Jonas Gahr Støre og Trond Giske har full kontroll. Odd Eriksens problem er at han har fått overlevert et politisk program som ingen vet hva betyr i praksis. Jens Stoltenberg må nok snart gjøre det klart at det ikke er slutt på oppsigelse i industrien, skriver redaktør Magne Lerø.

I forrige uke havnet tre statsråder i et temmelig merkelig fokus. Sosiolog Trond Blindheim fikk det for seg at det var en problem for Arbeiderpartiet at Jonas Gahr Støre er så flink. Han er mannen fra salongene, ikke fra gulvet. Blindheim beskrev han mer som en aristokrat, høyt hevet over det alminnelige liv, og ikke som en folkets representant.

Det kan være gode grunner for en debatt om vi er i ferd med å fostre fram en politisk elite i landet som skyver ut sliterne i partiapparatet. Men det er bak mål å bruke Jonas Gahr Støre som case for denne debatten. Gahr Støre har imponert det halve året han har vært utenriksminister. Han har bred oppslutning blant velgerne, en sterk stilling i partiet og er i ferd med å få en posisjon blant internasjonale toppledere. En slik posisjon oppnådde ikke Jan Petersen. Det er en styrke for et land å ha en utenriksminister som har store doser med kunnskaper, tenker klart og formulerer seg slikt at han blir forstått både av velgere og internasjonale ledere.

Mens kultur- og kirkeminister Trond Giske var i Torino, rykket et knippe opposisjonspolitiker ut med påstander om at han bare var opptatt av representasjon og ikke leverte saker til komiteen i Stortinget. Det var et merkelig politisk utspill. Man kan ikke bedømme en ministers effektivitet ut fra hvor mange saker man leverer Stortinget det første have året en sitter i ministerstolen. Trond Giske leverte en kulturbudsjett i høst som det sto respekt av. Det er ikke grunnlag for å hevde at denne regjeringen ikke satses skikkelig på kulturen. At Giske har ”klippet mange snorer” og opptrådt mye som sermonimester, skal ikke brukes mot ham.

Trond Giske er opptatt av å oppnå politisk resulatater. Noen mente han hadde ønsket et tyngre departement da han gikk på sin andre periode som minister. Men med tre partier i regjering er det en komplisert kabal som skal legges.

Trond Gisle vil få rikelig anledning til å vise hva han duger til som minister. Den største utfordringen er å avvikle statskirken.

Odd Eriksen har påtatt seg en neste umulig oppgave som fanebærer for en ny, aktiv induistripolitikk. Politisk redaktør Arne Strand i Dagsavisen mener han kjemper for Årdal med sitt politiske liv som innsats. Så galt kan det gå. De rød-grønne er i ferd med å kjøre seg fast i Årdal. Det virker som om Eriksen håper på at Hydro skal søke om å få fortsette å drive med de game Søderbergovene og dermed droppe oppsigelse av 135 ansatte. I så fall vil Norge bryte internasjonale avtaler om forurensing. I SV er det er gryende skepsis til at regjeringen skal ofre miljøet framfor arbeidsplasser. De kommer til å få miljøbevegelsen på nakken.

Jonas Gahr Støre og Trond Gisle synes å ha full kontroll med situasjonen. De vet hva de vil, har erfaring og evne til å sørge for at de har politisk handlingsrom og taler rimelig tydelig og klart. Eriksens problem er at han har fått overlevert et politiks program som ingen vet hva betyr i praksis. Det er blitt for mye uklar tale fra Eriksen. Det er bare Jens Stoltenberg som kan redde Eriksen unna anklagene mot at han svikter i forhold til Soria Moria-erkæringen. Det er på tide Jens Stoltenberg forteller hvor skapet skal stå, og at det ikke er meningen at staten skal instruere bedrifter til ikke å si opp ansatte.