Nest etter de kabinansatte i SAS Braathens, er de tillitsvalgte i Høyre de som er dårligst til å bedømme den situasjonen de befinner seg i. I ren frustrasjon gjør de Erna Solberg til problemet. Det er et blindspor. Problemet er politikken og Frp, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har også Stein Erik Hagen funnet de opportunt å henge seg på kritikken av Erna Solberg. På første side i VG forkynner han at han nå melder seg ut av Høyre, som han har vært medlem av siden han var 15 år. Og Høyre kan ikke lenger regne med en million eller to som Hagen har hatt for vane å støtte partiet med i hver valgkamp. Det blir ikke en krone mer, hvis ikke Høyre endrer politikken, sier Hagen. Han vil at Høyre skal føre den politikken Siv Jensen står for. Og en av Norges rikeste menn vil selvsagt ha forandringer i skattepolitikken. Bort med formuesskatten, behold tomtefesteloven og dropp nøytraliteten i næringspolitikken. Det er Hagens medisin – og selvsagt det han selv vil ha størst fordeler av.

Erna Solberg sier det er trist at Hagen melder seg ut, og at hun ikke forstår hans begrunnelse. Hun kunne sagt at det Hagen ønsker seg, ikke henger på greip. Høyre får ikke flere stemmer på å droppe formuesskatten, beholde tomtefesterloven eller senke skattene. Vi fikk jo skattelette i store doser under den forrige regjeringen.

At også Stein Erik Hagen nå taler Frps sak, gjør situasjonen enda vanskeligere for Høyre. Nesten hver eneste dag står det fram en tillitsvalgt i Høyre, lufter sine frustrasjoner og sier at noe må gjøres. Og det som må gjøres, er å skifte ut Erna Solberg. Som om det løser problemet. Høyres problem er ikke Erna Solberg. Høyres problem heter først og fremst Fremskrittspartiet. Dernest handler det om hva slags politikk Høyre skal stå for.

Kristin Clemet har forstått hva de dreier seg om. I det stille har hun samlet en gruppe av mer eller mindre sentrale personer i Høyre, Frp, Venstre og KrF for å finne ut av om det kan være grunnlag for en samling om en ny borgerlig politikk. Clemet har innsett at ved å holde Frp utenfor, vil Høyre ikke ha noen som helst mulighet til å komme i regjeringsposisjon etter valget om tre år. Veien videre går sannsynligvis gjennom et tettere samarbeid med Frp. Frp på sin side må nærme seg både Venstre og KrF betydelig, dersom det skal være mulig å få til et samarbeid omkring en regjering.

Erna Solberg har såvidt åpnet døren på gløtt for Siv Jensen. Hvis landsmøtet ønsker at døren skal åpnes mer, vil neppe Erna Solberg sette seg imot det. Manglende samarbeidsvilje med Frp kan derfor ikke være grunn til å kaste henne som leder nå.

Det er Børge Brende som kjøres fram som Høyres nye redningsmann. Han har ikke framstått som mer Frp-vennlig. Han har stått – og står, så langt vi er i stand til å oppfatte det, for den politikken Høyre har ført og fører. Han bestyrte to departementer i den forrige regjeringen. Han førte den politikken Stein Erik Hagen nå sabler ned.

Det var ingen heiarop i Høyre da Jan Petersen ble valgt til leder. Men han gjorde en god jobb, ned og opp av bølgedaler, og han klarte å sikre partiet regjeringsmakt. Da Erna Solberg ble valgt, skjedde det til stormende jubel fra tribunen. Hun ble lansert som høyresidens «nye Gro» og som en framtidig statsminister. Erna Solberg ble berømmet for å være en modig, kunnskapsrik og dyktig iverksetter med en folkelig appell.

I KrF var det mange som forventet ny framgang for partiet etter at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten. Det skjedde ikke. KrF fortsatte i regjering med den samme politikken. KrF befinner seg på mange måter i samme situasjon som Høyre. De må slikke sine sår og samle seg om en politikk som vil tilrekke seg nye velgere.

Valgkomiteen foreslår ingen endringer i ledelsen. Det er en dårlig strategi. Når det først er såpass mange som vil ha Børge Brende inn i ledelsen, burde han blitt en av nestlederne.

Høyre bør samle seg om Erna Solberg som leder de neste to årene. Hvis motstanden mot Solberg øker i styrke, bør hun trekke seg. Hun er kommet bakpå og vil ikke fungere godt som leder dersom hun hele tiden må forsvare sin posisjon mot angrep fra egne sirkler. En leder kan ikke tvilholde på sin posisjon. Ledere bør ikke bæres ut. De bør selv finne ut av om de har den nødvendige oppslutning. Det er tross alt de tillitsvalgte som bestemmer – selv om de tar feil når det gjelde hva partiet er tjent med.