Haga som politisk naiv

Alle fylkesordførere mener det er en illusjon å tro at landets fylker frivillig vil slå seg sammen i regioner. Kommunalminister Åslaug Haga må nok overprøve folkets vilje for å få realisert regiondrømmene sine. Hun kan ikke lulle seg inn i politisk naivitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Kommunalminister Åslaug Haga mangler ikke god tro. I fjor hevdet hun at det er mulig å få ansatte med på frivillig å flytte statlig virksomhet ut i distriktene. Hun påsto de hadde klart det i England. Her i Norge var imidlertid «alle» ansatte imot Stortingets vedtak om å flytte statlige tilsyn ut av hovedstaden.

Nå utfolder Aslaug Haga sin tro på frivillighet i regionsreformen. Hun har sagt, nærmest gitt et løfte om, at ingen fylker skal tvinges til å slå seg sammen med et annet fylke i en region mot deres vilje. I dag melder NRK at ingen fylkesordførere tror på henne. Hun holder det gående med en illusjon.

– Det er ikke mulig å få fylkene frivillig til å slå seg sammen. Dette må nok gjøres ved tvang. Det er omtrent slik de ordlegger seg, de som uttaler seg.

Finnmarkingene vil ikke bli nordlendinger. Sogningene vil sette seg på bakbeina for ikke å bli et underbruk av Bergen. Nabofylkene i midt-Norge ser med skrekk og gru på hva som kan skje om all makt legges til regionsenteret i Trondheim. For bare å nevne noe.

I dag kan ellers Haga opplyse at de nye regionene skal få stor makt når det gjelder næringsutvikling og samferdsel. Dagsavisen kan også fortelle at det er tautrekking i regjeringen om ansvaret for sykehusene. Jens Stoltenberg har tidligere sagt at sykehusene skal forbli et statlig ansvar. Senterpartiet presser på for at sykehusene skal overføres til regionene. Skal man først ha regioner, er det en viss logikk i det. Å overføre sykehusene fra fylkene til staten har vist seg å være meget vellykket. Å føre de tilbake til regioner fordi dette virker mer demokratisk, er jevngodt med å snu når man vet man er på rett vei.

I høst må regjeringen bestemme seg for hva de vil gå inn for. Det må bli full retrett for Aslaug Haga. Hun må legge bort gulroten og ta fram pisken. Uansett hva regjeringen foreslår, vil det bli mye støy rundt saken. Det kan bli vanskelig å holde partigruppene samlet. Det kan være opposisjonen vender tommelen ned for regjeringens opplegg. Å vedta en regionsreform som skal innføres i 2010 med knepent flertall, er betenkelig. Taper de rødgrønne valget i 2009, kan det bli endringer før reformen er innført.

I denne saken må det søkes omforente løsninger. Det lover ikke godt når alle landets fylkesordførere mener kommunalministeren lever i illusjonenes verden når hun jobber med denne saken.

Argumentene for å innføre en regionsreform blir stadig tynnere.

Orkla-kapitalisten Hagen

Helt siden han var rundt tyve år har Stein Erik Hagen innrettet seg etter at det er makten og pengene som teller, ikke fagre ord og prinsipper. Derfor solgte han Orkla Media ut av landet. Det er dog for drøyt, som Kåre Willoch mener, at han har handlet uetisk, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har forsøkt å skape et inntrykk av at han helst ville drive Orkla Media videre. Han antydet til og med at det kunne bli aktuelt å kjøpe Dagbladet. Det var ikke måte på hvor viktig det var for han å finne en norsk eierløsning, sa Hagen. I går vedtok styret i Orkla å selge Orkla Media til Mecom. Store deler av de ansatte i Orkla Media mener det er en katastrofe. Flere hevder at de er blitt holdt for narr og lurt trill rundt av Stein Erik Hagen. Til Dagbladet i dag hevder det at Hagen på et lukket møte ga et løfte om at han i alle fall ikke skulle selge til Mecom. For de ansatte var det avgjørende for at de støttet ham som styreleder i Orkla.

Det politiske Norge beklager også salget til Mecom. Nesten alle som kan krype eller gå innen media-Norge er bekymret for hva dette kan føre til. Eieren av Mecom, David Montgomery, har et særdeles dårlig rykte på seg som aviseier. De ansatte frykter det blir oppsigelser over en lav sko og at han vil omgjøre solide, trauste norske lokalaviser til tabloider lettvekter fulle av lokalt, Se og Hør- aktig tull og fjas. Så ille kan det bli at det kommer til å stå om norske aviser sjel, mener enkelte.

Det var da voldsomt hvor mye ugang man får seg til å tro at en utlending av Montgomerys type kan stelle i stand.

Noen undrer seg over at Stein Erik Hagen kan få seg til å selge til Mecom, han som er så opptatt av å framstå som en samfunnsbygger og langsiktig industrieier. Det er ord. I praksis gjør han det stikk motsatte. Han har solgt sine egne Rimi-butikker til svensker og nederlendere. For to år siden støttet han salget av Orklas bryggerivirksomhet til danske Carlsberg, og nå går også Orkla Media ut av landet. Hagen velger det som gir mest penger i kassen. Han er som kapitalister flest. Så lenge det er økonomisk mest lønnsomt, er man en langsiktig eier. Hvis potensialet for inntjening ikke er godt nok på sikt, selger man. Og man selger til den som betaler mest, uavhengig av nasjonalitet.

– Det var ikke noe norsk alternativ, sier Hagen. Det ville han så gjerne, så gjerne det skulle vært. Ord.

Visst var det norske alternativ. Men de ville ikke betale like mye som Mecom. Så enkelt er det. Man selger til den som byr mest. Slik har Hagen alltid tenkt. Jens Orkla er som selskaper flest. De styres av eier som forventer størst mulig avkastning.

Kåre Willoch er i mot salget fordi det kan gi utenlandsk innflytelse over meningsdannelsen i Norge. Det er omtrent som å høre Russlands Vladimir Putin. Derfor har han tatt nakketak på russiske medier.

Da svenske Bonnier overtok Cappelen, var det ikke måte på hvor bekymret enkelte var for den utarming dette kunne føre til i forhold til norske kulturtradisjoner. Cappelen er blitt et av vår ledende skjønnlitterære forlag. Og det kommer neppe til å bli vanskeligere tider for norske kulturtradisjoner fordi om danske Egmont via Damm ekspandere sterkt både innen forlag og bokhandlerdrift.

Når Schibsted, Orkla og A-pressen etter hvert driver en omfattende virksomhet utenfor landets grenser, kommer vi til å overleve med at utlendinger kommer inn på eiersiden i norske aviser.

Det er ikke det at de er utlendinger som er problemet. Det kan være at David Montgomery lager problemer. Det får tiden vise.

For et par uker siden skrev Kåre Willoch en kronikk i Aftenposten der han hevdet at det vil være uetisk å selge Orkla media ut av landet til høystbydende. Slik kan ikke et børsnotert selskap se på det. Jens P. Heyerdahl vill sannsynligvis ikke solgt Orkla Media ut av landet slik det nå skjer. Han var opptatt av langsiktighet. Schibsteds største eier, Tinius Nagell Erichsen, vil heller ikke solgt til høystbydende. Schibsted kan imidlertid finne på selge eierandelen sin i TV 2. De vil selge til den som byr mest.

Mye kan skje med Orkla Medier framover. Det kan bli skikkelig ille sett fra et norsk, demokratisk publisistisk ståsted hvis de som advarer mot David Montgomery har rett. Det kan også være at Orkla-avisen ikke vil merke nevneverdig av at de har fått en ny eier.

Lederen for Orkla Media, Bjørn Wiggen, skal forsette som toppsjef. Vi får da inderlig håpe at ikke David Montgomery omskaper ham til en hensynsløs kostnadskutter som skalter og valter med redaktører og ansatte i jakten på superprofitt.

NA24, Hegnar og den levende Vollvik

Inge Berge, redaktør for NA24, får finne seg noe annet å gjøre eller sørge for at journalistene hans ikke oppfinner virkelighet. Når man surrer med fakta, skal det beklages, skriver redaktør Magne Lerø.

En anonym innsender skrev på Hegnar Online i helgen at Idar Vollvik var død. Etter tre timer ble dette fjernet, men da var saken ute i mediene. Det ble raskt klart at Vollvik var i beste velgående. Redaktør Stein Ove Haugen i Hegnar Online forklarte hvordan slik kan skje, og beklaget overfor Vollvik. Da Vollvik fikk en beklagelse, gjorde han det klart at han ikke ville gå videre med saken til Pressens Faglige utvalg.

Økonominettstedet NA24 skrev imidlertid at Trygve Hegnar, som eier Hegnar online, hadde bedt Vollvik om unnskyldning. «Trygve Hegnar beklager sterkt overfor Vollvik at forretningsmannen ble erklært død på nettstedet Hegnar Online i helgen», skrev NA24. Hegnar er imidlertid på ferie. Han var ikke kjent med saken og har verken snakket med Vollvik eller NA24. Journalist David Stenerud har altså laget nope som framstår som et fingert intervju med Hegnar. Det e Vollvik som er kilden. Da får de beklage at kilden har tatt feil.

Istedenfor å beklage dette, lager de en ny sak der det står at Trygve Hegnar ikke har sagt unnskyld til Vollvik og at «det er et falsum at jeg beklager og legger med flat for Idar Vollvik». I artiklene antydet det også at Trygve Hegnar og hans redaktør, Stein Ove Haugen, ikke har helt sammenfallende syn på saken.

På lederplass i Finansavisen i dag fyrer Trygve Hegnar løs mot NA24 og redaktør Inge Berge. Og det med god grunn.

Det burde være elementært for redaktør Berge at det ikke skal skapes et inntrykk av at man har snakket med et intervjuobjekt. Journalisten som gjorde det, fortjener en skrape i full offentlighet. Enten har han misforstått, eller har gjort det fordi dette var den beste vinkelen på saken. Hegnar og Vollvik er gode navn å lage saker rundt. Siden redaktøren i Hegnar Online har beklaget, kan det være han har antatt at eieren, Trygve Hegner, også står bak beklagelsen. Men slik kan og skal ikke en journalist tenke. En journalist har en fordømt plikt til å være etterrettelig. Sitater er ikke fri diktning. Det er fakta. Jobben er å gjengi det et intervjuobjekt sier, slik at intervjuobjektet helt og fullt kan stå inne for det. Kommer det feil på trykk, skal det beklages.

Redaktør Berges svikt like stor. Å være redaktør betyr å ta ansvar.  Det betyr å beklage offentlig når det skjer alvorlige brudd på de regler og retningslinjer som er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Istedenfor å beklage, lager han en ny sak av den uspiselige grauten hans journalist har stelt i stand. Det blir nå en sak at Hegnar sier at han ikke har sagt unnskyld. Dette er journalistikk på avveie.

Nå får jo Hegnar komme til orde. Det må da være greit nok, slik må Berge ha tenkt.

Det er det ikke. Den slags journalistikk som NA24 her har bedrevet, må det tas avstand fra.

En annen sak er det at NA 24 i en del tilfeller har «antatt» noe som ikke har vist seg å holde stikk. Et tredje forhold er at en av journalistene i NA24 etterforskes for misbruk av kunnskap som knyttes til innsidehandel.

Det endte med at hele staben ble sendt på etikkkurs og regler innført. Det er bare å fortsette den etiske kursingen i NA24 – og Inge Berge bør sitte på første benk.

Visjonshysteriet

Det er ikke nødvendig med en kort visjon, tre–fire verdier og noen «hårete mål» for å lykkes. Trendene innen ledelse kan være nyttige verktøy og gi gode prosesser, men det er god ledelse i praksis og strategiske valg som er det avgjørende, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi tutes jo ørene fulle av konsulenter og rådgivere som mener de har funnet oppskriften på hvordan bedrifter og organisasjoner skal lykkes. Trendene kommer og går. Mye av det som var god latin på 90-tallet er temmelig passé i dag. Det er derfor befriende når noen flesker til mot de som mener de har svaret og advarer mot trendenes tyranni. Det gjorde forsker Lars Klemsdal ved Arbeidsforskningsinstituttet i Dagene Næringsliv i går. Han hevdet at «visjonshysteriet ikke har noen langtidseffekt og krenker medarbeidernes integritet».

– Visjons- og verdihysteriet brer om seg som en farsott i det norske næringsliv. At reklamebransjen rykker inn og overtar området for organisasjonsutvikling, med sine enkle og fengende løsninger, fører galt av sted. Følelsene tar overhånd. Det er på tide å få fornuft tilbake i organisasjonsutvikling, sier Klemsdal.

Istedenfor å snakke om visjoner, vil han gå rett på de problemer bedriften står overfor.

– Bedriftsledere bør bruke tid på hva det vil si å gjøre en god jobb og hva som skal til for å klare det. Dette er spørsmål som appellerer til fornuften snarere enn følelsene, og som kan skape en god kultur preget av bærekraftige verdier, sier han.

Ingebrigt Steen Jensen sier han ikke forstår kritikken. I boken «Ona fyr», som har solgt godt over 100 000 eksemplarer, lanserer Steen-Jensen sitt program for organisasjonsutvikling. Det innebærer å fastlegge en visjon, formulere noen kjerneverdier som virksomheten skal leses ut fra og definere et elle flere «hårete mål». Han anbefaler en prosess der alle ansatte involveres og der alle sider ved bedriften drøftes. Vel og bra.

Både bedrifter, kommuner, organisasjoner og skoler har gjennomført en strategiprosess etter denne eller liknende modeller. Vi har møtt flere som har sagt at dette har vært nyttig. Andre mener det har gått med mye tid, har vært dyrt og at det ikke har kommet mye ut av det.

De som ikke har vært med på prosessen, har vanskelig for å forstå implikasjonene av det man har formulert som visjoner, mål og verdier. Når SAS Braathens formulerer visjonen «Sammen skal vi skape flyglede» eller DNB Nor har valgt «Til å være stolte av», blir vi ikke imponert. Det blir vi heller ikke av verdiene til DNB Nor: «lagånd, enkelthet og verdiskaping». Oslo kommunes verdier er «brukerorientert, respekt, engasjement og redelighet». Alt er vel og bra. Disse ordene har et helt annet meningsinnhold for de som har deltatt i en prosess enn for oss som ser det utenfra og lurer på om de ikke kunne funnet på noe smartere.

Prosesser der alle ansatte involveres har sin verdi – med jevne mellomrom. De har til hensikt å løfte stemningen internt, utvikle en felles kultur og gi alle en opplevelse av å være på hugget i forhold til utfordringene.

I det lange løp tror vi imidlertid forsker Lars Klemsdal har rett. Det avgjørende for om man skal lykkes i en bedrift eller organisasjon er at de enkelte medarbeiderne opplever at deres hverdag blir tatt tak i, at de får de avklaringer som trengs og at det ikke er sprik mellom ord og handlinger. Dette handler om ledelse. Det er summen av god ledelse som blir utøvd i alle ledd i organisasjonen som gir resultater.

Det er heller ikke slik at det er summen av alle meninger som kan være avgjørende på det strategiske plan. Løsninger på de strategiske utfordringer man står overfor finner man sjelden ved kollektiv lytting. Det må foretas strategisk valg som toppledelse i samarbeid med sine nærmeste må foreta. Strategiske valg må baseres på kompetanse som går ut over det som framkommer av kollektive prosesser.

Hvis man ønsker en prosess med «fynd og klem», med fokus på muligheter og en markedmessig tilnærming, kan man få god hjelp fra folk som kommer fra reklamebransjen. Dersom man vil ha prosessen sterkere forankret i samfunnsmessige forhold og organisasjonskunnskap, må man selvsagt velge fagfolk med en slik bakgrunn. Oslo kommune valgte i 2004 filosofer framfor reklamefolk som rådgivere. Mens Universitetet i Oslo har brukt folk med bakgrunn i reklamebyråer. De har nok rikelig med filosofer og ville heller la seg utfordre av «markedsfolk» i en tid der det er blitt konkurranse om gode studenter.

Stopp Telenor-opsjonene

Nå må Odd Eriksen og de rødgrønne slutte med signal-snakket sitt. Gi heller beskjed til Telenor-styret om å snu på hælen og droppe det nye, feite opsjonsprogrammet for sjefene. Gi heller sjefer og ansatte fornuftige bonuser, skriver redaktør Magne Lerø.

Topplederne i Telenor har tidligere tjent 170 millioner på opsjoner. 30 millioner har gått til konsernsjef Jon Fredrik Baksaas og visekonsernsjef Arve Johansen. Fredag informerte Telenor om at nye 2,5 millioner opsjoner skal fordeles på 125 ledere og nøkkelpersoner i selskapet. De rødgrønne er overrasket over at styret i Telenor ikke har «tatt signalene fra regjeringen».

Næringsminister Odd Eriksen sier til Dagbladet i dag at han misliker opsjonsprogrammet.

– Alle vet hva regjeringen mener om fete lederlønninger og gylne opsjonsavtaler. Vi er imot dette, og min melding til Telenor er at de burde tatt regjeringens signaler til følge.

Eriksen mener Telenor-sjefene benytter sjansen til å gjennomføre opsjonsprogrammet før aksjeloven etter stor sannsynlighet blir endret til høsten. Regjeringen legger opp til at det er generalforsamlingen som skal vedta opsjonsprogrammer. Eriksen regner med at det da blir satt en stopper for de verste utslagene av gylne opsjonsfester. Det tviler vi på.

Styreleder i Telenor, Thorleif Enger, sier nærmest rett ut at han ikke bryr seg om politiske signaler.

– At det er ulike oppfatninger om opsjoner og lederlønninger er ikke noe nytt. Det er også helt greit. Styret har gått ut med en beslutning. Det står vi for. Vi tror det er fornuftig med opsjoner som langsiktig virkemiddel i et selskap som Telenor, sier Enger til Dagens Næringsliv. Han sier det er mulig å forholde seg til det politikerne vil vedta eller ikke vedta, og minner om at det også i dag er generalforsamlingen som er det høyeste organ i selskapet.

Regjeringen trenger ikke en ny lov for å få gjort noe med opsjonene i Telenor. I «Norsk anbefaling om eierstyring og selskapsledelse» som kom i fjor, står det følgende: «Rammer for opsjonsordninger og ordninger om tildeling av aksjer til ansatte, bør forhåndsgodkjennelse av generalforsamlingen».

Telenor er selvsagt forpliktet på denne anbefalingen, som alle aktører innen finans og næringsliv står bak. Det er ingen grunn til å vente på en lov som slår fast det som er anbefalt.

Staten eier 54 prosent av Telenor. De er altså bare å gi beskjed om å avlyse opsjonsprogrammet. Om det skal innkalles til generalsforsamling, eller om det holder at Odd Eriksen skriker det inn i øret til Thorleif Enger, aner vi ikke. Vi vil tro et brev til styret er mest praktisk.

Poenget er at Eriksen i denne saken ikke trenger å nøye seg med å prate. Han kan handle. Han har flertall. Det har han ikke i Norsk Hydro. Der vil han ikke vinne fram. I praksis tror vi den loven regjeringen vil vedta får liten betydning for utviklingen når det gjelder topplederlønningene, bortsett fra i de selskaper der staten er en sentral eier.

Hvis Eriksen manner seg opp til å gjøre noe, kan det bli bråk, både internt og eksternt. Mange av de 125 ledere og nøkkelpersoner som er tenkt inn i programmet vil sikkert rasle med sablene og si at de vurdere å slutte dersom det blir slutt på opsjonene. Noen er vel som flygelederne: uten hemninger når det gjelder å kreve høyere lønn til seg selv. I praksis betyr det lite for utviklingen av Telenor om man har opsjonsprogrammer eller ikke. Eriksen kan hoste opp mange argumenter for at denne typen opsjonsprogrammer ikke gir de resultatene man ønsker.

Opsjoner for toppsjefer er kommet i vanry etter de mange skandalene knyttet til sjefer som har tjent seg søkkrike på opsjoner mens det har gått nedenom og hjem med bedriften de har hatt ansvar for. I Danmark har flere selskaper valgt å droppe aksjeopsjonene og heller gitt høyere lønn og bonus. Her i landet har Visma, Norman og Tandberg data, for å nevne noen, kuttet opsjonsordninger og erstatter dem med et bonussystem som strekker seg over tre år. Styreformann Svein Goli uttalte til Finansavisen at aksjonærgrupper, særlig fond, er skeptiske til opsjonsordninger. Flere hevder at god virksomhetsstyring (corporate governance) betyr kutt i opsjonsordninger.

It-selskaper har i mange år vært i front når det gjelder opsjonsprogrammer. Goli konstaterer at dette ikke er økonomisk fordelaktig lenger. Dette har sammenheng både med skatteregler og nye regnskapsregler. Han tror bonusprogrammer blir mindre vanlig i framtiden, og at de erstattes av bonuser knyttet til resultat og salgsmål.

Professor i driftsøkonomi ved universitetet i Zürich, Margit Osterloh, sier til Børsen at penger ikke motiverer ledere så mye som en har trodd. Prestasjonstillegg på inntil fire prosent kan øke motivasjonen. Tillegg ut over dette er stort sett bortkastet, og penger kan forstyrre den indre motivasjonen, hevder hun. Opsjoner som gir skyhøye lederlønninger fungerer som heroin på ledere. Det gir fokus på aksjekurser og ikke det som tjener bedriften på sikt, forstyrer ledernes selvbilde, virker demotiverende samlet sett og utvikler korrumperende på holdninger, sier professor Osterloh og råder bedriftene til å redusere den variable andelen av den samlede lønnsutbetaling.

Eriksen i mellomlederskvis

Odd Eriksen har ikke Jonas Gahr Støres kapasitet til å sørge for klarhet og retning der det er uenighet. Det er Jens Stoltenberg som må skjære igjennom og gi Odd Eriksen en plattform han kan drive næringspolitikk ut fra, skriver redaktør Magne Lerø.

Lars Sponheim flesker til mot næringsminister Odd Eriksen i dag: – Han er for svak og forstår ikke hva han holder på med, sier Sponheim til Dagens Næringsliv.

– Jeg har aldri observert i min tid i politikken at noen åpenbart er plassert på en hylle han ikke er rustet for, sier Sponheim. Han får selvsagt støtte fra Thorbjørn Hansen (H) i påstanden om at vi ikke har sett snurten av noen ny næringspolitikk.

Soria Moria-erklæringen lover at det skal føres en mer aktiv næringspolitikk. Dette ble tolket i lys av de rødgrønnes hardkjør mot høye lederlønninger, bedriftenes nedprioritering av samfunnsansvar på bekostning av jakt på stadig høyere profitt, og nedlegging av lønnsomme arbeidsplasser.

Odd Eriksen hadde ikke sittet mange dagene i statsrådstolen før han gjorde Soria Moria-retorikken til sin egen. Siden den tid har han snakket og snakket, men han har ikke levert et program for en ny næringspolitikk. Det skal skje i den såkalte eierskapsmeldingen. Den er blitt utsatt til høsten. Grunnen kan ikke være noe annen enn at regjeringen ikke er enig om hva slags næringspolitikk de skal føre. Denne uenigheten er kommet til uttrykk når det gjelder Opplysningen 1881, misnøye med ledelsen i Hydro, og ikke minst i den såkalte Odfjell-saken.

Det er dette som er Eriksens problem. Det er umulig å gjøre det godt som statsråd når det er uenighet innad i regjeringspartiene om hva slags politikk som skal føres. En statsråd som kan fagfeltet meget godt, som er en dyktig leder og har stor personlig autoritet, ville selv tatt styringen og sørget for klarhet. Det har Jonas Gahr Støre gjort. Vi vet det er uenighet innad om utenrikspolitikken, men det er heller ingen som er i tvil om at her er det Støre som holder i tømmene. Støre er hard i klypa når han mener det er nødvendig. Det fikk Kristin Halvorsen merke da hun oppfordret til Israel-boikott.

Odd Eriksen har ikke Støres lederegenskaper. Han makter ikke å skape klarhet når han uttaler seg. Å si at han heller vil snakke om «smykkeskrin» istedenfor «verktøykasse», er en skivebom det bare er å dra på smilebåndet av. Stort bedre er det ikke å si at han vil ha flere «kvinnelige ballettdansere og pianolærere inn i bedriftsstyrene». Eriksen mestrer dårlig den politiske retorikken.

Fagfolkene i Næringsdepartementet har nok fått Eriksen til å innse at det ikke er enkelt å legge opp næringspolitikken i rødgrønn retning slik at det merkes. Heller ikke Jens Stoltenberg ønsker det. Det er ingen stor avstand mellom NHO og Jens Stoltenberg når det gjelder næringspolitikk. Odd Eriksen og Jens Stoltenberg er nok rimelig enige om hva slags næringspolitikk som bør føres.

Odd Eriksen har det ikke godt i det krysspresset han står i. Han presses fra fagfolkene i departementet og fra høyresiden i partiet til ikke å forsøke seg på noen vesentlig endringer i næringspolitikken. Det forventer imidlertid SV, Jan Bøhler-fløyen i Ap og noen Sp-politikere med Per Olav Lundteigen i spissen. Dagsavisen er organet for de som ivrer etter en kursomlegging i næringspolitikken. Politisk redaktør Arne Strand har gjentatte ganger skrevet at regjeringen har lovet velgerne å legge om kursen. Han mener de ikke kan komme utenom det.

Odd Eriksen har havnet i den vonde mellomlederskvisen. Han har ikke formell makt til å bestemme hvor skapet skal stå. Han har heller ikke de personlige forutsetninger som skal til for å tvinge fram den klarhet han er avhengig av for å gjøre det godt som statsråd. Odd Eriksen er avhengig av Jens Stoltenberg. Han har den formelle makten til å skjære igjennom. Han må sørge for å gi Eriksen en skikkelig plattform for næringspolitikken. Da kan Eriksen komme ut av den «omdømme-grøfta» han har havnet i. Nå får han riktignok karakteren 3,0 og 3,3 i Aftenpostens måling. Det er litt bedre enn både Helen Bjørnøy, Heidi Grande Røys og Øystein Djupedal. Dagsavisen gir ham imidlertid terningkast 1.

Djupedal snublet i starten, men er nå på vei oppover. Det samme gjelder Helen Bjørnøy. For Eriksen kan det bli enda verre til høsten hvis han blir trukket dypt inn i interne stridigheter om hva slags næringspolitikk som skal føres. Det er imidlertid ikke hans, mens Jens Stoltenbergs ansvar.

Syretesten for Stoltenberg

Det nest viktigste for Jens Stoltenberg er å holde regjeringen samlet i tre år til. Det viktigste er å vise at han duger som toppsjef og kan framstå som en ubestridt leder for en annen regjeringskonstellasjon enn det vi har i dag, skriver redaktør Magne Lerø.

Lars Sponheim mener regjeringen framstår som et løpende revynummer. Meningsmålingsinstitutter mener å kunne konstatere at velgerne merker lite til at vi har fått en rødgrønn regjering som snakker med store bokstaver om at de skal legge om kursen.

Regjeringen har ikke imponert. Det er imidlertid to statsråder som har gjort det bedre enn alle andre. Det er Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen.  Støre imponerte fra dag en av. Han har meget gode lederegenskaper, bedre kunnskaper om utenrikspolitikk enn de fleste, inngir tillit og formulerer seg med engasjement og tydelighet. En undersøkelse som Aftenposten har fått gjennomført, viser at Stre får karakteren 4,6 av velgerne flest og 5,0 av Aps velgere.

Dagsavisen gir Støre terningkast fem denne uken. Det får også Trond Giske, Liv Signe Navarsete, Erik Solheim og Sylvia Brustad. De burde hatt firere. Den som får fire og burde hatt fem, er Kristin Halvorsen. Hun leder et parti som var fullstendig utforberedt på hva det innebærer å sitte med regjeringsansvar. Kristin Halvorsen tok poenget med en gang. Da hun etter få uker blant toppøkonomene i Finansdepartementet la fram statsbudsjettet, var det ingen som var i tvil om at hun ville mestre finansministerrollen. Som opposisjonspolitiker strødde Halvorsen rundt seg med milliarder. Som finansminister vokter hun landets pengesekk på en måte som finans-Norge så langt har funnet meget betryggende. Hun har på kor tid maktet å bevege selv fra populistenes og over i de ansvarliges rekker.

SV har hatt en bratt lærekurve som regjeringsparti. Kristin Halvorsen har hatt autoritet nok til å definere grensene for hva partiet kan tillate seg i regjering. Det siste halve året har Kristin Halvorsen hatt bedre kustus på troppene i sitt parti enn Jens Stoltenberg har hatt i Ap. Kristin Halvorsen framstår som en sterk og tydelig leder. Støtten til Israel-boikott var et feilskjær. Den fikk han ryddet av veien. Det har i liten grad heftet ved henne seinere. Hun vet hun kan være for hissig på Møllers tran, men klarer å balansere engasjement og temperatur med den veloverveidhet som må prege den som sitter med makt i en regjering. Den siste uken har hun også markert avstand i forhold til LO og Gerd Liv Valla.

Kristin Halvorsen ønsker helhjertet å bli i regjering de neste tre årene. Hun har levd et langt liv i politikken. Det forundrer oss ikke om hun snart er der Kjell Magne Bondevik var, enten regjering eller ut av politikken.

Jens Stoltenberg sliter. Dagsavisen gir han ikke bedre terningkast enn 3. Når Aftenposten slår opp som tittel over to sidder: Jeg er ingen svak leder, forteller det om en leder på defensiven. Det er etterdønningene etter Odfjell-saken Jens Stoltenberg sliter med. Det er også blitt skapt et inntrykk at Jens Stoltenberg gir etter for press og at han er særlig svak overfor LO og Gerd Liv Valla. Det hjelper ikke at Stoltenberg gir intervjuer og sier «jeg er sterk og lar meg ikke presse». Han må vise det. Han må demonstrere at han skjærer igjennom og kan stå fast selv om det kommer sterk motvind fra eget hold. Jens Stoltenberg trenger en sak der han er solid uenig med Gerd Liv Valla og der det blir som han bestemmer. 

Hadde det vært valg nå, ville velgerne sendt de rød-grønne ut av regjeringskontorene. Det betyr ikke at Jens Stoltenberg ikke kan fortsette som statsminister. Flere konstellasjoner er mulige. KrF utelukker ikke et samarbeide med Stoltenberg. Skal det skje, må imidlertid Stoltenberg framstå som en dyktig statsminister. Dette var Kjell Magne Bondeviks styrke. Han var statsminister i to ulike samarbeidsregjeringer. De partier som var med Bondevik i regjering, var enige om at han var meget dyktig som regjeringssjef.

SV og Sp omtaler ikke Jens Stoltenberg slik Kjell Magne Bondevik ble omtalt av sine regjeringspartnere. Dette må Stoltenberg gjøre noe med. Han må sørge for at det sprer seg en rykte om at han er en god regjeringssjef. En regjering trenger en sterk og samlende leder.

Problemet for Kjell Magne Bondevik i regjering med Høyre, var nok at han ikke kunne gå helhjertet inn for den politikken regjeringen måtte føre. Det var annerledes i sentrumsregjeringen. Den var Bondeviks drøm.

Den første regjeringen som Stoltenberg ledet, valgte en kurs mer mot høyre enn dagens rød-grønne regjering. Stoltenberg hører til høyre-fløyen i Ap. Han liker ikke å bli presset  til venstre av LO og SV. Når det gjelder bruk av oljepenger og de overordnede mål i den økonomiske politikken, fikk han satt foten skikkelig ned på Soria Moria. Jens Stoltenberg vist sine evner som kompromissmaker og problemløser når det gjelder oljeutvinning i Nord. Han sliter nå på næringspolitikkens område. Her må han sette foten ned og ta en oppgjør både med LO og Jan Bøhler-fløyen. Næringspolitikken blir en syretest for Stoltenberg som sjef og statsminister.

NRK i arbeidsrettslig uføre

NRK-ledelsen har snublet i egne ben og havnet i grøfta i en arbeidsrettsak. Istedenfor å anke, bør de ønske Bitte Vatvedt velkommen på jobb igjen, skriver redaktør Magne Lerø.

For snart tre år siden havnet Bitte Vatvedt i en krangel med sin nærmeste overordnede i NRK. Det endte med sykemelding og oppsigelse. Det nektet hun å godta. I går kjente Oslo tingrett oppsigelsen som ugyldig, og dømte NRK til å betale Vatvedt 70 000 kroner i erstatning og til å betale saksomkostningene på 187 000 kroner.

19. september i fjor ble Vatvedt sagt opp. Hun var blant de overtallige i faktaavdelingen. Hun har imidlertid 26 års ansiennitet i NRK. Oppsigelsen ble derfor begrunnet med at hun ikke hadde de nødvendige faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper.

I forbindelse med rettforhandlingene ble det kjent at NRK hadde tatt i bruk et karaktersystem for ansatte som ledd i en kompetansekartlegging. Her ble også personlige egenskaper vurdert. Vatvedt kom dårlig ut, og NRK-ledelsen mente de hadde saklig grunn til oppsigelse.

– Det var forferdelig å oppdage at jeg og mine kolleger hadde blitt karaktervurdert på denne måten. Dette ante jeg ingen ting om før jeg leste saksdokumentene, sier Vatvedt til Aftenposten.

Det er her NRK-ledelsen har gått på trynet. Dersom man skal vinne fram med en oppsigelse, må det saklige grunnlaget være kommunisert til den det gjelder på forhånd, også skriftlig, som regel i form av en advarsel. Det skal dokumenteres at Vatvedt ikke har den nødvendige kompetanse eller egenskaper for å greie jobben, for at det skal være saklig grunn. Det holder ikke at ledelsen sitter på kammerset og synser.

– Saken mot Bitte Vatvedt dreier seg om en liten konflikt mellom to personer. I stedet for å løse konflikten på et tidlig stadium, lar de den vokse til en stor Kafka-aktig prosess. Ledelsen konstruerte spilleregler for å bli kvitt en de ville bli kvitt, sier leder for Kringkastingens Landsforening, Klaus Kristensen, til Dagbladet. Han mener saken viser at NRK er elendig på personalpolitikk.

NRK-ledelsen imponerer i alle fall ikke når det gjelder å kommentere dommen. Til Aftenposten sier programdirektør Vidar Nordli-Mathisen at han ikke har fått satt seg inn i domspremissene og følgelig ikke vil kommentere saken. Det eneste han vi si er at han ikke har «dårlig samvittighet for måten faktaavdelingen har vært drevet på».

Det er da heller ikke dette saken dreier seg om. Hva slags samvittighet han har, kan han holde for seg selv. Til Dagbladet sier han at han er skuffet og uenig i de vurderinger retten har lagt til grunn.

– Jeg føler sterkt, etter å ha lest premissene, at en høyere instans vil vurdere saken annerledes. Derfor vil NRK høyst sannsynlig anke dommen. Vi mener det foreligger saklig grunn til oppsigelse, sier Nordli-Mathisen.

Han om det. Det går også en grense for hvor lenge ledelsen skal holde det gående for å bli kvitt en medarbeider. Det beste er om John G. Bernander griper inn og gir Vatvedt en ny sjanse. Skulle det vise seg at hun ikke klarer jobben, eller skaper trøbbel både for ledelse og kolleger, får de si henne opp igjen.

Ledere skal ikke godta at ansatte nærmest saboterer, ødelegger klima eller at man ikke gjør jobben sin skikkelig. Noen ganger må arbeidsgiver våge å kjøre en sak for arbeidsretten, men da må en ha gjort hjemmeleksa skikkelig.

I mediebedrifter aksjoneres det nå kraftig fra de ansattes side mot oppsigelser. Det sto et kraftig slag om dette i Dagbladet i fjor. Nå pågår samme kamp i VG. Cappelen forlag må også nedbemanne. Også her er det blitt slik at alle ansatte skal tilbys sluttpakker. De ansatt setter seg på bakbena i forhold til såkalte «styrte sluttpakker» som innebærer at ledelsen bestemmer seg for hvem som skal få en sluttpakke. De ansatte hevder at en slik praksis virker stigmatiserende. De ansatte har et poeng, men det kan ikke være slik at ledelsen nærmest i blinde deler ut sluttpakker etter ansiennitetsprinsippet.

Når nedbemanning må skje, er det gjerne begrunnet med behovet for å sikre arbeidsplasser på sikt. Da må arbeidsgiver sikre seg at ikke de beste stikker av med sluttpakke og ny jobb før en vet ordet av det.

Det er forståelig at fagforeningene kjemper for ansiennitet som hovedprinsipp, men de bør også vise forståelse for at ledelsen må engasjere seg for å beholde de beste, og få de som bidrar minst til å sikre kvalitet og lønnsomhet til å gjøre noe annet. Det er mange hensyn å ta. Det vil alltid oppstå uenighet. Ledelsen kan ikke få det helt som de vil. Arbeidstakerorganisasjonene må også fire på sine prinsipielle krav og standpunkter.

En kultur preget av samarbeid og forståelse, på tross av interessemotsetninger og uenighet, er avgjørende for å få til en nedbemanning som ikke virker destruktiv. En slik kultur må dyrkes fram i NRK. Vårt inntrykk er at NRK har en dårlig sak med oppsigelsen av Bitte Vatvedt. NRK trenger et godt samarbeidsklima for å kunne leve med uenighet og konflikter.

Klokskap mot sultestreik

Når mennesker truer med å sulte seg til døde, gjelder det å vise klokskap og ikke drive markeringspolitikk. Bjarne Haakon Hanssen og Kristin Halvorsen bedriver for tiden god kriseledelse, skriver redaktør Magne Lerø.

I helgen kritiserte Erna Solberg regjeringen for å være uklar i politikken overfor afghanere som sultestreiker. Den kritikken kunne hun spart seg. Når mennesker ligger døden nær på plenen framfor Oslo domkirke etter å ha sultestreiker i nærmere en måned, kan ikke regjeringen late som om den situasjonen ikke finnes. Da er ikke poenget å marsjere som de tøffe gutta i klassen og skrike «vi går rett på, samme hva vi støter på». I en krise gjelder det å vise klokskap. Det handler om å velge andre ord og uttrykk for ikke å låse fast en situasjon fullstendig. Det gjelder å holde åpne muligheter for dialog. Samtidig må det fastholdes at ingen kan tvinge norske myndigheter til å omgjøre vedtak ved å sultestreike.

Når striden rundt karikaturene ble så bitter i Danmark, hadde det sammenheng med at statsminister Anders Fogh Rasmussen overhodet ikke var villig til å gå i dialog med de muslimske lederne i Danmark. Det hadde ikke vært nødvendig å gi etter for deres krav, men krisen kunne ha blitt mindre i omfang om man hadde vært villig til dialog.

Vi skal ikke dra parallellene til de sultestreikende for langt. Vi må imidlertid erkjenne at dette blir en belastning både for land og regjering, dersom det ender med at flere av de sultestreikende dør som følge av den aksjonen de har satt i gang.

Så langt har regjeringen lykkes med å vise fasthet i kombinasjon med klokskap og vilje til dialog. Det er delte meninger i regjeringen. Det er gammelt nytt. SV står for en mer liberal innvandringspolitikk enn Bjarne Haakon Hanssen. De to siste dagene har regjeringen imidlertid maktet å formidle enighet. Bjarne Haakon Hanssen og Kristin Halvorsen har sammen oppfordret afghanerne til å avbryte sultestreiken. I går rettet de skarp kritikk mot SOS Rasisme og representanter fra Blits-miljløet som støtter sultestreikene, først og fremst representert ved SOS Rasisme

– Avblås sultestreiken! Mange er helt på grensa til en uforsvarlig helsetilstand. Det er veldig lett å forstå fortvilelsen og utryggheten, og mange har lurt på betingelsene for retur. Men de har trygghet for at dagens praksis blir opprettholdt fram til nyttår. Det er ikke mer å oppnå, sier Kristin Halvorsen.

Når bør selv de som mener vi fører en for stram flyktningepolitikk, bidra til at afghanerne avslutter sultestreiken. En regjering kan ikke godta å måtte omgjøre hundrevis av vedtak på grunn av sultestreik.

På lederplass skriver Aftenposten i dag at det «kan være rimelig å la afghanerne få sin sak vurdert av en uavhengig instans, som for eksempel Flyktningehjelpen eller Noas. I motsetning til SV mener vi at forutsetningen i så fall må være at de som ber om en slik vurdering, forplikter seg til å returnere frivillig hvis de ikke får medhold».

Vi er tvilende til å gi instanser utenfor det offentlige en slik rolle i behandlingen av opphold. Det ender fort opp med at også ande grupper vil kreve en slik spesialbehandling. Vi må kunne ha tillit til at norske myndigheter fatter riktige avgjørelser ut fra det som er regjeringens politikk på området.

Aftenposten skriver i dag at det er 2000 afghanere i landet uten gyldig oppholdstillatelse. De første har nå forlatt landet, men det vil være en komplisert jobb å få alle disse sendt hjem, fordi myndigheten ikke har oversikt over hvor de finner seg.

– Regjeringens politikk er at alle afghanere kan returnere frivillig og få støtte fra Norge, sier Bjarne Håkon Hanssen. Ingen vil bli returnert til områder som ikke er «godkjent» av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før nyttår.

De to statsrådene gir signaler om at regjeringen vil myke opp flyktningepolitikken på enkelte områder. Det er varslet i Soria Moria-erklæringen.

Statsrådene sier nå i klartekst at sultestreiken kommer i veien for og forsinker regjeringens arbeid med ny utlendingslov.– Det er mye vanskeligere å ta den diskusjonen med en sultestreik pågående, enn i ro og fred. Alle skjønner at en ikke kan ta prinsipielle beslutninger når en føler at en er under tvang, sier Hanssen. Det forstår vi.

Færre bestemødre på anbud

Når kommuner konkurranseutsetter helse- og omsorgstjenester, viser det seg ofte at kommunen kan gjøre det billigere og like bra som private aktører, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Erna Solberg var kommunalminister klarte hun å skape et inntrykk av at det var store summer å spare på å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester. De rødgrønne svarte med at de ikke ville ha «bestemor på anbud». De som styrer landets kommuner, er i stand til å skjære klar av den politiske retorikken. Flere kommuner har de siste årene testet ut om det er mye å spare på å slippe flere private aktører inn på banen.

Dagsavisen skriver i dag at man kan se langt etter den varslede privatiseringsbølgen. Oslo kommune kjøper nå 1,5 prosent mindre tjenester fra private enn i 2003. Den private andelen utgjør 21,3 prosent. Den utgjør ikke mer enn 11,3 prosent i Trondheim, og det er en nedgang på 3,5 prosentpoeng. I de seks andre byene har det vært en mindre økning i kjøp fra private.

Kommunene vinner stadig oftere selv konkurransen om å få drive sykehjem.

– I de store byene er sykehjem drevet av ideelle organisasjoner en viktig del av eldreomsorgen, men det er det snart slutt på, sier informasjonssjef Jarle Hammerstad i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH). Han mener forklaringen er at prisene presses så lavt at de private mener det går ut over kvaliteten og at alle kostnader ikke er tatt med i det anbudet som kommunen selv kommer med.

Hvis Hammerstad har rett i at kostnader til mat, renhold og drift ikke er med, kan vi ikke forstå annet at kommuner driver en ulovlig anbudspraksis. Mener Hammerstad virkelig at kommunene legger opp til å lure seg selv? Kan det dokumenteres, eller er det synsing?

Nordstrand Blad har forsøkt å beregne kostnadene ved sykehjemsdrift. De mener en offentlig sykehjemsplass koster 509 513 kroner i året, mens en privat koster 650 424 kroner.

Kommunal konkurranse er et kommunalt foretak som er opprettet for å konkurrere om drift av sykehjem i konkurransen med private aktører. De driver tre sykehjem i Oslo. Direktør Liv Valstrand sier de har vunnet anbud fordi de er konkurransedyktige og holder høy kvalitet. Hun avviser at de kan drive billigere enn private på grunn av kryssubsidiering.

Det er beklagelig at flere humanitære organisasjoner ikke vinner fram i anbudskonkurransene. Når det skjer, tror vi det først og fremst har sammenheng med at en ikke kan ta ut de stordriftsfordeler som man kan i kommunal sammenheng.

Det kan være kroner å spare på at kommuner gjør erfaringer med å konkurranseutsette deler av helse- og omsorgstjenesten. Det fører til kostnadsbevissthet hos de ulike aktørene. Foretaket Kommunal konkurranse er et eksempel på det. Konkurranseutsetting kan også føre til at kommunale foretak leverer lavere anbud enn en humanitær organisasjon. Når kvaliteten på tjenestene er definert, er det riktig av kommunen å velge laveste anbud selv om det fører til at organisasjoner som Frelsesarmeen må trekke seg ut av sykehjemsdrift.

Som regel er det neppe store summer å spare på å konkurranseutsetting. Og det er ikke slik at private driver rimeligere enn de hjem og tjenester som drives av det offentlige.

Å sette noen bestemødre på anbud nå og da, er ikke så dramatisk som det høres ut i den politiske retorikken. Det er heller ingen sesam sesam-løsning for kommuner som vil spare penger.