Det er ille at Jens Stoltenberg unngår sannheten overfor Stortinget om det som skjedde da Johan Fr. Odfjell trakk seg. I denne saken har han opptrådt så dårlig som leder at han burde beklaget sine feil, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi kan ikke huske at en statsminister har klart å begå så mange feil som leder i en sak som Jens Stoltenberg har gjort i forbindelse med innstillingen av Johan Fr. Odfjell som ny styreleder i Statoil. Dette er ikke et «arbeidsuhell». Det er Jens Stoltenbergs svakhet som leder vi nå får demonstrert. Han har rotet det såpass saftig til for seg selv at han vil være svekket som regjeringssjef i lang tid.

I dag stilles det med rette spørsmål ved om Stoltenberg kjenner stemningen i eget parti. De fleste mener han burde forutsatt at det ville bli hard motstand mot Odfjell. Alle sider ved denne saken er imidlertid blitt vurdert i regjeringen på forhånd. Odfjell sørget selv for å gi både Jens Stoltenberg, Odd Roger Enoksen og valgkomiteen argumentene mot at han skulle påta seg dette vervet. Men regjeringen ba Odfjell om å stille. Enoksen overtalte ham, etter at han først hadde sagt nei. Dette er ikke noe sololøp fra Enoksen, slik det ble hevdet da saken begynte å rulle.

Da protestene meldte seg, tidde Stoltenberg bom stille. Han sendte Odd Roger Enoksen ut med full støtte til Odfjell. Det skjedde så sent som tirsdag kveld. Da saken begynte å rulle, lot Stoltenberg det bli skapt et inntrykk av at han ikke sto bak valget av Odfjell. De rød–grønne aksjonistene krevde at Stoltenberg måtte gripe inn. De sa ikke at statsministeren måtte gjøre helomvending og ombestemme seg. De ante ikke at Stoltenberg hadde gitt grønt lys.

Tirsdag ombestemte Stoltenberg seg. Først ga han Enoksen beskjed om at han må få Odfjell til å trekke seg, skriver VG og Dagbladet i dag. Da det ikke førte fram, ringte han selv til valgkomiteens leder Anne Kathrine Slungård med beskjed om at Odfjell ikke lenger hadde regjeringens tillit.

Dette sa han ikke noe om i Stortinget i går. Der brukte han ord som at «Odfjell er kommet til at han ikke lenger er kandidat». Han burde sagt som sant var: «Jeg ombestemte meg etter alle protestene som har kommet, og ga beskjed om at Odfjell ikke skulle velges».

Jens Stoltenberg burde stått fast på den beslutning han hadde fattet. Han burde gått opp på bordet, som Enoksen har gjort, og forsvart Odfjell – istedenfor å luske unna inn i kulissene. Han skulle ikke ventet en uke. Til slutt var saken drevet så langt at Stoltenberg mistet kontrollen. Det endte med at han måtte påføre Odd Roger Enoksen et drepende nederlag. Det er her han viser slett lederskap. Han sender en av sine ut i krigen og stikker selv unna. En minister skal vite at han har sin sjef i ryggen når saken er avklart på forhånd. Da Stoltenberg fant det nødvendig å ombestemme seg, burde han da vært ærlig og oppriktig og sagt at det var han som hadde ansvaret for å ha foretatt en politisk feilvurdering.

Victor Norman har sagt at Kjell Magne Bondevik er en av de beste lederne han har vært borti. Det er ikke minst fordi Bondevik hadde evnen til å jobbe sammen med sine ministere. Han var fast og forutsigbar når det virkelig gjaldt. Det er ikke Stoltenberg. Da er han veik. Han lar seg presse.

Disse svakhetene har Ukeavisen Ledelse dokumentert to ganger i «toppsjefvurderingene» vi har foretatt av Jens Stoltenberg. Vi har snakket med 15 mennesker som har gitt sin vurdering av ham.

Både i 2002 og 2005, da vurderingene ble fortatt, fikk Stoltenberg 4 og 6,5 poeng når det gjaldt å løse konflikter. I 2002 representerte han bunnsjiktet når det gjaldt konfliktløsning. Stoltenberg turer ikke fram på en måte som skaper konflikter. Problemet er det at han lar dem ligge og ulme, istedenfor å ta dem fram i lyset og få løst dem. Diplomatsønnen Stoltenberg liker ikke å skjære igjennom i utide og bruker ikke mer makt enn høyst nødvendig (6,5 poeng av 10).

Når Stoltenberg bidrar til konflikter, unnlater å ta styringen og lar seg presse slik han har gjort i denne saken, vil det også ramme hans sterke sider; evnen til å kommunisere, rederlighet og å skape et godt omdømme.

Jens Stoltenberg har mer til felles med Kjell Magne Bondevik enn med Gro Harlem Brundtland. Brundtland er sterk, tydelig, kjører på og er til tider noe umusikalsk. Bondevik og Stoltenberg er begge varsomme med å bruke makt, er verdiorienterte og har god sosial teft. Bondevik fikk ros for det gode klimaet han skapte innad i regjeringen. Alt ligger til rette for at Jens Stoltenberg vil klare det samme, skrev vi i høst. Men nå virker det ikke som om det er noe godt klima i den regjeringen Jens Stoltenberg leder.

I år er det kommer ut en bok i Danmark som heter «Håndbok for statsministere». Den bør Jens Stoltenberg skaffe seg og nilese i pinsen.