Dobbeltmenende Støre om «profeten» Gaarder

Jonas Gahr Støre tar selvsagt avstand fra Jostein Gaarders meninger, men han bør ikke vise såpass forståelse som han gjør for intimitetstyranner à la Gaarder som ikke ser hva de setter i gang, skriver redaktør Magne Lerø.

«Støre-ros til Gaarder» er VGs tittel på intervjuet med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Men han liker dårlig at forfatteren ikke vil anerkjenne Israel, skriver VG i ingressen. Støre sier videre at han har respekt for Gaarder, at det et bra at de intellektuelle engasjerer seg, og at han ikke synes det er riktig å tillegge Gaarder meninger man ikke er sikker på at han har. Støre mener Gaarder har valgt en litterær stil, og at man derfor ikke kan tolke alt han skriver inn i en politisk ramme.

I Dagbladet heter det i innledningen til intervjuet med Støre at Gaarders kronikk er urovekkende og uakseptabelt, men at Støre deler Gaarders fortvilelse.

– Tanken på ikke å anerkjenne en stat og tanken på å skrive at denne staten ikke lenger kan forvente beskyttelse fra FN-resolusjoner, internasjonale konvensjoner og folkeretten er helt uakseptabelt, sier Støre.

Gaarder er blant de forfatterne som promoterer norske ambassaders hjemmesider. Støre avviser imidlertid at Garders ytringer kan få konsekvenser for Norge internasjonalt.

Mens leserne av VG får inntrykk at Støre er rimelig positiv til at Gaarder, får man i Dagbladet inntrykk at Støre er meget kritisk til Gaarder. Det er prisen Støre må betale når han forsøker å ha minst to tanker i hodet samtidig. Ingen kan som Støre uttale seg «på den ene og på den andre side». Han er som en rev når det gjelder å smette unna spørsmål der det er lett å sette seg fast. Det viste han i striden om Muhammed-tegningene.

En utenriksminister som endatil har ambisjoner om at Norge fortsatt skal spille en rolle i fredsprosessen i Midt-Østen, må kunne uttale seg balansert. Når det gjelder Gaarder, må Støre også ta innenrikspolitiske hensyn. Flere som hører til den rødgrønne fløy har gitt støtte til Gaarder. Støre vil ikke vikle seg inn i en debatt med venstresiden om hva en forfatter kan og bør skrive. Støres «på den ene, på den andre side»-uttalelser er slik sett uangripelige. Han har i et og samme intervju inntatt et knippe ukompliserte standpunkter.

Ledelsen i Aftenposten har grunn til å være fornøyd. De har igjen satt dagsordenen for en viktig debatt. Redaktøren i Aftenposten er ikke enig med Gaarder. Det er skivebom å forsøke å kritisere avisen for at man har latt denne ytringen slippe til. Det er avisenes oppgave å egge til debatt.

Det er Jostein Gaarder fulle rett å ytre seg som han gjør. Han fortjener imidlertid å bli hudflettet for det han har skrevet. Han har servert en smørje av følelser, fakta og meninger som det er umulig å forholde seg skikkelig til. Utenriksminister Jonas Gahr Støre vet ikke hva Gaarder egentlig mener. Han velger å ta det han skriver i beste mening – og ikke angripe. Andre gjør det motsatte – og angriper fordi de mener det han leverer en jødehets. Garder selv hever han er en venn av jødene. Her er forvirrigen stor.

Jostein Gaarder mener han har skrevet en litterær tekst i en profetisk stil. Dermed har han lykkes i å starte en debatt om litterære virkemidler, om forfatternes rett og plikt til å engasjere seg, om situasjonen i Midt-Østen og hva Norge skal foreta seg. Det er godt gjort.

Forlagssjef i Cappelen, Anders Hæger, sier til NRK i dag at forfattere har kompetanse til å skrive slik at det engasjerer og skaper debatt. Det er det ikke tvil om. Når forfattere skal ytre seg offentlig, bør de imidlertid opptre slik at kan legger grunnlaget for en saklig og skikkelig debatt.

Gaarder opptrer som en intimitetstyrann. Intimitetstyranner kjennetegnes ved at de bringer sine egne følelser og erfaringer sentralt inn i debatten. De selv blir sannhetsvitner for at det de mener er riktig. Garders har et stort ego. Han ville nok sette i gang «noe stort» med sin kronikk, men det vokste seg større enn Gaarder er i stand til å ta hånd om. Han uttaler seg stadig om sine egne følelser, sin egen bakgrunn. Også som venn av jødene. I går inviterte han til enda mer intimitet. Nå er han begynt å kikke seg bak skulderen. Han er blitt redd etter å ha fått drøssevis av saftige reaksjoner. Det er mange «smågale» folk i landet med mobil, e-post eller frimerker. Slikt må man regne med.

Gaarder har startet en debatt om Israel og seg selv. Situasjonen i Midt-Østen later det ikke til at han har noen spesiell innsikt i. De premissen han leverer er ikke brukbare å diskutere ut i fra. Debatten om Gaarder bereder grunnen til mer jødehets kan vi ta. Debatten om Gaarder og forfatteres rett til å ytre seg, trenger vi ikke. Forfattere må gjerne ytre seg. Det er nok å mene noe om.

Gaarder trekker seg nå tilbake- uvisst til hvor. Han burde reist til Nord-Israel og levd sammen med befolkningen der som lenge før krigen startet levde med raketter fra Hizbolla som plutselig slo ned. Det kunne bidratt til mer nyanser i Gaarders følelsesliv – og forhåpentligvis mer nyanser om han vil ytre seg om situasjonen i Midt-Østen.

Israel fortjener kritikk for sin krigføring i Libanon. Takke meg til at vi har personer som Jan Egeland som kan framføre det på en måte som gjør inntrykk og skape ettertanke