Hagen dropper maktdemonstrasjon

Det er klokt av Stein Erik Hagen å avstå fra å bruke makt for å bli styreleder i Orkla nå. Han trenger tid for å kunne demonstrere at han har den industrielle og ledelsesmessige kompetanse som trengs og til å framstå som samlende, skriver redaktør Magne Lerø

Det har i flere uker vært opplest og vedtatt at Stein Erik Hagen ønsket å overta som ny styreleder i Orkla i juni. Etter generalforsamlingen i går sa han til Aftenposten at det ikke er aktuelt å overta i år. Dette er ingen kuvending, mener Hagen. Han minner om at han ikke har sagt at han vil tre inn i styrelederrollen i år. Nå heter det at han stiller seg til disposisjon for å påta seg dette vervet på et seinere tidspunkt.

Den mest sannsynlige forklaring på at Hagen har snudd, er at han ikke ønsker å skape ny strid i Orkla som vil bli knyttet til ham som person. Hagen har nok makt til å presse seg til styreledervervet. Han har støtte fra de ansatte og flere tunge aksjonærer. Han kunne imidlertid risikert at et flertall i valgkomiteen ikke hadde anbefalt ham. Valgkomiteene leder, Harald Arnkværn, er kritisk til at Hagen blir styreleder, i alle fall i år. Det samme er nok Folketrygdfondets medlem i medlem i valkomiteen. Folketrygdfondet har tidligere uttalt at det er i strid med god eierstyring å ha en minoritetsaksjærer som styreleder når andre store eiere ikke er representert i styret.

På generalforsamlingen i går ble også Svein Aaser kritisert for at han skal ha gått inn for Hagen som styreleder. Banker har ikke tradisjon for å blande seg inn i hvem som skal bekle de ulike vervene i de selskaper de har mindre eierinteresser i. Dette overlater man til valgkomiteen.

Det er klokt av Hagen å ikke presse seg til styrelederposisjonen i Orkla. Hagen har tidligere sagt at kompetanse er avgjørende for hvem som skal sitte i et styre og bekle de ulike vervene. En vind med ny selvinnsikt som har fått han til å tvile på egen kompetanse har nok ikke blåst over ham. Hagen bør nom regne med at hans eget selvbilde når det gjelder styrelederkompetanse ikke samsvarer helt med det bilde andre har av ham. Hagen har ikke overbevist så langt med det han har foretatt seg i Orkla. Han framstår som mer kontroversiell en samlende. En styreleder i et selskap med en så spredt eierstryktur som Orkla, bør han en styreleder som virker samlende. Hagen bør ta tiden til hjelp og overbevist om at han har tilstrekkelig industriell og ledelsesmessig kompetanse til å bekle dette vervet.

Det er fristende til å bruke den makt man har for å oppnå innflytelse. Det er ikke noe galt i det. Et aksjeselskap er organisert slik at man har innflytelse ut fra den eierandel man har. I praksis kommer en ikke unna de som representerer selskapet må vise klokskap og opptre slik at aksjonærene opplever at alles interesser blir ivaretatt ut fra den eierandel man har.

Stein Erik Hagen bør nå konsentrere seg om å finne en god løsning for Orkla Media. Hvis vi forutsetter at de ulike budgiverne er villige til å gi omtrent det samme for selskapet, bør Dagbladet ligger godt an til å få kjøpe Orkla.

Det blir en merkelig eierstruktur om de store regionavisene, som igjen eies både av Orkla, Schibsted og A-pressen, skal overta Orkla Medier. A-pressen skal også ha lagt inn et bud. I praksis får vi da en eiergruppering mindre her i landet. Det er ikke positivt, og en kan fort ende i strid med et loven om eierbegrensning i mediene. Det er heller ikke positivt om man selger til et utenlandsk investeringsselskap som etter kort tid kan komme til splitte opp selskapet.

Reiten mot staten

Det er uklokt og provoserende at Eivind Reiten kjører sitt eget løp og legger seg på kollisjonskurs med sin største eier, staten, når det gjelder hjemfallsretten. Norsk Hydro bør være lojal, ikke motarbeide staten når vitale samfunnsinteresser står på spill, skriver redaktør Magne Lerø

Mens norske myndigheter kjemper for å beholde hjemfallsretten, driver Hydro lobbyvirksomhet overfor ESA, EFTAS overvåkningsorgan for å undergrave den, forteller Nationen. Senterpartiets tidligere olje- og energiminister Marit Arnstad, nå lansert som ny styreleder i Hydro, reagerer på den rollen Hydro spiller. Det er med god grunn.

I snart mer enn 100 år har vi hatt konsesjonsbestemmelser som fastslår at privateide rettigheter til vannkraft skal overføres til staten etter 60 år. Et regjeringsoppnevnt utvalg anbefalte nylig at ordningen ble opprettholdt for å sikre at vannkraftressursene forble i offentlig eie. Uten hjemfallsretten kan nåværende eiere selge ressursene ut av landet til skyhøy pris.

Regjeringens står fast på hjemfallsretten og vil ikke gi seg uten kamp for å beholde norsk kontroll over våre vannkraftressurser. ESA bringer nå saken inn for EFTA-domstolen.

Hydro er landets største private eier av vannkraft. Det er naturlig at de vil ivareta sine egne interesser. De har da ikke lagt skjul på at de vil fjerne hjemfallsretten. De har begrunnet sitt syn i brevs form og i høringsuttalelser til regjeringen.

– Vi mener ordningen, slik den fungerer i dag, er i strid med EØS-regelverket, sier Hydros informasjonssjef Lars Nermoen til Nationen. Han vil ikke si noe om kontakten Hydro har med ESA i denne saken.

Staten eier 43,8 prosent av Hydro. I en sak som er av vital interesse for Norge, må en kunne forvente at selskaper der staten er den dominerende eier lojalt følger det syn som majoritetseieren har.

Eivind Reiten har imidlertid utnyttet det handlingsrommet han mener han har. Styret i Hydro bør nå redusere Reitens handlingsrom i denne saken.

Staten kan ikke instruere et børsnotert selskap om driftsmessige forhold. Politikerne har drevet et utidig mas på Hydro om ikke å avvikle deler av virksomheten i Årdal. Enkelte rød–grønne politikere har mistet hodet og forlangt Reitens hode på et fat fordi de mener han ikke tar politiske signaler. Denne saken kan tyde på at den gamle Sp-politikeren Eivind Reiten ikke er spesielt lydhør. I noen saker trenger han ikke vær det. At Hydro må kutte deler av produksjonen i Årdal, bør det ikke være tvil om. De gamle ovnene forurenser for mye, og det er ikke lønnsomt å investere i nye. Driftsmessige vurderinger må selskapet selv foreta.

Med vannkraft er det annerledes. Her har statens et entydig syn. Dette er så viktig for staten at man er villig til å prøve saken for EFTA-domstolen. I en slik situasjon er det uklokt av Hydro å motarbeide sin dominerende eier. Hydro er avhengig av at staten tilbyr billig kraft for å sikre den produksjonen de har i landet. Da får de ta hjemfallsretten med på kjøpet.

Styret bør i denne saken gjør det klart for Eivind Reiten og hans folk at de forventer lojalitet mot Norges syn.

 

Firmabilopprøret i SV

Det er på tide regjeringsråd Nina Frisak gjør jobben sin og sørger for klarhet i reglene for hva statsråder har krav på i tillegg til lønn. Odd Roger Enoksen bør ikke kunne flotte seg i en bil til 800 000, mens en annen ikke har firmabil, skriver redaktør Magne Lerø.

Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen er den flotteste i bilveien. Han kjører en Volvo XC90 som koster nærmere 800 000 kroner. Statsminister Jens Stoltenberg kjører en Mini Cooper til 354 000, mens kommunalminister Åslaug Haga har valgt Toyota Avensis, som er noe dyrere.

At Sps folk i regjeringen kjører såpass standsmessig, har sendt sjokkbølger inn over Sp i Stortinget. VG skriver i dag om et partiopprør. Flere stortingspolitikere ber de tre statsråden levere inn firmabilene sine.

Statsministeren kontor (SMK) henviser til et stortingsvedtak fra 1992 som åpner for at statsråder kan få egen bil til privat kjøring. Til vanlig blir de kjørt dit de skal av regjeringens offisielle biler.

Sent i går kveld kunne regjeringsråd Nina Frisak ved SMK fortelle til VG at regjeringens firmabilordning skal opp til vurdering.

– I den forbindelse er det naturlig å se på beløpsgrenser, sier Frisak til VG. Professor i offentlig rett, Carl August Fleischer, mener det kan stilles spørsmål ved om stortingevedtaket fra 1962 kan begrunne dagens praksis. Stortingsrepresentant Per-Kristian Foss vil be Stortingets lønnskomité se på saken.

Denne ordningen har nærmest vært en godt bevart hemmelighet. Flere stortingerepresentanter sier de aldri har kjent til dette. Blant dem er stortingets president Thorbjørn Jagland. Han visste ikke at ordningen eksisterte da han var statsminister.

Det er på tide at politikerne skjerper seg. Dette er blitt en pinlig sak. VG ruller opp den ene uklarheten etter den andre om hva politikerne kan tillate seg. Frp dekning av 7000 kroner for en personlig trener til Siv Jensen, er en liten sak sammenliknet med at Odd Roger Enoksen kjører rundt en meget fet direktørbil når han ikke fraktes av privatsjåfør.

Det er behov for solid opprydning i hvilke regler som gjelder. Det første som bør skje er at en instans får ansvaret for hvilke regler som skal gjelde for politikere og politiske rådgivere, selv om de arbeider i et departement og ikke på Stortinget. Vi har hatt eksempler på at den høyre hånden ikke helt har fulgt med på hva den venstre har gjort.

Det er ikke noen grunn til at stortingsrepresentanter eller regjeringsmedlemmer skal ha firmabil. Hvis de ønsker det, bør lønnen reduseres slik det er vanlig i næringslivet. De kjører jo ikke selv i tjeneste. Politikere bør klare seg med biler som koster under 400 000. Velger en firmabil, bør lønnen reduseres med 60–90 000 avhengig av bilens innkjøpspris og alder slik skattesystemet regulerer.

De politiske partiene er også tjent med at de samordner avlønning av sine ledere. I dag får parlamentarisk leder i SV ikke en krone ekstra, mens Frp vil betale nærmere 300 000 ekstra til sin partileder. Siv Jensen skal lønnes som statsråd. Frp, som snakker med stor iver om minimal bruk av skattebetalernes penger, velger altså å legge seg på lønnstoppen. De vil også gi Carl I. Hagen lønn som partileder i to år etter at han har gått av. Det betaler partiet. De opererer akkurat som de mest opsjons- og bonuskåte i næringslivet.

Det skapes unektelige et inntrykk av at en del politikere utnytter mulighetene for å skaffe seg noe ekstra. Politikerne er ikke tjent med å framstå på denne måten. Den slags opplag som VG har hatt de siste to ukene, bidrar til å svekke tilliten til politikere.

Dette handler ikke om at politikerne ikke fortjener den lønnen og de ordninger de har. Det handler om mangel på klarhet og konsekvens. De produserer lover og regler på løpende bånd i Stortinget. Nå bør de lage krystallklare regler for seg selv, slik at de ikke til stadighet havner i VG eller hos Oddvar Stenstrøm i Holmgang. Som siste punkt i regelverket bør det stå følgende: Dersom det er tvil om hvordan regelverket er å forstå, skal saken tas opp med Stortingets presidentskap.
Jagland klarer å holde orden på dette.

Kvinne som støttekriterium

Odd Eriksen snakker ustanselig om mer verktøy. Mener han på ramme alvor at det skal legge ved kontoutskrift for hva de kvinnelige lederne i bedriften tjener, dersom man søker støtte fra Innovasjon Norge? Vi tror han snakker før han tenker godt nok, skriver redaktør Magne Lerø.

Postdoktor Ole Skalpe ved Handelshøgskolen BI har gjennomført en undersøkelse som likestillingsminister Karita Bekkemellem med god grunn kan si seg sjokkert over. Han dokumenterer at kvinnelige ledere tjener 30 prosent mindre enn menn. At mannlige sjefer tjener mer enn kvinnelige, er kjent. Det har sammenheng med at det er flere menn i toppstillinger og høyere opp i bedrifter og organisasjoner. Langt flere menn enn kvinner er dessuten inne på eiersiden i bedrifter. Det påvirker også lønnsutbetalingen. Det mest oppsiktsvekkende i det Skalpe har funnet ut, er at menn får bedre betalt enn kvinner når de gjør den samme lederjobben. Ledere i typisk kvinnedominerte butikker som selger klær, sko, innredningsprodukter, gaveartikler, bøker, blomster og smykker får 76 prosent av lønnen til mannlige ledere innen samme type forretninger.

– Satt på spissen tjener en mannlig sjef i en blomsterbutikk over 30 prosent mer enn sin kvinnelige kollega over gaten, skriver Mandag Morgen som presenterer undersøkelsen.

Noen vil mene at forklaringen på dette er holdninger om at kvinner bør tjene mindre enn menn. Det er selvsagt en fullstendig forkastelig holdning. Er det noe det er offisiell enighet om i vårt samfunn, er det at menn og kvinner skal ha lik lønn når det utføres samme jobb.

Når det gjelder ledere, er det ikke så enkelt. I næringslivet er det ikke lønnsregulativer for ledere. Lønn fastsettes i forhandlinger med de aktuelle ledere. Man betaler det man må betale for å få de lederne en vil ha.

Vi tror menn er tøffere enn kvinner i sine lønnskrav. Det gir høyere lønn enn om man bare tar imot det man får. Menn er også mer opptatt av karriere enn kvinner. Vi tror menn lettere enn kvinner finner seg en ny jobb dersom de ikke er fornøyd med lønnen. Å være en lojal medarbeider, kan man tape økonomisk på. Siden mannlige ledere har høyere lønn enn kvinner i deler av handelen, har det nok en sammenheng med at man må betale menn en høyere lønn for å få de til å ta disse lederjobbene.

Statsråd Bekkemellem sier til Dagbladet at hun er sjokkert, og hun anbefaler kvinner å stille tøffere lønnskrav. Det er en oppfordring vi kan slutte oss til.

Næringsminister Odd Eriksen, som prater mye om bedre og flere verktøy, mener han skal komme opp med noen nye likestillingsverktøy.

– Vi må bli enda tydeligere og skarpere i våre krav til likestilling i næringslivet. Dersom en bedrift ønsker tilskudd til et prosjekt gjennom vårt virkemiddelapparat, som for eksempel Innovasjon Norge, vil vi stille krav til likestilling for at bedriften skal motta penger, sier Eriksen til Dagbladet. Han sier at slike vurderinger skal gjøres for hver enkelt bedrift.

Hvordan har han tenkt seg det? Skal blomsterbutikken oppgi lønnen til daglig leder og Innovasjons Norge gi beskjed om at lederlønningene til kvinnene må økes for at man skal få støtte?

Eller er det slik at man må ha 40 prosent kvinner i styret? Eller må det være 40 prosent kvinnelige ledere i bedriften? Eller skal det sendes en oversikt over hva de kvinnelige lederne tjener med søknaden?

Det virker som om vi her har fått et nytt eksempel på at Eriksen prater, men det blir lite ut av det i praksis. – Han har snakket om alle verktøyene han skal skaffe seg, men i praksis fører han den samme politikken som vi fører, sier de borgerlige.

Eriksen bedriver ord.

For et par uker siden fikk Gunn Ovesen, sjef for Innovasjon Norge, en skrape fra Eriksens høyre hånd, statssekretær Karin Yrvin. I 2005 satset Innovasjon Norge drøyt 18 prosent av pengene sine på kvinner. Målet er 25 prosent.

– Her er det noe som er galt, sa Yrvin til Dagen Næringsliv. Hun minner om at det er gitt øremerkede midler til kvinner.

– Det er bransjer hvor det ikke finnes kvinner i det hele tatt, for eksempel innen fiskeri og fiskeflåten er det ikke lett å gi støtte til kvinner. En del av bedriftene som kvinner starter, faller utenfor virkemiddelapparatet. Hadde vi for eksempel støttet en frisør på bekostning av en annen frisør, hadde vi fått mye kjeft, sier Ovesen til sitt forsvar.

Vi går ut fra at Innovasjon Norge klarer å bruke opp de midlene som er satt av til kvinnelige gründere. Det er nok også mulig – med raske grep – å øke støtten til kvinner til over 25 prosent. Det kan en gjøre ved ikke å stille like strenge krav til støtte til de prosjektene som kvinner søker om støtte til. Hvis måloppnåelse er viktigere enn å vurdere realismen og relevansen i det man søker om støtte til, kan Gunn Ovesen levere i henhold til det som forventes av henne.

Når det gjelder ansettelser av ledere, er det bred enighet om at dersom en mann og kvinne har like kvalifikasjoner, blir det kvinnen som får jobben.

Næringsdepartementet mener kanskje det skal være slik når det gjelder støtte også? Man kan da ikke mene at det skal stilles mindre sterke krav til de prosjektene kvinner søker om støtte til? Da bør man utvide det egne programmet for kvinnelige gründere.

Om Eriksen også har tenkt å be Gunn Ovesen sjekke lønningene til de kvinnelige lederne i de bedriftene som søker støtte, gjenstår å se.

Støres dårligste UD-sjefer

Jonas Gahr Støre har lagt listen meget høyt. Det kan ende med riv, men når man skal endre en organisasjon ved hjelp av embetsmenn som klorer seg fast i stillingene sine, må han i det minste få tre forsøk. De ansatte må smøre seg med tålmodighet, skriver redaktør Magne Lerø.

UD-ansatte er misfornøyde med manglende medbestemmelse i reformarbeidet og at de fleste sjefene fra det gamle regimet blir sittende, skriver Aftenposten. I forrige uke ble det holdt flere møter der også Støre måtte delta for å hindre at reformarbeidet i Utenriksdepartementet stoppet opp.

Støre har fått kritikk for at han ikke lytter til de ansatte, men trer løsninger ned over dem. Noen frykter også at store ord om fornyelse, åpenhet, deltagelse bare vil ende med et «nye UD» som til forveksling ligner det gamle UD.

Jonas Gahr Støre har sagt at kulturen i UD skal endres, og det skal stilles krav om god ledelse over hele linja. Så ender det med at 8 av de 10 avdelinger skal bestå og alle ekspedisjonssjefene, med et eller to unntak, får fortsette i sine stillinger. Bare fire stillinger utlyses: en assisterende utenriksråd, en ny stilling som kommunikasjonssjef, en ny administrativ sjefsstilling og jobben som leder for Europa-avdelingen.

De ansatte er skuffet. De mener man ikke kommer videre uten at flere av sjefene skiftes ut.

Sjefene i UD er imidlertid embetsmenn, og embetsmenn er det ikke bare å flytte på. Nesten alle har gjort såkalt rettskrav på å fortsette i stillingene sine. Hvis Støre tvinger dem til å slutte eller flytte de i en ny stilling, risikerer han arbeidsrettssak. Den vil han tape dersom et ikke er etablert et solid grunnlag som holder arbeidsrettslig. At de ansatte mener man ikke er en god nok leder, holder ikke i en rettssal. Skal man få fjernet en embetsmann uten å ha arbeidsrettslig grunnlag for det, kan det koste atskillig med årslønner.

– Vi driver ikke heksejakt på ledere her. Vi ønsker at lederne skal jobbe og lede på en annen måte, sier utenriksråd Sven Svedman til Aftenposten. Han minner om at embetsmenn har et sterkt stillingsvern og at de er i sin fulle rett dersom de gjør rettslig krav på å beholde den stillingen de har.

De ansatte i UD må nok akseptere at man ikke kan begynne med å skifte ut en stor gruppe ledere som faktisk ønsker å være ledere. De ansatte kan med god grunn tvile sterkt på om enkelte avlederne vil makte å forbedre seg. Men arbeidsgiver må begynne med å stille krav til lederne. De må, som Støre har understreket, lede på en god måte. Det betyr at de må evalueres både av sin nærmeste og sjef og de man er leder for. Svedman må leie inn rådgivere som kan bistå ledere som må mestre lederoppgaven på en bedre måte. Poenget er at lederen i UD må få anledning til å skjerpe seg og forbedre seg. Hvis de ikke gjøre framgang, kan de bli anbefalt å slutte. Det kan ende med at man må flytte på en leder som ikke fungerer godt nok, selv om det kan ende med en arbeidsrettsak. Som regel forstår imidlertid den lederen det gjelder at man ikke er tjent med det. En erkjennelse av at man bør slutte som leder, er de noe de fleste trenger tid på å innse.

De ansatte i UD må smøre seg med tålmodighet og akseptere at det settes i gang en prosess for bedre lederskap. Utenriksråd Sven Svedmann har ansvaret for å stille krav til lederen i UD og få de som ikke klarer å lede bedre enn de gjør i dag, til å gjøre noe annet.

Det sterke stillingsvernet embetsmenn har i dag, er ikke forenlig med den måten man tenker ledelse på i samfunnet for øvrig. Ingen skal ha rett til å slå seg ned i en lederstilling for evig og alltid. Ledere som ikke fungere godt nok, skal flyttes på. De må gjerne behold den samme lønnen i en overgangsfase. Der er også en forskjell på å bli oppsagt og forflyttet. UD er en stor organisasjon. Her man muligheter for å forflytte de lederne som heller bør jobbe med saken enn å ha ansvar for mennesker og prosesser.

Å endre UD er ikke gjort i en håndvending. Kulturen sitter i veggene, og et byråkrati lar seg ikke revolusjonere over natten.

Jonas Gahr Støre har lagt listen meget høyt. Det kan ende med riv, men når man skal endre en organisasjon ved hjelp av embetsmenn som klorer seg fast i stillingene sine, må han i det minste få tre forsøk.

Haga mot penge-ukultur

Åslaug Haga bør sette foten ned jo før jo heller for at heltidspolitikere skal kunne skaffe seg pene styrehonorarer fra selskaper som kommunene driver, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag inviterer kommunal- og regionsminister Åslaug Haga til seminar om etikk i kommunesektoren.

– Jeg vil ukulturen til livs, sier Haga til Dagens Næringsliv. Ett av de tiltakene hun vurderer er å nedlegge forbud mot at heltidspolitikere skal kunne ha lønnede verv i interkommunale selskaper.

Her bør Haga skjære igjennom jo før jo heller. Det er for fristende for heltidsansatte politikere å legge opp til at det er de som også skal sitt i styrer i selskapet som kommunene driver. Det gir et pent styrehonorar i tillegg til politikerlønnen. Det kan da umulig være vanskelig å finne kvalifiserte styremedlemmer til den slags vern når man har hele kommuner å ta av? Det mest nærliggende er å vurdere andre medlemmer av kommunestyret, dernest folk med styrekompetanse som også har interesse for kommunalpolitikk. Hvis man ikke finner noen i disse gruppene, får man bruke en av heltidspolitikerne. Da bør de se på dette som en del av jobben, og styrehonoraret bør utbetales til partiet.

De som deltar i politisk arbeid får et honorar, gjerne knyttet til antall møter. Det må selvsagt også betales godtgjørelse for de som går inn i styret i interkommunale selskaper. Vi ser imidlertid en tendens til at man skal ha bedre betalt fordi man går inn i styret i et aksjeselskap enn om man sitter i kommunale komiteer og utvalgt. Da er man i næringslivet liksom, og her er det andre takster som gjelder. Dette bør Haga også se nærmere på. Det avgjørende er ikke om man velger et aksjeselskap som organisasjonsform. Man kan allikevel være monopolist i kommunen. Er man ikke i en konkurransesituasjon på lik linje med andre bedrifter, bør man ikke oppfatte seg som en del av næringslivet. Om et vannverk som alle innbyggerne må være kunder hos, er et aksjeselskap, et foretak eller om det er integrert i kommunens ordinære drift, er ikke avgjørende. Styremedlemmer i kommunale monopoler har ikke noe større og mer tyngende ansvar enn de som sitter i kommunale utvalg og komiteer. Det er derfor god grunn til å se nærmere på størrelsen på styrehonorarene i kommunalt eide selskaper som politikerne i realiteten har full styring med.

Vi har, blant annet i bompengeselskaper, hatt en del eksempler på at styrene i disse selskapene har flottet seg både med reiser, mat, alkohol og honorarer som ligger langt over grensen for hva som blir akseptert i en kommunal sammenheng.

Det er en del for Aslaug Haga og Kommunenes sentralforbund å ta fatt i. La heltidspolitikere få greit betalt for jobben de gjør. Men ikke legg opp til ordninger der man kan skaffe seg godt betalte verv på si’.

Støre under ild

SV mener tiden er inne for å jekke ned Jonas Gahr Støre. SV-veteran Stein Ørnhøi tar jobben med å framstille ham som en fransktalende elitist i pen dress, men uten skikkelig greie på Midt-Østen. SV skaffer seg nå en stor fallhøyde rundt støtten til Hamas, skriver redaktør Magne Lerø.

At Ap og SV er uenige om norsk Midt-Østen politikk er ikke mye å lage oppstuss over. Det er imidlertid verd å legge merke til at SV nå bevisst prøver å svekke den sterke stillingen som Jonas Gahr Støre har fått både internasjonalt og i den norske befolkning, for å få større rom for sin egen politikk. Vi kan ikke tolke SV-veteranen Stein Ørnhøis utspill i Aftenposten i dag på noen annen måte.

– Han er god i fransk og pen i tøyet. Man trenger ikke kunne fransk for å vite forskjellen mellom okkupant og okkupert. Det blir ikke ro før utenriksministeren lærer seg litt mer om Midt-Østen, sier Ørnhøi.

Ørnhøi er ikke en hvemsomhelst i denne sammenhengen. Han står både Kristin Halvorsen og Erik Solheim nær, og var en av de som jobbet i kulissene for at SV skulle gå med i regjering. Han fikk riktignok kalde føtter etter at han så hvor mange velgere SV har tapt på å klistre seg til Ap. Ørnhøi er ikke en som slenger med leppa og forsnakker seg. Han har villet gi Jonas Gahr Støre en skikkelig skrape. Det er oppsiktsvekkende at en som står regjeringen såpass nær anklager utenriksministeren for å ha for lite greie på det han uttaler seg om.

Det er lenge siden vi har hatt en utenriksminister som så til de grader har vært på høyden med de sakene han jobber med. Jonas Gahr Støre vil neppe kalle seg en Midt-Østen-ekspert, men å påstå at han ikke kan nok om Midt-Østen til å kunne fronte norsk utenrikspolitikk på dette området, faller på sin egen urimelighet. Dette provoserer Ap. Ved å trekke fram Støres språkkunnskaper og klesstil, forsøker Ørnhøi å gjøre ham til en representant for en elitistisk kultur som lettvint opptrer i kompaniskap med USA. Dermed havner elitisten Støre på siden av det som skal være regjeringens utenrikspolitikk. Ørnhøi forsøker å gjøre Støre oppstridt, sær og elitistisk, slik at han ikke med sin sterke posisjon skal stå i veien for at SV kan gjennomslag for sin Midt-Østen politikk.

SV har nå etablert en stor fallhøyde for seg selv. De vil ikke ha stans i bevilgningene til Hamas. I denne saken er SV ikke alene. De har støttespillere både i Ap og i Sp. Når SV, med nestleder Audun Lysbakken i spissen, kjører tøft i denne saken, kan de ikke kritiseres for å være illojale mot regjeringen. I denne saken har ikke regjeringen fattet ved vedtak. Det er utenriksministeren som har uttalt seg.

Jonas Gahr Støre hadde vunnet på å være litt rundere i formuleringene den første gangen han uttalte seg. Han gikk så langt i å love stans i støtten til Hamas, at det ble mulig for Erik Solheim å korrigere og presisere at dette ikke var avklart i regjeringen. Siden den tid har Solheim og Støre passet på å ikke eksponere for mye av den uenigheten som er mellom dem. Slik denne saken nå utvikler seg, er det tvilsomt om det er mulig å finne en felles linje. Verken Jonas Gahr Støre eller Jens Stoltenberg ønsker at Norge skal framstå som kanskje det eneste vestlige land som ikke fryser støtten til Hamas. Denne saken rører ved hjerterøttene i SV. Det kan bli tyngre å svelge et kompromiss i denne saken – hvis det er mulig å finne noe kompromiss – enn det regjeringen landet på da det gjaldt oljeboring i Nord-områdene.

Hagen tar makten

Flere måneder før valgkomiteen kommer med sin anbefaling, har Stein Erik Hagen avsatt Johan Gr. Odfjell og innsatt seg selv som ny styreleder i Orkla. Slik er det når makta rår og lysten på posisjon ikke er til å holde ut, skriver Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har nå bestemt seg for å ta makten i Orkla. I går utpekte han seg selv som styreleder, og det flere måneder før valgkomiteen skal legge fram sin innstilling.

– Aksjonærene som har flertall på generalforsamlingen har oppfordret meg til å ta styrledervervet i Orkla, sier Hagen til Finansavisen. Valgkomiteen er bare et plunder og heft når han har bestemt seg. Styreleder Johan Fr. Odfjell skal settes på oppsigelse nå, og det skal bli tydelig for alle og enhver hvem som er Orklas sterke mann.

Hagen eier 17 prosent av Orkla, og han har støtte fra den tredje største aksjonæren, Franklin Mutual, og Ferd Invest. Det betyr at over 30 prosent av aksjonæren vil ha Hagen som styreleder. I Orkla er det 34 000 aksjonærer, men bare rundt halvparten er representert på generalforsamlingen. Det gir Hagen flertall.

Det betyr ikke at det er strake landeveien for Hagen fram til styrelederposisjonen. Lederen i Orklas bedriftsforsamling, Harald Arnkværn, liker ikke det som skjer. Han sier til Dagens Næringsliv at valgkomiteen skal ta hensyn til alle aksjonærene, ikke bare de som møter på generalforsamlingen.

Folketrygdfondet, som eier 11 prosent av Orkla og tidligere har vært kritisk til Hagen, er provosert over at Hagen tar seg til rette og ikke bryr deg om de organer som skal behandle slike spørsmål. Lars Tronsgaard, konstituert administrerende direktør i Folketrygdfondet, sier rett ut til DN at han har prinsipielle innvendinger mot at Hagen overtar.

– Ut fra en ren corporate governance-tankegang kan det argumenteres for at en stor minoritetsaksjonær ikke bør ha styrelederposisjonen, sier Tronsgard. Han mener det kan forrykke balansen i styret. Han spiller ballen over til valgkomiteen, og forventer i dette tilfellet en begrunnelse for å velge Hagen.

Hagen bryr seg ikke med den slags prinsipper. Han vil styre, eller rettere sagt: Han vil ha posisjonen. Den er sannsynligvis viktigere enn hva han vil utrette som styreleder.

Det er i strid med god eierstyring at administrerende direktør overtar som styreleder. Dette valgte også Hagen å se bort fra da han for noen uker siden aksjonerte for at Svein Aaser skulle overta som styreleder i DnB Nor.

– For meg er kompetanse viktigst, sa Hagen da. Han vil vel ikke si at det er struttende kompetanse som gjør at nettopp han bør overta som styreleder i Orkla. Her handler det nok om at eiere har rett til å tilta seg den makt og de posisjoner som er mulige.

På lederplass i Finansavisen i dag sluker Trygve Hegnar argumenter om at det her dreier seg om eiermakt.

– For Orkla, som var administrasjonsstyrt under Jens P. Heyerdahl d.y., er overgangen ganske stor. Nå er det aksjonærene som bestemmer, og det pleier å være best slik, skriver Hegnar. Det får tiden vise. Det er da nok av eksempler på at aksjonærer ikke har samlet seg om det som er i et selskaps interesser. Eiere kan framstå som et mangehodet troll. Stein Erik Hagen har rykket ut og sagt at han ikke er sikker på at Orkla Media skal selges, at man kanskje istedenfor skulle ha satset på Orkla Media. Og det skjer lenge etter at styret har satt i gang en salgsprosess. Hvis Orklas eiere skal virre fram og tilbake slik Hagen har gjort i denne saken, er det neppe grunnlag for å si at det er «best at eierne styrer». Det er bare best når eierne styrer ut fra den eierandel de har, og respekterer prinsipper og kjøreregler for god eierstyring. Eiere som tar seg til rette, er ikke god eiere. Hagen eier bare 17 prosent av Orkla, men later som om han er majoritetsaksjonær.

Vi kan bare spekulere i om Hagens valg av seg selv som styreleder har sammenheng med prosessen rundt Orkla Media. I går rykket Kjetil Haanes, tillitsvalgt i Orkla Medier og styremedlem i Orkla, ut med støtte til Hagen som styreleder.

– Det er flott at Hagen tar ansvar. Det viser at han er i Orkla for å bli. Hittil har vi sett en Hagen som ter seg som en langsiktig industribygger både i ord og gjerning, sier Haanes til Finansavisen. Han sikter da til prosessen rundt Orkla Media. Dette er liflig musikk i Hagens ører. Det er nok det han ønsker å framstå som. Og når Orkla Media blir solgt, kan Hagen si at han egentlig var imot, men valgte å lytte til administrasjonens anbefalinger, flertallet i styret og de andre aksjonærene. Egentlig vil han ha satset. Tro det den som vil.

Hagens tvilsomme Spaniaferier

Carl I. Hagens sug etter solen i Spania er nå så sterkt at en kan lure på om Stortinget vil vedta en egen «lex-Hagen» for å få ham til å være på jobb sammen med de andre representantene. Foreløpig slipper han med kritikk fra president Thorbjørn Jagland, skriver redaktør Magne Lerø.

Igjen blir Carl I. Hagen kritisert for å tøye Stortingets regler for å flest mulige feriedager i Spania. Han har vært i Spania siden 1. april, og droppet tre møter i Stortingssalen og et møte i kontroll- og konstitusjonskomiteen uken før påske. Han søkte ikke om permisjon, men om såkalt «utbytting», som innebærer at en representant fra Ap unnlater å stemme. Stortingets president, Thorbjørn Jagland, er tydelig i sin kritikk av sin visepresident og Frps partileder.

– Når det er møter, bør vi møte på jobb, sier Jagland til VG.

På telefonen fra Costa Blanca forvarer Hagen seg med at han uken før påske hadde møter med Frps lokallag i Torrevieja og Alfas del Pi. Han har dessuten brukt tiden i Spania til å skrive talen han skal holde på landsmøtet.

Det er ikke første gangen Hagen velger bort Stortinget til fordel for solen i Spania. I fjor skrev Dagsavisen at Hagen var i Spania i januar med full lønn fra Stortinget, men uten å ha søkt om permisjon. Også i 2003 forlenget Hagen den allerede tre uker lange juleferien med opphold i Spania.

Hagen har levd et helt liv i politikken. Vi forstår at han mener seg fortjent til noen ekstra uker i Spania i løpet av året når det ikke går ut over noe som helst. Og det er i alle fall ikke slik at Hagen lukker seg selv ute fra det politiske liv når han setter seg på flyet til Spania. Han er oppdatert og i stand til å gi en treffende kommentar til det meste når journalister ringer. «Sier Carl I. Hagen på telefonen fra Spania», står det jevnlig å lese i norske aviser – vi hadde nært sagt til alle årets tider.

Carl I. Hagen er særdeles ivrig – og dyktig – når det gjelder å anvende Stortingets og det offentliges regelverk mot andre politikere som havner i gråsoner. Vi har Hagens oppgjør med Victor Normans representasjonskontoer friskt i minne. For noen måneder siden allierte også VG seg med Frp når det gjaldt stortingsrepresentanters etterlønn. Da fikk Valgerd Svarstad Haugland gjennomgå for at hun etter et halvt liv i politikken mottok lønn fra det offentlige. Som om det er noe uvanlig at ledere eller politikere har ordninger som gjør at de ikke må leve på arbeidsledighetstrygt tre måneder etter at de har sluttet som statsråd.

I saker som handler om politikeres betingelser og ordninger, er Frp alltid opptatt av signaleffekter. De bedyrer at de er imot at politikere skal kunne ta seg til rette og gi seg selv fordeler som andre folk ikke har. Ser ikke Hagen inkonsekvensen? Hvem «folk flest» er det han sammenlikner seg med som kan ta seg tre ukers påskeferie i Spania – eller lang ferie i januar? Og det er ikke få uker han tilbringer hver sommer i Spania.

Hagen bør lytte til kritikken fra Jagland. Hagen vinner ikke frem med å framstille tre ukers påskeferie i Spania som den rene selvfølgelighet. Han må ikke stille seg slik at Stortinget vedtar en egen «lex-Hagen», som innskjerper at Stortingets presidenter skal holde seg i huset når Stortinget er samlet. Vi unner Hagen gode dager i Spania, men et langt liv i politikken gir ikke grunnlag for spesialordninger. Det er som om Hagen skulle sagt det selv.