Nye repriser på sjefenes lønnsfest

Jens Stoltenberg kritiserer NHO for at toppsjefer i næringslivet har for høy lønn. Det blir for enkelt. Vi er ikke en gang overbevist om de rødgrønne våger å bruke makt mot sjefslønningen i de selskaper staten har eierandeler i, skriver redaktør Magne Lerø.

I går fikk Eivind reiten i Norsk Hydro økt lønnen til 4,6 millioner kroner, og styret ga ham en bonus på 1,5 millioner for innsatsen i fjor. Dette virker ugreit i forhold til de rødgrønnes nye aktive eierskapspolitikk. Staten er største eier i Hydro, men det er ingen ting som tyder på at eieren har forsøkt å instruere styremedlemmer om å jekke lønnsnivået nedover eller i det minste fjerne bonusordningene.

I denne forbindelse rykker statsminister Jens Stoltenberg ut i Dagbladet mot NHO, som om det er de som har ansvar for hvor mye Reiten tjener. Stoltenberg kritiserer NHO for at de ikke klarer å holder veksten i lederlønningene nede. Han viser til at lønnsveksten i forskjellige i selskaper med under fem ansatte var 5,3 prosent, mens lønnen til sjefene i selskaper med mer enn 100 ansatte økte med over 10 prosent. De store gruppene av ansatte fikk 3,4 prosent i lønnsøkning i fjor, men det på funksjonærnivå ble gitt et tillegg på 4,3 prosent.

– Alle oppgjørene i vår endte under fire prosent. Men hvis arbeiderne ser sjefenes lønnsfest enda en gang, blir det svært vanskelig å holde seg innenfor rammen neste år, sier Stoltenberg til Dagbladet. Han synes det er utrolig at NHO anklaget regjeringen for å blande seg inn i lønnsoppgjøret

– Den største faren for at det ikke skal bli en moderat lønnsvekst er NHOs manglende kontroll på sine egen medlemmer, sier Stoltenberg.

NHO har flere ganger bedt sine medlemmer vise moderasjon, men de har ingen mulighet til å sette makt bak kravene om at ledere ikke skal ha en bedre lønnsutvikling enn øvrige ansatte.

NHO kan oppfordre til de blir blå i ansiktet. Styrene i bedriftene gjør imidlertid som de vil.

Berlingske Tidende skrev for to uker siden at det nå var vanskelig å få tak i gode ledere. Noen vil si at det er tilfelle hos oss også. Styrene er i alle fall villig til å betale noe ekstra om nødvendig for å få den lederen de mener er best skikket.

Noen ledere stiller krav om økt lønn for å ta en stilling eller fortsette i en stilling. En leder kjenner gjerne sin markedsverdi, slik som fotballspillere, aktører inne underholdningsbransjen eller advokater. Når lønnsfastsettelse ikke skjer kollektivt men individuelt, er det vanskelig å styre lønnsutviklingen.

Det samme gjelder i de tilfeller der de ansatte har stor makt. Det er ingen grunn til at heismontørene tjener så godt som de gjør. De har klart å utnytte sin maktposisjon. Det samme har grafikerne i Aftenposten. Advokater og meglere tjener også langt mer enn det innsatsen deres er verd. Og i år har flygelederne igjen klart å utnytte sin monopolmakt og skaffet seg saftige lønnstillegg.

Vi får nå en ny lov som pålegger generalforsamlingen, det vi si eierne, å lage retningslinjer for avlønning av ledere. Det er for så vidt greit nok. Det bidrar i det minste til økt åpenhet om avlønningen av ledere. Men vi tviler på om det vil ha nevneverdig betydning for lønnsutviklingen. Det vil i realiteten være styret som bestemmer dette.

Dette kan imidlertid være et nytt styringsredskap for staten. Spørsmålet er om staten våger å bruke det.

Neste år kan det bli aktuelt å ansette ny kringkastingssjef. John G. Bernander har en lønn på 2,2 millioner. Det mer enn det dobbelte av det Einar Førde hadde. Det ble reaksjoner på Bernanders lønn. Vil staten nå sørge for at den nye kringkastingssjefene ikke skal tjene mer enn 1,5 millioner, for eksempel? Eller vil man godta at styret punger ut med 2,5 millioner for å få den de mener er best?

Skal det nå kuttes sjefslønningene i Posten og NSB, hvor staten er eneier?

Vil staten på neste generalforsamling i Statoil, Telenor og Norsk Hydro legger frem forslag til retningslinjer som innebærer at det blir mindre lønn til Eivind Reiten, Helge Lund og Jon Fredrik Baksaas? Det må nesten de rødgrønne prøve på. De har snakket så mye om de altfor høye sjefslønningene. Det er ikke sikkert det går. De tre toppsjefene vi her snakker om, har alle en lønnsavtale.

Det er først og fremste ved ansettelse av en ny toppsjef de rødgrønne kan ha mulighet til å markere et linjeskifte når det gjelder topplederlønninger. Vi tviler imidlertid på om de makter å snu utviklingen inntil vi ser det. Sjefer i næringslivet som godtar at de skal tjene en million eller to mindre enn en markedslønn, vokser ikke på trær. Det er heller ikke enkelt å finne styremedlemmer i bedrifter som omsetter for flere milliarder, som vil akseptere at man ikke skal få betale markedslønn til den man mener er den beste til å lede virksomheten.

Når det er sagt, må det også sier at mange styrer er altfor slepphendte når det gjelder lederlønninger. Så NHO bør nok fortsette å mane til moderasjon slik de har gjort – og statministeren ønsker de skal fortsette med.