I Frankrike trenger man både midlertidige ansettelser og mindre beskyttelse av fast ansatte for at arbeidsledige skal få sjansen. Man løser ikke et eneste problem med Sarkozy-metoden: spyling av frustrerte ungdommer, skriver redaktør Magne Lerø.

Den franske revolusjon banket igjennom prinsippene om frihet, likhet og brorskap. Omtrent to hundre år senere gikk studenter i Paris i første rekke i det som ble «68-opprøret», og som satte dagsordenen for den politiske debatten i flere tiår framover. I år frontet franskmennene motstanden mot EUs nye grunnlov og stemte den nord og ned. Franske bønder presser regjeringen til å sette seg på bakbena i WTO-forhandlingene, og i flere bydeler opplever man nesten borgerkrigsliknende tilstander. Unge, arbeidsløse innvandrere gjør blodig opprør mot at de tvinges inn i en stadig mer gettoliknende tilværelse uten snev av håp for framtiden.
Frankrike er så visst de sterke politiske følelser og meningers land.

Dessverre har Frankrike noen ledere som gjør vondt verre. Uforstanden er først og fremst representert med innenriksminister Nicolas Sarkozy. Hans uttalelser om at man skal «spyle vekk bråkmakerne» har provosert opprørerne og gitt dem vann på mølla. Når en innenriksminister velger en retorikk mot sine egne – som til forveksling likner Georg W. Bushs retorikk mot fienden i Irak – har man skaffet seg et problem. Sarkozy er ute etter å styre sin egen politiske stilling ved å innta en uforsonlig linje. Selvsagt vil Frankrike makte å slå ned det ungdommelige opprøret. De kan ikke tillate seg at dette fortsetter. Nå er statsminister Dominique de Villepin på ballen. Både han og president Jaques Chirac forsøker å vise fasthet, men uten å ende på Sarkozys vulgære nivå.

Frankrike er i krise. Den løser man ikke ved å slå ned opptøyene. Nå arbeidsledigheten blant innvandrere i enkelte områder er nærmere femti prosent, og når ungdomsledigheten jevnt over er oppimot 20 prosent, har Frankrike et problem som truer stabiliteten i samfunnet. Det er mange tusen mennesker i Frankrike som ikke finner seg i den situasjonen de har havnet i.

De tre stormaktene i EU, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, opplever noe av det samme. Tony Blair har gått lengst i reformer, og isolert sett oppfattes disse som en trussel mot velferdsstaten. Han mener det er nødvendig å reformere England for å møte den utfordringen som globaliseringen representerer. Han vil ha vekst og framgang gjennom tilpasning til de utviklingstrekkene han ser i omgivelsene på verdensplan.

Frankrike har så langt valgt en forskansningsstrategi, og vil helst kjøre videre langs den statsregulerte linjen. De vil demme opp mot globaliseringen og sikre nasjonale interesser. Tony Blair mener tiden har løpt fra denne strategien. Et land må åpne seg mot omverdenen og velge en smertefull omstilling, jo før jo heller.

Noe forenklet kan vi si at utfordringen i Frankrike er å skaffe flere arbeidsplasser. Man kan ikke skaffe arbeid gjennom statlige bevilgninger. Man må stimulere til næringsutvikling. Det gjør man ved å gjøre det lønnsomt å investere.

Frankrike preges ellers av særdeles gode rettigheter og beskyttelse av de som har arbeid. Regelverket har de fagorganiserte kjempet fram i gode tider. Financial Times skriver på lederplass i dag at Frankrike bør redusere rettighetene og beskyttelsen til de som har jobb, og droppe bestemmelser om minimumslønn. Det vil føre til at flere arbeidsledige får prøve seg.

KrFs leder og tidligere sosial- og arbeidsminister, Dagfinn Høybråten, råder franskmennene til å innføre en ordning med midlertidige ansettelser, fordi det er den måten flere unge kan få prøve seg i arbeidsmarkedet på. Det som skjer i Frankrike er et kraftig varsku i forhold til arbeid med integrering i Norge, mener Høybråten. Når det er knapphet på arbeid, kan ikke svaret være å bygge høye murer mellom de som er utenfor og de som er innenfor arbeidsmarkedet. Det handler om å stikke fingeren i jorden, og ikke sitte fast i oppfatninger om hvordan det ideelt sett burde være. Det burde vært slik at alle som ønsker å arbeide, får fast jobb med en gang, at de ikke kan sies opp uten saklig grunn og at de da bør ha lang oppsigelsestid. Men dette er mer en drøm enn virkelighet i Frankrike. Da må en våge å åpne for mer dynamikk på arbeidsmarkedet. Det vil gi unge arbeidsledige bedre muligheter.

Det må være en prioritert oppgave både i Frankrike – og i Norge. Derfor er det ikke i de unge arbeidslediges interesse at loven om midlertidige ansettelser nå avvikles.