Retten har gitt Yara og Thorleif Enger en nesestyver. De har gitt en av sine kvinnelige ledere en behandling som står til stryk. Dropp anken, beklag og gi Marianne Øverlie en ny mulighet til på vise at hun duger som leder med stort ansvar, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden et stort selskap så til de grader tabber seg ut overfor en av sine ledere, som Yara har gjort i forhold til direktør Marianne Øverlie.

– Objektivt sett har hun blitt utsatt for grov krenkelse. Det rammes av definisjonen på trakassering, skriver tingrettsdommer Dagfinn Grønvik ifølge Dagens Næringsliv (DN). Øverlie får 750 000 i erstatning og 360 356 kroner til dekning av saksomkostningene, og Yara dømmes til å ta henne inn igjen som leder. Hun får ikke gjeninntre i stillingen som direktør for Air Treatment, men Øverlies advokat forutsetter at hun tilbys en ny sjefstilling.

Marianne Øverlie sier til DN at hun er så fornøyd at hun nesten ikke får sagt det. Yara har ikke bestemt seg for om de vil anke dommen. Det bør de ikke gjøre. De har tabbet seg nok ut.

Konflikten startet med at Øverlie ikke godtok de omdisponeringer ledelsen ønsket å gjøre. Det endte med at hun ble holdt utenfor og flyttet langt fra de andre i teamet. Hun ble blant annet satt til oppgaver som vanligvis ikke tillegges direktører. Hun fikk heller ikke uttale seg slik reglene i arbeidslivet forutsetter før det ble bestemt at hun skulle forflyttes til en mindre ansvarsfull stilling.

Øverlie har hevdet at Yara opptrer kvinnefiendtlig. Yara-sjef Thorleif Enger repliserte at det er en urimelig påstand, men at det å ha høyest mulig kvinneandel ikke kan ses på som prioritet nummer én i Yara.

Marianne Øverlie er en modig kvinne. Hvor dyktig hun er som leder, aner vi ikke. Hvis et såpass stort og ressurssterkt selskap som Yara mener hun ikke var dyktig nok i den jobben hun hadde, burde de klart å løse dette på en skikkelig måte. Det skjer hver eneste dag at ledere blir omplassert eller må slutte – ofte mot sin vilje. Dette greier andre bedrifter å få til. Vi nekter å tro at Marianne Øverlie er så sta og vanskelig at ledelsen i Yara ikke kan rå med henne. Det er Yara som har gått på trynet

Det er ikke uten videre enkelt å flytte på en leder. Ledere som setter seg på bakbena i en omstillingsprosess, kan skape mye styr både innad og utad. Det mener nok Yara-ledelsen at Øverli har gjort. Retten mener hun har hatt god grunn til det.

Nå må Thorleif Enger skjære igjennom, få lagt striden bak seg og tilby Øverlie en ny lederstilling. De kan selvsagt tilby Øverlie noen millioner for å slutte. Men det er ikke sikkert hun vil det. En leder har også et stillingsvern. Det skal dokumenteres at lederne ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, om det skal være saklig grunn til oppsigelse. Slike grunner har ikke Yara kommet opp med.

For å sikre seg handlefrihet inngår noen arbeidsgivere ved tiltredelse avtaler om hva som skal skje dersom arbeidsgiver ønsker et skifte i sjefsstillingen. Det er mest vanlig for toppsjefer. Man kan da avtale at en leder som må fratre får en årslønn eller mer enn det, eventuelt at man skal tilbys en annen stilling i konsernet. Det er ikke uvanlig at for eksempel redaktører har avtaler om at de kan fortsette som journalist dersom de må slutte som redaktør.

Redningsselskapet er på jakt etter en ny generalsekretær som verken skal ansettes på åremål eller få sluttpakke, sies det. Det er neppe spesielt lurt. Man har ingen garanti for at en ny sjef vil lykkes. En leder som presses til å slutte har gjerne gode kort på hånden. Det har saken med Monica Kristensen Solås vist. Hvis det på forhånd er avtale en årslønn i kompensasjon, går prosessen med å avvikle en leder som regel mye mer smertefritt. En organisasjon kan ønske at en leder slutter lenge før man har et arbeidsrettslig grunnlag for det. Å slippe unna med en årslønn og uten nevneverdig strid, er å foretrekke framfor mye bråk som som regel ender med at man må ut med en årslønn – minst.