Flygerne er nok kjempefornøyd med Jens Stoltenbergs «rundt grøten»-snakk til både ledelse og ansatte. Regjeringen burde istedenfor hengt bjella på katten og gjort det klart at sykemeldingsaksjonen er forkastelig, ulovlige og uakseptabel, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen krever at SAS løser krisen, skriver VG i dag. Jens Stoltenberg har bedt samferdselsminister Liv Signe Navarsete om å finne ut hva regjeringen kan gjøre for å få slutt på flyforsinkelsene.

– Det er uholdbart at vi har hatt så mye problemer innen luftfarten som tilfellet har vært de siste månedene. Nå retter jeg en sterk oppfordring til SAS, både til ledelsen og flygerne, om å komme frem til en løsning, sier Stoltenberg.

På Standpunkt i NRK sa Navarsete at hun ikke ville skille mellom rett og galt i konflikten, men vi fikk et inntrykk av at hun mente det var en ulovlig aksjon på gang.

Når Jens Stoltenberg uttaler seg slik han gjør, står han i fare for å skape flere problemer enn han løser. Det er nettopp det Stoltenberg sier, flygerne ønsker han skal si. De vil at ansvaret for det som skjer skal deles mellom ledelse og ansatte. De vil ha fokus bort fra sin ulovlige aksjon og få folk til å tro at det handler om sikkerhet, en urimelig arbeidsgiver og et råkjør mot ansatte.

Å uttale seg slik Stoltenberg og Navarsete gjør, er sakssvarende i en streikesituasjon. Nå handler det faktisk om rett og galt. Og det burde ikke være vanskelig for Stoltenberg å si hvem som har rett og hvem som har galt. Dette er ikke en situasjon som krever politisk «rundt grøten»-snakk. Det er bevist at det dreier seg om en ulovlig aksjon. VG trykker den tekstmeldingen som en flyger har sendt ut, og som nærmest beordrer flygere til å melde seg syke. Det er nøye beskrevet hvilke grupper det gjelder. Flygeren som har sendt meldingen, forsøker å snakke seg bort fra det han har vært med på.

Vi visste allerede i går at flygerne ikke var syke. Sykefraværet blir ikke femdoblet på to dager – og merkelig nok, det var bare flygere i SAS som ble syke. Braathensflygerne var på jobb.

Når yrkesutøvere saboterer, driver med fusk og fanteri og bryter lover og avtaler, skal regjeringen tale tydelig slik NHO gjorde. Regjeringen skal henge bjella på katten og gjøre det klart for det norske folk at den form for aksjoner som flygerne nå gjennomfører er forkastelige, ulovlige og uakseptable.

Det kan godt være at flygerne i SAS har fått blod på tann når man har sett hvor vellykket flygeledernes sykemeldingaksjoner i Avinor har vært. Her endte det med at Navarsete krevde «ro og fly til jul» – og tiltaket var å gi Randi Flesland sparken. Og flygelederne jublet. Målet var nådd.

Slik kan ikke regjeringen opptre når det gjelder SAS. Regjeringen kan ta avstand fra ulovlige aksjoner. De kan også sørge for mer konkurranse i luftfarten, og innføre lover som skjerper erstatningsansvaret både for selskapet og de som aksjonerer ulovlig.

Det grepet som SAS-ledelsen vil foreta, og som flygerne aksjonerer mot, synes nødvendig for at SAS skal oppnå lønnsomhet. SAS har tapt penger i fem år. SAS har kuttet kostnader for 14 milliarder. Styret mener det må kuttes to milliarder til. Da må konsernsjef Jørgen Lindegaard sørge for en mer effektiv utnyttelse av den arbeidskraften som er dyrest, pilotene. SAS-pilotene må forstå at de ikke kan ha vesentlige bedre lønns- og arbeidsvilkår enn flygerne i Norwegian eller Ryan Air, for å nevne noen som de konkurrerer med. Det hjelper ikke å drømme om gode, gamle dager. De må svelge noen kameler og bidra til at SAS kan kutte flere kostnader. Forsetter de å streike blir behovet for kostnadskutt enda større. SAS taper titalls millioner hver dag – og kunder vender seg bort fra selskapet.

Sannsynligvis kan SAS bli tvunget til å si opp flygere. Antallet flygere som kan bli sagt opp, vil øke for hver dag de ulovlige aksjonene varer.

I en slik omstillingsprosessen som SAS har gjennomført, har sannsynligvis ledelsen begått en del feil. Det er all mulig grunn for ledelsen i SAS til å gå nye runder på om de har gjort alt de har kunnet for å ivareta sine ansattes ve og vel. Når det sies, må det også sies at det nesten er umulig å gjennomføre store omstillingsprosesser som drives fram av en økonomisk krise, uten at enkelte grupper blir provosert. SAS sliter tydeligvis med store interne problemer. Når man aksjonerer så voldsomt som man nå gjør, må det være mye oppdemmet sinne og skuffelse som ligger bak. Flygerne frykter for framtiden – og det er det all mulig grunn til – inkludert konsekvensen av sine egne handlinger.