Fredriksen uten politisk velvilje

Det viser mangel på samfunnsansvar å slå seg ned i et skatteparadis. Da kan man ikke forvente politisk velvilje. Fiskeriminister Helga Pedersen bør sørge for at «utlendingen Fredriksen» ikke får den makt han ønsker seg innen norsk oppdrettsnæring, skriver redaktør Magne Lerø.

Pan Fish sendte mandag en søknad til Fiskeri- og Kystdepartementet om tillatelse til å eie inntil 25 prosent av den nasjonale konsesjonsbiomassen for oppdrett av laks og ørret i sjø. Etter kjøpet av Marine Harvest vil Pan Fish kontrollere 19,21 prosent av de nasjonale konsesjonene i Norge, og selskapet plikter dermed å søke om tillatelse. Styreleder Gabriel Smith vil ikke si noe om hvilke planer Pan Fish har, men i søknaden opplyser selskapet at det nå sitter på nesten 40 prosent av aksjene i Fjord Seafood. Dersom Fjord føyes til det digre konsernet, vil Pan Fish sitte på 25 prosent av konsesjonsmassen. Det ligger i kortene at de ønsker å slå sammen Pan Fish, Fjord Seafood og Marine Harvest.

Det er John Fredriksen, vår nye laksekonge, som har makten i denne konstellasjonen. Hvor stor eierandelen er, er ikke viktig. Fredriksen eier så mye som er nødvendig for å ha full kontroll over den overordnede utvikling og strategi for selskapet.

Både politikere og aktører i næringen syntes det var surt at nederlandske Nutreco fikk kloa i Hydro Seafood i 2000. Nå har John Fredriksen sørget for at «den norske laksen» igjen kom på norske hender. Men er John Fredriksens hender norske? Fredriksen er Oslogutt, oppvokst på Etterstad. Men i business er han særdeles lite nasjonal av seg. Han er blant dem som vegrer seg for å ta samfunnsansvar. Hans selskaper er nemlig registrert i skatteparadisene på Kypros og Bermuda. Grunnen er at han vil ha mest mulig av pengene sine for seg selv. Ikke alt, riktignok. Han er raus når det gjelder å gi til medisinsk forskning. De 75 millionene han gikk inn med i Vålerenga (VIF), må vel regnes som en støtte. Han kan da umulig ha trodd det skulle bli noen avkastning på å putte penger i Vålerenga? Vi må heller ikke glemme at han foran tv-kameraene i høst ga 1000 kroner til tigger utenfor Theatercaféen med beskjed om at tiggeren måtte skjerpe seg.

Per Olaf Lundteigen (Sp), Audun Lysbakken (SV) og Rolf Terje Klungeland (Ap) har oppfordret Fredriksen til å flytte virksomheten sin til Norge og bli en skikkelig skattebetaler. Det er Fredriksen neppe interessert i.

Jens P. Heyerdahl, Kjell Inge Røkke, Jens Ulltveit-Moe og Stein Erik Hagen er næringslivsledere som har lagt vekt på å utvikle gode relasjoner til politikere og myndigheter. Slikt bryr Fredriksen seg lite om. John Fredriksen er en renskåret kapitalist som baserer seg på egne milliarder, ikke på politiske velvilje.

For å få det som han vil innen oppdrett, er han nå avhengig av politisk velvilje fra fiskeriminister Helga Pedersen. Søknaden om å få kloa i 25 prosent av de nasjonale konsesjonene vil selvsagt bli behandlet saklig og skikkelig, i tråd med prinsipper om likebehandling, forutsigbarhet og i henhold til både det ene og det andre. Dette kan byråkratiet. Til slutt vil det imidlertid være en politisk avgjørelse som må tas. Politikk utformes ikke i et tomt, objektivt rom. Her kan relasjoner, tillit og samfunnsansvar telle med. Helga Pedersen må finne ut av om hun tror John Fredriksen vil være en god mann for å utvikle norsk oppdrettsnæring i tråd med det hun ønsker. Oppdrett er ikke «business as usual». Dette handler også om distrikts- og næringspolitikk. Det er ikke uten grunn at man har satt et tak på hvor stor konsesjonsandel en aktør får eie. Vil Helga Pedersen gå i taket med John Fredriksen?

Det er det ingen grunn til. Siden John Fredriksen ikke skatter til Norge, bør han i denne sammenheng regnes som en utlending. Han fortjener ikke noen spesiell politiske velvilje siden han ikke vil bidra til å finansiere det norske velferdssamfunnet.

John Fredriksen er en slugger. Han vil nok ta hardt i for å omstrukturere bransjen. Vi kan neppe regne med jubel i alle fjordarmer og kyststrøk over de grep Fredriksen og Pan Fish vil ta for å sikre bedre lønnsomhet. Noen av de grepene er nok nødvendige. Og frykt for omstilling kan ikke brukes som argument for at Pan Fish og Marine Harvest ikke får samordne sin virksomhet. Det får holde for Fredriksen og Pan Fish i denne omgang.