Bernander ingen reddhare

Erling Borgen og Ågot Valla bør lære seg forskjellen på journalistikk og ytringsfrihet. Vi tror ikke John G. Bernander er en pingle av en redaktør som ikke våger å utfordre makten i Norge. Borgen må skjerpe seg i forhold til presseetikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Ågot Valle, SVs representant i Utenrikskomiteen, utnevnte seg selv til «sette-kringkastingssjef» i går. Hun forlanger at NRK viser Erling Borgens dokumentar «Et lite stykke Norge». Hun sier til Klassekampen og Dagbladet at dette er et angrep på ytringsfriheten og undersøkende journalistikk, og at det må få konsekvenser for kringkastingssjef John G. Bernander. Hun krever svar på om det er hensynet til Kværner som styrer NRKs sendeskjema. Dette er tilnærmet fri fantasi.

Ågot Valle har ingen kompetanse på å vurdere et tv-innslag i forhold til kildebruk og Vær Varsom-plakatens krav til saklighet og dokumentasjon. Det er heldigvis ikke ofte politikere krever å få direkte styring over NRKs programpolitikk.

I dokumentarfilmen «Et lite stykke Norge» forteller Erling Borgen om hvordan Norge er langt mer involvert i krig, borgerkrig, tortur og terror enn det både politikere og medier forteller. Han hevder at norske marinefartøyer deltok i transporten av krigsmateriell til Irak, at norskeiet radarutstyr ble brukt til invasjonen av Irak, at norskproduserte eksplosiver brukes i den mye brukte Hellfire-raketten og at Aker Kværner har utført arbeid med torturinstrumenter på Guantanamobasen.

– Jeg er både overrasket og sjokkert. Jeg føler at NRK trekker mine journalistiske evner og integritet i tvil, sier Borgen til Dagbladet. Til Klassekampen sier han at NRK ikke har påvist en eneste faktafeil, og at dette handler om ytringsfrihet.

Etter det Aftenposten erfarer, skal forholdet mellom NRK og Borgen ha endret seg etter at NRK-ledelsen mottok et brev fra Aker Kværner. Et av elementene i dokumentaren omhandler nemlig at Aker Kværner har utført 327 oppdrag på den mye omtalte Guantanamo-basen.

Både fjernsynssjef Annika Bjørnstad og John G. Bernander avviser at det ligger politiske føringer bak avgjørelsen om å droppe Borgen-dokumentaren.

– Det ligger en helhetlig vurdering bak denne beslutningen. Dokumentaren består av syv ulike sekvenser med ulikt innhold, som på hver sin måte har bidratt. Noen steder er det bredden og relevansen i forhold til kilder, andre steder er det bruken av virkemidler, type musikk og montasje, sier Bjørnstad til Aftenposten. Hun minner om at NRK har en plikt som redaktører å vurdere alle programmer ut fra pressens Vær Varsom-plakat.

NRK har vist og vil vise mer av det Erling Borgen har laget. De mener han avslører en rekke forhold som fortjener oppmerksomhet og debatt, men vil ikke vise «hele pakka».

Det er selvsagt surt for Erling Borgen å bli gjenstand for den typen kvalitets- og saklighetsvurderinger som redaktører hver eneste dag foretar i forhold til det journalister produserer. Lang fartstid gir ingen fribillett til produksjon. Det virker nesten som om Borgen mener det er trykkeplikt på det han lager.

Han bommer når han gjør dette til en sak om ytringsfrihet. Han kan jo ytre seg i vildens sky. Han har da full tilgang til alle medier om hva han mener og har funnet ut. Borgen er journalist. Journalister skal levere kvalitet. Det som skal trykkes eller sendes skal være i samsvar med god presseskikk. Journalister er ikke meningsprodusenter som ytrer seg. Borgen bør ta til seg kritikken har får fra redaksjonsledelsen i NRK, istedenfor å påstå at John G. Bernander er i lomma på Aker Kværner eller hvem det nå skulle være Bernander er redd for å tråkke på tærne.

Vi nekter å tro at John G. Bernander har gitt beskjed til sine folk at Borgens produksjon ikke skal vises.

La oss ikke få en navlebeskuende debatt om Borgen, hans kvaliteter, følelser og behov for å ytre seg. La oss få en debatt om noen av de påstander Borgen framsetter, så kan vi se om de holder mål.

Slik saken står i dag, biter vi ikke på påstanden om at John G. Bernander er en pingle av en redaktør som ikke våger å utfordre makten i Norge. Det tror vi NRK ønsker. NRK ledes ikke av en samling redaksjonelle reddharer. Men de bøyer seg ikke i beundring for det Borgen serverer. Også Borgen trenger en redaktør som sørger for kvalitet og saklighet.

 

Fransk ledelsefalitt

Statsminister Villepin kan tape. Han har ikke har nok makt til å tvinge igjennom en arbeids­livs­reform han er overbevist om at de unge som protesterer vil ha fordeler av. Det er ikke første gang ledere har måtte gi opp i kampen mot ukontrollert uforstand, skriver redaktør Magne Lerø.

Kaoset i Frankrike vil ikke ta slutt. Ingen ting tyder på at studentene og fagbevegelsen vil gi opp den massive motstanden mot den nye CPE-loven, som gir arbeidsgivere rett til å gi arbeidstakere under 25 år avskjed uten grunn. Det høres unektelig brutalt ut å innføre en lov der de svakeste, de unge uten arbeid, ikke omfattes av den beskyttelse som andre arbeidstakere har. Dominique de Villepin hadde nok regnet med protester, men ikke at det skulle ta av slik det har gjort. Noen kommentatorer drar sammenlikninger med de voldsomme studentopprørene i 1968, som spredte seg over hele Europa. Det er imidlertid en forskjell: De streikende og protesterende har ikke et program de samler seg bak denne gangen. I den grad de har noe som samler dem – ut over at de er imot CPE-loven – er det motstand mot de endringene som skjer i Vestens arbeidsliv, blant annet som følge av globaliseringen. Det er frykt og uro som driver demonstrantene.

Av de toneangivende landene i Europa, er Frankrike et av de som har kommet kortest med å ta inn over seg globaliseringen. Storbritannia er blant landene som har kommet lengst. Det har gått hardt for seg til tider, men den britiske politiske ledelsen har fått folket med på at velferdsordninger må legges om, og at man må utsette seg for konkurranse på arbeidsmarkedet. I Frankrike vil man tviholde på en sterk stat, sterk beskyttelse mot omverdenen, solide rettigheter for de som er i arbeid og store subsidier blant annet til landbruket. Når arbeideledigheten blant unge er 20 prosent, og i enkelte miljøer nærmere 40, så har man et gedigent samfunnsproblem. I fjor var det opptøyer blant arbeidsløs innvandrerungdom. Den politiske ledelsen i Frankrike frykter at situasjonen skal komme ut av kontroll.

Det er statsminister Villepin som kjører saken. Etter hvert som uroen har vokst, har han mistet støtte og er blitt mer og mer isolert. Neste år er det presidentvalg i Frankrike. Her vil Villepin stille opp mot innenriksminister Nicolas Sarkozy. Sarkozys støtte til den nye loven er blitt mer lunken. Han oppfattes ikke som solidarisk med Villepin. Loven er imidlertid vedtatt. I dag ventes det at Grunnlovsrådet vil ta stilling til påstanden om at CPS strider mot grunnloven. Hvis det blir konklusjonen, har Villepin tapt.

President Jacques Chirac har varslet at han vil komme på banen. Han har så langt støttet Villepin. Det er varslet nye aksjoner tirsdag. Det kan være Villepin og Chirac sammen forsøker å komme opp med noe som roer gemyttene. Begge sliter imidlertid med å kunne opptre med autoritet.

Ledelsen i en bedrift kan tvinge igjennom noe som hovedtyngden av de ansatte er imot. Den samme makten har ikke en politisk leder. Makten er jo gitt dem av folket. Regjeringen har faglig støtte for at CPE-loven vil føre til at flere unge kommer inn i arbeidslivet. All fornuft tilsier at man bør prøve dette virkemiddelet. Men studenter og fagbevegelsen er imot og forlanger at regjeringen skal finne på noe annet. Stemningen er pisket opp, slik at det også er vanskelig å nå fram med kompromisser. Det er et emosjonelt virvar som rir Frankrike for tiden. Det er tragisk. Når nesten et «halvt folk» setter seg på bakbena i en slik sak, lover det ikke godt for framtiden. Landet som ga de revolusjonerende ideen om frihet og likhet i brorskap framstår som protestenes land. De stemte også ned forslaget til ny grunnlov for EU. Det er uklart hva man vil ha istedenfor. Man samler seg bare i en protest mot utviklingen.

Det står om Dominique de Villepins politiske liv. Det får så være. Verre er det at det står om Frankrikes evne til å tilpasse seg den verden de er en del av. Det kan bli skikkelig ille for det frihetselskende franske folk.

 

Heller Siv enn Carl Ivar

Det mest naturlige er at partilederen blir statsministerkandidat. Men hvis Frp ikke orker gi slipp på Carl I. Hagen, er ikke Siv Jensen typen som vil ta plass i skyggen av eks-sjefen slik Valgerd Svarstad Haugland måtte gjøre, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er hyggelige problemer de har i Frp for tiden. Tre og et halvt år før neste stortingsvalg har de nemlig startet diskusjonen om det er Siv Jensen eller Carl I. Hagen som bør bli statsminister. I går kunne Dagsavisen fortelle at sterke krefter i partiet mener at Hagen bør bli statsminister. Det er en gedigen tanke, selv for Carl I. Hagen som offentlig ikke har drevet det lenger enn til å dagdrømme om å bli stortingspresident. Fire år senere ble han visepresident. Om det skulle skje at han om fire år også blir statsminister, vil han kunne summere opp sitt liv med å si at han har vært heldigere enn han som vant både prinsessen og halve kongeriket.

At Frp kan få statsministeren om fire år, er lite sannsynlig. Velger de å kjøre fram Hagen som statsministerkandidat, øker i alle fall ikke sjansen. Både KrF, Høyre og Venstre har trolig mindre tillit til Hagen enn til Siv Jensen som samarbeidspartner. Hun har vært opptatt av å bygge tillit hos dem hun vil være avhengig av støtte fra. Det avgjørende for de andre partiene er forutsigbarhet. De orker ikke forholde seg tett til Carl I. Hagen, som hopper som haren der han ser det er mulig å hente oppslutning fra velgerne.

Om så skulle skje, at Frp skulle havne i regjering, hvilken posisjon skal da Carl I. Hagen ha? Skal han ikke være med i regjeringen? Skal han bli helse- og omsorgsminister – med Siv Jensen som statsminister?

Når man først begynner å snakke om hvem som skal være statsminister, er det forståelig at Carl I. Hagens navn bringes på banen. Han er fortsatt leder for partiet. Få, om noen, er i tvil om at Siv Jensen vil klare partilederjobben på en utmerket måte. Men har hun det samme politiske talentet som Carl I. Hagen? Hun har ennå ikke fått prøvd seg på å takle interne stormer som sjef. Det er forskjell på å være nummer en og nummer to i en slik situasjon.

Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, lar ikke sjansen gå fra seg til å servere bombastiske meninger. Han skriver i dag at det vil være mistillit til Siv Jensen å kjøre fram Carl I. Hagen som statsminister. Det kan han gjerne mene, men det avgjørende er jo hvordan Frp og Siv Jensen ser på det. Vi har da en solid tradisjon her til lands for at partilederen ikke samtidig er statsminister. Slik gjorde de det i KrF med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, i Høyre med Kåre Willoch og Erling Nordvik og i Ap med Reiulf Steen og Oddvar Nordli, og med Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Arne Strand skriver også at å kjøre fram Carl I. Hagen vil være en «så kraftig nedvurdering av Siv Jensen at hun antagelig ville trukket seg fra partiledelsen». Det var da voldsomt. Er det slik at den garvede politiske kommentatorer også er blitt velsignet med profetiske evner?

Nå ser det ut til at VG kan gi hjelp. De har fått utført en meningsmåling i full fart. De fleste ønsker seg Siv Jensen som statsminister framfor Carl I. Hagen. Det er praktisk talt jevnt mellom dem blant Frps velgere, men i befolkningen som helhet er det 41,8 som vil ha Jensen og 25,3 som vil ha Hagen. Hagen berømmer Siv Jensen for at hun på så kort tid har fått en så sterk posisjon i befolkningen. De henviser selvsagt til partiet når det blir spørsmål om hvem som er partiets statsministerkandidater. Er det noen som har respekt for folkemeningen, er det Frp. Så saken skulle vel dermed være avgjort?

Dette kan bli en sak som dukker opp ubehagelig ofte for Frp framover. Det vil bringe de interne forholdene i Frp i fokus. Her kan det også ligge en kime til personstrid. I så fall må Frp avklare hvem som skal fronte partiet som statsministerkandidat tidligere enn de hadde tenkt.

Partilederne i KrF, Venstre og Høyre vil ikke kommentere hvem Frp vil ha som statsminister. Det spørs om de i sitt stille sinn tenker at det bør bli Siv Jensen, i den grad de er i stand til å tenke den tanken at Frp skal stikke av med statsministeren etter valget neste gang.

Det mest naturlige vil være å kjøre fram partilederen som statsministerkandidat. Selv om Valgerd Svarstad Haugland var partileder, måtte hun leve i skyggen av Kjell Magne Bondevik. Han fortalte åpent at det var både vondt og vanskelig at Bondevik ble lyttet mer til enn henne på landsmøtene. Siv Jensen kan komme til å oppleve noe av det samme. Men ikke i like stor grad. Jensen er en annen type enn Svarstad Haugland. Hun vet å bruke den makten hun får. Hun vil ikke finne seg i å være nummer to i skyggen av Carl I. Hagen, dersom hun faktisk blir partileder.

 

Eriksen slår tilbake

I går kom næringsminister Odd Eriksen på banen med en lang og saftig skryteliste, som innebærer at han er klar til dyst med sine egne rød–grønne som mener at han ikke er aktiv nok. Han vil ikke bli mer radikal. Det er bra han blir tydelig på hva han vil og ikke vil, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Odd Eriksen må være dyktig lei kritikken om at man ikke ser noe av den aktive næringspolitikken som ble lovet i valgkampen, og som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen. I går sendte han i alle fall ut en pressemelding som er noe av det lengste vi har vært borti med et departementet som avsender. Den ville fylt nærmere to sider om den skulle blitt trykket i en tabloidavis. (Hele listen finner du her.)

Får man ikke skryt av andre, får man skryte av seg selv. Eriksens «skryteliste», som har 26 handlings- og oppfølgingspunkter, har som overskrift: Det går i riktig retning. Det vil de mest radikale blant de rød–grønne sikkert være enige i. Det er bare det at de mener Eriksen beveger seg med museskritt, og at han ikke vil komme langt i løpet av fire år dersom farten ikke økes.

Opposisjonen mener Eriksen stort sett viderefører den forrige regjeringens næringspolitikk. Det er bare blitt litt mer prat om «nytt verktøy» og større aktivitet. Ennå har ikke Eriksen skiftet ut noen styremedlemmer eller gitt beskjed i klare ordelag til ledelsen i selskaper der staten er inne på eiersiden at de nå skal tenke mindre på det som er lønnsomt og mer på å bevare flest mulige arbeidsplasser. Det er det SV og de radikale i Ap mener han skal si.

Odd Eriksen er også blitt kritisert fra landets markedsliberalister for at han for eksempel vil gi støtte til den nye dørfabrikken som vil etablere seg i Årdal. Andre dørfabrikker frykter nå at dørfabrikken i Årdal får et konkurransefortrinn. Dagens Næringsliv har på lederplass bekymret seg alvorlig for hvordan det skal gå med norsk industri, når det ikke er markedet alene som skal råde grunnen. Innblanding i form av støtte fra staten, ses på som en vederstyggelighet der i gården og blant de som hyller næringsnøytralitet i strengeste forstand.

– Jeg tør påstå at uten staten ville Telenor og Statoil aldri blitt etablert. Hydro ville sannsynligvis vært kjøpt opp av et utenlandsk konsern, og de største bankene våre ville nok vært nedlagt under bankkrisen i 1992. Uten statlig eierskap og forsvarskontrakter ville vi ikke hatt høyteknologibedrifter på Kongsberg og Raufoss. Et stort antall nye bedrifter ville ikke sett dagens lys uten tilskudd, garantier eller annen type offentlig støtte fra Innovasjon Norge. Derfor satser vi offentlige midler på næringsutvikling. Slik svarer Eriksen på kritikken fra næringsnøytralitetens fanebærer.

Det er et godt svar han gir. Vi skal selvsagt ikke tilbake til gamle dager der staten drev industrivirksomhet eller ga regelrett driftsstøtte til ulønnsom virksomhet. Selvsagt må staten drive en aktiv industripolitikk i den betydning at man bruker penger for å støtte opp om en ønsket utvikling. Det holder ikke bare å gi støtte til grunnforskning, sørge for stabile rammebetingelser og ikke lesse på næringslivet skattebyrder som demper innsatsviljen, fører til utflagging av kapital eller gir dårligere konkurransevilkår enn det som er vanlig i de land det er naturlig å sammenlikne seg med. Vi trenger et sterkt Innovasjon Norge, som kan sørge for kapital til aktiviteter som har stort potensial.

Etter fem måneder i regjeringen mener næringsminister Eriksen at han har innfridd store deler av Soria Moria-erklæringen og satt i gang prosjekter for å innfri resten.

Det Eriksen har fått til er smått, men godt, mener NHO. President Erling Øverland er ikke helt fornøyd. Han sier til Dagens Næringsliv at det er påfallende at Eriksen går 30–40 år tilbake i tid for å hente eksempler på at staten har bidratt positivt. Han ønsker ikke at staten skal spille en mer aktiv rolle i næringspolitikken. Øverland er mest opptatt av å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.

Næringslivets går så det griner for tiden. Eriksen forbereder seg nok på å måtte forsvare noe sterkere beskatning av næringslivet. Da kommer kritikken fra NHO som forventet.

Det blir ingen revolusjon i næringspolitikken med Odd Eriksen. I går ga han klar beskjed til venstrefløyen blant de rød–grønne om at kursen er staket ut, skuta er snudd allerede. Han sier ikke at han er fremme, men at mye er gjort. De som forventer seg mer statlig inngripen, mer næringsstøtte eller store utskiftninger i styrer og ledelse, kan bare glemme det. For Jan Bøhler, Rolf Terje Klungland, Steinar Gullvåg i Ap og Lars Peder Brekk og Per Olaf Lundteigen i Sp, for å nevne noen, vil aldri nå fram med sin versjon av en aktiv næringspolitikk. Eriksen har vært svært så tålmodig med å la alle deres utspill passere. I tiden framover må nok disse moderere seg, eller så må Eriksen ta enda kraftigere i. Han finner seg ikke i å bli skyteskive for sine egne for ikke å være aktiv nok. I går kom han skikkelig på banen. Vi trenger en næringsminister både i angrep og forsvar – en som handler like mye som han snakker, og som sier klart og tydelig fra til sine egne om hva han aldeles ikke akter å gjøre.

 

Hagen som forvirringsprodusent

For Stein Erik Hagen handler Orkla media om ham selv, hans følelser, image og ettermæle. For styret og konsernsjef Dag Opedal må det være en sann prøvelse å ha et styremedlem som opptrer som løshest og sprer forvirring, skriver redaktør Magne Lerø.

Det hører med til ABC-en for styremedlemmer å vite at man ikke skal uttale seg til pressen. Det er styreformannens oppgave, og hovedregelen er at det er administrerende direktør som representerer selskapet utad i viktige saker. I mindre viktige saker og til daglig er det gjerne en informasjonssjef eller de som sitter nærmest og har best kunnskap om den aktuelle saken som uttaler seg. Slik er det ikke i Orkla. Der har Stein Erik Hagen innført en helt ny regel, en «lex- Hagen», som enkelt og greit går ut på at han lufter sine mer eller mindre gjennomtenkte tanker om selskapet når han føler for det. Og Hagen føler mye når det gjelder Orkla. For det handler om ham.

Hagen har tidligere sagt at det holdt med å eie 10 prosent av et selskap, eller så burde man være majoritetseier. Men 10 prosent holdt ikke til mer enn at Hagen kom inn i styret i Orkla. Han hadde på ingen måte kontroll. Og i fjor led han nederlag i bedriftsforsamlingen da han ikke fikk Peter Ruzika med seg inn i styret. Det siste året har Hagen kjøpt seg opp til en eierandel på 17 prosent. Nå er han den største eieren – og har kontroll. Han trenger ikke eier mer i et selskap med en så bred eierstruktur. Selvsagt må man snakke med noen av de andre som har en større eierandel før viktige slag skal stå. Det går bra. Hagen har bygget sine allianser. Han høster nå fruktene av at han er blitt den dominerende eier. Svein Aaser, konsernsjef i DnB Nor, har forslått for valgkomiteen at Stein Erik Hagen blir nye styreleder i selskapet.

– Jeg hører det. Jeg vil i alle fall ikke drive noen valgkamp, svarer Hagen kledelig beskjedent til Dagens Næringsliv.

Når det skjer, blir det i alle fall litt mer orden på ledelsen av landets største privateide selskap. I dag framstår Orkla ledelsemessig som et trehodet troll: Dag Opedal er konsernsjef, Johan Fr. Odfjell er styreformann og Stein Erik Hagen opptrer i rollen som løshest med taletrang og styremedlem. Det er ikke første gangen Hagen har snakket og snakket, mens styret har tiet.

I høst varslet den nye sjefen for Orkla Media, Bjørn Wiggen, at Orkla Media trengte en strategisk samarbeidspartner. Det viste seg ikke å være lett å finne – og det endte med at styret vedtok å legge Orkla media ut for salg. Dagbladet har lagt inn et bud. Deutsche Bank er hyret inn til å lede salgsprosessen. Revisorselskapet Ernst & Young, konsulentselskapet Boston Consulting Group og advokatfirmaet Thommessen, Krefting, Greve og Lund deltar også i prosessen. Ifølge VG har Orkla nå brukt nærmere 100 millioner kroner på å forberede et salg.

Før helgen dukket styremedlem Hagen opp som troll av eske i VG, med budskapet om at han skulle være en langsiktig eier – faktisk et lite stykke inn i evigheten. Han skulle i alle fall ikke selge en eneste Orkla-aksje før han hadde tatt farvel med denne materiell verden. Så fikk etterkommerne avgjøre. Men det var nesten slik at vi fikk inntrykk av at hans siste vilje kom til å være: Sitt med Orklaaksjene. Det må antagelig plage Stein Erik Hagen at han ikke blir sett på som en samfunnsstøtte, en industriherre, en langsiktig verdiskaper – slik som Jens P.Heyerdahl og nå Kjell Inge Røkke, to som han har ligget mye i strid med.

Administrasjonen i Orkla har forberedt et salg. Styret har vedtatt hvilke kriterier som skal ligge til grunn. Og det ligger i kortene at ikke nødvendigvis hele selskapet blir solgt samlet. Så taler Stein Erik Hagen: Orkla Media må holdes samlet. Og det er ikke sikkert det blir salg i det hele tatt. Kanskje vi heller skal satse skikkelig på Orkla Media istedenfor å selge, tenker Hagen.

Dagen etter kommer meldingen om at Hagen kan tenke seg å kjøpe Dagbladet. Dermed er det rigget for en ny Heyerdahl–Hagen duell. Jens P. Heyerdahl d.y. kontrollerer Dagbladet og har finansiering til å kjøpe Orkla.

Hva er det som kan få Stein Erik Hagen til å opptre så merkelig? Slik opptrer ikke styremedlemmer i andre selskaper. Det må være en sann prøvelse for konsernsjef Dag Opedal å ha en eier og et styremedlem som midt i en prosess rykker ut med synspunkter på hva han kanskje vil stemme for i styret. Forklaringen er at Hagen er mer opptatt av seg selv og sitt image enn av å opptre som en et styremedlem. Stein Erik Hagen har ikke særlig greie på mediebransjen. Den har han aldri vært borti. Her må han støtte seg til de profesjonelle råd han får. Når han tillater seg å gripe inn i en prosess som administrasjonen styrer, på denne måten, skjer det ikke på saklige men på personlige og emosjonelle premisser. Stein Erik Hagen eier 17 prosent av Orkla. Han har penger til å kjøpe seg opp mer. Orkla driver bra. Aksjekursen stiger. Hagen kan regne med å tjene hundrevis av millioner. Han vil være stor i noe stort. Orkla er det største han har. Han vil heller at Orkla skal bli større enn mindre.

Slik tror vi det henger sammen

Og hvis det skulle ende med at Orkla selges i et par biter, er Stein Erik Hgen redd for at han får klistret på seg at han er en «selger og ikke en bygger». Han solgte ut Rimi til ICA og Ahold. Han liker ikke å tenke på at Orklas utenlandske aktiviteter kan havne hos utlendinger som betaler godt, og de norske avisen hos Dagbladet.

Det handler om Stein Erik Hagen, hans posisjon, hans følelser, hans image, hans ettermæle. Derfor snakker han. Og han snakker mye – og sterkt. For han tenker mye på dette.

 

Ap-frekkhet om Baksaas

Steinar Gullvåg (Ap) krever nå at Telenor-sjef Jon Baksaas trekker seg fordi han ikke har tatt innover seg at landet han fått en ny regjering. Dette er amatørskap. Frekt er det også. Gullvåg bør tie til han blir litt klokere. Snakk med ham, Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skulle tatt seg ut om Telenor hadde innkalt til pressekonferanse med beskjed om at konsernsjef Jon Baksaas trekker seg etter politisk press. Pressekonferansen kunne da blitt innledet med at Baksaas leste opp følgende:

Jeg har i dag meddelt styret at jeg trekker meg fra stillingen som konsernsjef i Telenor etter at flere fylkeslag og politikere på Stortinget mener at jeg ikke har tatt inn over meg at vi har fått en ny regjering som har andre mål for Telenor enn det styret har vedtatt.

Det skulle tatt seg ut. Det er imidlertid en slik verden flere Ap-politikere ønsker vi skal leve i. Og Jens Stoltenberg lar dem ture fram.

For noen uker siden forlangte Ap-politikere at Hydrosjef Eivind Reiten skulle sparkes fordi han ikke er lydhør nok for politiske signaler. Da var det nedleggelsen av 134 arbeidsplasser i Årdal det først og fremst handlet om.

Nå er det Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas som skal tas. De siste fem dagene har 2600 mennesker i fagbevegelsen undertegnet oppropet som krever at regjeringen stanser Telenors salg av Opplysningen 1881. En rekke fylkeslag i Ap har også forlangt det samme.

– Styret og ledelsen i Telenor bør byttes ut. De har i lang tid trosset klare signaler fra næringsministeren om å stanse salget av Opplysningen 1881. Nok er nok. Hvis Baksaas ikke umiddelbart tar innover seg at landet fikk en ny regjering med en ny politikk i fjor høst, så bør han gå, sier Aps næringspolitiker på Stortinget, Steinar Gullvåg, til Dagsavisen.

Tidligere har både statsminister Jens Stoltenberg og næringsminster Odd Eriksen sagt at det ikke er aktuelt å instruere Telenor i denne saken. Nå forsøker Ap å presse regjeringen til å sparke hele ledelsen i Telenor. Det er jo Jens Stoltenberg de skulle gått løs på, anklaget ham for å være en pingle, for å være for lite opptatt av arbeidere som mister jobben, tenke for mye på lønnsomhet og i det hele tatt ikke være en sann venn av arbeidsfolk. Det våger de selvsagt ikke. De vet det ikke nytter.

Det er ikke sikkert de vet – men de burde vite det – at det ville vakt internasjonal oppsikt om regjeringen hadde grepet inn ved å sende inn nye medlemmer i Telenors styre med mandat til å omgjøre beslutningen om å selge Opplysningen 1881. Eller hva om Odd Eriksen skrev et brev der han ba styret legge mer vekt på å bevare antallet arbeidsplasser enn å sikre lønnsomheten?

Steinar Gullvåg er på jordet. Politikere som ber om at konsernsjefer i internasjonale børsnoterte selskaper pakker seg vekk, bør ikke tas på alvor. Dette er amatørskap. Frekt er det også å gå løs på en enkelt person i full offentlighet. Gullvåg bør tie stille inntil han blir klokere enn han nå framtrer som. Er det noen som skal sparkes for denne typen strategiske beslutninger, er det styret. Det er styret som ansetter konsernsjef. Vi får minne Gullvåg om det også.

Nå vil kanskje Steinar Gullvåg si at det er en politisk oppgave å gjøre seg litt tøff i trynet iblant, hive ut noen brannfakler og skape litt debatt. Gjerne det. Men da må det henge litt bedre på greip enn det Gullvåg nå presterer.

Dette er en nytt eksempel på hvordan den rød–grønne regjeringen sauser det til i næringspolitikken. Det neste blir vel at man forlanger at alle sjefer i børsnoterte selskaper som har fått mer enn 4,5 prosents lønnsøkning, skal sparkes. For å hindre at listen over sjefer som Ap-politikere vil ha sparket blir for lang, anbefaler vi Jens Stoltenberg til enda en gang å gjøre det klart for sine egne hva som er regjeringens politikk og hvordan ting henger sammen i næringslivet.

 

Støre tar sjefsgrep

Kristin Clemet tok sjefsgrep da hun ble undervisningsminister. Jonas Gahr Støre tar enda kraftigere i: Han varsler en byråkraftisk revolusjon, der nøkkelen for å lykkes er godt lederskap over hele linja, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en ny statsråd tar plass i et departement, har han i det minste med seg en statssekretær og en politisk rådgiver. Hundrevis av byråkrater under ledelse av departementsråden står klar for å iverksette den politikken den nye ledelsen vil ha gjennomført. Systemet under departementsråden blir sjelden berørt av et statsrådsskifte.

Slik blir det ikke i Utenriksdepartementet, med Jonas Gahr Støre som statsråd. Her er ikke mindre enn en byråkratisk revolusjon på gang. I går la Støre fram sine planer for å modernisere og effektivisere UD.

Vanligvis tar statsråden ansvar for politikken, mens departementsråden sørger for organisasjon og ledelse. I noen tilfeller blir skille mellom politisk og administrativ ledelse stort. Det skjer gjerne der statsråden ikke makter å ta ledelsesmessige grep. Statsråden blir politiker, ikke sjef for en stor organisasjon.

Da Kristen Clemet ble utdanningsminister, var hun seg meget bevisst at hun ville være sjef for hele departementet, ikke bare sysle med politikk på toppen. I en samtale med Ukeavisen Ledelse 10. februar i år poengterte Clemet at en statsråd må velge å være leder for hele departementet. Man trenger ikke være det. Det er ikke en rolle man aktivt må gå inn i. Mange som blir utnevnt til statsråd har ingen erfaring i å lede store organisasjoner, og blir følgelig usikre på hvilke grep som må tas.

– Vi brøt ned deler av hierarkiet og praktiserte en ekstrem åpenhet, uttalte Clemet. «Hele departementet» ble involvert i planleggingen av den politikken som skulle gjennomføres. Ved å involvere mange i planleggingen, fikk også byråkratiet et eierforhold til den politikken som skulle iverksettes. Med klare mål får et departement sterk gjennomføringskraft.

Det er det samme Jonas Gahr Støre nå vil gjøre. Han vil og må gå enda lenger. Den kulturen som har utviket seg i UD, svarer ikke til dagens krav. Støre vil i rett forstand avbyråkratisere UD. Han vil ha mer handlekraft inn i organisasjonen. Det kan han bare ta sjansen på ved å sikre seg at han har gode ledere på alle nivåer.

Støre vil stille krav til lederne. Hvis man ikke er god til å lede, skal man ikke være leder.

I en samtale med Ukeavisen Ledelse denne uken sier han rett ut at han vil gjøre livet utrygt for noen. Det er nok ledere som ikke holder mål, han har i tankene.

Reinåsutvalget sa temmelig rett ut at ledelsen i UD ikke holdt mål. VG skriver i dag at det ikke blir noen hoderulling i UD. Det er da heller ikke nødvendig. Støre ønsker ikke en ledelse bestående av femten personer. Han vil ha en mindre ledergruppe på toppen som skal konsentrere seg om strateg og ikke være saksbehandlere. Det betyr at noen i UD-systemet vil bli ledere på et nivå under, eller de får ansvaret for andre sider ved UDs virksomhet. Vi tror Støre klarer å få på plass de lederne han vil satse på, uten å legge opp til noen offentlig hoderulling med fallskjermer og det hele.

Jonas Gahr Støre har de beste forutsetninger for å få til den omstillingen i UD som han nå varsler. Han er faglig på høyde med UDs egne eksperter på flere områder. Han har i løpet av vel et halvt år skaffet seg en sterk autoritet som utenriksminister, både nasjonalt og internasjonalt Det viktigste er imidlertid at Jonas Gahr Støre er – og vil være – sjef. Han har ikke mange års toppledererfaring. Han har uten tvil talent for å lede store organisasjoner. De fikk han vist både for seg selv og andre de få årene han var generalsekretær i Røde Kors. Det er noe av den handlingskulturen som preger Røde Kors han nå vil implementere i UD. Vi tror han klarer det.

 

Fredriksen uten politisk velvilje

Det viser mangel på samfunnsansvar å slå seg ned i et skatteparadis. Da kan man ikke forvente politisk velvilje. Fiskeriminister Helga Pedersen bør sørge for at «utlendingen Fredriksen» ikke får den makt han ønsker seg innen norsk oppdrettsnæring, skriver redaktør Magne Lerø.

Pan Fish sendte mandag en søknad til Fiskeri- og Kystdepartementet om tillatelse til å eie inntil 25 prosent av den nasjonale konsesjonsbiomassen for oppdrett av laks og ørret i sjø. Etter kjøpet av Marine Harvest vil Pan Fish kontrollere 19,21 prosent av de nasjonale konsesjonene i Norge, og selskapet plikter dermed å søke om tillatelse. Styreleder Gabriel Smith vil ikke si noe om hvilke planer Pan Fish har, men i søknaden opplyser selskapet at det nå sitter på nesten 40 prosent av aksjene i Fjord Seafood. Dersom Fjord føyes til det digre konsernet, vil Pan Fish sitte på 25 prosent av konsesjonsmassen. Det ligger i kortene at de ønsker å slå sammen Pan Fish, Fjord Seafood og Marine Harvest.

Det er John Fredriksen, vår nye laksekonge, som har makten i denne konstellasjonen. Hvor stor eierandelen er, er ikke viktig. Fredriksen eier så mye som er nødvendig for å ha full kontroll over den overordnede utvikling og strategi for selskapet.

Både politikere og aktører i næringen syntes det var surt at nederlandske Nutreco fikk kloa i Hydro Seafood i 2000. Nå har John Fredriksen sørget for at «den norske laksen» igjen kom på norske hender. Men er John Fredriksens hender norske? Fredriksen er Oslogutt, oppvokst på Etterstad. Men i business er han særdeles lite nasjonal av seg. Han er blant dem som vegrer seg for å ta samfunnsansvar. Hans selskaper er nemlig registrert i skatteparadisene på Kypros og Bermuda. Grunnen er at han vil ha mest mulig av pengene sine for seg selv. Ikke alt, riktignok. Han er raus når det gjelder å gi til medisinsk forskning. De 75 millionene han gikk inn med i Vålerenga (VIF), må vel regnes som en støtte. Han kan da umulig ha trodd det skulle bli noen avkastning på å putte penger i Vålerenga? Vi må heller ikke glemme at han foran tv-kameraene i høst ga 1000 kroner til tigger utenfor Theatercaféen med beskjed om at tiggeren måtte skjerpe seg.

Per Olaf Lundteigen (Sp), Audun Lysbakken (SV) og Rolf Terje Klungeland (Ap) har oppfordret Fredriksen til å flytte virksomheten sin til Norge og bli en skikkelig skattebetaler. Det er Fredriksen neppe interessert i.

Jens P. Heyerdahl, Kjell Inge Røkke, Jens Ulltveit-Moe og Stein Erik Hagen er næringslivsledere som har lagt vekt på å utvikle gode relasjoner til politikere og myndigheter. Slikt bryr Fredriksen seg lite om. John Fredriksen er en renskåret kapitalist som baserer seg på egne milliarder, ikke på politiske velvilje.

For å få det som han vil innen oppdrett, er han nå avhengig av politisk velvilje fra fiskeriminister Helga Pedersen. Søknaden om å få kloa i 25 prosent av de nasjonale konsesjonene vil selvsagt bli behandlet saklig og skikkelig, i tråd med prinsipper om likebehandling, forutsigbarhet og i henhold til både det ene og det andre. Dette kan byråkratiet. Til slutt vil det imidlertid være en politisk avgjørelse som må tas. Politikk utformes ikke i et tomt, objektivt rom. Her kan relasjoner, tillit og samfunnsansvar telle med. Helga Pedersen må finne ut av om hun tror John Fredriksen vil være en god mann for å utvikle norsk oppdrettsnæring i tråd med det hun ønsker. Oppdrett er ikke «business as usual». Dette handler også om distrikts- og næringspolitikk. Det er ikke uten grunn at man har satt et tak på hvor stor konsesjonsandel en aktør får eie. Vil Helga Pedersen gå i taket med John Fredriksen?

Det er det ingen grunn til. Siden John Fredriksen ikke skatter til Norge, bør han i denne sammenheng regnes som en utlending. Han fortjener ikke noen spesiell politiske velvilje siden han ikke vil bidra til å finansiere det norske velferdssamfunnet.

John Fredriksen er en slugger. Han vil nok ta hardt i for å omstrukturere bransjen. Vi kan neppe regne med jubel i alle fjordarmer og kyststrøk over de grep Fredriksen og Pan Fish vil ta for å sikre bedre lønnsomhet. Noen av de grepene er nok nødvendige. Og frykt for omstilling kan ikke brukes som argument for at Pan Fish og Marine Harvest ikke får samordne sin virksomhet. Det får holde for Fredriksen og Pan Fish i denne omgang.

 

Styrebløff i Norske Skog

Hva er det som går av styreleder Lars Grøholt i Norske Skog? Han lyver overfor journalister, bløffer på pressekonferansen, går bak ryggen på Jan Oksum og setter i gang hodejegere for å finne en ny sjef før den gamle er klar over at han skal sparkes, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder i Norske Skog, Lars Wilhelm Grøholt, satte hodejegerfirmaet Korn/ Ferry i gang med å finne ny konsernsjef for syv uker siden, skriver Aftenposten og Dagens Næringsliv i dag. Konsernsjef Jan Oksum, som i går fikk sparken, ante ingen ting. Aktuelle kandidater ble kontaktet. Flere av dem har vært avvisende til å ta over i Norske Skog, som i lenger tid har slitt med dårlige resultater på lik linje med sine konkurrenter. Etter hvert nådde ryktene om at noe var på gang mediene. Den 8. mars ringer Aftenposten Grøholt. Han svarer da at det ikke medfører riktighet at Oksum må gå, og at han har styrets fulle tillit. Torsdag i forrige uke får Grøholt spørsmål om man sonderer etter ny konsernsjef.

– Nei, det gjør vi ikke, svarer han.

Dagen etter blir styret innkalt til møte. Samme dag får Oksum vite at han får sparken. I helgen forhandlet de fram en sluttavtale, og mandag morgen sendte Norske Skog ut pressemelding om at Oksum trekker seg.

Oksum forsto at noe var på gang da han ble kontaktet av Aftenposten for vel en uke siden. Da krevde han klar beskjed fra styret. Han fikk da vite at «det ser vanskelig ut» med sikte på å kunne fortsette som konsernsjef.

Prosessen som endte med at Jan Oksum fikk sparken, startet ved juletider. Alle styremedlemmene skal da ha evaluert Oksums innsats som leder på en rekke områder ved å gi poeng på en skala fra 0 til 5.De ansattes representant i styret, Kåre Leira, sier til Dagens Næringsliv at karakterene jevnt over lå under midten.

Det er styrets plikt å sørge for at man har en konsernsjef som leverer resultater og leder selskapet på en tilfredsstillende måte. I store børsnoterte selskaper er det slik at styret må være sikker på at de har en leder på nivå med det beste man kan få tak i. Når styret mener man sitter med en daglig leder som er på nivået under det man kan forvente, må styret starte en prosess som fører til at daglig leder skjerper seg, eller så må han trekke seg.

I fjor måtte Finn Jebsen slutte som konsernsjef i Orkla. Det skjedde etter at styret i lenger tid hadde vurdert om han gjorde jobben tilfredsstillende. Jebsen ble konfrontert med det styret ikke var fornøyd med. Han fikk også anledning til å forklare og forsvar seg.

Styret i Norske Skog har gått bak ryggen på konsernsjef Jan Oksum. Hvis de hadde kjørt en prosess hvor styret ga ham skikkelige tilbakemeldinger over tid, burde styreformannen sagt det i går. Istedenfor innledet Grøholt pressekonferansen med at Oksum har meddelt at han ønsker å fratre. Dette var ikke svada en gang. Det var en bløff. Jan Oksum fikk regelrett sparken. Det la da heller ikke Oksum skjul på. Det var tydelig for alle og enhver at han ønsket å fortsette som konsernsjef.

Styret i Norske Skog har opptrådt på en uryddig måte. Det hadde ikke Jan Oksum fortjent etter 27 års ansettelse i selskapet. Nærmere 11 millioner i sluttpakke har han heller ikke fortjent. Det burde holdt med det som var avtalt og som står i årsberetningen. Siden styret har opptrådt såpass klønete, kunne de rundet oppover med en million. Men å legge en hel årslønn ut over det avtalte, burde de ikke gjort. En fallskjerm på tre årslønner er for mye.

Når en styreleder blir spurt om daglig leder skal sparkes, skal han svare følgende:

– Vår daglige leder har styrets tillit. Hvis ikke hadde han ikke vært daglig leder. Ut over det ønsker jeg ikke å gi noen kommentar.

Lars Wilhelm Grøholt har drevet med hemmelighetskremmeri og gått bak ryggen til daglig leder. Da må han også lyve for å hindre at sannheten kommer fram.

Det kan forsvares at styreleder kontakter et hodejegerfirma og ber om en vurdering av markedet for aktuelle kandidater før sluttavtale med nåværende sjef er underskrevet. Her går grensen. I helt spesielle tilfeller kan det forsvares at man setter i gang jakt på en ny toppsjef uten at man formelt har avviklet den gamle. Norske Skog er ikke i en slik situasjon.

De siste ukene har vi sett tegn på at Norske Skog kan være på vei mot bedre lønnsomhet. I Sverige og Finland er over 3000 i ferd med å miste jobben som følge av at papirfabrikker legges ned. Dette reduserer overkapasiteten i bransjen, som ødelegger lønnsomheten. Her i Norge har vi sluppet unna med nedleggelse av Union. Follum fabrikker ved Hønefoss står utsatt til.

Jan Oksum har jobber 27 år i Norske Skog. Han er 56 år og var viseadministrerende direktør før han ble administrerende direktør i januar 2004. I den situasjonen Norske Skog er i, kan det være riktig å hente inn en ny sjef utenfra. Vi har ingen grunn til å kritisere styret for at de mener tiden er inne for å finne en ny konsernsjef. Men måten det skjer på, er det grunn for å kritisere.

Vi er ikke overbevist om at styret i Norske Skog har den kompetanse som er nødvendig for å styre en av verdens ledende papirprodusenter i en tid der bransjen sliter og behovet for restruktureringer er stort. Styreleder Lars WilhelmGrøholt bør i alle fall skjerpe seg, og i det minste slutte med å bløffe.

 

Med Giske mot spillegalskap

Hvis det ikke er mulig å få kontroll med den sykelige avhengigheten som spill på automater skaper hos alt for mange, er det nødvendig å innføre forbud. Alternativet er nærmest å gå tilbake til de gamle kroneautomatene, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er bred enighet i det politiske miljøet om at det er nødvendig å få kontroll med spillegalskapen. Det er alt for mange mennesker som går fullstendig i grøften fordi de blir avhengige av pengespill. Kultur- og kirkeminister Trond Giske har klokelig fortsatt der Valgerd Svarstad Haugland slapp. For å få kontroll med automatvirksomheten vil politikerne gi Norsk Tipping monopol på drift av spilleautomater. Innsatsen skal bli lavere, gevinstene mindre og automatene skal bort fra vanlige butikker der barn og unge oppholder seg. Automatbransjen har satt seg kraftig til motverge – forståelig nok. Å gi en hel bransje dødsstøtet, er ikke hverdagskost. Det dreier seg altså om hundrevis av arbeidsplasser.

Vi spiller på automater for 27 milliarder kroner hvert år, Norsk Tipping omsetter for 8 milliarder og utenlandske nettspill utgjør 4 milliarder. Bingo utgjør beskjedne 2 milliarder. Samlet sett spiller vi for 45 milliarder.

Å ville gi en statlig aktør monopol kan være i strid med EØS- avtalen. Saken har gått to runder i rettsapparatet her hjemme. Nå står saken på stedet hvil fordi Høyesterett vil avvente hva EFTA-domstolen kommer fram til.

Det er forståelig at regjeringen har hatt problemer med å få gjennomslag for ideen om at Norsk Tipping skal få monopol. Norsk Tipping er kjent for det motsatte av å begrense spillelyst. Via NRK driver Norsk Tipping en gigantisk markedsføring hver eneste uke for sine egne spill. Når politikere tillater at dette skjer, er det fordi inntektene går til gode formål: kultur og idrett. Staten vil sikre seg mest mulig av de kronene folk vil bruke på spill. Dette er i praksis en frivillig innbetaling av skatt.

Røde Kors, Redningsselskapet og andre organisasjoner har alliert seg med de som drifter spilleautomater, og får omtrent en tredjedel av overskuddet. De var først enige med Valgerd Svarstad Haugland om at Norsk Tipping skulle få monopol. Etter hvert har de kommet i tvil, fordi de innser at de vil miste store inntekter.

Samtidig med at det har tatt av når det gjelder spill på automater, vokser det fram en internasjonal gamblingindustri som særlig satser på spill over internett. Poker er mest populært. Noen av selskapene tilbyr gevinster som må investeres i løpet av kort tid. På den måter driver en mennesker videre til å satse store deler av det man vinner. Den voldsomme stimulansen man utsettes for, skaper spilleavhengighet hos mange.

Trond Giske sier til VG i dag at det er ekstremt vanskelig å gjøre noe med nettspill. Det eneste som nytter er å lage regler som gjør det vanskeligere å satse. I Italia har myndighetene krevd at flere hundre internettsider stenges. Operatørene raser og mener det er i strid med EUs regelverk. Det er det neppe. EU overlater til hvert enkelt land å fastsette regler for pengespill. Det er monopolet EU reagerer på.

Trond Giske gjør det klart at han ikke gir opp kampen om kontroll over spilleautomatene. Det varsles nå forbud mot å spille med sedler. Det er også mulig å regulere ned gevinstene. Men erfaringene er at det er særdeles vanskelig å få kontroll med automater som private driver. Hvis det blir slått fast at et monopol er i strid med EUs regelverk, kan det ende med at det blir forbud mot spilleautomater her i landet. Det kan vi leve med.

De frivillige organisasjonene som har tjent hundrevis av millioner på automater må innstille seg på at de ikke vil få i nærheten av slike inntekter framover.

Når det gjelder spill via nettet, er det behov for en samlet opptreden fra EUs side. Det må ikke herske tvil om at myndighetene står fritt til å innføre restriksjoner. Spill er big business. Det er også et økende samfunnsproblem. Ingen må være i tvil om at businessen må vike for politikernes rett og plikt til å beskytte borgerne.