Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”. Men blir det ikke en bred oppslutning om en ”global flyskatt”, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har bestemt seg for å gjøre alvor av president Jacques Chiracs ide å om å innføre en avgift på internasjonale flyreiser for å hjelpe verdens fattige. Frankrike innfører en slik ”solidaritetsskatt” til sommeren. Ellers er det så som så med iveren etter å følge i Chiracs fotspor. Det er blitt mindre entusiasme for ideen i Tyskland og England. India og Kina er skeptiske, og ikke overraskende er USA i mot.

– Mitt håpe er at vi snart ser konturene av en global skatteordning. Derfor er det viktig at Norge går foran, sier bistandsminister Erik Solheim. Avgiften blir bakt inn i neste års statsbudsjett.

Det er bare trist når FrP vender tommelen ned og argumenterer  med at vi gir nok i bistand. Forslaget om ”global flyskatt” bør ikke drukne i en mer generell debatt om skatte- og avgiftsnivå. Det er grenser for hvor navlebeskuende vi bør tillate oss å være.

Det ville vært påfallende om Norge, med de sterke tradisjoner vi har for solidaritet og bistand, ikke skulle delta i et slikt internasjonalt prosjekt. Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”.

Hvis det ikke blir en bred oppslutning om dette tiltaket, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres.

Regjeringen har sagt at de vil holde det samlede skatte- og avgiftsnivået på 2004 nivå. Det er en fornuftig ambisjon. Om man ikke øker det samlede skatte- og avgiftstrykket, er det store muligheter for å øke skatten på flere typer produkter og tjenester. Er det noe som bør avgiftbelegges mer, så er det flyreiser. Det skyldes av fly forurenser særdeles mye. Det er et poeng å øke avgiftene på flyreiser, slik at prisene må økes, som igjen vil føre til at folk vil fly mindre og forurensningen minke. Her er vi imidlertid avhengig av internasjonale avtaler. ESA tillater oss ikke å kreve inn C02-avgift på internasjonale flyreiser.

Jens Stoltenberg setter foten ned for Union, Årdal og Opplysningen 1881. Lederlønninger kan han imidlertid tenke seg et opprør mot og lanserer nytt ”lovverktøy” for bremsing av lederlønnsvekst. Vi tviler, men det kan være verd et forsøk, skriver redaktør Magne Lerø.

I Stortinget i går fikk regjeringen så øra flagra for at man bare bedriver ord på næringspolitikkens område. Jens Stoltenberg på sin side kan med rette hevde at han ikke har sagt noe han ikke fortsatt står inne for. Han vil ikke ta ansvaret for at det er skapt et inntrykk av at de rød-grønne vil noe mer enn det de så langt har kommet opp med når det gjelder Union og Årdal. Det er nok SV og venstrefløyen i Ap som har bidratt til å skape dette inntrykket. Og det er fra Sorie Moria-erklæringen de har hentet inspirasjon til kravene om at regjeringen må gripe inn både her og der.

I et intervju med NRK gjorde Stoltenberg det også klart at han står fast på at de gamle Søderbergovnene må stenges 1. januar. Han aviste også at regjeringen skal gripe inn for å stoppe et eventuelt salg av Opplysningen 1881. Og det ligger i kortene at regjeringen ikke vil skifte ut styremedlemmer i selskaper der staten har en betydelig eierandel og instruere dem til hva de skal mene i kontroversielle saker.

Vi må gi Per Kristian Foss (H) rett: I det store og hele følger Jens Stoltenberg den samme politikk som Bondevik-regjeringen på næringspolitikkens område. Vi får se om man er i stand til å vise fram noen nye verktøy i næringslivspolitikken etter hvert.

I Stortingets spørretime opplyste statsministeren også at regjeringen vil foreslå nye retningslinjer for lønnsfastsettelsen til toppsjefer i virksomheter der staten er eier eller har betydelige eierandeler.

Retningslinjene vil komme i løpet av våren. Problemet er ikke lederlønningene i seg selv, men de aksjebaserte opsjonene som ofte gir store gevinster, mener statsministeren.

Regjeringen kommer med forslag om at selskapenes generalforsamlinger skal vedta bindende retningslinjer når lederlønningene fastsettes. Stoltenberg mener det vil føre til lavere lederlønninger.

– Høye lederlønninger undergraver respekten for moderasjon, og det må ikke bli sosialt akseptert at lederlønningene øker mer enn andre lønninger år etter år. Da kan vi ende med et like stort lønnsgap i Norge som de har i andre land, uttalte Stoltenberg på Unios tariffkonferanse senere på dagen.

Det regjeringen vil foreslå, er ikke spesielt radikalt. Bondevikregjeringen var inne på liknende tanker, men det endte med at de ikke fremmet et lovforslag. Professor Tore Bråthen ved BI sier til Dagens Næringsliv at dette er gammelt nytt og smaker av EU-tilpasning.

I næringslivet mener man det er styret som må fastsette lønnen til administrerende direktør. Det vil nok også skje i praksis. Det blir neppe til at generalforsamlingen vedtar retningslinjer som styret opplever som hindringer for å få den toppsjefen de vil ha.

Stoltenberg oppfordrer til protester mot de høye lønnstilleggene til toppledere. Han vil altså gjøre det sosialt uakseptabelt å tjene så mye som Jon Baksås, Eivind Reiten og Helge Lund gjør. De som sitter i styrene i disse selskapene, mener imidlertid at avlønningen er riktig.

Tidligere finansminister for Ap,Sigbjørn Johnsen, som nå er styreformann i Cermaq, sier til Ukeavisen Ledelse at sjefene i de store selskapet hvor staten har eierandeler, må lønnes som ledere i næringslivet for øvrig. Slik ser verden ut når man har styrehatten på.

Ved å gjøre lederlønninger til tema på generalforsamlingen, får man i alle fall anledning til diskutere spørsmålet i full åpenhet. De som vil protestere får nå en mulighet som de i dag ikke har. Det kan få en viss betydning.

Tiden er inne for at politikere sier det er både samfunnmessig forsvarlig og bedriftsøkonomisk forståelig at Norske Skog legger ned Union. Jan Oksum hadde rett. Om et år kan dette bli et eksempel på en rett og riktig bedriftsnedleggelse, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag tidlig ble maskinene ved Union i Skien stengt for godt. Mens Norske Skog fikk hele det politiske Norge på nakken for vel et halvt år siden, burde nå noen politikere si rett ut av beslutningen om å legge ned Union var både forsvarlig og forståelig. Det var ikke et uttrykk for kapitalistisk grådighet og manglende samfunnsansvar.

I høst kom det meldinger om at også Unions finske og svenske konkurrenter ville stenge papirfabrikker og si opp ansatte på grunn av overkapasitet i det europeiske markedet. Inntjeningen i Norske Skog er på ingen måte tilfredsstillende. Dagens Næringsliv skriver i dag at kredittratingselskapet Moody`s nedgraderer selskapets kredittverdighet. Inntjeningen er for dårlig i forhold til den store gjelden selskapet har pådratt seg ved oppkjøp både nasjonalt og internasjonalt. Folketrygdfondet har i det siste kvittet seg med Norsk Skog-aksjer til en verdi av nærmere en kvart milliard kroner.

Norske Skog får ekstra kostnader i år med nedleggelse av Union. Neste år regner konsernsjef Jan Oksum med å bedre lønnsomheten betraktelig fordi Norske Skog beholder omsetningen, men er kvitt de kostnadene som Union representerte.

Fremdeles hevder de ansatte ved Union at bedriften er lønnsom. Jan Oksum hevder at Union ikke er lønnsom. Det er nok Oksum som har rett. Ved å legge ned Union, sikrer dessuten Norske Skog driften ved de andre fabrikkene i flere år framover.

Dette har politikerne nå innsett. Da striden om Union herjet som verst, fikk Norske Skog vite at det ikke var snakk om å få med seg den rimelige kraften som har vært knyttet til anlegget i Skien. I går kom meldingen om at Norske Skog får med seg rimelig kraft til en verdi av 100 millioner kroner. De kvitterer med å bevilge 30 millioner til omstilling og nye arbeidsplasser i Skien.

Norske Skog har nådd fram med budskapet om at man trenger billig kraft dersom man skal satse på papirproduksjon her til lands.

Det er rundt 120 ansatte ved Union som ikke har fått seg ny jobb. I går la næringsminister Odd Eriksen 25 millioner på bordet til et omstiliingsfond. Med bidraget fra Norske Skog, jar man nå 55 millioner å skape nye arbeidsplassser for.

Det er godt at de tillitslagte ved Union sier seg fornøyd. Så for vi se ved årsskiftet hvor mange Union-ansatte som ikke har fått seg ny jobb. I beste fall kan Union framstå som et eksempel på en vellykket bedriftsnedleggelse. Vi vil tro de ansatte i Union bidrar bedre til den samlede verdiskapingen i samfunnet der de nå jobber enn om de hadde fortsatt ved Union.

Næringsminister Odd Eriksen fikk i går satt et kronebeløp på hva aktiv industripolitikk betyr i praksis. Det dreier seg om 25 millioner i Skien og 30 millioner i Årdal. I Årdal snakker han om mulige statlige arbeidsplasser. Det tror vi ikke det blir noe av. Vi tror heller ikke Hydro vil søke om utsettelse.

I juni legges hjørnesteinsbedriften Elkem Meråker ned. 45 ble sagt opp i høst. De siste 55 har nå fått oppsigelse. Meråker har vel 2500 innbyggere og en arbeidsledighet som er betydelig høyere enn i Årdal. Ingen har lagt flere titalls omstillingsmidler på bordet i Meråker.

Kommunalminister Åslaug Haga sier til Dagens Næringsliv at hun vil ha slutt på at det er de kommunene som skriker høyest som skal få mest støtte til omstilling og nye arbeidsplasser. Hun setter nå ned et utvalg som skal lage kriterier for når en kommune skal få statlig hjelp til omstilling som følge av tap av arbeidsplasser.

Odd Eriksen har nå penset seg inn på et spor det har mening i å følge. Istedenfor å forsøke å presse eller tvinge bedrifter til å opprettholde virksomhet de ikke vil satse på fordi lønnsomheten ikke er tilfredsstillende, vil ha tilby omstillingsmidler. Det er viktig at det stilles krav til hvordan slike midler skal brukes. Her har Innovasjon Norge en betydelig kompetanse og bør spille en avgjørende rolle når det gjelder bruk av de midler staten vil stille til disposisjon. Det er vekst og nyskaping vi er ute etter.