I en globalisert verden nytter det ikke å skru av dialogen med muslimene, men det er gode grunner til å fremheve den kristne kulturtradisjonen som basis for demokrati, frihet og humanisme, skiver redaktør Magne Lerø.

Det har gått to uker siden Vebjørn Selbekk og Islamsk råd offentlig sto fram og la striden om profetkarikaturene bak seg. Kort tid etter sørget Frp for at det gikk innvandringspolitikk i saken. Denne uken har vi fått debatten om islam er en totalitær ideologi, og om det er naivt å tro at vi kan oppnå noe ved dialog med den muslimske verden.

Det var et innlegg i Jyllandsposten i forrige uke fra Søren Krarup- folketingsmedlem fra Dansk Folkeparti som for alvor skjerpet debatten. Han hevder vi befinner oss i en religionskrig og at dialog er ensbetydende med blindhet eller overgivelse. Kultursammenstøtet med den muslimske verden har pågått i 1400 år. Det eneste som har forandret seg er europeernes veikhet og svakhet i egen kultur, mener Krarup.

– Saken er at opplysningstidens humanisme har ledet oss inn i en overtro på nøytralitetens muligheter, som innebærer at vi anser det religiøse som et tilbakelagt stadium. Derfor snakkes det forventningsfullt om «euro-islam». Derfor mener vi at dialogen kan frelse oss, skriver Krarup.

Her hjemme var det Hege Storhaug i tankesmien Human Rights Service som avarte mot å tro på dialoglinjen og utfordret til et ideologisk oppgjør med islam.

– Det er viktig å få fram den totalitære ideologien som ligger i bunnen av islamismen, både i muslimske land og her i Vesten. Den går hånd i hånd med fascismen, kommunismen og nazismen, sa Storhaug til Klassekampen. Hun viser blant annet til muslimenes holdning til jøder.

Hun har fått lite støtte i det intellektuelle miljø, blant islamkjennere og fra kirkens side. Debatten er imidlertid i gang. Storhaug setter nok ord på det som rører seg i folkedypet. Vi lever i et land det skepsisen til «andre enn oss» er stor.

Det blir et umulig utgangspunkt å starte så unyansert som Hege Storhaug gjør. Vi oppnår ingen ting med å definere muslimer som ekstremister som vi ikke kan føre en dialog med. Vi oppnår ingen ting med å erstatte dialogen med å skrike til hverandre og pepre hverandre med anklager.

Det er imidlertid gode grunner til å skjerpe kritikken mot sider ved islam som bryter radikalt med det vi i vesten står for.

I mange intellektuelle miljøer hever man seg over de religiøse problemstillingene. Man merker en slags «dette må vi nå bli ferdig med» – innstilling i forhold til religionen. Og alt for enkelt definerer man den ene religionen som like bra som den andre. Men slik er det ikke.

Selv om vi fjerner statskirken, og det er på tide, må vi våge å framheve at vår religion er kristendommen, for å si det litt forenklet. Vår humanisme og vårt demokrati er uløselig knyttet til verdier som er båret fram i den kristne kulturtradisjon. Ideen om at vi bare kan legge kristendommen bak oss og fortsette med demokratiet og humanismen er høyst tvilsom.

Det er slett ikke sikkert det er mulig å lage en «euro islam» som er slik som vi i Vesten vil ha det.

Vi kan ikke annet enn å ha som mål og ambisjon at vi kan leve og virke sammen på tvers av religionene. Det går ikke an å bryte dialogen. Da ender vi opp i vrangforestillingene og utvikler fiendebilder som ikke har rot i virkeligheten. Men dialogen kan føres med sterkere bevissthet om egen verdier og holdninger og kritikken mot islam kan skjerpes.

Næringslivet kan spille en viktig rolle. Handel med varer og tjenester har aldri latt seg avgrense av religiøse skillelinjer. Opp igjennom historien har næringlivsledere sørget for mange gode dialoger ( og mange kriger også dessverre) på tvers av religionsgrensene.

Derfor er det positivt at norske bedrifter satser i «strenge muslimske land» og gjør erfaringer om at strenge muslimer er dyktige, til å stole på og at deres verdier absolutt ikke er å forakte.

Vi gjør de samme erfaringer med muslimene som er her i landet. De leverer helt vesentlige bidrag for at Norge kan være et av de landene som FN mener det er best å bo i.