Ved å gjøre det klart at hun vil gå av om to år dersom Høyre ikke kryper oppover på meningsmålingene, kan Erna Solberg skaffe seg  mer autoritet og få Høyre til å bestemme seg for hva de vil og ikke vil være, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre er å ligne med israelsfolket som i hine hårde dager satt ved Babylons flod og sang sine klagesanger. Deres storslagne tempel, det borgerlige regjeringssamarbeidet, er falt i grus, de rød grønne har fordrevet dem fra det forgjettede land som fløt av velsmakende makt og velgerne vender dem ryggen. Det er tid for klage og selvransakelse.

Når man taper et valg og tilbakegangen på meningsmålingene fortsetter, er det naturlig at det stille spørsmål med om man har den rette ledelsen. Erna Solberg forstår at hun er svekket som leder, men flertallet i partiet ønsker ikke et lederskifte nå. Høyre har ingen kronprins som er klar for å overta. Flertallet i Høyre innser også at det ikke er Erna Solberg som er problemet. Det viktigste er at Høyre framstår med en tydeligere politikk og at man samler seg om en strategi i forhold til Frp.

Erna Solberg har et utall ganger fått spørsmålet om hun vil trekke seg. I NRK i går gjorde hun det klart at hun vil overlate ledervervet til andre dersom Høyre gjør et dårlig kommunevalg og blir liggende like lavt på meningsmålingene som i dag.

Dette er klokt å sette seg selv på oppsigelse på denne måten. Det bør føre til at Høyre lar persondebatten ligge og konsentrerer seg om de politiske og strategiske utfordringenen det kommende året. De tillitslagte i Høyre kan slappe av. Det skal slippe å måtte bære Erna Solberg ut. Det ligger ikke an til en opprivende strid rundt Erna Solberg slik det ble i Ap rundt Thorbjørn Jagland.

Denne uken tok Høyre til orde for at rektorer som ikke oppnår resultater, må slutte eller omplasseres. Det er godt at Erna Solberg mener dette skal gjelde for ledere i Høyre også.

Etter valget for fem år siden havnet Jens Stoltenberg i grøfta. Den var ikke like dyp og vond å komme opp av som den Erna Solberg og Høyre har havnet i. Den gang ble det stilt spørsmål ved Stoltenberg hadde de rette egenskapene for å være leder i Ap og statsminister. Stoltenberg kunne imidlertid bruke fire år på å bygge seg opp som leder og statsministerkandidat. I fjor ble målet nådd. Jens Stoltenberg framstår i dag som en sterk politisk leder.

Ernas Solberg er i en vanskeligere situasjon enn Stoltenberg fordi hun ikke kan ta regien slik Jens Stoltenberg kunne. Siv Jensen ønsker å framstå som strategen på borgerlig side. Skal man ha noen som helst mulighet for å bygge bro mellom Venstre og Frp, må Erna Solberg innta en brobyggerposisjon.

Ved å gi seg selv to år på å snu utviklingen, kan Erna Solberg skaffe seg ny autoritet. Hun kan ikke forlange å få det som hun vil. Men hun må forsøke å ta styringen og bli tydelig på strategi og politikk. Skal Solberg lykkes, må hun komme ut av den ”forvaltningsposisjonen” hun har havnet i. Hun må ligge mer frampå, klare å framstå som sterk og nyskapende og ta styringen.

Nå er bedrift er i krise, trenger man et lederskap som tar grep og står og faller med at den strategien som blir valt gir resultater. Erna Solberg må våge noe av det samme. Hun må snakke om det Høyre hun vil være leder for, peke ut kursen og i fra når det blir avvik i forhold til den strategi som er valgt. Ved å bli tydeligere vil Erna Solberg kunne framstå med mer autoritet. Ved å si at hun går av om to år hvis partiet ikke er kommet seg et god stykke opp av grøfta, har hun mulighet for å styrke sin stilling i partiet.