Rektorer bør få en sterkere autoritet i forhold til lærergruppen. Men en «husk, rektor ser deg»-tenkning blir det ikke bedre skole av, skriver redaktør Magne Lerø.

Professorene Anne Welle-Strand og Arild Tjeldvoll, henholdsvis ved BI og Pedagogisk Forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, mener norsk skole er nede for telling, skriver Dagbladet. De to er ansvarlige for forskningsprosjektet «Head», der de studerer skolelederopplæring i fem land. Hensikten er å finne ut hvorfor norsk skole ikke er bedre selv om vi bruker mye penger på skoledrift, og hva slags skoleledelse som fører til de beste prestasjonene.

De to professorene mener det er for mange med for dårlige karakterer som blir lærere, at vi har for mange fag og for få spesialister blant lærerne, at det legges for stor vekt på sosial samhandling på bekostning av kunnskap i skolen, og at rektor har for lite autoritet i forhold til lærergruppen.

De to mener skoleledelsen blander seg i liten grad inn i undervisningen, og følger ofte lite med på hva som foregår inne i klasserommet. Rektor kan ende opp kun som en administrator for lærerne.

– Vi trenger skoleledere som står til ansvar overfor foreldrene, og som ikke får lov til å sitte lenge dersom mor og far ikke er fornøyd med skoleopplegget, sier Arild Tjeldvoll til Dagbladet.

Vi er enig et stykke på vei.

Skolen er etter hvert blitt en arbeidsplass med betydelige utfordringer. Det jobbes i team, klasser splittes opp i ulike grupper og skal forholde seg til en rekke lærere. Dette krever mer ledelse. Jevnt over opplever skolene at de ikke får de ressursene de mener er nødvendig for å gi en god undervisning. Skolene må foreta hardhendte prioriteringer. Til slutt blir dette rektors ansvar. Når det også skal skje mye integrering av innvandrere og svake elever som ikke kan følge et normalt undervisningsopplegg, øker dette utfordringene for skoleledelsen.

Det er blitt vanskeligere å være lærer, blant annet fordi målet for hva skolen skal gi elevene er utvidet og elevenes motivasjon og forutsetninger er så ulike. Derfor er det viktig med god ledelse. Lærere må ikke bli stående alene. Lærere, som andre fagfolk, er naturlig nok skeptiske til tanken om tettere kontroll og oppfølging av den faktiske undervisningen. Det er forståelig, hvis dette får karakter av kontroll og ikke avstøtte. Vi tror ikke på ideen om bedre lærere ved å gi skolene et sterkere preg av «husk, rektor ser deg».

Høyre har tatt til orde for at rektorer bør sitte løsere i stolen. Det kan godt være. Men det kan ikke være slik at rektor må pakke sakene sine hvis «mor og far ikke er fornøyd med skoleopplegget», som Tjeldvoll sier. Det er ikke så enkelt. Det er nå en gang kommunen som har ansatt rektor. Hva rektor kan få til på en skole, er avhengig både av tilgangen på lærerkrefter og ikke minst hvilke ressurser skolen rår over. Foreldrene selv har også et betydelig ansvar for hvordan læringsmiljøet i en klasse er.

Vi tror det er riktig å gi rektor en sterkere autoritet i forhold til lærergruppen. Ledelse kan utøves et stykke på vei via lærerrådsmøter. Vi trenger imidlertid rektorer som våger å gi retning og som ikke er for opphengt i konsensusledelse.

Med økt myndighet følger også økt ansvar. Derfor kan det være nødvendig noen ganger for rektorer å trekke seg, fordi den ledelse man har bedrevet ikke har gitt resultater. Rektorer som ikke fører lærere og elever framover, men bakover, bør gjøre noe annet enn å lede.

Det skal nå satses på kunnskap i skolen. Det betyr at både rektor, lærere og foreldre må gå sammen om å legge til rette for at det kan skje. For mange foreldre betyr det å sørge for at barna får nok søvn, og at man jobber målbevisst for å lære barn å disiplinere seg for lekser og læring.

Vi tror ikke på mer «kontrolledelse» fra rektors side. Vi tror imidlertid det bør sette betydelig mer ressurser inn på individuell støtte og oppfølging av lærere. Kommuner bør skaffe seg flere «lærercoacher». Å undervise en klasse som higer etter kunnskap, greier de fleste. Men der det er uro og elever som skaper problemer, tappes krefter fra lærerne. Det er nødvendig at lærerens myndighet overfor lever og foreldre også styrkes.

Forelderen må ikke oppfattes som en «kundegruppe» som kan «kjøpe» det de vil ha. «Kunden alltid har rett»-holdningen må i alle fall ikke få snike seg inn skolen. Foreldre ofte temmelig blinde når det gjelder egne barn i skolesammenheng.

Det er ikke bare rektor som bør gjøres til adressat for kravet om en bedre skole. Det er i like stor grad foreldrene. Og selvsagt læreren. For ikke å si – elevene selv.