Verdens ledere i Davos blir advart mot en globalisering som fører til stadig flere arbeidsledige verden over. Her hjemme varsler Bjarne Håkon Hanssen at han vil kvotere innvandrer inn i arbeidsmarkedet. Tanken er i alle fall god, skriver redaktør Magne Lerø.

Verdens mektigste sjefer fikk i Davos i går høre at de graver markedsøkonomiens grav hvis de fortsetter med å omfavne amerikansk styrt globalisering. De internasjonale fagforeningslederne, som er invitert til World Economic Forum, ser dystert på utviklingen. Antallet arbeidsledige stiger verden over. Nå er det 200 millioner arbeidsledige i verden, og mange millioner lever på minimal lønninger.

– Det er så store ubalanser i systemet at markedsøkonomien kan komme til å undergrave seg selv, hvis det ikke kommer hurtige reformer, sa Sharan Burrow, president i den australske landsorganisasjonen, ifølge Dagens Næringsliv.

Fagforeningslederne kritiserte en globalisering som undergraver rettighetene til arbeidstakerne og galopperende lederlønninger til sjefene.

– Det undergraver demokratiet i samfunnet når fagforeningenes stilling svekkes, sa Willy Thys, generalsekretær i den internasjonale faglige sammenslutningen WCL. Adam Aliy Ohimole, som er leder for den nigerianske landsorganisasjonen, pekte på at stadig flere mennesker ikke ser noe håp og ikke finner noen grunn til å leve når det er umulig å få et arbeid.

Frankrike har opplevd et opprør blant de arbeidsledige. Solidariteten i samfunnet er i ferd med å slå sprekker. Det ulmer blant de arbeidsledige i flere land i Europa. Her har vi tradisjoner for likhet. I USA godtas større forskjeller mellom rike og fattige. De internasjonale fagforeningen advarte mot å akseptere den amerikanske forskjellskulturen, istedenfor å bygge opp om den europeiske sosiale modellen. De krever globale regler som kan sette en stopper for en grenseløs globalisering som definerer stadig flere grupper ute av arbeidslivet.

I dag står flygere og kabinansatte i SAS fram i mediene og sier de frykter at «billigere» flygere skal overta arbeidsplassene deres. Samtidig gir mindre lavprisselskaper signaler om at de vil etablere seg i Norge. Hvis de «flyr like godt til en lavere pris», vil mange vende seg bort fra SAS. SAS må kunne konkurrere på pris i store markeder. Det kan bety at flygerne må gå ned i lønn eller SAS må velge å gjøre mer bruk av de lavprisselskapene de har kjøpt opp.

I Tyskland måtte de ansatte ved en bilfabrikk godta å jobbe mer for samme lønn. Hvis ikke hadde bedriften blitt lagt ned, og produksjonen flyttet til et billigere land.

Det er ikke godt å vite hva slags tiltak man kan sette i verk mot globaliseringen. Men det er verd å ta debatten. Det vil da måtte handle om hvordan man kan begrense de globale selskapenes makt, og hindre en konkurranse som fører til at antallet arbeidsledige øker og gruppen rike blir enda rikere.

Den er den tøffe konkurransen som fører til at det er færre innvandrere i arbeid enn det arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ønsker. En arbeidsgiver ansetter den man mener er best. Det er ikke fordommer som fører til at innvandrere ikke får jobb. Mange av dem behersker ikke norsk godt nok, og mange har problemer med å tilpasse seg den norske kulturen. Derfor blir arbeidsgivere usikre på om innvandrere klarer oppgavene like godt som norske arbeidstakere. Derfor går de norske foran.

Det samme vurderingene gjør seg gjeldende når det gjelder eldre eller mennesker som i lengre tid har gått på trygd. Derfor blir de stående utenfor, fordi arbeidsgiverne er usikre på om de vil makte oppgavene like godt som yngre arbeidstakere.

Når man kan kvotere kvinner inn i bedriftsstyrer, bør de det være mulig å tenke kvoteringstanken i arbeidslivet. Bjarne Håkon Hanssen sier han vil begynne med å pålegge staten som arbeidsgiver å innkalle innvandrere til jobbintervju. Det er en god begynnelse. Begynn med stat og kommune også når det gjelde kvotering av innvandrere, eldre og mennesker som i lengre perioder har vært på trygd. Vis av det går bra. Så får det konkurranseutsatte næringslivet etter hvert finne ut at det ikke er grunn til å være redd for å ansette disse gruppene. Noen er det imidlertid grunn til å tro ikke kan yte maksimalt over flere år. Da må samfunnet stille opp med støtte og garantier. Det er bedre de er i jobb med tilskudd enn at de er hjemme på trygd.