Bot for kritikk hos Reitan

Kjell Magnus Reitan har da vel ikke tenkt å innføre eneveldet igjen. I tillit til sine samarbeidspartnere bør han droppe bøtene på minst 50 000 kroner dersom noen sier noe han mener svekker omdømmet, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis ansatte i 7-Eleven og Narvesen sier noe som skader kjedens renommé i mediene, kan de få en bot på 50 000 kroner. Det står det i franchiseavtalen som blir inngått mellom Reitangruppen og butikkeierne, skriver Dagens Næringsliv. De kan bli bøtelagt selv etter at de har sluttet i selskapet – om de gir uttalelser som skader Reitangruppen.

– Når man utformer en klausul i en avtale så til de grader ensidig, så er det høyst tvilsomt at det holder mål, sier Henning Jakhelln, jussprofessor ved Universitetet i Oslo. – Snakker du stygt om Reitangruppen vil du trolig miste franchisekontrakten din, og da mister du mer enn de 50 000 kronene du får i bot, sier Jakhelln til avisen.

Administrerende direktør Kjell Magnus Reitan i Reitan Servicehandel, og medeier i Reitangruppen, sier først til DN at han ikke ser noen grunn til å endre på dette. I Reitangruppen synes de det er fint å ta konfidensialitet på alvor. En halv time etter denne uttalelsen ringer han tilbake til DN og sier det kan bli aktuelt å endre dette hvis de i fellesskap med butikkeierne og sine advokater finner at dette er urimelig.
– Vi har god kontakt med våre kioskeiere og har ikke har hørt at dette er et problem. Er det likevel slik at våre kioskeiere er misfornøyde med klausulen i våre kontrakter, så må de ta kontakt med oss for å gå gjennom dette, ikke snakke med mediene, sier Reitan til DN.

Handel og Kontor (HK) kritiserte for få dager siden franchisekontraktene til Reitangruppen og mente de var de reneste slavekontraktene. «Påbudet om taushet til evig tid» gjør at nestleder i HK, Stein Kristiansen, blir enda mer kritisk til hvordan Reitangruppen driver.

Thomas Angell, direktør i Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon, vil ikke kommentere de aktuelle bestemmelsene i avtalen. Han har heller ikke hørt om at det er gitt bot for slike forhold. Han mener det er viktig å passe på forretningshemmeligheter, og at han skjønner at de er nådeløse i forhold til taushetsplikten.

Men det er ikke det saken dreier seg om. Ingen ansatte kan røpe forretningshemmeligheter uten at det får alvorlige konsekvenser. Her dreier det seg, som det står i avtalen, om ikke å si noe ufordelaktig om Reitangruppen til mediene eller en annen utenforstående tredjemann. Det koster den frimodige kritiker minst 50 000 kroner. Hvis man røper forretningshemmeligheter, vil man bli kastet ut av kjeden og bli møtt med et krav om erstatning.

Vi tar det som en selvfølge at ikke en avdelingsleder i en butikk rykker ut med kritikk mot ledelsen, med mindre det har oppstått en konflikt. Ledelsen vil normalt ikke godta at underordnede uttaler seg til offentligheten om den virksomheten man driver. Taushetsplikt er en selvfølge. I en kjede basert på franchise har de enkelte franchisetakerne en langt friere stilling enn en avdelingsleder i en butikk. En franchisedeltaker overtar et konsept, men er selv ansvarlig for drift av egen butikk. Det betinger imidlertid ikke at man må tvinge samarbeidspartnerne til fullstendig taushet og lydighet.

Reitangruppen har tatt et nakketak på sine samarbeidspartnere. Man bør imidlertid ikke kneble den frie meningsutveksling i en konflikt eller en situasjon der en butikkeier er sterkt kritisk til forhold innen franchisevirksomheten.

I praksis er dette neppe et stort problem. Medlemmer i en franchisegruppe vil være ytterst tilbakeholdne med offentlig kritikk. Og de har såpass med gangsyn i Reitangruppen at de ikke vil lage et stort oppstyr med å utstede bøter.

Bestemmelsen om bøter er uttrykk for en gal holdning. Det må være taushetsplikt omkring forhold som er vesentlige for en bedrift. Men man må ikke ha regler og straff som gjør at det kun er på kammerset man våger å si sin mening.

Reitangruppen bør fjerne bestemmelsen om bot. Det bør de gjøre i tillit til at de har ansvarlige, oppegående og lojale medlemmer i sitt franchisefellesskap. Hvis noen i Reitangruppen skulle komme til å si noe offentlig som ikke er i samsvar med det rosenrøde bildet Reitangruppen ønsker seg, får man snakke sammen og ikke utstede bøter.

 

Bonus for lav strømpris

Det er nok bare en hyggelig drøm SVs Heikki Holmås har hatt, når han snakker om bonus for lav strømpris. Stat og kommune vil jo det motsatte, at ledelsen skal tjene så mye penger som mulig på den kraften de har å selge, skriver redaktør Magne Lerø.

Trondheim Energiverk (TEV) og Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) vil gi de ansatte 30 000 i bonus fordi selskapene tjener penger som aldri før. Toppsjefene i landets største kraftverk har økt lønningene sine med i gjennomsnitt 16 prosent de siste tre årene, viser en oversikt som Dagsavisen har utarbeidet. Konsernsjef Rune Bjerke i Hafslund har hatt en lønnsøkning på 42 prosent, og tjente i fjor litt over 3 millioner kroner. Bård Mikkelsen i Statkraft tjente rundt 2,5 millioner.

Det er den høye strømprisen som gir grunnlag for både bonuser og lønnsøkning til sjefene. I mediene kan vi nå lese om folk som synes det er blodig urettferdig at noen kanskje kommer til å fryse til vinteren fordi de ikke har råd til å bruke så mye strøm, mens ansatte i kraftselskapene kan ta seg en ekstra sydentur for bonuspengene. SV er blant de som finner det meningsløst at ledere og ansatte i offentlige kraftselskap skal få bonus fordi prisen på strøm stiger over alle støvleskaft.

– Kanskje det burde være omvendt. Det burde heller være økt effektivitet i kraftproduksjonen og å bringe inn nye energikilder som burde utløse bonus, sier Heikki Holmås, SVs finnspolitiske talsmann til Dagens Næringsliv. Han mener de høye strømprisen ikke har noe med dyktighet til sjefer og ansatte å gjøre.

Han har så rett, så rett. Og det er en sjarmerende tanke at man skulle få bonus for lavere strømpris. Men dette er drømmeri. Han er nok hinsides den virkeligheten vi befinner oss i.

Eivind Reiten i Norsk Hydro og Helge Lund i Statoil har også fått saftige bonuser og opsjonsgevinster som følge av gode resultater. Og de gode resultatene kommer av at oljeprisen er rekordhøy. Det har Reiten og Lund ikke bidratt til. Derfor er det at de har tjent ut over fastlønnen mer å regne som flaks enn som uttrykk for egen dyktighet.

Hvis man først skal ha ordninger med bonuser, og det er langt å fortrekke framfor ordninger med opsjoner, må de være knyttet til at bedriften oppnår resultater. Man kan måle ut fra flere parametere, men poenget er at man honoreres for resultatoppnåelse. Det er nesten umulig å lage bonusordninger som korrigerer for olje- eller strømpris.

Når det gjelder kraftselskapene er det utelukket. Kraftselskapene skal vær opptatt av å tjene så mye penger som markedet tillater. Eieren, stat og kommune, ønsker ikke at Statkraft eller de andre kraftselskapene skal selge strøm under markedspris. Hvis ledere og ansatte fikk bonus for å sette prisene ned, ville de gjøre det med en gang. Det er jo den enkleste sak av verden. Jobben deres er den motsatte – de skal tjene mest mulig penger på den kraften de har å selge. Heikki Holmås får ikke de rødgrønne på andre tanker.

TVE og BKK fortjener honnør for at de deler ut bonuser for gode resultat. Det er altfor mange bedrifter som håver inn millioner uten at man deler ut så mye som en tusenlapp ekstra til de ansatte. Det er smålig. Går bedriftene godt og bedre enn forventet, bør eierne kvittere med å dele ut bonuser til de ansatte. Skal en bedrift dele ut bonuser, bør det omfatte alle ansatte. For alle ansatte har bidratt til et godt resultat.

Ordførerbukken og havresekken

Ordførere og toppolitikere bør komme seg ut av styrer i selskaper de skal kontrollere. De må styre i eierrollen. De får heller få noen kroner mer i honorar for å være folkevalgt uten greit betalte styreverv, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden lurt å la bukken få jobben med å passe havresekken. Det er heller ikke noe poeng å trene opp enkelte mennesker til å bli mestere til å sjonglere med flere hatter. Og det blir i alle fall ikke god styring av å legge opp til at mennesker med jevne mellomrom skal møte seg selv i døren.

Det handler om ordførere og kommunale toppolitikere. Akershus fylkeskommune har sett seg lei på at kommunens toppfolk skal sitte i styrer i de selskapene som kommunen eier. Nå rydder de opp.

– Jeg tror svært få greier å skille disse rollene. Som politiker skal en representere kommunens innbyggere og vedta rammebetingelser for selskapene. Som styrerepresentant skal en ivareta selskapets interesse, sier André Oktay Dahl, som er leder i kontrollutvalget i Akershus fylkeskommune og representant for Høyre på Stortinget, til Aftenposten.

Etter Oslo-skandalen for 15 år siden ble det ryddet opp i hovedstaden. I Bergen har de også vedtatt strenge regler. I Akershus fikk man i fjor vannverkskandalen på Romerrike, og det ble avdekket at Aps gruppeleder i fylket, Kjell Berge, hadde håvet inn honorarer han ikke hadde krav på fra diverse verv.

Professor Eivind Smith sier til Aftenposten at det er fare for at ordførere kan bli «selskapets mann» framfor «kommunens mann» i selskapet. Han peker på at Stortinget for lengst har vedtatt at medlemmer av Stortinget ikke bør oppnevnes til styrer i selskaper som er undergitt Stortingets kontroll.

Aftenposten presenterer en oversikt som viser at svært mange fylkesordførere sitter i styrer i selskaper som kommunene eier. Fylkesordfører i Rogaland, Ronald Georg Bergsaker, mener det ikke er noe problem.

Noen selskaper betaler brukbare styrehonorarer. Dette bidrar til å skape bindinger. Det er nok også en medvirkende årsak til at en del toppolitikere gjerne takker ja til noen styreverv i kommunale bedrifter. Det er ikke mye man får betalt i møtegodtgjørelser når tar i betraktning alle den tiden kommune- og fylkespolitikerne gjerne bruker på politikken. De som har deltidsstilling, har heller ikke høy lønn. Å sitte i et styre i et selskap kan være meget godt betalt, sammenliknet med møtegodtgjørelse.

Kommunalminister Åslaug Haga er opptatt av å sikre at kommunene tar sin kontrollfunksjon på alvor. I vår har det særlig vært fokus på de nære forbindelser mellom sentrale personer i kommunen og bedrifter som leverer tjenester til kommunene. Det skal være en armlengdes avstand, minst, mellom kommunen som kontroll- og tilsynsorgan og de som leverer tjenester. Hvis kommunen selv står for tjenesten, er det kommunen selv som har ansvaret. Når man danner et aksjeselskap, er det en vesentlig forskjell. Et AS skal styres mot å levere et økonomisk resultat. Et AS skal ikke være et politisk instrument på lik linje med en avdeling, selv om det er eid av kommunen. Kommunens fremste representanter bør konsentrere seg om å utøve eiererollen. Det skjer på generalforsamlingen. Ellers skal man føre tilsyn løpende gjennom året, på lik linje med alle andre som leverer tjenester til kommunen.

Å gå så langt som å vedta at et kommunestyremedlem ikke kan være medlem i styret i et kommunal eid selskap, er å trekke det vel langt. En kan sette grensen ved formannskapet og de som er på kommunens lønningsliste utover vanlig møtegodtgjørelse.

Det er all mulig grunn til å rydde opp i eier- og styrerollene på fylkes- og kommunalplan. Vi har hatt nok av saker der de folkevalgte ikke har skjøttet sitt ansvar godt nok.

 

Rødgrønne sykehusunderskudd

Det er nesten ikke til å tro at politikerne later som om sykehusene kan drive i balanse. De går jo hvert eneste år med over en milliard i underskudd. Det kan bli verre med de rødgrønne, som har fredet såkalte lokalsykehus, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste fem årene har landets sykehus samlet hatt et underskudd vel 6 milliarder kroner. I fjor var underskuddene på 1, 275 milliarder. Av dette utgjør underskuddet i Helse Midt-Norge 572 milliarder. Helse Øst er det eneste helseforetaket som driver i balanse.

Når de ansvarlige i Helse Midt-Norge forsøker å ordne opp i økonomien, opplever de at politikerne spenner ben på dem. Stortinget har pålagt St. Olavs Hospital i Trondheim å spare 500 millioner. Helseforetaket Midt-Norge og styret ved sykehuset mener de da må kutte ut driften ved sykehuset på Røros, som nå er en underavdeling av storsykehuset i Trondheim. Dette vil ikke Helsedepartementet godta. De mener Røros er et lokalsykehus, og det står i Soria Moria-erklæringen at ingen lokalsykehus skal nedlegges.

Ifølge tall fra helseforetaket ble kun 111 pasienter innlagt som øyeblikkelig hjelp på Røros i fjor, og av disse kom halvparten inn under kategorien ortopediske pasienter. Styret i Helse Midt-Norge mener Røros ikke kan regnes som et lokalsykehus.

– Røros er for alle praktiske formål et lokalsykehus, og skal ikke legges ned. Men hvordan dette organiseres, skal ikke departementet blande seg inn i. Så vidt jeg forstår er det heller ikke snakk om et rent nedleggingsforslag, sier statssekretær Wegard Harsvik til NRK Trøndelag. Han sier de regionale helseforetakene har fått klar beskjed gjennom bestillerdokumentet at de ikke har anledning til å legge ned lokalsykehus.

Det Soria Moria-erklæringen ikke sier noe om, er hvordan St. Olavs Hospital skal klare å spare 500 millioner. Økonomien har ridd sykehuset som en mare de siste årene, og ført til at flere ledere har kastet inn håndkleet. Snart står det nye sykehusbygget ferdig, og her er det plass til den aktiviteten som i dag skjer på Røros. Det er også sykehus på Tynset.

Styreleder i Helse Midt-Norge, Kolbjørn Almlid, krever en klar definisjon av begrepet «lokalsykehus». Han er også lei statlig innblanding i helseregionstyrenes prioriteringer. Nils Kvernmo som er styreleder ved St. Olavs Hospital, sier det blir vanskelig å spare 500 millioner hvis ikke de tiltakene styret vedtar blir gjennomført.

– Dessuten vil ledelsen miste autoritet dersom det viser seg at det de vedtar ikke blir gjennomført, sier Kvernmo til NRK Trøndelag.

Ap kjørte hardt i valgkampen på at lokalsykehusene skulle reddes. Dette er også en kampsak for Senterpartiet. Det var derfor ikke overraskende at dette kom inn i Soria Moria-erklæringen. Og når det først er gått politikk i saken, bør ingen falle av stolen av at statssekretær Harsvik sier at Røros sykehus skal bestå. Helse Vest har også fått signal om at de må se på vedtaket om å legge ned sykehuset i Lærdal på nytt.

Det Harsvik har derimot ikke sier et kløyva ord om, er hvordan St. Olavs Hospital skal klare å spare 500 millioner. Hvis det i statsbudsjettet kommer en stor ekstrabevilgning til sykehusene, er problemet løst. Vi tviler imidlertid på at de kommer såpass med midler at St. Olavs Hospital finner en løsning på sine økonomiske problemer.

Det er påfallende at politikerne later til å tro at det er mulig å drive sykehusene i balanse hvis ikke bevilgningene økes. Hvis helseforetakene skal fratas den innsparingsmuligheten som ligger i å samordne den aktiviteten som i dag skjer på Røros og i Lærdal, må bevilgningene økes enda mer. Det drives mye god ledelse på sykehusene rundt omkring. Det har ikke manglet på omstilling og effektivisering de siste årene. De som fortjener kritikk er Stortinget, som ikke makter å innse realitetene. Hvis de rødgrønne ikke rydder opp i forbindelse med statsbudsjettet, kan underskuddene bli enda større. Det hjelper ikke å sette politikere inn i styrene i helseforetakene. Det blir ikke mer penger eller mer effektivisering av det.

 

Strømpriser uten styring

Både folk og bedrifter kan nok aksepter at strømmen blir dyrere, men ikke at prisen plutselig gjør gigantiske hopp oppover. Nå må Ap presse SV til å godta gasskraftverk på Mongstad. Ellers kan det komme til å gå de rødgrønne særdeles ille, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et unisont krav fra næringslivet at politikerne ikke styrer etter jojo-prinsippet, men sørger for stabile rammebetingelser. Det blir umulig å planlegge dersom det hele tiden skjer endringer med hensyn til skatter og avgifter. Strøm skal nå også stå på denne listen.

Den samme forutsigbarhet forventer – og krever – folk også når det gjelder sin private økonomi. At endringer i skatter og avgifter kan gi pluss eller minus på noen tusenlapper et år, aksepterer de fleste. Når det gjelder strømprisen snakker – ikke dommedagsprofeter, men rimelig nøkterne analytikere som kjenner kraftmarkedet – om at mange må belage seg på å punge ut med minst 10 000 kroner mer i vinter. Det godtar ikke folk.

De godtar heller ikke at regjeringen skylder på at det har regnet for lite de siste månedene, eller på at de har tekniske problemer ved utenlandske kraftverk. Velgerne godtar det ikke, fordi det offentliges egne selskap tjener milliarder på at strømprisen blir skyhøy. Statkraft har tjent om lag 6 milliarder første halvår.

Velgerne forventer at regjeringen griper inn. Det har man selvsagt muligheten til, men å erstatte dagens markedsstyrte strømprisregime med en ordning der politikerne skal avgjøre hvor mye strømmen skal koste, er ikke uproblematisk. Kraftpriser må være markedsstyrte. Politikerne kan styre ved avgiftssystemet. Det går av å kutte el-avgiften, for eksempel.

Bård Mikkelsen, sjefen for Statkraft, advarer i Aftenposten i dag mot at staten griper inn. Han avviser at kraftselskapene er grådige, og sier de kun er opptatt av å selge til markedspris.

– Jeg tror heller ikke på noen form for kraftkrise, sier Mikkelsen.

Bård Mikkelsen hører til de enøyde i denne sammenheng. Han gjør jobben sin: sørger for at staten tjener mest mulig penger på kraft. Jobben er å forsvare markedet.

Arne Braut, gruppeleder for Senterpartiet i Sør Trøndelag og styreleder i Oppdal elektrisitetsverk, sier til Dagens Næringsliv i dag at lavere strømpriser ikke er et mål i seg selv. Det viktigste er at det blir bygd ut ny energi. Han gleder seg over at kommunene får sårt tiltrengte inntekter når strømprisen er så høy. I 2005 tok norske kommuner ut mer enn 16 milliarder kroner i utbytte fra kraftselskapene. Det er et tre ganger så mye som det Stoltenberg-regjeringens kommuneløft representerer. Det blir enda fetere utbytter neste år.

Store deler av befolkningen har etter hvert akseptert at vi ikke kan bruke ubegrenset med oljemilliarder uten at det får negative virkinger. De har hørt argumentene mange ganger. De begynner å forstå sammenhengene.

Når det gjelder kraftpriser, vil ikke folk forstå hvis strømprisen stiger mot det dobbelte av det den er nå. Vi kan ikke forvente at folk skal akseptere en ekstraregning på 10 000 kroner, med den begrunnelse at det har regnet for lite. Folk vil forlange mer forutsigbarhet.

Vi klarer neppe å komme oss ut av kraftkrisen ved enegrisparing. Vi kommer kun et stykke på vei om flere kjøper varmepumper og pelletskaminer. Det tar mange år før fornybar energi blir en faktor å regne med. Det som monner er å bygge gasskraftverk.

Det kan være mulig for Statoil å ha et gasskaftverk klart på Mongstad i løpet av 2–3 år. Statoil kan komme til å droppe planen for godt dersom de ikke får tillatelse nå. Et nei til Mongstad, kan bli en kvernstein rundt halsen på regjeringen. Det kan komme til å regne lite sommeren 2007, eller kanskje sommeren 2008 blir særdeles nedbørfattig. Det betyr «mørke midt på dagen» i de rødgrønnes valgkamp i 2009.

Det er nødvendig at alle politikere er tydelige på at strømprisen skal opp, fordi vi er del av et internasjonalt energimarked. Og energi er fortsatt rimeligere i Norge enn i andre land i Europa. Det går an å få folk til å forstå disse sammenhengene, og motivere til sparing og til å gjøre seg mindre avhengig av elektrisitet. Det er skyhøye hopp i strømprisen folk ikke vil akseptere.

Et gasskraftverk på Monstad vil ikke føre til at strømmen blir billigere enn den er i dag, men det vil bety at prisene vil være mer stabile – og rimeligere enn om det ikke bygges gasskraftverk.

Exit som Rekdal eller Oksum

Kjetil Rekdal tok selv styringen med sin exit. Jan Oksum ble båret ut. De to er diametralt forskjellige, men de har det til felles at de ikke lenger holdt mål som toppsjefer for henholdsvis Vålerenga og Norske Skog. Den ene forsto det, den andre ikke, med delvis god grunn, skriver redaktør Magne Lerø.

Jan Oksum angrer ikke på at han la ned papirfabrikken Union i Skien. Han sier til Aftenposten i dag, om lag et halvt år etter at han fikk sparken som konsernsjef, at nedleggelsen av Union var etter læreboken. Nedleggelsen skapte imidlertid så mye oppstyr at det medvirket til at han mistet jobben som sjef for Norske Skog.

Oksum peker på at nesten alle som arbeidet ved papirfabrikken har fått seg jobb i området. Det er skapt en rekke nye, lønnsomme og framtidsrettede arbeidsplasser, og det blir friområder og boliger der det før var tungindustri.

Langt på vei er det Jan Oksum som hadde rett, og nær sagt hele landets politikerkorps som tok feil. I løpet av det siste året har også de ledende papirprodusenter i verden sagt opp tusenvis av ansatte på grunn av overkapasitet, slik Oksum begrunnet nedleggelsen av Union med. For to uker siden varslet styret i Norske Skog at arbeidsstokken skal kuttes med 1000. Det er nesten tre ganger så mange som det arbeidet ved Union. Det har knapt vært et pip å høre fra politikerne.

Styret mente at Jan Oksum ikke var den rette til å stå for videre kostnadskutt og omstillinger i Norske Skog. Derfor fikk han sparken. Det kom overrakende på ham selv. Hva som derimot har skjedd på kammerset i Vålerenga, er det ingen som vet. Kjetil Rekdal virker imidlertid troverdig når han sier at det er han selv alene som har bestemt at han ikke lenger skal trene Vålerenga. Rekdal har tidligere sagt offentlig at han er avhengig av å lykkes som trener for å orke en slik jobb.  I mediene begynte det å bli stilt spørsmål om tiden var ute for Rekdal. Rekdal ville selv ha styringen med sin egen avgang.

Kjetil Rekdal har vært en suksess for Vålerenga. Når det butter imot etter seks år som trener for det samme laget, er det naturlig at han selv stiller spørsmålet om han har gitt det han har i denne sammenhengen. Det er nok det Rekdal har følt på. Han har ikke hatt den samme gnisten som tidligere. Han har kjeftet og truet, og mediene begynte å merke seg at Rekdal begynte å miste kontroll over situasjonen.

Hvis en leder mister troen på at han kan levere, er det riktig å trekke seg. Det krever så mye å være toppsjef og topptrener at man er avhengig av å ha sterk tro på seg selv. Motivasjonen må være på tropp og en må ha krefter nok.

Det beste er når sjefen selv innser at tiden er kommet for å trekke seg. Det er et tegn på god selvinnsikt og godt lederskap når man vet at ens egen tid er ute.  Det gjør det lettere å komme til en ny toppstilling et annet sted.

Kjetil Rekdal er fortsatt attraktiv på trenermarkedet. Jan Oksum er 56 år, er ingen «god merkevare» og har en noe smalsporet kompetanse. Han har ikke de samme valgmulighetene som Rekdal. Å si at Oksum klamret seg til jobben i Norske Skog, blir feil. Han tok styrets beslutning til etterretning nær sagt uten kommentar. Men han hadde ikke den same muligheten som Rekdal til å velge en annen toppjobb. Rekdal fikk 750 000 i fallskjerm. Oksum nærmere 11 millioner.

Ketil Rekdals exit som trener i Vålerenga er etter læreboken. Norsk Skogs avsettelse av Jan Oksum er en studie i hvordan det ikke skal gjøres: Styreleder Lars Grøholdt ba hodejegere lete etter en ny konsernsjef før Oksum hadde fått vite at styret aktet å sparke ham. Det plasserte Grøholdt som en styreleder i «verstingklassen».

Regjeringen i den elektriske stol

Det skapes et inntrykk av at regjeringen har mistet kontrollen i kraftpolitikken. Valget neste år kan bli en katastrofe for de rødgrønne. Det kan være for sent for Stoltenberg å tvinge SV og Sp til å svelge kameler for å redde regjeringens liv, skriver redaktør Magne Lerø.

De høye strømprisene ligger an til å bli regjeringens banesår. I Dagbladet i går rykket Rolf Terje Klungeland (Ap) ut og anklaget Sp og SV for å ha skylden for strømkrisen. De deler den med Venstre og KrF, som har vært like klare i sin motstand mot gasskraftverk uten CO2-rensing. En vesentlig årsak til at strømprisen kan øke til det dobbelte om få måneder – noen mener vi kan få en tredobling av strømprisen – er at vi produsere for lite kraft.

LO krever at regjeringen åpner for gasskraftverk selv om CO2-rensingen ikke er på plass fra første stund av. Statoils planlaget gasskraftverk på Mongstad blir den første prøvestenen. Statens Forurensningstilsyn sier nei. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har varslet av hun vil innta det samme standpunkt. Det kan hun gjøre med god grunn. Det står svart på hvitt i Soria Moria-erklæringen at det ikke skal gi tillatelser til nye gasskraftverk før CO2-rensing er på plass. Det koster flesk. Statoil vil ikke betale, og teknologien er ikke på plass ennå. Statoil ber om å få beskjed i løpet av september om de får bygge på Mongstad eller ikke.

Her hjemme er gasskraftverk sett på som en «versting» i kraftklassen. I dag melder NRK at et slikt gasskraftverk som Statoil planlegger på Mongstad, kvalifiserer for milliarder i støtte fra EU siden det forurenser lite. Gasskraftverk er et lite stykke miljømessig himmel sammenliknet med kullkraftverk, som vi får en del av den strømmen vi forbruker fra.

EUs syn på saken svekker argumentene fra gasskraftmotstanderne. De er også døve for argumentene om at vi er en del av et internasjonalt kraftmarked, og at det totalt sett blir mindre forurensning om vi bygger gasskraftverk framfor å importere strøm fra kullkraftverk.

Denne saken synes å ha gått i stå. Det er forbrukerne som må betale – og det kan bli kroken på døren for den rødgrønne regjeringen.

Alvoret er i ferd med å sige inn over de rødgrønne i takt med at strømprisen stiger, befolkningen hyler opp og bedrifter stenger eller permitterer fordi de ikke klarer å drive med de høye kraftprisene.

Regjeringspartiene vil bli straffet hardt på meningsmålingene. Kommunevalget neste år kan bli en katastrofe.

Jens Stoltenberg vil ikke kommentere saken til Dagbladet i dag. Grunnen er nok at han ikke har en klar strategi for hvordan regjeringen skal møte den situasjonen de har havnet i.

Odd Roger Enoksen sier at regjeringen om ikke altfor mange uker skal legge fram en «pakke» som skal handle både om strømpriser, kapasitet og satsing på fornybar energi.

Her må han ta stilling til om vi fortsatt skal basere oss på at det er markedet som skal fastsette priser for kraft, eller om regjeringen skal skjære igjennom og bestemme en fast pris på strøm. Det har Sps Ola Borten Moe og Per Olaf Lundteigen tatt til orde for.

Fra rødtgrønt hold tas det også til orde for at avgiftene på elektrisitet må senkes for å kompensere for den sterke prisstigningen på strøm. Det gir Kristin Halvorsen mindre penger til å bruke på de sakene som prioriteres i Soria Moria-erklæringen.

På sett og vis har skaden skjedd. Regjeringen kan ikke trylle fram billigere kraft på kort tid. Det eneste som kan redde regjeringen er at man legger fram en tiltakspakke som er såpass kraftfull at velgeren forstår at situasjonen tas på alvor og at strømprisene vil gå ned. Den må ledsages av en erkjennelse av at man burde ha truffet tiltak tidligere. Velgerne blir provosert dersom regjeringen forsøker å late som om man har kontroll, og sier at det eneste problemet er at det har regnet litt for lite i sommer.

Ut fra et miljømessig perspektiv er høye strømprisen glimrende. Det tvinger folk til å spare – og det gir mindre forurensing. Derfor har Helen Bjørnøy oppfordret folk til å ta på seg en genser og heller senke romtemperaturen noen grader. Når mediene i januar bringer reportasjer om eldre som fryser fordi de sparer på strømmen, vil Bjørnøy få rikelig anledning til å utdype sine synspunkter.

De høye strømprisene er en lissepasning til opposisjonen. Børge Brende og Erna Solberg er i støtet. Alt ligger an til at Høyre kan gjøre det godt på meningsmålingene i takt med at kraftprisen stiger. Det samme gjelder for Frp. De vet nok å utnytte situasjonen ved å lansere noen populære tiltak.

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg skal legge opp til at Sp og SV må svelge en kamel for å fortsette i regjering.

Hagen selger seg

Når Carl I. Hagen tar imot penger fra Se og Hør for en «hjemme hos»-reportasje, forteller det at han ikke har snøring i forhold til hva politikere kan tillate seg. Vi trenger visst en yrkeskodeks for politiker slik at man ikke ender opp i den slags ukultur som preger Frp, skriver redaktør Magne Lerø.

Carl I. Hagen mottok i 2003 et større pengebeløp fra Se og Hør for å stille opp i et «hjemme hos»-intervju. Først avviser han blankt å kommentere saken overfor NA24 Propaganda. Han mener dette hører til «privatlivets fred». Etter hvert innser han at han ikke kommer unna.

– På det tidspunktet hvor vi hadde bestemt oss for å selge og kjøpe et annet sted å bo, mottok vi et godt tilbud fra Se og Hør om en slik reportasje som kunne virke positivt for våre salgsmuligheter, inkludert at vi fikk et honorar som var vanlig for Se og Hør å betale ulike grupper av «kjendiser» for slike reportasjer. Etter grundig overveielse valgte vi å takke ja til tilbudet, og det ble en meget god og hyggelig presentasjon av vår eiendom på Bestum, uttaler Carl I. Hagen.

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær Presseforbundets, sier han er svært overrasket over Carl I. Hagens avtale med Se og Hør.
– Jeg vet at det er politikere i utlandet som vil ha kompensasjon for å stille opp, fordi tiden deres er kostbar. Men jeg har aldri hørt om noen som tar imot betalig for å slippe mediene til i sitt hjem. Etter min mening er dét noe man enten gjør eller lar være, penger bør ikke være en del av den vurderingen. Våre politikere er i en helt spesiell stilling. De er folkevalgte, de har et tillitsoppdrag, de er folkets tjener. Som sådan bør de etter min oppfatning primært stille opp gratis for mediene, sier Kokkvold til NA24 Propaganda.

Dette er et nytt eksempel på den ukulturen som hersker i Frp når det gjelder hva politikere kan tillate seg i forhold til «litt ekstra» og frynsegoder. I vår ble det avdekket at Frp har brukt hundretusener på mat og reiser med ektefeller som det etter all sannsynlighet ikke er betalt skatt for. Reisevirksomheten ble finansiert via en egen konto som Carl I. Hagen disponerte. Siv Jensen har fått dekket kostnader til en personlig trener. Hun skulle også få firmabil, og ville da blitt den best betalte partilederen på Stortinget. Da Carl I. Hagen gikk av som partileder, fikk han en fallskjerm på to år. Det vil si: Han beholder partilederlønnen i to år. Carl I. Hagen ble i vår også kritisert av stortingspresident Thorbjørn Jagland for at han oppholdt seg for mye i Spania, istedenfor å være på Stortinget.

Carl I. Hagen er den politikeren som går lengst i å utnytte sin stilling til å skaffe seg personlige fordeler. De holdninger som partilederen har, smitter selvsagt over på partiet. Carl I. Hagens gjøren og laden forteller at «det gjelder å utnytte de mulighetene som finnes».

«Trikse og fikse»-kulturen som preger Frp er med på undergrave tilliten til politikerne. Frp har forsøkt å unnskylde seg og forklare, men de har ikke tatt avstand fra den praksisen de har fulgt. Det ville vært å ramme Carl I. Hagen.

Vi har ikke hørt om at andre politikere har solgt seg til Se og Hør på denne måten. Det sitter i ryggmargen på de fleste politikere at man ikke tar betalt for å stille opp i mediene. En «hjemme hos»-reportasje i landets største ukeblad er ikke en apolitisk handling, selv om Hagen ikke der snakket om sløseri i offentlig sektor eller mer bruk av oljepenger.

Hvis motivet for å stille opp var at det ville styrke mulighetene for å få en god pris på boligen, burde det vært en sak Carl Ivar og Eli holdt for seg selv. De skulle aldri ha tatt imot betaling fra Se og Hør.

Hagen unnskylder seg med at det er vanlig at bladet betaler kjendiser for tilsvarende reportasjer. Han var partileder, og nå er han visepresident på Stortinget. Han kan ikke ta av seg den politiske hatten og si at nå er han bare kjendis på lik linje med Aylar, Wenche Foss og Fredrik Skavland.

Det kan være at Carl I. Hagen mener han er mye mer verd enn den lønnen han får på fra parti og Storting. Han har tross alt bygget opp landets nest størst politiske parti nær sagt fra ruinene. Politikere som mener de fortjener mer lønn, må imidlertid finne seg noe annet å gjøre. De må i alle fall ikke strebe etter å utnytte de mulighetene de har for å tjene noen tusener ekstra.

Leger, advokater og journalister, for å nevne noen yrkesgrupper, har en yrkeskodeks som definerer hva som er god og dårlig yrkesutøvelse. Det ser ut til at tiden er inne for å få en yrkeskodeks for politikere. Carl I. Hagen er en av de som ikke har snøring i forhold til det politikere bør tillate seg.

Automatdødaren Giske

Kysse Thomas Giertsen på munnen ville han ikke, forståelig nok. Men han er modig nok til å hive alle spilleautomatene på skraphaugen, og gi over 1000 ansatte beskjed om å finne seg noe annet å gjøre. Trond Giske viser handlekraft og rydder opp i spillegalskapen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturminister Trond Giske skjærer igjennom. Neste sommer er det bare å hive alle landets spilleautomater på skraphaugen. Da går driftsavtalene ut og Giske kan sette sluttstrek for spilleautomatdriften uten å risikere kostbare rettslige oppgjør. Norge er stevnet for EFTA-domstolen etter vedtaket om å gi Norsk Tipping monopol på drift av spilleautomater. Hvis staten vinner saken mot EFTA, legger Trond Giske opp til gradvis å innføre «monopolautomater».

Ifølge Norsk Lotteri- og Automatbransjeforbund (NLAF) vil 1200 ansatte miste jobben som følge av Giskes forbud. Vanligvis ville det ført til stort oppstyr fra politikernes side, men her er det politikerne selv som har ansvaret. I en tid med knapphet på arbeidskraft, gjør det heller ikke samme inntrykk om mange må sies opp. Det er bred politiske enighet om at det må ryddes opp i spilleautomatbransjen. Det er for mange som utvikler spillavhengighet.

Norsk Lotteri- og Automatbransjeforbund har i en årrekke kjempet mot myndighetenes forsøk på å regulere bransjen. De har valgt en konfliktlinje istedenfor en samarbeidslinje i forhold til myndighetene. Det endte til slutt med katastrofe for forbundet.

Nordmenn spilte bort 5,2 milliarder kroner på automater i fjor. Blir automatene borte, vil nok en del prøve lykken i andre former for spill. Spill på nett er i særdeles sterk vekst. Det bekymrer myndighetene i flere land. Det arbeides for å innføre tiltak mot de farligste spillene på nett. Også i USA, hvor man tradisjonell har en liberal holdning til spill, innser man at myndighetene ikke kan lukke øynene for spilleaktiviteten på nettet.

I Norge kjører vi en restriktiv linje når det gjelder spill. Vi vil ikke ha noen Las Vegas-tilstander her til lands. Det er derfor i tråd med den linjen myndighetene har fulgt i flere år, når Trond Giske nå demonterer spilleautomatene.

Flere kommuner har innført forbud mot spilleautomater. For kort tid siden fikk også Giske en henvendelse fra 100 kommuner om å skjære igjennom. Innføring av forbudet mot å spille med sedler var tydeligvis ikke tilstrekkelig. Det har imidlertid ført til sterk nedgang i omsetningen.

Et kompliserende forhold i denne saken er at Røde Kors og Redningsselskapet, for å nevne noen, får inn hundrevis av millioner hvert år på spilleautomater. Det ble inngått en avtale om delvis kompensasjon for dette da vedtaket om monopol ble innført. Når det nå blir forbud mot alle spilleautomater, kan regjeringen hevde at forutsetningene for avtalen er brutt.

Redningsselskapet er tjukt av penger etter flere års saftige overskudd på drift av spilleautomater. På sikt må Redningsselskapet få en betydelig kompensasjon for inntekstbortfallet som automatene representerer for å opprettholde dagens aktivitetsnivå. Det samme gjelder Røde Kors. Flere frivillige organisasjoner vet ikke nå hva slags forutsetninger de skal starte budsjettarbeidet for 2007 med.

I dag er det over 1000 ansatte som begynner å lese stillingsannonser. De beste forsvinner fort. Det spørs om de som har vanskeligst for å få seg jobb klarer å holde det gående fram til neste sommer.

Trond Giske har vist mot. Han har fortsatt der tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland slapp. Men på scenene under Amandaprisutdelingen var han ikke like modig som Valgerd. Det ble ingen reprise av Valgerd som lot seg kysse av Marit Åslein på munnen under prisutdelingen. Giske avslo. Det ble bare et kyss fra Thomas Giertsen på kinnet.

Hagas forvirrende regions-retrett

Hvis ikke Åslaug Haga klarer å overtale Anne Enger Lahnstein, bør hun droppe hele regionsreformen. Hun skaper forvirring når hun nå går tilbake på det hun har sagt om frivillighet og truer fylkene med tvangssammenslåing, skriver redaktør Magne Lerø.

Noe av det regjeringen bakser med, og som man snart må fram med lupen for å se noen entusiasme for, er regionsreformen. Ideen er å droppe dagens fylker og dele landet inn i seks–syv regioner som skal styres av folkevalgte. En del av de oppgaver staten har i dag, skal overføres til de nye regionene. Målet er å desentralisere og styrke demokratiet.

Det begynte å rakne for Haga for noen måneder siden. Da ble det klart at flere av fylkene slett ikke ønsket på slå seg sammen. Haga svarte da med at fylkene ikke skulle tvinges, og at det var mulig å ha flere regioner enn det som er tenkt. Etter det har hun sagt at antallet regioner ikke er så viktig. Det kan godt være ti og kanskje ende flere, mener Haga. Til Nationen har hun også sagt at det ikke er viktig om de kalles fylkeskommuner eller regioner.

Åslaug Haga er i ferd med å våkne til den virkelighet regionsideen befinner seg i. Hun sier nå til Aftenposten at hun vil skjære igjennom hvis ikke fylkene frivillig blir enige om regionsgrensene.

– Vi legger frivillighet til grunn, fordi en hensiktsmessig inndeling best kan foretas lokalt ut fra de oppgaver de får. Skulle man ikke bli enige lokalt, skal det ikke herske tvil om at regjeringen vil skjære igjennom, sier hun. Hun forklarer også at når hun har sagt at det blir ti regioner eller mer enn det, var det fordi det hadde festet seg et inntrykk i offentligheten at det ikke ville bli mer enn fem regioner. Målet er ikke å få færrest mulig regioner, ifølge Haga.

I går langet Kåre Willoch ut mot den nye regionsreformen i en kronikk i Aftenposten. Han mener Haga går fra galt til verre, og at det eneste som nytter er å slå sammen kommuner. Her i landet har vi 431 kommuner. Det er det dobbelte av hva de har i Sverige. I Danmark har de 271, men antallet skal nå reduseres til 98.

En tredeling av makten på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå innebærer mange muligheter for ansvarsfraskrivelse. Ap så seg lei på dette når det gjaldt sykehusene. De ble overført til staten. Da fikk man oversikt, og kunne ta grep for bedre koordinering og effektivisering.

Å tenke seg at sykehusene skal føres tilbake til 10–12 regioner, er å skru klokken tilbake.

Det mangler ikke på utredninger om en regionalisering av landet. Dette var ikke noe de rødgrønne fant på da de var på Soria Moria. Det var en av de sakene Sp brant for, og som forståelig nok fikk plass i Soria Moria-erklæringen.

Det er vanskelig for regjeringen å legge bort ideen om regioner. Det ender sannsynligvis med et kompromiss som kan gå ut på at vi får ti regioner, men de får overført langt færre oppgaver enn det Åslaug Haga har tenkt seg. Hvis sykehusene fortsatt blir statens ansvar, gir det best mening i å snakke om en sammenslåing av fylker. De får litt mer ansvar og får navnet regioner. Det er til å leve med.

Åslaug Haga får begynne med å overtale tidligere Sp-leder, Anne Enger Lahnstein, som nå er fylkesmannen i Østfold. Hun advarte på forsommeren mot den ansvarspulverisering som den nye regionreformen kan innebære. Er det noe folk i Østfold ikke kan tenke seg, er det å bli underlagt «regionsstyret» i Oslo. Det blir meningsløst å la Østfold være en egen region for seg selv.

Klarer ikke Åslaug Haga å overtale Anne Enger Lahnstein, bør hun droppe hele regionsreformen. Noen ganger er det lurt å lytte til de gamle – i alle fall dersom de har vært partiledere.