LOs nestleder Roald Flåthen vil tvinge Hydro og Statoil til å investere mer i Norge. Det er dagdrømmeri å tro at en regjering kan ta styringen over investeringer i store internasjonale børsnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

LO vil tvinge Hydro og Statoil, skriver Aftenposten. Denne tittelen er det dekning for ut fra det LOs nestleder Roar Flåthen sier om statlig eierskap. Men det kommer aldri til å bli slik Flåthen drømmer om. Deler av LO, den radikale fløy i Ap og SV har lullet seg inn i en illusjon om at vi skal skru utviklingen tiår tilbake i næringslivspolitikken. Det kommer ikke Jens Stoltenberg til å gå med på.

Da flertallet i Ap gikk inn for privatisering av Statoil og Telenor, sa man nei til den industripolitiske tenkning som Roar Flåthen og deler av de rødgrønne nå har begynt å forfekte. Soria Moria erklæringen har lagt et grunnlag for en omkamp om industripolitikken. Så langt har det blitt usedvanlig mye ord og lite handling av det.

Flåthen vil at staten skal sette seg klare mål for hvorfor man skal være eier. Det er vel og bra.

– Staten må definere målene bedre. Vi ønsker at målene for statlig eierskap skal være å bidra til industriell utvikling i Norge. Vi skal ikke ha ulønnsomme statsbedrifter, men vi må være mer enn en råvareleverandør og ta del i verdiskapingen, sier Flåthen.

Isolert sett høres ikke dette så galt ut, men det blir riv ruskende galt når Flåthen på dette grunnlaget vil tvinge Hydro og Statoil til en kursendring. Det er ingen grunn til å dra i tvil Statoil og Hydros vilje til å drive verdiskaping i Norge. Er det noe de to selskapene har holdt på med, så er det det. Forutsetningen for verdiskaping i Norge er at det er lønnsomt. Det er det ingen andre enn bedriften selv som kan avgjøre. Det er ikke noe nytt at bedrifter legges ned. Det må fortsette, særlig i en tid hvor det er kamp om arbeidskraften. Flere bedrifter i Norge har mangel på arbeidskraft, og regjeringen vil ha flere til å jobbe i offentlig sektor. I denne situasjonen er det i samfunnets interesse at Hydro legger ned bedrifter som ikke gir tilstrekkelig avkastning.

Om Hydro og Statoil skal investere i Norge eller i utlandet, kan ikke politikerne avgjøre. De investerer selvsagt i Norge som de alltid har gjort dersom det er grunnlag for det.

Staten eier bare 40 prosent av Norsk Hydro. Flertallet av eierne har aksjer i selskapet fordi de forventer en normal avkastning på sin investering. Hvis Flåthen mener at Hydro skal drive med produksjon i Norge som ikke er lønnsom, får han si det rett ut. Det er jevngodt med å mene at eierne, og flere av disse er utenlandske, skal subsidiere norske arbeidsplasser. Slik kan ikke børsnoterte selskaper opptre.

Flåthen sier han vil ha strenger styring av bedrifter det staten er en betydelig eier.

– Verktøyet er å sette inn folk i styrene som har forståelse for målsettingene. Vi kan ikke akseptere at all investering foregår utenlands, sier Flåten. Det er ikke tilfelle at alle investeringer skjer utenlands. Flåten fordreier virkeligheten.

Å tenke seg at staten skal pålegge børsnoterte selskaper å investere mer i Norge, er jevngodt med dagdrømmeri. Flåthen finner ikke kvalifiserte folk som vil gå inn i styret i børsnoterte selskaper som lakeier for politikerne.

De nye styremedlemmene som er kommet inn i Statoil og Hydro, ser ikke ut til å representere noe nytt i forhold til de som satt der fra før. Et bedriftsstyre skal være opptatt av å ivareta bedriftens interesser og vise samfunnsansvar. Slik har styrene i Statoil og Norsk Hydro fungert – og slik vil de fungere.

Flåtens utspill er ment som en markering. Det bidrar til å skru opp forventningene blant den radikale fløy blant de rød grønne om hva den bebudede eierskapsmeldingen skal inneholde. Den kan komme til å bli berget som fødte en mus. Er det noe Jens Stoltenberg ikke ønsker seg, så er det forsøk på styring av børsnoterte selskaper.

Regjeringens utvalgte, Grete Faremo, stemmer i styret for å gi Eivind Reiten opsjoner. Kristin Halvorsen hudfletter Reiten for at han tar imot den lønnen styret vil gi ham. Uhørt. Nå har regjeringen servert nok graut og suppe når det gjelder opsjoner og lederlønninger, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge NTB er finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen opprørt over at konsernsjef Eivind Reiten i Norsk Hydro har innløst en opsjonsavtale på 4,5 millioner kroner. I Soria Moria-erklæringen gjøres det klart at opsjonsordninger i selskaper der staten har en betydelig eierandel skal avvikles. I høst vil regjeringen legge fram et forslag til endringer i aksjeloven som gir generalforsamlingen, og ikke styret, ansvar og myndighet til å sette rammer for lønnen til lederne i selskapet. Regjeringen mener det vil hjelpe. Det er på generalforsamlingen våren 2007 innstrammingen skal skje.

Jan Bøhler (Ap) mener det er uhørt at Eivind Reiten skal kunne tjene 10 millioner i lønn, bonuser og opsjoner på et år. Han er sterkt provosert av at sjefen i et konsern der staten eier 40 prosent, innløser sine opsjoner når han vet hva regjeringen synes om slike ordninger.

Det er helt greit at Halvorsen og Bøhler vil avvikle opsjonsordninger i selskapet der staten har makt til å få det gjennomført. Opsjoner er en dårlig form for avlønning av ledere. Det er bedre med bonuser for spesielt gode resultater. Men det er uhørt å kritisere Eivind Reiten for at han tar imot den lønnen som er avtalt.

Eivind Reiten har inngått en avtale om fast lønn, bonus, opsjoner og en del andre godtgjørelser som det er redegjort for i årsberetningen. Ingen styremedlemmer har, så vidt vi vet, bedt om at Reitens lønnsavtale endres. En ansatt kan ikke kritiseres for å motta den lønn som styret har sagt han skal få. Det vil være meningsløst å be Kristin Halvorsen gi avkall på 100 000 av den lønnen hun har som finansminister fordi SV har vært motstander av den lønnsøkning statsråder har fått.

At Bøhler mener at alle ledere i bedriften der staten har en betydelig eierandel ensidig skal avvikle lønns- og opsjonsavtalen de har inngått, fordi de er blitt kjent med hva de rødgrønne mener, er i beste fall et uttrykk for en rørende naivitet. Ut fra en prinsipiell betraktning av hva som er politikernes og styrets oppgave, er det usedvanlig rørete.

Bøhler og Halvorsens skyts mot Reiten blir enda mer meningløst sett på bakgrunn av at Grete Faremo, som regjeringen har plukket ut som nytt styremedlem i Norsk Hydro, på forsommeren stemte for å forlenge opsjonsprogrammet for sjefene i Norsk Hydro. Er det regjeringens politikk at man skal oppnevne styremedlemmer som gir sjefene opsjoner, for deretter offentlig å hudflette sjefene for at de tar imot den lønnen styret vil gi dem?

Styreleder Sigbjørn Johnsen i Cermaq, der staten eier 43 prosent, konfererte med Næringsdepartementet før den nye opsjonsordningen for ledelsen ble spikret på forsommeren. Han fikk grønt lys fra næringsminister Odd Eriksen. Er det slik å forstå at sjefene i Cermaq også kan vente seg en refs fra finansministeren og rødgrønne politikere, dersom de innløser de opsjonene de nettopp har fått? Sigbjørn Johnsen kan ikke finansministeren kritisere. Han har «fått lov» av næringsministeren. Selvsagt har Johnsen og Faremo blitt kritisert av en del rødgrønne politikere.

Vi er i tvil om regjeringen vil lykkes i å fjerne opsjonsprogrammene i selskaper der de har mindre en 50 prosent eierandel. Men det er bare å ønske lykke til. Regjeringen får begynne med lønninger, opsjoner og bonuser i selskaper der de har kontroll.

Det er blitt mye graut og suppe av det de rødgrønne har sagt og gjort når det gjelder lederlønninger etter valget. De driver med et slags dobbelt bokholderi. Man har ikke foretatt seg noe i de selskapene det gjelder. Bare varslet en formell lovendringer om hvilke organer som skal avgjøre hva. Ellers har det bare vært prat.

Dag Opedal har levert varene når det gjelder Orkla media ut fra det oppdrag styret gav ham, selv om det ble mye støy rundt vareleveringen, skriver redaktør Magne Lerø.

I helgen leverte justisminister Knut Storberget en politisk korrekt synsing om Østlendingen, som har fulgt med Orkla Media over til det britiske Mecom:

– Østlendingen er Østerdalens viktigste talerør. For meg er det helt absurd at avisen skal styres fra London. Østlendingen trenger lokale eiere, sa Storberget, som selv er fra Elverum, til Østlendingen. Han anklaget også den største eieren i Orkla, Stein Erik Hagen, for å være en turbokapitalist som er mer opptatt av egen lommebok enn å se hvilken betydning lokalaviser som Østlendingen har for lokaldemokratiet. Storberget ønsker at lokalt næringsliv skal kjøpe opp Østlendingen, og sier at han ikke kan «utelukke at regjeringen kan bli nødt til å gjøre noe i forhold til eierskapet av norske medier».

«Ikke å utelukke noe», kan i beste fall kalles en «synsing». Storberget varsler ikke at han og kulturminister Trond Giske har snakket sammen om at «noe må gjøres». Giske har selvsagt, som de fleste andre, uttalt seg meget kritisk til at Orkla Media ble solgt til Mecom som styres av David Montgomery.

Det er ikke mye regjeringen kan foreta seg i slike saker. Man kan gjerne mene, som Giske, at det burde vært slik at lokale medier ble eid av lokale investorer. Den tid er dog forbi. De norske mediekonsernene kjøper til stadighet opp lokalaviser som driver i pluss. De norske mediekonsernene har styringen med flere aviser i utlandet. Her er det vel også ministere som mener at det beste ville vært om mediene hadde nasjonale og lokale eiere. Men slik er det ikke – heller ikke i Norge.

Forskjellen på Orkla Media og Mecom Europe, som det nå heter, er ikke som natt og dag. Det er snakk om gradsforskjeller. Det blir nok litt færre ansatte, litt høyere abonnementspriser, litt dyrere for annonsørene når avkastningskravet økes. Det er grunn til å frykte at avisene kan bli dårligere vurdert ut fra journalistiske kriterier. David Montgomery vil imidlertid passe på at ikke den redaksjonelle kvaliteten synker slik at man begynner å miste abonnenter.

Hvis regjeringen vil foreta seg noe, måtte det være å gjøre endringer i pressestøtten. En kan ta bort kravet om at aviser som får pressestøtte ikke får betale utbytte. Det vil stimulere til lokalt eierskap. Det er nesten umulig å få lokale kapitaleiere til å investere i lokale medier dersom det er utelukket at man kan få en avkastning fordi man får statsstøtte.

Finansavisen skrev lørdag at Stein Erik Hagen har medvirket til at selskapet til en samlet verdi av 40 milliarder er blitt solgt ut av landet. Hagen selger til den som byr mest. Det er det han styrer etter. For ham spiller det ingen rolle om det er norske eller utenlandske eiere. Det er slik han handler. Det spiller ikke noen rolle hva han sier. Det lyder temmelig hult for tiden når Hagen snakker om nasjonalt eierskap. Han bør nå konsekvent legge til: Hvis det gir beste avkastning.

Hagen sa rett ut at han ikke ville selge Orkla Media ut av landet. De ansatte i Orkla Media trodde det de hørte, og støtte ham som ny styreleder i Orkla. Nå får Hagen høre fra de ansatte at han er «notorisk upålitelig». Stein Erik Hagen har framstått som en merkelig figur i prosessen rundt Orkla Media.

Konsernsjef Dag Opedal har fått en god del pepper i sommer for salget til Mecom. Det er det liten grunn til. Opedal har ikke som Hagen stått fram og sagt det ene den ene dagen og noe annen den andre. Han har styrt prosessen ut fra et mål om å få en best mulig pris for selskapet. Det er det oppdrag styret har gitt ham. Det har han lykkes med. Å ha gitt en kreditt på en milliard blir neppe et problem. Mecom Europe har mye de kan selge med brukbar fortjeneste.

Det har i årevis vært snakk om at Orkla Media kunne bli solgt. Konsernledelsen og styret har ikke tro på at Orkla Media vil gi den nødvendige avkastning på sikt. De vil konsentrere seg om industri. Når man behandler såpass ømtålige spørsmål som eierskap i medier, må man finne seg i kritikk. Dette har ikke svekket Dag Opedal. Vi går ut fra at de er fornøyd med å ha en konsernsjef som viser at han kan ta betydelig strategisk grep og lande en meget komplisert salgsprosess. Opedal har levert varene selv om det ble mye bråk rundt vareleveringen.