Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer andre steder enn der staten er eneeier. Det vil ikke bli akseptert at «de statlige» legger seg på kollisjonskurs med «de private» i styret, skriver redaktør Magne Lerø.
Det er stort sett på ordplanet næringsminister Odd Eriksen så langt har rukket å drive en annen industripolitikk enn den forrige regjeringen. Ennå har han ikke foretatt seg noe for å redde Union, hindre at Opplysningen 1881 blir solgt eller gått i krigen mot Norsk Hydro for å få de til å love dyrt og hellig at aluminiumsproduksjonen i Årdal og Høyanger skal bestå nesten til evig tid. Den nye ervervsloven er også bare på ordstadiet. Storstilet kjøp av aksjer for å redde arbeidsplasser, er også for det meste ord. Men nå kommer handling på et område som gir sikker suksess. Odd Eriksen vil hive ut noen av de den forrige regjeringen puttet inn i diverse styrer for å representere staten som aksjeeier. Det kan ingen hindre ham i. Og Eriksen er ikke den eneste næringsministeren som har vært opptatt av å få sine folk inn i styre og stell. Det er ganske vanlig, enten man er rød, grønn, gul eller blå.
– Etter gjennomgangen av styremedlemmer er min vurdering at de har hatt en klar politisk linje i utplukkingen av styrerepresentantene. Styret skal ikke være representert bare med en politisk side, men styret skal ha en bred representasjon, sier Eriksen til Klassekampen.
Dette må bety at styrelederne Arvid Moss (H) i Posten, Anders Talleraas (H) i Avinor og Eldbjørg Løwer (V) i NRK kan belage seg på å bli skiftet ut.
LO hevder at mange av deres representanter mistet styrevervene under den forrige regjeringen. Eriksen regnes som LOs mann i regjeringen, og LO har nok en lang liste over kandidater de vil ha inn i styrene. Eriksen vil nok sørge for at også SV får inn noen av sine, og selvsagt må omtrent halvparten av de han nå velger inn være kvinner.
Langt viktigere enn personvalget er hva styremedlemmene faktisk står for. Eriksen sier han vil ha «balanserte styrer». Vi tolker ham slik at det betyr at han vil ha styrer som balanserer hensynet til avkastning i forhold til samfunnsansvar.
«Jan Bøler-fløyen» i Ap og store deler av SV vil komme til å mene at de nye medlemmene i styret i Telenor skal stemme mot salg av Opplysningen 1881, de i Hydro mot nedleggelse i Årdal og i NRK skal man vel være imot å sette flere tjenester ut på anbud.
Det er langt fra sikkert det blir slik venstrefløyen drømmer om i praksis. Et styremedlem står ikke fullstendig fritt til å mene hva som helst på politiske premisser i styresammenheng. Børsnoterte selskaper forventer og krever at styret ivaretar aksjonærenes interesser. Hvis administrasjonen i et selskap legger fram beregninger og planer som viser at en av selskapets produksjonsbedrifter er direkte ulønnsom, kan ikke et styremedlem si at man er imot nedleggelse fordi området trenger arbeidsplasser. I så fall må staten gi tilskudd til bedriften for at man skal drive der. Da er det et politisk spørsmål. I styret i en bedrift skal og må man opptre på forretningsmessige premisser. Derfor kan temmelig røde styrerepresentanter komme til å støtte vedtak som utenforstående og ansatte mener preges av noe helt annet enn samfunnsansvar.
Bredde i et styret er positivt. Delte meninger i viktige spørsmål skader heller ikke. Premissene må imidlertid være klare. Den som sitter i styret, skal sikre god lønnsomhet og tenke langsiktig om hva som tjener både eiere og ansatte. Man driver ikke politikk i styrerommet. Politikk drives i Stortinget.
Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer. Det kan ha effekt i de bedriftene hvor staten er eneeier. Men der hvor staten er eier sammen med private aksjonærer, vil det ikke bli akseptert at statens styrerepresentanter legger seg på kollisjonskurs med de som representerer de private eierne i styret.