Trygg landing med Eriksen

Det så stygt ut, men nå har Odd Eriksen landet trygt i erkjennelsen av at SAS er i krise, at staten eier kun 14 prosent og at god eierstyring betyr å gi støtte til et styre som kutter kostnader selv om det fører til at ansatte blir sagt opp, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Odd Eriksen sa til Klassekampen i forrige uke at han syntes regjeringen hadde taklet Odfjell-saken på en ryddig måte. Det er et standpunkt han nærmest er alene i landet med. Da SAS-saken begynte å rulle i forrige uke, kunne det se ut til at vi kunne få en ny sak med forvirringen i høyeste potens, knyttet til hva den varslede aktive næringspolitikk betyr i praksis. Men når det gjelder SAS, har Eriksen landet trygt med begge bena på bakken.

Han har opptrådt rimelig ryddig.

Når det blir kjent at nærmere 300 arbeidsplasser skal legges ned, er det forståelig at politikerne i første omgang svarer at de skal «se på saken». Vi kan ikke forvente at en politiker skal svare på samme måte – og med samme argumentasjon – som en styreformann eller en administrerende direktør som er satt til å forklare eierens standpunkt. Eriksen sendte brev til SAS og ba dem vurdere å utsette avgjørelsen om å nedlegge flyverkstedet på Sola. Greit nok. Det avgjørende er at Eriksen nå sier han har forståelse for avgjørelsen. Dette var en sak som ikke egnet seg for et politisk kjør. Det var mange grunner til det.

Sola er ikke Årdal. En stor del av flyteknikerne vil ikke ha problemer med å skaffe seg ny jobb. Dessuten eier staten bare 14 prosent av SAS. Både svenske og danske ministere ville protestert dersom den norske regjering hadde gått for langt i å blande seg inn. Jan Bøhler og aksjonistfløyen har vunnet en stor seier i Odfjell-saken. Nå må de holde seg i ro.

Eriksen skal ellers ha ros for at han holdt hodet kaldt i en situasjon hvor ryktene om hva som skjer i SAS er mange.

Frp foreslår at staten selger sin eierandel i SAS. Nå skal man som kjent ikke selge høns i regnvær. Vi vil tro det er prinsippet Frp er opptatt av, ikke tidspunktet. Å eie 14 prosent av et selskap er ikke uten betydning slik SAS er konstruert. Vi har for tiden en norsk styreleder i SAS, Egil Myklebust.

Tormod Hermansen er muligens litt skadeskutt når det gjelder forpliktende samarbeid med svensker etter forsøket på å fusjonere Telia og Telenor. Han tror svenskene kommer til å svikte Norge, og går inn for at staten overtar den norske delen av selskapet. Odd Eriksen har ikke klappet i hendene for dette forslaget. Det er unødvendig at staten eier et selskap for å sikre gode flyforbindelser til fornuftige priser. Det kan man oppnå ved å åpne konkurransen slik at flere lavprisselskaper kan komme inn. Og er det ingen som vil fly ofte nok til alle steder i landet hvor de har flyplasser, må staten gi støtte. Det finnes både ulønnsomme togruter og flyruter.

Ryktene går om at Petter Jansen ville ha inn andre eiere i SAS Braathens. Det kan ha vært en god strategi for det norske selskapet, isolert sett. Det er forståelig at SAS ikke har ønsket å gi slipp på den norske delen av virksomheten.

SAS ser ut til å ha planer om å la utenlandske lavprisselskaper overta enkelte av rutene i Norge. Det protesterer de ansatte på og politikere bekymrer seg over. Vi ser ikke helt problemet. Norske forbrukere er ikke villige til å betale 100 kroner mer for å fly til Bergen med et SAS-fly.

De ansatte i SAS Braathens har fått et bedre lønnsoppgjør enn ansatte i de selskaper de konkurrerer med. Konsekvensen av dette er at de taper i konkurransen. SAS har ikke råd til å tape mer penger. De må kutte kostnader og sørge for sikkelig inntjening på alle flyruter.

SAS har et omstillingsbehov som de ansatte ennå ikke har fattet rekkevidden av. Det er kortsiktig å sette seg på bakbena. Og det er nytteløst å gjøre det som nå skjer i SAS til en landskamp mellom Norge, Sverige og Danmark. Det er markedet som styrer. Hvis norske flyruter taper, er det ikke fordi de er norske, men fordi de ikke er lønnsomme.