Siw Jensens påstand om at Bjarne Haakon Hansen har skapt usikkerhet om ytringsfriheten og oppfordring til Mohammad Hamdan om å beklage sine uttalelse om ytringsfrihet viser at hun har havnet på en blindvei, skriver redaktør Magne Lerø.

Det måtte selvsagt komme en politisk debatt etter at striden rundt publiseringen av Muhammed-karikaturene hadde lagt seg. Deler av denne debatten kunne vi vært spart for. Det er ikke grunnlag for å stille regjeringen til veggs for at man har bidratt til svekke ytringsfriheten. Her er det Siw Jensen (Frp) som leder an, delvis fulgt av Venstre og deler av Høyre. Dette er og blir en blindvei.

Siw Jensen uttalte til NRK i går at regjeringen kunne ha bidratt til det ble skapt et inntrykk av at man ikke ville forsvare ytringsfriheten helt og fullt. Hvem skal ha fått dette inntrykket? Er det massene i de muslimske land? Er det noen medier i muslimske land som har skrevet at de har inntrykk av at vi i Vesten er på vikende front i vårt forsvar for ytringsfriheten? Eller er det noen politiske ledere som har sagt det?

Dette er bare prat. Det er å koke suppe på en spiker.

Bjarne Håkon Hanssen deltakelse på pressekonferansen sammen med Vebjørn Selbekk og Mohammad Hamdan har ikke skapt et eneste problem. Dette er til å misforstå bare dersom man anstrenger seg for å gjøre det.

Bjarne Håkon Hanssen har fått ansvar for integreringen av innvandrere i vårt samfunn. Det var da den naturligste ting i verden å medvirke i en sammenheng der Selbekk beklaget og Hamdan markerte vilje til forsoning. Hvorfor skulle Hanssen sagt nei til å medvirke? Både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre hadde for lengst kritisert trykkingen av karikaturene i Magazinet. Å ikke stille opp, ville vært et uttrykk for manglende politisk begavelse. Istedenfor ble dette et godt politisk håndverk.

Vi kan ikke late som om det ikke har gått politikk i denne saken. Politikerne har sin rolle og sitt ansvar å ivareta. Ytringsfriheten eksisterer ikke i en ideelt rom avskåret fra den verden politikken utformes i.

At ytringsfriheten skulle være truet av av en minister stiller på en pressekonferanse med en redaktør som vil beklage det han har trykket, er så lite dramatisk som det kan få blitt.

Politikere verden over tatt avstand fra publisering av karikaturene. Både talsmenn for det amerikanske utenriksdepartementet og Jack Straw, Storbritannias utenriksminister har betegnet publiseringen som unødvendig og et uttrykk for mangeldne respekt. President Jacqes Chirac har uttalt at dette var en ”manifest provokasjon”.

De som provoserer innenfor ytringsfrihetens grenser, må regne med ramsalt kritikk – også fra politikere. Det er ikke meningen at politikerne skal iføre seg munnkurv når kontroversielle ytringer blir publisert av fare for at noen skal komme på den tanke at de ikke er for ytringsfrihet.

FrP mener også Islamsk Råd må beklege uttalelsen om at vi her i landet setter ytringsfriheten foran Gud. Hvorfor i alle dager skal han beklage det? Det må da være lov å mene. De er en treffende formulering i forhold til hvordan mange muslimer oppfatter det.

At Frp ønsker en debatt om norsk innvandringspolitikk, er ikke overraskende. Denne saken har gitt et nytt innhold til denne debatten. Vi kan ikke lukke øynene for at klima i forholdet til muslimene er blitt kaldere. Vi kan imidlertid ikke sette ned tempo i arbeidet for å inkludere innvandrerne. Det kan være sider ved norsk innvandringspolitikk vi bør se nærmere på. Det legger Bjarne Haakon Hansen opp til. Det er ikke mange ukene siden han slo til lyd for innstramminger som fikk noen til å lure på om han hadde gått i skole hos Carl I Hagen. Denne debatten må vi ta. Og vi bør også ta debatten om ytringsfriheten. Den bør bare ikke starte med at regjeringen har foretatt seg noe som har svekket ytringsfriheten.

Det kan være like før Jon Baksaas i Telenor gjør som Petter Jansen i SAS: Rykker ut med store annonser i Pakistan og beklager trykking av karikaturene. Det står verdier for milliarder på spill, skriver redaktør Magne Lerø.

Publiseringen av karikaturene av profeten Muhammed får nå dramatiske konsekvenser for Telenor i Pakistan. Utsalgssteder og reklameplakater er blitt brent. Det sprer seg en frykt for at boikottaksjoner rettet mot Telenor skal spre seg. Det er satt i gang en sms-aksjon som oppfordrer til boikott mot selskapet, skriver Aftenposten.

Med 2 millioner kunder har Telenor en ledende posisjon i Pakistan. Selskapet har 1000 ansatte og planlegger å investere 7 milliarder kroner for å få 10 millioner kunder.

Hvis Telenor skal ha mulighet for å sette en stopper for aksjonene, må det tas kraftig i. I folkemassene er det følelser og vrede som rår. Da når man ikke fram med presiseringer om ytringsfrihet.

Professor ved Handelshøgskolen i Bergen, Magne Supphellen, minner i en samtale med Aftenposten om at en av Telenors kjærneverdier er respekt. Dette må selskapet nå kommunisere.

Hvordan dette best gjøre i Pakistan, er ikke godt å si. Det kan være Jon Baksaas må gjøre som Petter Jansen i SAS Braathens; Rykke inn store annonser med budskapet ”beklager”.

Det tar seg ikke pent ut her hjemme at næringslivsledere rykker ut med beklagelser over at en redaktør ytrer seg. Men er det dette som skal til for å få satt en stopper for boikottaksjonene, må Telenor gjøre det. Her står det store verdier på spill. Spørsmålet er om det er nok at et selskap beklager. I flere av de muslimene landene er det en selvfølge at det er regjeringen som skal beklage i slike tilfeller. Men det er grenser for hva en vestlig regjering kan si. Det forstår i alle fall muslimene i Norge.

Det kommer nå kritiske røster både fra Høyre og FrP over at regjeringen var representert da Vebjørn Selbekk offentliggjorde sin beklagelse. Dette var et godt politiske håndverk. Denne saken har da vitterlig politiske dimensjoner. Da får ”ytringsfrihetsfundamentalistene” legge prinsippene på hylla. Så får vi ta den debatten når ting har roet seg, og klima for samtale er langt bedre.

Det Telenor opplever viser hvor sårbare vi er når handlinger nasjonalt får globale dimensjoner. Danske firma har tapt stor summer på at danske varer er blitt boikottet. Det er lett å kritisere massene for ikke å skille mellom snørr og barter, ikke forstå seg på norsk ytringsfrihet og for å velge aksjonsformer som ikke er rimelige i forholde til den handling de vil kritisere.

Det kan man gjerne mene. Telenor må handle. Her gjelder det å begrense tap.

Muslimske talsmenn har minnet om at forbrukerne i den muslimske verden har makt. Vi skal ikke se bort fra at det kan komme mer organiserte forbrukeraksjoner mot vestlige firma seinere i tilknytning til andre brennbare saker. En kordinert forbrukeraksjon i den muslimske verden, kan bli meget effektiv. Den er det ikke så lett å få satt en stopper for. For den drives fram av krefter som er vanskelig å identifisere.

Norske næringslivsledere tar sitt samfunnsansvar på alvor når de holder seg hjemme fra Torino. De vil ikke vikles inn i anklager om smøring og risikere omdømmesvikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Haugevis av næringslivsledere tør ikke dra til OL, skriver Dagens Næringsliv. De frykter de vil bli beskyldt for smøring dersom de drar til Torino. Det kan gi negativt omdømme. Og det er ikke å spøke med. Konsernsjefen i DNB Nor, Svein Aaser, må regnes som en av næringslivets modige menn i denne sammenheng. Han er på plass med til sammen nærmere 200 ansatte og kunder. Konsernsjef Jan Baksaas i Telenor skal også nedom noen dager. Kjell Inge Røkke er her med kona Anne Grete Eidsvig. Han betaler av egen lomme.

– Vi arrangerer ikke noe fra vår side. Ordet smøring blir jo brukt. Hvis noen av våre inviteres ned av andre, betaler de selv, sier informasjonsdirektør Kjell Flø i Norda. Informasjonsdirektør Egil Thompson i Storebrand sier OL ”ligger litt på utsiden av det vi oppfatter er riktig å bruke penger på”.

– Vi sender ingen fra toppledelsen til OL og har ingen storkundearrangementer. Vi er et lavprisselskap nå. Det betyr at vi må kutte kostnader, sier pressetalskvinne Siv Meisingset i Sas Braathens.

Dette er jo som det skal være. Noen bedrifter har valgt å satse tungt på idrettsponsing. DnB Nor bruker 60 millioner årlig. Telenor sponser alpinlandslaget. Da er det ikke noe å si på at Bakaas og Aaser drar til OL noen dager.

Tidligere var OL, VM, EM «se og bli sett-” steder for mange ledere i næringsledere. Det er godt at årets OL viser at dette holder på å endre seg. Skattemyndighetene har også varslet at de vil skjerpe kontrollen slik at idrettsarrangementer ikke fungerer som ”smørsteder” i strid med skattereglene.

Det har de siste årene blitt satt søkelys på uholdbar smørepraksis i næringslivet. Flere av landets storbedrifter har skjerpet regelverket for hva man kan spandere på gode kunder. OL-deltagelsen faller tydeligvis utenfor. Når færre sjefer drar til OL, må vi kunne se dette som et uttrykk for at de ønsker å ta sitt samfunnsansvar på alvor.

David klarte å legge Goliat i bakken for godt. Det ikke umulig for Norwegian å slå knock out på SAS Braathens i stadig større deler av markedet. Det er helt etter læreboken at de små gjør livet surere for de store der det er pris som teller, skriver redaktør Magne Lerø.

Norwegian-sjef Bjørn Kjos smiler fra øre til øre. Denne uken kunne han fortelle at Norwegian for første gang går i pluss. I 2004 ble det 152 millioner i minus, mens overskuddet i fjor ble på 37 millioner. Nå har Kjos fått blod på tann. Her skal det ikke spares en krone. Nå skal det satses. Han planlegger en kraftig ekspansjon for å lokke bedriftskunder bort fra SAS.

– Skulle SAS ha iverksatt en liknende ekspansjon, ville det betydd å starte opp et helt SAS Braathens på nytt. Så kraftig er denne satsingen, sier Kjos til Dagens Næringsliv.

Norwegians strategi er enkel: Fly flere strekninger, og flere avganger på de strekninger en allerede flyr.

Da blir det flere flyavganger å fordele nødvendige felleskostnader på. På denne måten går kostnadene for hver flyrute ned – og lønnsomheten blir bedre hvis man kan ta ut samme pris i markedet. Ved å tilby flere avganger, regner Kjos med at de vil få flere næringlivskunder. De blir nå en fullverdig konkurrent til SAS på stadig flere strekninger.

Blir det streik eller aksjoner i SAS Braathens som fører til at flyavganger må innstilles, har flere norske storbedrifter varslet at de vil si opp avtalen med SAS Braathens.

SAS sier selvsagt at de vil svare på konkurransen fra Norwegian. SAS ser også ut til å ha kommet over kneika. Kostnader er kuttet med 14 milliarder kroner, og første gang på fem år ble det et lite pluss i regnskapene i fjor. 418 millioner i pluss er ikke mye å rope hurra for med en omsetning på 61 milliarder kroner. Men det er bra sammenliknet med at underskuddet i 2004 var på 1,8 milliarder. Skal SAS overleve som selskap, må de kutte kostnader ytterligere. Det virker som om dette etter hvert også siger inn over de ansatte.

I dag har flygerne i SAS bedre betingelser enn de har i Norwegian. Det går ikke i lengden. Jack Netscar, leder for Norske SAS-flygeres Forening, kan snakke så mye han vil om at de har tatt sin del ved å ha bidratt til kostnadskutt på 700 millioner. Vel og bra, men det er ikke nok. De må jobbe mer for mindre betaling i årene som kommer.

Jørgen Lindegaard sier til Dagbladet i dag at det ikke er aktuelt å gi seg på kravet om at pilotene skal være ansatt i de enkelte nasjonale selskaper og ikke i SAS konsern. Det ser ut til at SAS-ledelsen vinner denne kampene.

Netscar rasler med sablene foran lønnsforhandlingen som starter 1. april. Hvis det da blir streik i SAS, kan det gå riktig ille. Det er å hive kundene i fanget på Bjørn Kjos.

SAS-ledelsen har tidligere sagt at de kommer til å trekke seg ut fra strekninger der de ikke oppnår lønnsomhet fordi konkurransen er for hard. Dette er en nødvendig, men farlig strategi. Da Harwardprofessor Clayton Christensen, ekspert på strategi og innovasjon, var i Oslo for et par uker siden, brukte han Norwegians kamp mot SAS som eksempel på hvordan mindre, effektive lavkostselskap over tid kan makte å utkonkurrere større og mektigere selskaper.

– At David vinner over Goliat er ikke så rart, dersom David har funnet en kamparena hvor Goliat ikke er interessert i å slåss, sa Christensen.

Når markedslederen trekker seg ut fra lavprissegmentet, oppnår utfordreren bedre lønnsomhet. Man kan ta litt høyere pris, slik Norwegian har gjort. Hvis utfordreren makter å holde kostadnene nede, kan man utfordre markedslederen på stadig flere områder, slik Norwegian nå planlegger. Problemet for markedslederen SAS er at man ikke makter å få ned kostnadene og omstille seg raskt nok.

Bjørn Kjos har ikke egen sekretær en gang. – Driver man lavkost, så driver man lavkost, sier han til Ukeavisen Ledelse i dag. Jørgen Lindegaard omgir seg nok med sekretærer og rådgivere så det holder. Og han har en årslønn rundt 10 millioner. I SAS er det mange sjefer med millionlønninger. De har en kultur der det ikke er rom for den typen effektivitet og sparsommelighet som preger Norwegian. Slik har det i alle fall vært. Spørsmålet er om SAS med sin hærskare av fagforeninger og drøssevis av interne konflikter makter å skape den giv, det trøkk og den innsatsvilje som skal til for å vinne kampen om kundene.

Når professor Eivind Smith sier det må værer lov å tulle med muslimene, gir han uttrykk for en vestlig arroganse. Vi kan da ytre oss det vi orker, men la være å trykke karikaturer av profeten Muhammed. Ytringsfrihet betyr ikke full frakobling av respekt, skriver redaktør Magne Lerø.

Verken statsminister Jens Stoltenberg eller utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt et eneste ord som berettiger kritikk for at de vil svekke ytringsfriheten. Gahr Støre makter på en glimrende måte å kommunisere både til nordmenn og til muslimer i verdenssamfunnet om hva denne saken handler om. Det gjelder å ha flere tanker i hodet samtidig og gi uttrykk for dem på en måte som ikke bør skape misforståelser, med mindre man er ute etter en debatt på gale premisser.

Vi har kritisert Jens Stoltenberg, som med sine uttalelser til VG bidro til å gi Vebjørn Selbekk deler av skylden for at norske ambassader ble brent og norske borgere truet. Dette var ikke et angrep på ytringsfriheten. Statsministeren sviktet en norsk borger, en redaktør som har mottatt et titalls drapstrusler uten å ha brutt norsk lov, bare operert innenfor ytringsfrihetens rammer.

Ytringsfrihet betyr at man har rett til å publisere det man vil, uten å spørre andre på forhånd. Det betyr ikke at statsminister og utenriksminister skal avstå fra å si ifra hvis de mener noe om det skjønn en redaktør har vist. Det svekker ikke ytringsfriheten om statsministeren sier det var galt på trykke tegningene.

Forfatteren Jan Guillou har et poeng med sine uttalelser til Dagbladet i går om at norske forfattere ikke helt har forstått hva ytringsfrihet er.

Alle som ytrer seg må finne seg i å bli kritisert sønder og sammen for det de mener. Man kan ikke påberope seg ytringsfriheten som vern for å bli kritisert av landets ledende politikere.

Det er ingen som har tatt til orde for at ytringsfriheten skal innskjerpes. Dette må nå de forfatterne som har kritisert regjeringen få med seg.

Noen av landets ytringsfrihetsentusiaster burde satt seg ned og lyttet lenge og vel til muslimer som virkelig føler seg krenket over at profeten Muhammed et blitt karikert. I vårt samfunn er det nesten ikke noe som er hellig lenger. Altfor mange moderne mennesker kjenner ikke kraften i en religiøs overbevisning, vet ikke hva et tabu er for noe, forstår ikke poenget med ubrytelige plikter eller er ikke i kontakt med de følelser som andre knytter til begreper som respekt.

Ut fra ytringsfriheten har vi gitt grønt lys for harselering med det meste. Også smakløsheten og det som for muslimer er den groveste umoral, får i vårt samfunn boltre seg innenfor ytringsfrihetens rammer. Muslimene mener å se et dekadent samfunn som ikke lenger holder noe hellig.

Fra sitt professorkontor melder Eivind Smith at det må være lov å tulle med Muhammed.

– Det må være lovlig å fleipe og tulle med religiøse symboler og historiske personer. Sett i lys av hvordan det har skjedd med kristendommen de siste hundreårene, kan blasfemi ha en verdi i seg selv som ledd i utviklingen mot et sekulært samfunn, sier han til Dagbladet.

Smith forsvarer altså retten til å såre og krenke andre mennesker for deres tro. Underforstått: Man får finne seg i å bli såret om man vil bo her i landet. Det er vi i Vesten som vet best, det er vi som setter premissene – og vi tar ikke hensyn. Det er det han sier. Dette er vestlig arroganse

Vebjørn Selbekk har kommet på andre tanker. Han er tydeligvis lei seg for at han har såret mange. Han er kritisk til den muslimske verden og de holdninger muslimene står for, både her i landet og i verden for øvrig. Men det virker som om han innser at måten å framføre kritikk på, ikke er å trykke tegninger av profeten Muhammed, men bruke ordets makt.

Ytringsfriheten er en universell menneskerett. Få land i verden har større ytringsfrihet enn her til lands. Blasfemisparagrafen er en sovende bestemmelse. Yringsfrihetskomisjonen foreslo at den burde fjernes. Det er uklokt. Vi kan trenge en bestemmelsen som i en gitt situasjon kan komme til anvendelse.

«Med lov skal landet bygges», har vi vært enige om siden Magnus Lagabøters tid, og LO-sjef Roar Flåthen vil legge til «og lederlønningene stagges». Dette er spill for medlemsgalleriet. Det er styrene, ikke politikerne, som fastsetter toppsjefslønningene, skriver redaktør Magne Lerø.

Mens Jan Bøhler på møtet i sentralstyret i Ap forlangte at Telenor-styret må skiftes ut til våren for å hindre at Opplysningen 1881 blir solgt, avleverte fungerende LO-leder Roar Flåthen i går tradisjon tro årets første skikkelige angrep på lønningene til norske toppledere. Begge rasler med de sabler de mener de rår over med en rød–grønn regjering som i Soria Moria-erklæringen har sagt at det skal bli andre boller når de nå har tatt makten. Vi får se hvor sterk den statlige styringsiveren er når det kommer til stykket.

Roar Flåthen sier til Dagbladet at han regner med at LO vil få regjeringen med på å lovregulere topplederlønningene. Han går ikke så langt som å foreslå at samfunnet skal bestemme lønningene i næringslivet, men han vil at generalforsamlingen, og ikke styret, skal fastsette toppledernes lønn. Vi tolker ham også slik at han mener arbeidsgivere skal pålegges å opplyse om den samlede lønnsutvikling for alle ledere, inkludert bonuser.

I en samtalen med Dagens Næringsliv krever Flåthen av næringsminister Odd Eriksen sørger for at toppsjefene i Statoil og andre bedrifter der staten har en betydelig eierandel, ikke får en høyere lønnsøkning enn øvrige ansatte.

Lønnsutviklingen blant ledere flest har ikke vært betydelig høyere enn for andre ansatte de siste årene. Topplederlønningen i børsnoterte og andre store selskaper økte imidlertid med 12,3 prosent i fjor. Sjefen for DnB Nor, hvor staten er største eier, fikk en lønnsøkning på 23,7 prosent. Og styret begrunnet det med at han hadde jobbet ekstra mye med fusjonen mellom DnB og Sparebanken Nor. Som om ikke også andre også hadde jobbet mye med fusjonen. De fikk nok ikke økt lønnen med 23 prosent.

Det er en del fornuft i det Roar Flåthen sier, men det meste er spill for medlemsgalleriet. Å flytte ansvaret for å fastesette lønninger for administrerende direktør fra styret til generalforsamlingen, er et dødfødt forslag. Det er styret som ansetter toppsjef, ikke generalforsamlingen. Ansettelse og lønn hører sammen. Slik er det over alt i arbeidslivet. LO kan da ikke mene at det skal lages en spesialordning for administrerende direktører? Generalforsamlingen godkjenner årsberetningen. Der skal det stå på krona hva administrerende direktør har i lønn, bonuser og opsjoner. Hvis generalforsamlingens medlemmer mener lønnsnivået for høyt, kan de si ifra om det. De kan også vedta retningslinjer for lønnsutviklingen til ledere. Om nå de rød–grønne skulle finne på å endre aksjeloven, vil de fleste generalforsamlinger ikke blande seg bort i dette. De vil bare slutte seg til styrets forslag.

Odd Eriksen må gjerne sende brev til alle styrene der staten har en betydelig eierandel og be om at lederlønningen ikke økes mer enn de ansatte får. Han kan bare håpe på at styrene tar hensyn til det. Han risikerer å bli «nedstemt», for dette er det styret som har ansvaret for.

Det siste Flåthen foreslår, er større åpenhet om lønnsutviklingen for ledere sammenliknet med ansatte. Denne typen åpenhet skader ikke. Det er vel verd å vurdere om det vil ha noen effekt om opplysninger om samlet lønnsutvikling for toppsjef, ledere og ansatte skal inn i årsberetningen. Dette blir neppe dramatikk av det. Det er ikke slik at lederer jevnt suser forbi de ansatte når det gjelde lønn. Flåthen har stirret seg nesten blind på utviklingen i storselskapene. Her har han i alle fall funnet noen å skyte på.

«Med lov skal landet bygges», har vi vært enige om siden Magnus Lagabøters tid, men det spørs om det nytter å føye til «og lederlønningene stagges». Det er mye mellom himmel og jord politikerne ikke rår over – blant annet hva toppsjefer i børsnotertes selskaper skal få inn på lønnskontoen hver måned.

Det islamske lederskap bør velge andre ord enn statsminister Jens Stoltenberg. De sitter med nøkkelen til å hindre at fremmedfrykten sprer seg og innvandrerkritiske holdninger forsterker seg her til lands, skriver redaktør Magne Lerø. 

Det kan det se ut som om dialogen mellom Vesten og den muslimske verden går av hengslene. Det er skapt grobunn for økt fremmedfrykt og mer innvandrerkritiske holdninger, og dette kan gi sterke politiske utslag. Men det trenger ikke å ende slik. Det er det islamske lederskapet i Norge og verden over som sitter med nøkkelen til om det skal skje eller ikke. Brenning av ambassader og trusler om å skade mennesker er langt fra representativt for hva det store flertallet av muslimer mener er en sakssvarende reaksjon på at muslimene føler seg krenket av at tegningene av Muhammed er publisert. Det er ikke mer enn rett og rimelig at representanter fra muslimene i Norge tar avstand fra bruk av vold. De har de da også gjort. Og de reflekterte muslimene i Norge forstår hva det innebærer at vi har ytringsfrihet her i landet. Da kan en ikke gå lenger enn det utenriksminister Jonas Gahr Støre gjør i å vise forståelse for og beklage at muslimer føler seg krenket.

I går tråkket statsminister Jens Stoltenberg feil. Han uttalte seg på en måte som skapte et inntrykk av at redaktøren i Magazinet, Vebjørn Selbekk, måtte ta sin del av skylden for at norske ambassader blir brent og norske borgere truet. I VG i dag får han halve kultur-Norge – i form av ti forfattere og publisister – på nakken for å ikke slå ring om ytringsfriheten. Tilsvarende kritikk får han fra Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp) i Dagbladet og fra Jon Lilletun (KrF) i NRK.

Slik Stoltenberg formulerer seg, bør ikke muslimenes talsmenn uttale seg. Selv om det ikke er intensjonen, skaper det et inntrykk hos folk av at en som operere innenfor norsk lov og ytringsfrihetens rammer må ta ansvar for at vold og ulovligheter blir begått. Det er grunnfestet i vår rettsforståelse at ord skal møtes med ord, ikke vold. Den som blir provosert skal søke en sakssvarende måte å reagere på. Lederutfordringen for det islamske lederskap i Norge er å gjøre det tindrende klart at de ikke vil gi noen nordmenn noe som helst ansvar for vold eller trusler

Ytringsfriheten står meget sterkt i Vesten. Det er helt greit at hvem som helst, så vel muslimske ungdommer som landets statsminister, kritiserer Vebjørn Selbekk sønder og sammen, men en må legge til: Han gjør ikke noe ulovlig og han har ikke ansvar for at han framprovoserer vold.

Det er vanskelig for statsministeren å holde tungen rett i munnen. Det er viktig for de muslimske talsmenn i Norge at de ikke uttaler seg på en måte som skaper inntrykk av at de vil innskrenke ytringsfriheten. Og det er viktig at de tar skarpt avstand fra den muslimske mobbens herjinger.

Hvis muslimenes talsmenn i Norge ikke tar et kontant oppgjør mot alle former for vold og trusler, bidrar de til å øke fremmedfrykten her til lands. Med sine uttalelser om at «nå er det krig» bidrar mulla Krekar til dette.

For samfunnets ledere gjelder det å slå tilbake mot ekstremistene på begge sider. Det betyr ikke å kneble dem, men å ta avstand fra det de sier og mener.

Provokasjoner nytter ikke. Det er fornuftig at en rekke av landets redaktører i dag sier til Dagsavisen at de ikke vil trykke tegningene fordi de mener det kun vil provosere.

Den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi sier til Klassekampen i dag at det var galt å trykke tegningene, men at Europas redaktører nå bør sette tegningene av Muhammed på trykk for å verne ytringsfriheten. Dette er ikke veien gå. Det vil kun bli oppfattet som en provokasjon

Denne saken kan gi tydelige politiske utslag her hjemme.

– Mange av de holdningene denne saken rører ved, vil ligge latent hos velgerne i lang tid framover, sier valgforsker Anders Todal Jensen til Vårt Land. Han minner om at det vanligvis er Frp som vinner på polariserte debatter. Frp kan komme til å gjøre et godt kommunevalg i 2007 dersom denne saken ikke legger seg.

Ottar Hellevik ved Markeds- og Medieinstituttet (MMI) mener det er for tidlig å si hva som blir resultatet av den spente situasjonen. Han har imidlertid merket seg at flere ringer krisetelefoner og melder om utrygghet. Dette kan gi store politiske utslag, sier Hellevik til Vårt Land.

Det kan være at Frp vil få økt oppslutning som følge av denne saken. I den spente situasjonen vi nå er inne i, har Frp vist varsomhet med å uttale seg. Det er et godt tegn. Det er dialog som er den eneste farbare vei. Vi oppnår ikke en tryggere verden med å provosere hverandre.

Når Jens Stoltenberg i VG i dag nærmest driver med skylddeling mellom mobben i Damaskus og redaktør Vebjørn Selbekk for at den norske ambassaden ble brent, er han i ferd med å gå seg vill i hva denne saken nå faktisk handler om, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg gir Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk deler av ansvaret for at rasende muslimer satte fyr på den norske ambassaden i Damaskus i helgen, skriver VG i dag. Enten må Stoltenberg ha uttalt seg klønete, eller så har han gått surr i sin prinsipielle tenkning omkring ytringsfrihet og ansvar. Vi kan heller ikke utelukke at VG har misforstått. Vi håper det er tilfelle.

Stoltenberg kaller trykking at tegningene i Magazinet for «en gal handling». Han minner om at vi har en blasfemiparagraf i straffeloven, at de fleste norske redaktører har valgt å ikke trykke tegninger av Muhammed og at ytringsfriheter en rett, men ingen plikt.

– Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?, spør VG.

– Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet. Vi har beklaget flere ganger at muslimer opplever at deres religion er blitt krenket. Samtidig vil det være galt av en regjering å prøve å hindre en avis å trykke tegninger i et land med ytringsfrihet, sier Jens Stoltenberg.

Det Stoltenberg burde sagt, var at Vebjørn Selbekk ikke kan stilles til ansvar for at den norske ambassaden ble brent. Hvis statsministeren mener det VG skriver, må han ta konsekvensen av det. Hvis en redaktørs forvaltning av ytringsfriheten er skyld i at norsk eiendom i utlandet raseres og norske borgere settes i fare, må regjeringen forby trykking av tegninger av Muhammed. Det er forbudt i dag å krenke privatlivets fred eller sette landets sikkerhet i fare. Ytringsfriheten er ikke absolutt.

Jens Stoltenberg må gjerne si at Selbekk har opptrådt uklokt, beskylde ham for å drive hets mot muslimer, be ham skjerpe seg og lære av andre redaktører hvordan man forvalter ytringsfriheten. Men å antyde skylddeling mellom mobben i Damaskus og Vebjørn Selbekk for at ambassaden ble brent, er å gå langt over streken.

Direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Stein Tønnesson, sier til NRK i dag at brenningen av ambassadene er et uttrykk for at regjeringene i Syria og Libanon er svekket, og at det er en rekke av uledige omstendigheter som har ført til at protester gir slike voldelige utslag. Flere europeiske aviser, og i dag også Jerusalem Post, har nå trykket tegningene av Muhammed. Dette vil kunne øke konfliktnivået i den muslimske verden. Denne saken har stadig mindre med Vebjørn Selbekk å gjøre. Han har fått 35 drapstrusler og flytter hver dag familien til hemmelig adresse. Han bør få fred. Han har måttet ta en belastning som ikke står i forhold til den ukloke handlingen han har gjort.

Denne saken handler nå om Vestens forhold til den muslimske verden. Statsminister Jens Stoltenberg bør uttale seg ut fra et slikt perspektiv.

Igjen er det dokumentert at arbeidstakere over femti år stenges ute fra arbeidslivet. Dårligere AFP-ordning og mindre vekt på ansiennitet ved lønnsfastsettelse kan bidra til at flere over femti får arbeid, skriver redaktør Magne Lerø.

Senter for Seniorpolitikk legger i dag fram en undersøkelse som dokumenterer at stadig flere som har fylt femti år blir stengt ute fra arbeidslivet. 7 av 10 bedriftsledere sier i en undersøkelse utført av MMI at de ikke vil innkalle 55 åringer til intervju, selv om de er godt kvalifisert. Alder er med andre ord den avgjørende faktor til at man ikke får seg ny jobb.

Det har ingen ting med at de ikke duger å gjøre. Det er bare det at arbeidsgiverne mener man er for gammel.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til lederen for Senter for Seniorpolitikk, Åsmund Lunde, når han sier til NRK at slik må det ikke være. Representanter for femtiåringene sier at de ikke lenger vil godta at de blir holdt utenfor. Noe må gjøres. Men hva?

Vi kan ikke godt vedta lover om at man skal ansatte folk over femti. Vi kan selvsagt presisere tydeligere at det ikke er tillatt å diskriminere på grunn av alder. Arbeids-og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, som har luftet tanken om at arbeidsgiver i offentlig sektor plikter å innkalle innvandrere til intervju, kan inkludere femtiåringene. Via diverse bestemmelser kan det kanskje bli slik at en kvinne over femti med innvandrerbakgrunn nærmest med loven i hånd kan kreve en stilling man er kvalifisert for.

Arbeidsgivere tenker produktivitet og kostnader. Ynge arbeidssøkere har gjerne høyere og mer oppdatert kompetanse, for eksempel på data. Ansiennitetsregler gjør at eldre arbeidstakere skal ha høyere lønn enn yngre. Dersom en er godt opp i femtiårene, har en også mulighet for å slutte med AFP etter få år. De første årene påfører denne bedriften ekstra kostnader.

Vi kommer neppe langt bare med oppfordringer om at man ikke må skyve ut femtiåringene. Det er heller ikke nok å oppfordre arbeidegivere til å vise ansvar. Situasjonen krever tiltak. Her må arbeidstakerorganisasjonen på banen. De må forholde seg til hvordan arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor faktisk agerer. Skal vi få flere femtiåringer i arbeid, må det være strengere regler for AFP. Dette har arbeidsgiverorganisasjonen spilt inn i forbindelse med årets lønnsforhandlinger.

Arbeidstakerorganisasjonen må også være villige til å la ansiennitet telle mindre ved lønnsfastsettelse. Det er bedre å gi unge arbeidstaker i etableringsfasen god lønn enn å la de eldre få best betalt i en fase av livet der man ikke er under økonomisk press slik som ynge arbeidstakere.

Myndighetene kan stille opp med støtte til kurs og utdanning av medarbeidere over femti år. Andre økonomiske stimuleringstiltak til arbeidsgivere som har ansatte over femtifem år i arbeid kan også vurderes.

Myndigheter og fagorganisasjoner må sørge for at det ikke blir for dyrt å ha arbeidstakere over femti år i arbeid.