Redningsselskapet er i ferd med å utvikle seg til en «egosentrisk organisasjon» der tilfredsstillelse av tillitsvalgtes behov er viktigere en grunnen til at selskapet eksisterer. Blir Lars Hellandsjø sparket og Gunnar Knudsen valgt, kan det gå riktig ille, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom Landsmøtet i Redningsselskapet denne helgen følger anbefalingen fra valgkomiteen om å sparke den nyvalgte landsstyrelederen Lars Hellandsjø, vil organisasjonen i løpet av få år ha blitt en blek skygge av hva den en gang var. Det finnes nemlig grenser for hvor mye bråk og spetakkel organisasjoner tåler i løpet av et par års tid.

I fjor ble Redningsselskapet stående som et skrekkens eksempel på elendig ledelse. Generalsekretær Monica Kristensen Solås måtte til slutt bæres i land med en sluttpakke på et par årslønner. For å skape ro i organisasjonen måtte til slutt hele landsstyret trekke seg. President Magnus Stangeland viste i alle fall såpass lederskap at han forsto at dette var både riktig og nødvendig.

Et nytt styre under ledelsen av Lars Hellandsjø ble valgt. For noen måneder siden ble Øyvind Steene ansatt som ny generalsekretær. Og jammen ombestemte ikke Kong Harald seg. Han vil fortsette som den høye beskytter av selskapet likevel. Selskapet har også fått avsluttet de rettssakene de var oppe i. Det var nesten som om solen smilte noen øyeblikk til det hardt plagede selskapet. Nå var en på rett vei og kunne legge bråk og uro bak seg. Trodde vi.

Så kom valgkomiteens innstilling for noen uker siden. De vil at Gunnar Knudsen skal velges til ny leder for landsstyret. Det er den samme Knudsen som var leder for «Monica-fløyen» i striden som pågikk i fjor, og som trakk seg sammen med de andre i landsstyret. Knudsen bidro selv til å akselerere konflikten i fjor, ved at han som styremedlem begynte å gi kommentarer til mediene om hva som skjedde på styremøtene.

Hvordan kan Knudsen ett år etterpå ombestemme seg og lansere seg selv som kandidat til vervet som leder i landsstyret? Hva er det mannen tenker på? Han vil selvsagt svare at han er blitt forespurt av valgkomiteen og henvise til at mediene skriver at halvparten av kretsene støtter ham.

Valgkomiteen er ikke i stand til å si noe fornuftig om hvorfor man skal skifte ut styrelederen med en som sto midt oppi i striden i fjor. Forklaringen kan ikke være noe annen enn at store deler av organisasjonen ønsker revansje. I Redningsselskapet er det sår som ikke vil gro. Når Knudsen trer inn på arenaen, blir det enda vondere. Redningsselskapet er som et ekteskap som holder på å sprekke.

I organisasjonsteorien støter vi på begrepet «egosentriske organisasjoner». De kjennetegnes ved at opprettholdelse av organisasjonen og posisjonene er viktigere enn det organisasjonen skal utrette. Kulturen blir navlebeskuende, og etter hvert mister organisasjonens sentrale medlemmer evnen til å se seg selv slik omgivelsene ser en. Man blir seg selv nok. Egne, interne behov står i sentrum. Selvsentreringen fører til at man blir blind for hva som tjener organisasjonens formål. Redningsselskapet er en slik organisasjon.

Gunnar Knudsen og en av hans våpendragere, Marie Kleppa, vil så gjerne vi skal tro at de bare er opptatt av selskapets ve og vel. Det de er mest opptatt av er sine egne posisjoner. De forstår ikke at de selv må tre til side for at sårene i organisasjonen kan leges, for at de kan legge konflikten bak seg og samle seg om å realisere målet med selskapet.

Blir Hellandsjø sparket, er det ikke utenkelig at den nye generalsekretæren, Øyvind Steene, vil gå en ny runde på om han vil overta en slik huskestue som Redningsselskapet på nytt kan bli.

Blir det en splittelse i Redningsselskapet, kan det bety kroken på døra for det selskapet vi i dag kjenner. Det er tatt til orde for at staten bør overta redningsansvaret. Da kan Redningsselskapet bli et selskap med oppgave å drive service og eskortetjeneste for alle fritidsbåtene som befinner seg på fjorden sommerstid.

Hvis landsmøtet i Redningsselskapet vil lage bråk og spetakkel, er det ingen som kan hindre dem i det. Skjønt det er en som kan gripe inn. Det ville jo vært morsomt om Kong Harald nå syntes det gikk over alle støvleskaft og sendte en faks med beskjed om at han som selskapet høye beskytter nå vil beskytte dem mot seg selv ved be om at Lars Hellandsjø får fortsette som formann. Men den slags beskyttelse driver dessverre ikke Kongehuset med for tiden.