok godta en sluttavtale framfor å føre sin sak for fulle hus i retten. Redningsselskapet er heldige hvis de kommer ut av det med å betale en årslønn. Det kan fort koste mer.

Da Kristensen Solås ble sykemeldt for to måneder siden, tauet Magnus Stangeland inn Kjell L. Brevik som fungerende generalsekretær. Han har uttalt at han skal rydde opp. Dette er blitt oppfattet som om han skal rydde opp etter Kristensen Solås. I VG kritiserer han Kristensen Solås offentlig for å ha lest ansettes privat e-poster. Til Aftenposten sier han at Redningsselskapet nå skal igjennom en ekstern granskning og ikke en intern, slik styret nylig vedtok. Det som kommer fram skal, ifølge Brevik, brukes til å «lufte skikkelig ut». Forvirringen om hva som skal granskes, luftes og ryddes opp i, synes ingen ende å ta.

Styremedlem Gunnar Knudsen sier til Aftenposten at han er blitt skeptisk til Brevik og at ansettelsen av ham var et hastverksarbeid.

Magnus Stangeland har ikke tillit fra de som representerer Nordland, Rogaland og Agder i Landsrådet. Han leder et styre som er splittet. I tillegg kommer alle problemene som situasjonen skaper blant de ansatte. Det beste Stangeland kan gjøre er å trekke seg, etter at styret har vedtatt å si opp Kristensen Solås. Da kan et nytt styre starte arbeidet med å finne en ny generalsekretær

Stangeland har også en moralsk plikt til gå sammen med Monica Kristensen Solås. Hun fortjener ikke hele skyllebøtta for det som har skjedd i Redningsselskapet det siste året. Han bør innse at han i samarbeid med Monica Kristensen Solås ikke har ledet Redningsselskapet på en tifredsstillende måte.

– De driver et menneske mot selvmord, sier hun til Dagbladet. Ved at flere i styret trekker seg, tar man ansvar og deler den smerte det er å ikke klare å skjøtte sitt ansvar og løse sin oppgave på en god måte. Denne saken er et eksempel på at styret og daglig leder sammen må ta ansvar ved å trekke seg. Andre kan gjøre jobben betydelig bedre enn de klarer i den situasjonen som er oppstått.

 

Rød–grønn sjef i blå NHO

Stein Lier-Hansen i Norsk Industri vil ha Stoltenberg framfor Bondevik, kvitte seg med ideen om næringsnøytralitet og tenke annerledes enn Finn Bergesen i NHO. Større mangfold på arbeidsgiversiden er positivt, skriver redaktør Magne Lerø.

I NHO er man opptatt av å avspeile bredden i næringslivet. Her finner vi ansatte og tillitsvalgte fra de fleste partier. Allikevel er det slik at de fleste assosierer blått, borgerlig og høyrepolitikk med NHO. Før valget i høst la da heller ikke NHO-ledelsen skjul på at de foretrakk at Bondevik-regjeringen fortsatte. President Erling Øverland og direktør Finn Bergesen jr. anbefalte til og med Bondevik å sluke en stor og vond kamel for å beholde makten, nemlig å ta Carl I. Hagen og hans populistiske følge med inn i regjeringen. Nå må Finn Bergesen jr. gjøre det beste ut av det med Jens Stoltenbergs rød–grønne følge. De har allerede begynt å lufte sine bekymringer for hvordan det vil gå.

Den som ikke er bekymret, er lederen for det nye storforbundet som i dag se dagens lys, Stein Lier-Hansen. Med 2000 medlemsbedrifter og 110 000 ansatte, vil Norsk industri utgjøre 25 prosent av NHO. Nest etter Finn Bergesen jr. blir Lier-Hansen den mest sentrale talsmann for NHO. Og Stein Lier-Hansen er ikke på linje med Bergesens NHO-linje i viktige spørsmål.

Lier-Hansen har vært statssekretær for Ap i Miljøverndepartementet. Han legger ikke skjul på at han mener en rød–grønn regjering er det beste for industrien, og begrunner det med at den nye regjeringen står for en mer aktiv industripolitikk.

– Norsk myndigheter må ha det samme konkurranseinnstinktet som i andre land og kjempe for egen industri, sier han til Dagsavisen. Han vil bort fra den såkalte næringnøytraliteten som Bodenvik-regjeringen sto for, og mener de politiske visjoner som er nedfelt i Soria Mori-erklæringen, er i tråd med industriens interesser. Spørsmålet er om Lier-Hansen får hele NHO med på en slik «industrien og staten hånd i hånd»-tenkning som han tar til orde for.

Lier-Hansen var kritisk til at NHO-ledelsen tok til orde for at Frp burde trekkes inn i regjeringen. Da NHO-sjef Finn H. Bergesen jr. hevdet vi var blitt en nasjon av sytere og mente dette kunne forklare noe av det høye sykefraværet, understreket Lier-Hansen at arbeidsgiverne hadde ansvar for å skape økt trivsel på arbeidsplassen.

Industrien i Norge bygges ned. For Stein Lier-Hansen blir det for enkelt å rope høyest mulig om lavest mulige skatter for bedriftene. Han vil for eksempel at staten skal sikre norsk industri kontrakter når forsvaret skal gjøre milliardhenvisninger ved kjøp av nye våpensystemer. Han vil at staten aktivt skal bruke avgiftspolitikken for å styre norsk industri. Den nye satsingen på CO2-frie gasskraftverk er et annet eksempel på at industrien og myndighetene kan gå sammen om å utvikle ny teknologi som senere kan blir god butikk.

Stein Lier-Hansen og industriminister Odd Eriksen må finne ut av hva som kan gjøres for å legge forholden til rette for at vi kan ha en leverende industri her i landet. Odd Eriksen sier til Dagsavisen i dag at det kan bli aktuelt for staten å kjøpe seg opp i bedrifter for å sikre norsk eierskap. Vi tror ikke det er det mest fornuftige staten kan bruke pengene på. Det hjelper ikke med norsk eierskap hvis ikke industriproduksjonen er lønnsom. Odd Eriksen liker ikke at arbeidsplasser knyttet til produksjon av sjokolader på Freia blir lagt ned. Det kan han gjerne beklage, men dette er ikke noe han kan gjøre noe med. Vi regner med at Stein Lier-Hansen vil la kampen handle om de lange linjer, og ikke kamp mot eierne for å behold enkeltbedrifter.

 

Statlig monopolmakt

Det forbrukerne minst av alt er tjent med er statlige aksjeselskaper som gir mulighet til å utnytte sin monopolmakt i markedet. Postens prispolitikk mot de små og svake – mens politikerne står tafatte på sidelinjen – er intet vakkert syn, skriver redaktør Magne Lerø.

Fornyelsesminister Heidi Grande Røys setter Konkurransetilsynets vedtak om at Statkraft må selge Trondheim energiverk for å beholde konkurransen i Midt-Norge til side. De rød–grønne ønsker ikke private sterkere inn på eiersiden i energisektoren. De vil ha et stort og sterkt Statkraft.

Samferdselsminister Liv Signe Navasete utsetter å innføre fri konkurranse på brev under 100 gram. Hun frykter også at private aktører skal skape problemer. Posten ønsker ikke utsettelse. De er klar for konkurranse over hele linja.

Politikerne er i ferd med å velge mellomløsninger som skaper uklarhet i forhold til det de vil oppnå. Vi ser stadig klarere at en virksomhet som organiseres som et aksjeselskap, opptrer som alle andre kommersielle aktører i det markedet de er i. Når konkurransen på kraft blir mindre i Midt-Norge, fører det til at forbrukerne får dyrere strøm. Politikerne kan ikke styre Statkraft med pålegg om ikke å ta ut den prisen markedet tåler.

Et stort og sterkt Statkraft er en god idé. Men det er ikke en god idé at de skal ha nærmest monopol her hjemme, når politikerne først har sluppet kontrollen med dem. Statkraft bør få mulighet til å vokse internasjonalt, slik som Telenor. Vi må heller ikke være allergiske mot at utenlandske selskaper etablerer seg i Norge. Det er positivt for konkurransen. Det er i forbrukernes interesser. Men gjennom sitt eierskap i for eksempel Statkraft, må staten sørge for at Statkraft er en dominerende aktør her i landet.

Posten eies av staten helt og fullt. I markedet gjør de imidlertid som de vil. Politikerne står maktesløse. Det har vi sett når det gjelder den kraftige portoøkningen for aviser og blader.

– Vi etterlyser større vilje fra politikerne til å styre Postens prisvurderinger. I realiteten utnytter Posten sitt monopol til å tjene mer penger og til å skvise en av sine største kunder, sier direktør Even Trygve Hansen i Fagpressen til Propaganda. I et brev til Post- og teletilsynet ber Fagpressen om en vurdering av hvordan Posten skal og bør forholde seg til den konsesjon som er gitt i forbindelse med bladportosystemet.

– Det er mer enn betenkelig at Posten, som totalt dominerende aktør på dramatisk vis, kan øke sine priser uten at noen griper inn. Å konkurranseutsette statlig virksomhet forutsetter at det finnes konkurrenter på banen. I dag er det ingen konkurrent på landsbasis til den distribusjonen Posten kan yte. Da er det direkte umoralsk å utnytte sitt fortrinn i markedet på denne måten, sier Hansen.

Etter å ha tenkt seg om, har Liv Signe Navarsete konkludert med at hun ikke kan foreta seg noe. Hun må bare sitte og se på at posten forsøker å melke markedet så godt det lar seg gjøre. Siste ord er ikke sagt i denne saken. Det kan være at Post- og teletilsynet eller Konkurransetilsynet har merknader til det Posten foretar seg.

Posten kommer til å miste mange kunder som følge av at de skrur opp portoprisen. En del blader makter ikke kostnadsstigningen og vil gå inn. Noen vil øke prisen, som igjen vil føre til at flere sier opp. Noen vil komme ut sjeldnere. Andre vil satse på å få levert avisen eller bladet med avisbudene.

Det eneste politikerne kan gjøre, er å øke støtten til de aviser og blader som rammes hardest. Hvis ikke det skjer, blir kulturminister Trond Giske om fire år møtte med at det aldri har blitt lagt ned så mange aviser, blader og kulturtidskifter som i den tiden han har vært minister.

 

Admiral i reiseregningsraid

Kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik står til stryk når det gjelder dømmekraft. Om han er en lovbryter, er det for tidlig å si noe om. Men det er like ille at ledelsen i Forsvaret har vært i ørska når Karlsvik har kommet med sine reiseregninger, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Aftenposten og Dagbladet offentliggjør i dag eksempler på hva kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik har ført opp på reiseregningene sine. Her finner vi eget golfutstyr for til sammen 11 000 kroner, blomsterbuketter til 1700 kroner, inngangsbilletter for femten personer til dyrepark, mange og fine middager – bare for å nevne noe.

I tillegg skal han ha tjent penger på å leie ut hytten sin til Forsvaret, fått dekket deler av konas 40-årsdag, ha feriert i Karibia på Forsvarets regning, strødd om seg med gaver til personer han var opptatt av å ha et godt forhold til og fått utbetalt overtid han ikke hadde rett på.

Forsvaret ser nå nærmere på Karlsviks reiseregninger siden 2001. Det er på tide. Det vanlige er at reiseregninger skal godkjennes av en overordnet før de utbetales. Det går vi ut fra også gjelder for admiral Karlsvik. Det betyr at overordnede har gått god for de reiseregningene han har sendt inn. Karlsvik kan da hevde at han har vært i god tro. Her er det full åpenhet. Han har ikke forsøkt å skjule noe som helst. Hvis en underordnet fører opp kostnader på en reiseregning som er i strid med reglene, plikter både regnskapsfører og ens overordnede å sette foten ned. Hvorfor har ikke det skjedd i dette tilfellet?

Det har også vært hevdet at Karlsvik har trikset til seg overtid han ikke har hatt rett på. Også her bør det stilles spørsmål om hva de overordnede har godkjent. Hvis Karlsvik har skrevet overtid uten å ha jobbet overtid, er dette Karlsviks ansvar alene. Det er jevngodt med underslag. Hvis han har ført opp overtid fordi han har tolket regleverket slik at han har rett til det, er det hans overordnede som har ansvaret.

Etter alt det som er virvlet opp omkring Karlsviks pengebruk, undrer det oss at ikke noen i Forsvaret har gitt ham beskjed om å skjerpe seg tidligere. Om en offiser utnytter systemet og karrer til seg godtgjørelse han ikke har rett til, er det alvorlig. Men det er enda verre om det i forsvaret er en kultur som gjør at ingen våger å overprøve admiralers disposisjoner.

Da Victor Norman var statsråd, ble hans pengebruk brettet ut i full offentlighet. Her var det mye spising på fine restauranter, men ulovlig var det ikke. Det ble en stor offentlig diskusjon om han hadde gått ut over statens regler for representasjon.

For noen uker siden skrev Se og Hør om Eva Joly som hadde betalt nærmere 2000 kroner i tips etter en middag, at hun hadde skyhøye taxiregninger og reiste på første klasse med fly. Hun måtte finne seg i å bli beskrevet som en som lever råflott på statens regning. Men ulovlig er det ikke. Det er Jolys sjefer som må ta ansvar for å sette rammer for hennes pengebruk.

Det kan være at Karlsvik i det stor og hele ikke har gjort noe mer galt enn å leve råflott på statens regning. Det er det også andre som har gjort. Han har ofte tatt spanderbuksene på og likt å være en admiral som både kan invitere kadetter på moro i Dyreparken i Kristiansand, strø om seg med blomster til 1700 kroner eller spandere sportsutstyr på forsvarsminister Kristin Krohn Devold.

Mediene er i ferd med å gjøre Karlsvik til skurk. Men vi vet ennå ikke om han har brutt norsk lov. Uansett er det hårreisende dumt å kreve at staten skal dekke golfsko til 1500 kroner. Like kritikkverdig er det at han faktisk får det utbetalt. Karlsvik står til stryk når det gjelder dømmekraft. Han kan umulig være den eneste i Forsvaret som mangler sunt og nøkternt folkevett.

 

Leger mister sugerørene

Leger bidrar selv til inntrykket av at yrkesgruppen er utstyrt både med stetoskop og sugerør. Nå skal det bli slutt på dobbeltroller, og det kan bli vanskeligere å komme til med sugerøret, skriver redaktør Magne Lerø.

Legene må nå bestemme seg. Hvis de vil jobbe på et av de offentlige sykehusene, får de ikke anledning til å jobbe på private klinikker på si. Helseforetakene vil «eie» sine leger helt og fullt. Kirurgen Espen Lund sier til NRK at han etter 20 år som ansatte i det offentlige helsevesenet, kommer til å slutte. Han vil heller jobbe hos Mjøskirurgene, hvor han er deleier.

Det er 540 ansatte i de offentlige helseforetakene som også arbeider i det private helsevesenet. De fleste av dem er leger. Hvor mange av dem som vil velge som Lund, er ikke godt å si. Hvis mange gjør som Lund, kan det bli større aktivitet ved private klinikker, stikk i strid med den politikken de rød–grønne skal føre ifølge SV.

Det har vært nok av eksempler på at leger har «tatt med seg» pasienter over til privat praksis. Det kan oppstå lojalitetskonflikter når en ansatt må fordele sin arbeidstid og oppmerksomhet mellom to arbeidsgivere. Særlig gjelder dette når den andre arbeidsgiveren blir oppfattet som en konkurrent. I realiteten er de private klinikker både konkurrenter og et supplement til de offentlige sykehusene.

Ingen arbeidsgivere godtar at ansatte jobber hos konkurrenter på fritida. Men i det offentlige helsevesenet har legene hatt en såpass sterk posisjon at de har kunnet innrette seg slik det har passet dem selv best. De siste årene har ellers vært preget av at alle ressurser har vært satt inn for å få ned ventelistene. Det har man klart. Nå er tiden inne for å rydde opp. Statssekretær i Helsedepartementet, Rigmor Åsrud, sier til NRK at opprydningen skal være unnagjort i løpet av neste år.

Den rød–grønne regjeringen har signalisert at de ikke ønsker en privatisering av helsesktoren, men Sylvia Brustad er en pragmatisk minister som neppe vil drive den typen markeringspolitikk mot de private aktørene som SV ønsker. Det er ikke slik at samfunnet kan styre legene til å fordele seg jevnt ut over alle landet sykehus. Leger vil etablere klinikker som vil betjene et marked, og som kan utføre tjenester som det offentlige betaler for. Kan de utføre en operasjon til en konkurransedyktig pris, vil de få oppdrag fra det offentlige.

Den opprydningen som nå skjer, er nødvendig. Ryddige forhold er både arbeidsgivere og arbeidstakere tjent med. Så får legene som vil leve av markedet, gjøre det. Det kan gi muligheter for større gevinst, hvis man er dyktig. Men det er langt større usikkerhet knyttet til å leve av markedet enn å være ansatt i det offentlige. Helseforetakene er blitt betydelig tøffere med å presse prisen på tjenester fra de private aktørene. Det aner oss at det vil være en god del leger som ikke vil ta sjansen på å si opp en god stilling i det offentlige for å satse på «markedet alene».

Og legene har det da ikke ille i det offentlige helsevesenet. Lederen for avdelingen som har ansvar for legeerklæringer ved Folkehelseinstituttet, Jørg Mørland, hadde i fjor en fastlønn på 900 000 kroner. I tillegg fikk han en million i overtid og kompensasjon knytte til en særavtale, skriver VG i dag. Ekspedisjonssjef Jens Gunvaldsen i Riksrevisjonen kaller det «en stygg sak». Mørland og flere andre leger ved instituttet har tjent flere hundre tusen kroner ekstra på å skrive ut legeattester utenfor normal arbeidstid.

Direktør Geir Stene-Larsen sier at Mørland har jobbet ekstremt mye og har strøket noe av overtiden. Men særavtalen er sagt opp fra 1. mai 2006.

Leger har bidratt til at det er skapt et inntrykk av at yrkesgruppen er utstyrt både med stetoskop og sugerør. Det ligger an til at det kan bli vanskeligere å komme til med sugerøret framover.

 

Tine til motangrep

Det ligger an til at Tine og Konkurransetilsynet ender i retten. Det aner oss at vi står overfor en kamp mellom liberalistene i Konkurransetilsynet og landbruks-Norge – representert ved Tine – som ikke vil bindes på hender og føtter, skriver redaktør Magne Lerø.

Tine avviser Konkurransetilsynets påstand om at selskapet har misbrukt sin dominerende stilling under kjedeforhandlingene med Rema 1000 og Ica i fjor. De mener tilsynet har feiltolket både bevisene og loven. Det blir ikke snakk om å betale en bot på 45 millioner, som Konkurransetilsynet har varslet.

– Mye av materialet Konkurransetilsynet har brukt for å bygge opp sin sak, er løftet ut av sin sammenheng eller feiltolket. Da bærer det fort galt av sted. Vår vurdering er at tilsynets sak står påfallende svakt, både bevismessig og juridisk. Vi ser heller ikke at tilsynet har støtte i konkurranseøkonomisk teori for sine konklusjoner, sier konsernsjef Hanne Refsholt, som reagerer på at tilsynet har forhåndsprosedert saken før et endelig vedtak er fattet.

Dag Swanstrøm i Synnøve Finden sier til Dagens Næringsliv at han er sjokkert over Tines reaksjoner, og mener det nå er en fare for at selskapet kan komme til å gjøre det samme igjen.

Konkurransetilsynet er sparsomme med kommentarer, men talskvinne Signe Horn sier til Dagens Næringsliv at hun har liten forståelse for det kraftige utspillet fra Tine.

– Selskapet har en selvfølgelig rett til å forsvare seg. Framgangsmåten i denne og likende saker gir nettopp rom for det. Det er bakgrunnen for at vi gikk ut med et forhåndsvarsel, og vi er selvfølgelig åpne for nye vurderinger etter å ha studert deres og andre parters svar, sier Horn.

Det er ikke godt å bli klok på hva dette betyr. Åpner hun for at Konkurransetilsynet kan komme til en annen konklusjon etter å ha lest svaret fra Tine? Er ikke tilsynet sikker i sin sak når man rykker ut med varsel om en bot på 45 millioner? Tilsynet driver da vel ikke med offentlig synsing?

Tine hevder at det er først nå de har fått anledning til å forklare seg. Hvis det er tilfellet, holder ikke tilsynets saksbehandling mål. Alminnelige krav til god saksbehandling er at man først får alle fakta og vurderinger på bordet, deretter trekker man konklusjonen. Konkurransetilsynet trekker offentligheten inn i sin egen prosess og rykker ut med brask og bram med foreløpige konklusjoner, som selvsagt blir oppfattet som en forhåndsdom.

Vi vil bli meget overrasket om Konkurransetilsynet ombestemmer seg og legger bort saken mot Tine. Like overrasket blir vi om Tine ombestemmer seg og godtar å betale en millionbot. Denne saken bør avgjøres i retten. Da får Konkurransetilsynet og Tine anledning til å framme sitt syn i full offentlighet, og retten vil avgjøre om det er Tine eller Konkurransetilsynet som har rett.

Vi trenger et sterkt og kompetent Konkurransetilsyn. Det er mulig vi har det. Men det undergraver Konkurransetilsynets autoritet når Tine påstår at tilsynet trekker sine konklusjoner uten at de har fått anledning til å uttale seg.

Fallhøyden blir stor for konsernsjef Hanne Refsholt, dersom det ender med at retten slår fast at Tine har brutt loven. Ved å argumentere så sterkt, bredt og prinsipielt som Tine gjør, blir en dom nærmest en underkjennelse av Tines strategi. Taper Tine, er det like mye en dom mot selskapets strategi som en refs for et enkelttilfelle. Derfor kan det fort gå politikk i denne saken. Det aner oss at vi står overfor en kamp mellom liberalistene i Konkurransetilsynet og landbruks-Norge representert ved Tine.

Mens denne saken vil rulle og gå i retten, er det ikke Synnøve Finden Tine først og fremst frykter konkurranse fra. Det er de stor internasjonale aktørene, som i stigende grad gjør sitt inntog på det norske markedet. Her vil Tine ha handlefrihet til å konkurrere og beskytte sin markedsposisjon. De har endatil åpnet for fusjon med andre for å stå styrket i konkurransen.

 

Turbulens rundt Flesland

Når Liv Signe Navarsete offentlig ber styret i Avinor om å sørge for ro innad, kan det like godt føre til mer uro. For flygelederne gjelder det å få samferdselsministeren som en alliert i kampen for å svekke Avinor-sjef Randi Fleslands posisjon, skriver redaktør Magne Lerø.

For Randi Flesland i Avinor er det nærmest blitt en normaltilstand å ikke ha de ansattes tillit. Å lese elendighetsbeskrivelser av forholdene i den organisasjonen hun leder, er blitt hverdagskost. Mediene stiller opp når man kan skrive om at en flygeleder i Bodø bryter sammen på jobb, at ekteskapene blant flygeledere i Røyken ryker i høyt tempo, og når spørreundersøkelser fra Bedriftshelsetjensten viser at flygeledere er frustrerte, slitne og presset. De forteller stadig at de er så overarbeidet at de snart ikke orker mer. Når juletrafikken starter, ser det ut til at de regner med å være utslitte og syke. Den som har skyld i elendigheten, er Randi Flesland og hennes nærmeste. Avinor selv hevder de har kontroll, og at det ikke er noe som tilsier at man ikke skal klare å avvikle juletrafikken.

Flygelederne hevder at flysikkerheten er truet, dersom ikke forholdene i Avinor blir bedre. Manglende flysikkerhet kan brukes som et argument for mye. Det ble hevdet at vedtaket om å flytte Luftfartstilsynet fra Oslo til Bodø også ville svekke flysikkerheten. Nå er det nedleggelse av flysentralen i Røyken som truer sikkerheten.

I august la Flyhavarikommisjonen fram en rapport, der man pekte på at Avinor ikke hadde fulgt opp arbeidet med flysikkerhet som forventet. Her ble det også stilt spørsmål ved om ledere med overordnet ansvar for flysikkerhet har den faglige kompetansen som er nødvendig. Luftfartstilsynet har også grepet inn og forlangt større avstand mellom flyene i innflygningen til Gardermoen, fordi det i år er blitt innrapportert 12 tilfeller der fly har vært så nære ved hverandre at flyalarmen er blitt utløst. Avinor forsvarer seg med at det ikke er noen fare. Alarmsystemet er overfølsomt. Det har ikke vært reell fare for kollisjon i noen av de innrapporterte tilfellene.

Avinor-ledelsen måtte også tåle sterk kritikk da en leder uten erfaring fra luftfarten ble ansatt som sjef for kontrollsentralen på Røyken.

Når det er såpass uro rundt Avinor – og det stilles spørsmål ved om man har full kontroll med flysikkerheten – er det forståelig at samferdselsministeren vil foreta seg noe. Det gjorde hun for vel to uker siden, ved å si at organiseringen av Avinor skal vurderes. Hun åpner for en oppsplitting av organisasjonen i en del for drift av flyplassene og en annen for sikkerheten. Det er ikke første gang det stilles spørsmål ved om et aksjeselskap skal få ha ansvaret for sikkerheten. Avinor-ledelsen er blitt møtt med kritikk for at man er mer opptatt av å spare penger enn å sikre flysikkerhet.

Flysikringsdirektør Anne Grette sa opp sin stilling i forrige uke, og hun begrunnet det med at samferdselsministeren ved å sette i gang en vurdering bidrar til å undergrave den organiseringen hun selv har tro på. Hun gidder ikke mer. Og hun er modig nok til å si hva som er grunnen til at hun trekker seg. Det endte med at Navarsete innkalte styreformann Talleraas til et møte, for å forsikre seg at dette kun var Grettes private mening. Selvsagt var det det, fikk hun vite. Men selvsagt er det flere sentralt plassert i Avinor som mener det samme som Grette.

Flygelderne håper nok på en oppsplitting av Avinor, og et nytt regime der de får en sterkere posisjon enn det de i dag har i bedriften.

Randi Flesland har vist seg som en seig og sterk leder for Avinor. Det koster å stå i en tøff omstilling år etter år. Det kan være det skorter på hennes motivasjon også. Eller så biter hun tennene sammen og fortsetter ufortrødent å føre omstillingen av Avinor videre.

Når sikkerhet først er kommet så sterkt i fokus, gjør Flesland lurt i å finne en flysikringsdirektør med høy fagkompetanse etter Anne Grette. Luftfartsdirektør Otto Lagarhus har da også gjort det klart at de ønsker å godkjenne Avinors toppledere med ansvar for sikkerhet. Han mener de bør ha flyfaglig bakgrunn.

Utfordringen for Navarsete er å ikke skape et inntrykk av svekket tillit til Avinor-ledelsen. Om flygelederne vil roe seg ned og vente på at utredningen er ferdig i løpet av våren 2006, er for tidlig å si. Men det får vi vite til jul.

 

Bordbønnforvirret Djupedal

Øystein Djupedal har ikke fått med seg hva som er forskjellen på å være politiker og statsråd. Han er i ferd med å gå inn i rollen som rikssynser som strør rundt seg med omtrentligheter, mens jobben for en statsråd er å styre og skape klarhet, skriver redaktør Magne Lerø.

SV har ingen statsrådskole, slik Sp og Ap har. Derfor blir det mest prøving og feiling for SVs statsråder i regjeringen. I går tråkket Øystein Djupedal uti igjen. Hovedoppslaget på første side i VG om at «Djupedal vil forby bordbønn i skolen», viste at Djupedal ikke har fått taket på hva som er forskjellen på å være politiker og statsråd. Som politisk utspill var dette glimrende. Han satte dagsordenen og fikk muligheten til å profilere SVs skolepolitikk.

Men som utspill fra en statsråd, sto det til stryk. En statsråd er en toppleder. Når en statsråd uttaler seg, må han være presis i forhold til om han har dekning for det han sier og hvilke handlinger som skal følge av et utspill. En statsråd skal ikke opptre som synser. Det er greit nok for en politiker.

Øystein Djupedal ba i går skoleledere landet over om å sørge for at lærere som synger bordbønn, slutter med det umiddelbart fordi det ikke er i tråd med hvordan norsk skole skal være. Djupedal argumenterer ut fra bestemmelsene i opplæringsloven om at «undervisningen ikke skal være forkynnende». I rundskriv som departementet har sendt ut, presiseres det at undervisningen ikke skal gi rom for religionsutøvelse, og at det skal vises varsomhet når religiøse emner tas opp i undervisningen. Ingen har tidligere kommet på den tanken at den loven Stortinget har vedtatt, innebærer et forbud mot å synge «O du som metter liten fugl».

En statsråd er ingen suveren lovtolker. Han har ikke mandat til på sparket å pålegge, i dette tilfelle alle landets rektorer i grunnskolen, å gjennomføre tiltak på bakgrunn av sin egen impulsive lovtolkning. I siste instans er det domstolene som tolker loven. Istedenfor at en minister gir seg i kast med lovtolkninger på strak arm, bør han i det minste konsultere den juridiske ekspertise et departement holder seg med.

I Vårt Land i dag får Djupedal svar. Stortingsrepresentant Rune Skjælaaen (Sp) mener bordbønn er i pakt med opplæringsloven. Dermed har vi fått en ny sak der SV og Sp er på kollisjonskurs.

Statssekretær Lisbet Rugtvedt ble sendt ut i alle kanaler i går for å forsvare og forklare hva Øystein Djupedal mener. Hun rodde med de årene hun hadde, og understreket at det ikke var meningen å nedlegge et umiddelbart forbud mot å synge «O du som metter liten fugl». På spørsmål om hvorfor Djupedal kom med dette utspillet, svarte hun at det var VG som spurte og at han bare svarte.

Det spiller ingen rolle. Hvis han ikke ville si noe om bordbønn, måtte han da sagt at dette ville han komme tilbake til i forbindelse med vurderingen av skolens kristne formålsparagraf. Istedenfor inntar han den suverene sjefsrollen og sier «slutt med bordbønn med en gang fordi jeg har sagt det».

Det er neppe lurt i å synge «O du som metter liten fugl» i klasser med stort livssynsmessig mangfold. Det gjøres da heller ikke. Men det er ikke sikkert det blir enklere for muslimer å synge «Kua mi jeg takker deg» – de vil da vel heller takke Gud enn kua. Ikke vet vi heller om humanetikerne oppfatter det å synge «O du som metter liten fugl» som et religiøst overgrep. Slike ting finner man ut av på skolene rundt om, i samarbeid med foreldrene.

«Sjefen Djupedal» oppnår neppe mer enn at folk undrer seg over at dette skal være noe å lage oppstuss om. Vi kan vel vente oss nye utspill snart om julesanger også. Hva med «Djupedals reviderte» – et lite hefte der han har tatt ut de versene på julesangene som innholder for mye forkynnelse?

I forrige uke var det barnehager som var bedre enn foreldre. Denne uken var det «O du som metter liten fugl». Djupedal er i ferd med å gå inn i rollen som rikssynser som strør rundt seg med omtrentligheter som sprer mer forvirring enn klarhet. Han gjør lurt i å bruke tiden på det som er viktig, om han skal lykkes som statsråd. En lang prat med Jens Stoltenberg om hva som er forskjellen på å være politikere og statsråd bør gi resultater.

 

Bernander på krigsstien

Etter at John G. Bernander tapte retten til å vise norsk fotball, legger han stadig nye kjelker i veien for seierherrene i TV 2 og Telenor. Dette kan bli dårlig butikk for Kåre Valebrokk og Stig Eide Sivertsen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var et sviende nederlag for kringkastingssjef John G. Bernander at TV 2 og Canal Digital stakk av med rettighetene til å vise norsk fotball på tv. Men det hadde vært en større katastrofe for Kåre Valebrokk om det var TV 2 som hadde blitt sittende fotballøs, mens NRK og MTG/TV3 hadde sikret seg denne seermessige indrefileten. TV 2 og Telenor, som eier Canal Digital, la en milliard på bordet. I ettertid har det skaffet dem atskillig hodebry for å finne ut av hvordan de skal sikre seg at dette blir en lønnsom investering. I denne situasjonen har John. G. Bernander langt fra sittet stille, slikket sine sår og trøstet seg med sine lisenspenger. Han er blitt en kommersiell aktør som vil gå rett i strupen på TV 2 og Telenor, som han riktignok vil samarbeide med når det gjelder å drive et digitalt bakkenett.

Første skritt var å alliere seg med MTG/Viasat om å lansere en egen betalingskanal for sport, i konkurranse med Canal digital. Både NRK og MTG har godt med sportsrettigheter, og ved å slå sammen og bytte til seg, kan de få atskillig med sport på de åpne kanalene og ha en eksklusiv pakke å tilby i markedet for betalings-tv.

Politikerne likte det nok ikke, men de ville ikke forsøke å sette en stopper for at NRK blir en kommersiell aktør innen betalings-tv.

For å finansiere fotballmoroa har Canal digital varslet at de vil sette opp prisen på sin «lokalpakke» for parabolkunder fra 899 til 1299 kroner i året. I går protesterte John G. Bernander. I lokalpakken inngår nemlig NRK. Og NRK har alle betalt for via lisensen. Alle kabelselskaper er i dag forpliktet til å tilby NRK, men det samme gjelder ikke for satellittformidlet tv. – Enten får dere droppe prisøkningen eller så får dere ta inn NRK som en gratiskanal, er Bernanders budskap til Telenors kringkastingssjef Stig Eide Sivertsen. I Dagens Næringsliv i dag får han full støtte av politikerne. Kulturminister Trond Giske truer med å pålegge satellittselskapene en plikt til å distribuere NRK gratis.

Dette er en strek i regningen for Canal digital. Ende verre kan det bli om Eftas overvåkningsorgan, ESA, om kort tid slår ned på avtalen om at Canal digital skal ha eksklusiv rett til å distribuere TV 2. Viasat har protestert, og hevder dette er i strid både med konkurranselov og EU-regler. Hvis ESA vender tommelen ned for denne avtalen, betyr det et inntektstap på 100 millioner for TV 2.

Alt tyder på at NRK kommer til å klare seg best i det lurvelevenet som kan oppstå i tv-markedet de nærmeste årene – i alle fall så lenge lisensordningen består. Det er nå et politisk flertall på Stortinget som ønsker seg et så sterkt NRK som mulig. Men i takt med at NRK sikrer seg inntekter fra kommersiell virksomhet, må man regne med at flere stiller spørsmål med lisensordningen. Fra politisk hold er det tatt til ordet for å droppe lisensen, og få NRK inn på statsbudsjettet.

Det er Kåre Valebrokk som har det største problemet. I den digitale medieverdenen vi er på vei inn i, kan han ikke basere seg på annonsefinansiering. Her gjelder det å få et skikkelig fotfeste innen betalings-tv.

Kåre Valebrokk sitter i gårsdagens tv-verden, der lønnsomheten kan bli så som så etter han har bladd opp en milliard for å kunne sikre seg fotballrettigheter. Telenor kan forsvare det med at dette er en investering for å skaffe seg en posisjon i framtidens digital tv-verden.

Valebrokk har mindre tid på seg enn Bernander til å finne sin plass i den digitale framtid. Det spørs om han rekker det før han går av med pensjon.