Oppsigelsevern framfor fallskjerm

Matz Sandman er kommet i tvil om fallskjermer. Det er nok arbeidsgiver som har størst grunn til å være fornøyd om den toppsjefen man vil ansette godtar å si fra seg oppsigelsesvernet mot en årslønn i fallskjerm, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Mediene skaper et inntrykk av at sjefer som har avtale om en fallskjerm på en rundt årslønn er spesielt heldige. Det er de aldeles ikke, mener lederen av rådmannsutvalget i Kommunenes sentralforbund, Matz Sandman. Han er skremt av den behandlingen rådmann Ernts-Otto Kristiansen i Nesset kommune har fått.

Kommunal Rapport skriver i dag at Matz Sandman på et seminar for rådmennene i Nordland sist uke ba de tenke seg veldig godt om før de signerer en arbeidsavtale der de sier fra seg oppsigelsesvernet mot å få en fallskjerm på 12-18 måneders lønn. Sandmann sier han var mer positiv til dette før, men at han nå har fått betenkeligheter

– Uten oppsigelsesvern kan kommunestyret når som helst be rådmannen gå. Politikerne trenger ikke si noe, de kan bare rekke opp hånda. Det kan være en helt tilfeldig politisk situasjon som uløser mistilliten, sier Sandman.

Det er slik det er. Har man først sagt fra seg stillingsvernet, holder det for arbeidsgiver å vise til den avtalen som er inngått. Det er slett ledelse og elendig utøvelse av arbeidsgiveransvaret å ikke begrunne manglende tillit til en leder. Poenget er imidlertid at arbeidsgivers begrunnelse er god nok med en slik avtale. Det hjelper ikke om den aktuelle leder som blir bedt om å slutte er aldri så uenig.

Det er ikke lett å bygge betingelser inn i en sluttavtale basert på at man har frasagt seg oppsigelsesvernet. Slike avtaler skal nettopp sikre at man raskt kan skjære igjennom uten å måtte koble inn jurister og kjøre lange prosesser for å få den aktuelle lederen til å slutte.

Slike avtaler er ganske vanlige i næringslivet. Har man en utsatt stilling, kan man ha avtaler både om to og tre årslønner om en må fratre som sjef.

Hvis man slutter med en fallskjerm og får ny jobb igjen etter kort tid, har dette vært en meget lukrativ avtale. Er man i slutten av femtiårene eller enda eldre, kan det ende med at man må gå arbeidsledig i årevis.

Å kunne bli kvitt en leder man ikke har tillit til med å betale en årslønn, vil de fleste arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor synes er en fordelaktig. I de frivillige organisasjonene blir det stadig bråk når slike avtaler blir kjent. For vel en uke siden rykket idrettsledere ut i NRK og klaget over at toppsjefer i idretten hadde avtaler om en fallskjerm på et år. Den slags skulle ikke idrettens penger bruke på. Det er forståelig at man mener det, men når konflikten er et faktum, er det mange arbeidsgivere som er svært så fornøyd at den kan løses med 12-18 måneders lønn.

Hvor lykkelig ville ikke styret i Redningsselskapet vært om man måneder før Monica Kristensen Solås måtte slutte, kunne løst det hele med 18 måneders lønn. Flere måneders krig mellom styret og generalsekretæren kostet selskapet millioner i tapte inntekter og tap av tillit som de enda lider under.

Vi forstår godt at Mads Sandman ber rådmenn tenke seg godt om før man sier fra seg oppsigelsesvernet. Det bør også andre ledere gjøre.

Hvis arbeidsgivere ikke inngår en slik avtale, må en være meget nøye med hvordan man opptrer dersom det oppstår en konflikt som kan ende med at en toppleder må slutte. Her er det helt sentralt at årsaken til misnøyen blir nøye beskrevet, kravet til lederen blir presisert og at man gir lederen en mulighet for å rette opp igjen, reparere, velge en ny kurs, ny lederstil eller hva det skal være. Det handler om å etablere et grunnlag for å be vedkommende slutte. Dersom arbeidsgiver har kjørt en skikkelig prosess, vil ofte lederen innser at det beste er å trekke seg. Da blir man gjerne enige om en årslønn om man har avtale om det eller ikke. Dersom arbeidsgiver bare har flesket til, uttalt mistillit og gjort arbeidssituasjonen umulig for den aktuelle sjefen, kan det fort bli mange årslønner av det.