Det vil selvsagt bety økt profitt for eierne om Aftenposten og de fire regionsavisene fusjonerer. Men det blir mer ensretting, mindre mangfold og kan forrykke konurransen i markedet. Det er godt at Konkurransetilsynet varsler at de vil se meget nøye på saken, skriver redaktør Magne Lerø.
I går bestemte styrelederne i Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen seg for å arbeide videre med planen om å slå seg sammen til én avisgigant. Det er klart dette er fristende. Orkla, eller Mecom som de snart heter, og Schibsted er inne på eiersiden i de fleste av dem. Det vil umiddelbart være titalls millioner å spare ved å samordne administrasjon og markedsarbeid. På sikt er innsparingen større. Enda mer kan man spare på redaksjonen. Det spørs bare hvor sterkt man vil samordne den redaksjonelle tenkning og profil. Nå heter det at «det redaksjonelle blir som før». Det kommer ikketil å vare lenge. Her er det eierne, ikke redaktøren som bestemmer.
Regionsavisen som vi i dag kjenner som fullverdige aviser, kan i praksis bli redusert til leverandører av regional stoff. Man trenger ikke fem sjefsredaktører, fem politiske redaktører og fem kulturredaktører, for eksempel. Man kan klare seg med betydelig færre journalister. Istedenfor fem journalister som jobber med samme sak av nasjonal interesse, kan det holde med én. Men selvsagt skal Bergens Tidende ha sin egen reporter på plass når Brann spiller kamper.
Det blir færre journalistiske vinkler, mer ensretting og mindre mangfold om de fem storavisene går sammen. Dette liker ikke kulturpolitikerne. Bredde og mangfold er viktige stikkord for den mediepolitikken som føres.
De ansatte i de fem avisene har ikke satt seg på bakbena. De får nok løfter om at ingen skal miste jobben. Det er neppe aktuelt om de ikke slår seg sammen heller. De fem avisene leverer i dag brukbare overskudd. Det er i møte med morgendagens utfordringer man vil stå sterkere. Internett og tv vokser og tar markedsandeler. Det blir i framtiden færre som vil lese aviser på papir hver dag.
Det gjelder å posisjonere seg mot annonsørene for å sikre seg størst mulig markedsandeler. De fire regionavisene har i dag et annonsesamarbeid. Det kan styrkes og utvides om man får et felles eierskap.
Denne avisgiganten blir en blytung markedsaktør. Det er all mulig grunn for Konkurransetilsynet å vurdere om en slik fusjon strider mot Konkurranseloven. De har allerede kommet med kritiske spørsmål. Vi har også en eierskapslov som baserer seg på at ingen eiere kan ha kontroll med mer enn 30 prosent i et marked. Kulturminister Trond Giske har sagt at det ikke er aktuelt å endre eierskapsloven for å legge til rette for en slik fusjon. Det betyr i praksis at Schibsted ikke kan få en eierandel over 50 prosent.
Dette kan fusjonen strande på.
Like lite som politikere eller ansatte kunne hindre at Orkla Media ble solgt til Mecom, like lite kan en hindre at de fem storavisene slår seg sammen. Man kan bare, som Trond Giske gjør, holde fast på den eierskapsloven Stortinget har vedtatt.
Avisene får en milliard og vel så det i støtte fra staten i form av momsfritak. Noen hundre millioner gis i pressetøtte for at vi skal ha flere aviser enn det som det er marked for. Det mest påfallende med den norske mediepolitikken, er imidlertid at den kun stimulerer til status quo. Innen alle andre bransjer er det nysatsinger man stimulerer til. Det gis ikke støtte til nye aviser. Ifølge dagens regler må ha gitt ut avis tre dager i uken i over et år for å få pressestøtte.
Hvis det blir mindre mangfold på nasjonalt og regionalt nivå, er det behov for å stimulere til økt konkurranse innen mediene på alle plan. Den slags storendringer innen mediesektoren vi er vitne til, med salget av Orkla Media og planen om å lage en norsk avisgigant, bør føre til at kulturminister Trond Giske tar initiativet til en ny runde om hvordan staten best kan bidra til en medieutvikling som fremmer meningsbredde og demokrati.