Ved å tilby FN milliarder fra en framtidig olje- og gassvirksomhet ved Svalbard, kan FN få løse sine finansieringsproblemer og vi kan komme til enighet med russerne, skriver redaktør Magne Lerø.

– Dersom det finnes olje- og gassressurser ved Svalbard, bør vi tilby en del av inntektene til FN, sier Sverre Lodgaard, direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt og en sentral person innad i Ap i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. Det er ikke bare godhjertethet som får Lodgaard til å mene det. Han stikker fingeren i jorden og konstaterer at det internasjonale samfunnet neppe vil støtte oss i kravet om at vi kan betrakte alle ressursene i dette området som vår eksklusive eiendom.

Havområdene utenfor Nord-Norge er ti ganger så store som fastlands-Norge. Her finner vi en gigantisk fiskebestand, og det kan være at området kan inneholde olje og gass i mengder som verden tidligere ikke har sett maken til. I årevis har vi forhandlet med Russland om delelinje, kontinentalsokkel, gråsoner, smutthullet eller hva det nå heter alt sammen. Norge har tatt initiativet og definert en fiskerivernsone for Svalbard. Her håndhever norske myndigheter bestemmelsene om kvoter og slår ned både på norske og utenlandske fiskefartøyer som forsøker seg. De siste ukene har vi sett hvordan konflikten rundt «Electron» har utviklet seg.

I dette tilfellet er det ikke tvil om at Norge hadde rett. «Electron» var en tjuvfisker. Slik kan vi holde det gående når det gjelder fisk. I det store og hele innser russiske myndigheter at man må operere i samarbeid med Norge for å sikre en god forvaltning av fiskeressursene.

Det er verre når det gjelder olje. Russerne er i ferd med å komme i gang med olje- og gassutvinning på Shtokman-feltet. Her har russerne kontrollen, og er åpne for å trekke inn både Norsk Hydro og Statoil som samarbeidspartnere. I andre områder der det kan være enorme gass- og oljeressurser, er Norge og Russland ikke enige om hvem som har eiendomsretten til de verdiene som befinner seg i havet.

– Våre sterkeste argumenter ligger i folkeretten og i god ressursforvaltningen hvor vi bestemmer og håndhever reglene. Men folkeretten eksisterer ikke i et politisk vakuum, og i matsfæren har vi ingen ting å hente. Ingen av de store statene deler vårt syn på Svalbard-traktaten. Derfor bør vi tenke høyt også om nye, konvensjonelle grep for å konsolidere norske interesser i nord, sier Lodgaard. Og det er i denne forbindelse han lanserer tanken om å dele med FN.

Det vil ha to positive effekter: Norge slipper å bli anklaget for å være griske, og det vil løse finansieringsproblemene for FN.

Lodgaards forslag er vel verd å jobbe videre med. Norge må innse at vi neppe kommer i land med å sette oss ned med russerne alene. Vi trenger støtte både fra USA og EU for å finne løsninger. Ved å kjøre fram forslaget om at FN skal få deler av inntektene fra olje og gass i de omstridte områdene, kan Norge bidra til å styrke FNs stilling. I dag er FN for avhengig av bevilgninger fra USA. Og gjentatte ganger må FN konstatere at de mangler det fondet de trenger for raskt å kunne gå inn med hjelp når store katastrofer rammer.