Rovdyret Fredriksen

John Fredriksen, landets rikeste, inntar jumboplassen i Ukeavisen Ledelses topplederundersøkelse. Han er hensynsløs når det gjelder maktbruk, best på å skape resultater, men dårligst på å forstå mennesker og være leder, skriver redaktør Magne Lerø.

John Fredriksen ville ikke kommet helskinnet igjennom en vurdering av en hodejeger. Han er for ekstrem til å kunne være leder i en vanlig sammenheng. Han får da også bare 61 poeng (av 100 mulige) og inntar jumboplassen blant norske toppsjefer. John Fredriksen er imidlertid et unikum når det gjelder å oppnå resultater (9,5). Så er han da også landets rikeste, god for over 40 milliarder.

Serien «toppsjefen», som Ukeavisen Ledelse trykker med jevne mellomrom, baserer seg på intervjuer med dem som kjenner vedkommende. De vi snakker med blir bedt om å vurdere og gi poeng til vedkommende ut fra ti kriterier for god ledelse. Dette skjer anonymt. Vi har nå vurdert over 30 av landets toppsjefer på denne måten.

Det har vært et slit uten like å finne personer som vil snakke om og bedømme John Fredriksen. Ingen av fagfolkene vi vanligvis snakker med hadde noe å si om Fredriksen. De fant for få knagger å henge noen oppfatninger om ham på.

Det er få som kommer tett innpå Fredriksen. Han holder seg i bakgrunnen, trekker i trådene, meisler ut strategiene og treffer beslutningene. Det kan være Fredriksen har selvinnsikt nok til å forstå at han ikke klarer å fylle de nødvendige lederfunksjonene som kreves i en driftsorganisasjon. Derfor har han plukket ut Tor Olav Trøim som iverksetter og til å fronte sin forretningsvirksomhet. Ingen av toppsjefene vi har vurdert har holdt seg med en utøvende leder på denne måten. Det nærmeste vi kommer er Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.

Det er ingen andre av de 35 toppsjefene vi har vurdert som har oppnådd 10 i besluttsomhet og evne til å bruke makt når en anser det for å være nødvendig. Fredriksen er rå og fryktløs. Han feier til side de hindringene han møter, og er hensynsløs når det gjelder å våge det som fremmer hans egne forretningsmessige interesser. Det ligger en del lik i veikanten der John Fredriksen har vandret. Han har flere ganger besluttet mennesker inn i en sjokklignende tilstand.

Fredriksen makter bedre enn de fleste å gjennomføre omstillinger (7,5). Han klarer seg også brukbart på nytenking (7).

John Fredriksen er en steinhard sjef, men han er ikke uten sjarm og evne til å motivere og utløse innsatsvilje (6). Det er vanlig at ledere scorer høyere på dette området. Det er temmelig forskjellige typer John Fredriksen har fått med på laget opp gjennom tidene. Flere av disse omtaler ham som en god, men krevende sjef. Er man noe for seg selv, kan man nok oppleve at man passer som hånd i hanske med Fredriksen. A4-utgaven av en medarbeider kan fort få problemer med å orke ham.

Fredriksen er ingen kommunikator (4,5). Her er han også dårligst i toppsjefklassen. Han har orden i eget hode, og har en usedvanlig teft for hva som rett å gjøre i den enkelte situasjonen.

Men han går ikke rundt og prater om hva han skal gjøre. Han gjør det. Det er handlinger, ikke ord, som er Fredriksens styrke. Ord som oser av makt så sterkt at de som hører oppfatter de truende, har han rikelig av i sitt vokabular.

Når det gjelder konfliktløsning, er Fredriksen et sorgens kapittel (3,5). Også her er han alene på bunnen av skalaen. Flere opplever Fredriksen mer som en konfliktskaper enn som en konfliktløser.

3,5 poeng når det gjelder etisk bevissthet og sosial teft og nærhet er også en soleklar bunnplassering. Ledere som scorer så lavt på disse områdene, vil ikke klare å utøve et godt lederskap under normale omstendigheter. Ledelse handler om å forholde seg til mennesker. Det er altfor mange mennesker John Fredriksen ikke fikser, for å si det mildt. Han er på ingen måte en sky person som kun søker selskap med seg selv. Det går mer på det at han ikke finner seg til rette i alle de prosessene en leder må holde på med.

John Fredriksen er et råskinn, et rovdyr som hensynsløst jakter på sitt bytte. Den slags rovdyr kan aldri temmes. Men det sies at han er blitt både mildere, roligere og mer sosial av seg med årene. Han har til og med begynt å dele ut tusenlapper til fattige fremfor tv-kameraene. I kjent autoritær Fredriksen-stil var almissen ledsaget av en klar beskjed om å skjerpe seg.

Artikkelen om John Fredriksen kan du lese i Ukeavisen Ledelse nr. 34, 27. september 2006.

Exit Horntvedt

Styreleder i Undervisningsbygg, Signe Horn, burde gått av for lengst. Hadde Grete Horntvedt vist en mer resolutt opptreden, kunne hun kanskje unngått å bli dratt med i fallet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var ikke til å unngå. Byråd for byutvikling Grete Horntvedt måtte ta det politiske ansvaret for korrupsjonsskandalen i Undervisningsbygg i Oslo. Det er surt å måtte ta det politiske ansvaret for noe. I slike tilfeller kan det ikke påvises at man har gjort en direkte feil. Man må trekke seg fordi det har oppstått – eller er i ferd med å oppstå – et mistillitsforhold mellom den politiske ledelse og befolkningen. Skandalen rundt Undervisningsbygg ballet bare på seg. Parallelt med at det ble avdekket mer som ikke tålte dagens lys, ble kritikken mot ledelsen i kommunen sterkere.

Kravet om at styreleder Signe Horn i Undervisningsbygg måtte gå av, kom rett etter at de ble kjent at tidligere eiendomssjef Frank Murud hadde innrømmet å ha svindlet til seg nærmere 90 millioner kroner fra Undervisningsbygg. Den gang tilbød Signe Horn seg å gå av, men både Lae og Horntvedt ba den tidligere Ap-byråden om å bli sittende. De ville ikke forhaste seg. Her skulle ingen ofres før man hadde skikkelig oversikt.

Signe Horn burde gått av for lenge siden. En styreleder har både et formelt og et reelt ansvar for at de midlene en virksomhet blir tildelt, forvaltes på en forsvarlig måte. Styret hadde fått klare signaler om at ikke alt var som det burde være i Undervisningsbygg. Det ble ikke tatt affære tidlig nok. Det virker som om Aftenposten har vært mer interessert i å finne ut hva som faktisk har foregått i Undervisningsbygg enn det styret har vært.

Signe Horn trakk Grete Horntvedt med seg i fallet. Hvis Horntvedt på et tidligere tidspunkt hadde fått Horn til å trekke seg – og vist en noe mer resolutt opptreden, kunne hun kanskje fortsatt som byråd. Etter hvert som hun fikk kritikk for at hun dekket Horn, ble det umulig for henne.

Tore Lindholt var tidlig ute med å forlange at de to burde går av. Han sa til Dagsavisen at han var rystet over at de to dekket hverandre. Han stilte spørsmål ved om det var fordi de begge var kvinner at de bedrev en form for kameraderi.

Om det er byrådsleder Erling Lae eller Grete Horntvedt som selv ba om å få gå av, er ikke så vesentlig. Det vesentlige er at Lae ikke gikk ut med støtte til Horntvedt da det spisset seg til. Det bør en byrådsleder, eller en statsminister, gjøre, når en av ens byråer eller ministere kommer under press. Hvis man ikke gjør det, øker presset. En byråd som blir stående alene, blir ikke stående lenge. Derfor kom det ikke overraskende at Horntvedt i går meldte at hun ville gå av.

Datasnoking etter Kristensen Solås-metoden

Vi tar til etterretning at Monica Kristensen Solås ikke blir bøtelagt eller buret inne. Det er imidlertid trist at hun ikke innser at hun har bedrevet elendig ledelse og ikke fortjener de ansattes tillit, skriver redaktør Magne Lerø.

Monica Kristensen Solås er både glad og lettet, men hun synes det ikke er noen grunn til å feire at statsadvokat Marit Bakkevig har konkludert med at det ikke blir reist tiltale mot henne for snoking i ansattes e-post. Det er da godt at hun ikke har sluppet jubelen løs. Det er jo grunn til å strigråte over det hun har foretatt seg, selv om det ikke rammes av dagens lovverk.

– Jeg er både glad og lettet, først og fremst fordi statsadvokaten har talt så klart og gitt rettesnorer for andre, sier hun til Aftenposten. Hvor uklok går det an å bli?

Statsadvokaten har da ikke gitt noen rettesnor for andre. Hun har tolket loven. Det Monica Kristensen Solås foretok seg, står til stryk i ledelse. Det er knapt nok en mager trøst at en leder ikke foretar seg noe som er ulovlig. Å sjekke ansattes e-poster uten at de er klar over det, og der motivet er å skaffe seg oversikt over interne stridigheter, er forkastelig. Hvis ledere følger den rettesnoren Kristensen Solås mener å ha oppdaget, bærer det utfor bakke med dem. Det går samme vei med dem som med Kristensen Solås, med andre ord.

Kristensen Solås installerte seg på et hotellrom i Oslo. Ved hjelp av datafirmaet Ibas søkte hun igjennom tusenvis av e-poster til og fra til sammen 40 personer. De mest interessante skrev hun ut og leste nøyere hjemme. Noe av det hun fant ble brukt som bevismateriale i retten. Det manglet ikke på tiltaler og rettsmøter i Redningsselskapet på slutten av Solås Kristensens regjeringstid.

Toppen av frekkhet og uforstand skjedde på et allmannamøte i selskapet, der de ansatte ble orientert av Morten Steenstrup om at selskapet hadde kopi av e-postene. I klartekst sies det at de har funnet kompromitterende materiale. Ansatte blir oppfordret til å ta kontakt med ledelsen om de tror de kan ha gjort seg skyldig i kompromitterende e-postkorrespondanse.

Forsøk på utpressing, kalle slikt. Om det er lovlig, er det i alle fall over grensen for anstendig oppførsel fra ledelsen.

De ansatte i Redningsselskapet hadde undertegnet en datainstruks der det står at e-postsystemet er arbeidsgivers eiendom. Statsadvokaten mener ledelsen dermed hadde dekning for den omstridte e-postaksjonen i fjor vår. Politiet i Asker og Bærum ønsket å bøtelegge Kristensen Solås for måten informasjonen i e-postene ble benyttet internt i selskapet på. Statsadvokaten mener politiet har tolket loven feil.

Datatilsynet er skuffet over avgjørelsen og vurderer å klage vedtaket inn for Riksadvokaten.

– Så lenge det foreligger en generell datainstruks, og inntil det kommer nye forskrifter for behandling av e-postsystemene, er det nå tut og kjør for arbeidsgivere. Vi er svært skuffet over signalene som gis. Nå må ansatte passe seg, og være veldig forsiktige med hva de bruker e-postanlegget til privat. Om ikke annet viser dette at regelverket er komplisert, og at vi trenger nye og entydige regler, sier fungerende direktør Knut Kaspersen i tilsynet til Aftenposten.

I flere saker, blant annet Vinmonopolet og Bazar forlag, har Datatilsynet rykket ut med temmelig klare oppfatninger om hva som er lov og ikke lov. Statsadvokatens henleggelse er en kraftig korreks til Datatilsynet. De er blitt satt ettertrykkelig på plass og trenger nå klargjøring av hva som er gjeldende rett for å utøve sitt tilsynsansvar. Vi kan ikke ha det slik at et tilsyn til stadighet roper ut om lovbrudd, men så viser det seg at det ikke er det likevel.

Eller så får tilsynet si, som Økokrim sa i forbindelse med at SAS ikke ble dømt for industrispionasje i forrige uke: Vi vil i vurdere å be politikerne endre loven.

Et fullblods regjeringsparti

SV er i ferd med å innse at småpartier i regjering ikke kan få bestemmende innflytelse over de store sakene i samfunnet. Under Kristin Halvorsens sterke ledelse er de i ferd med å bli et fullblods regjeringsparti som forstår seg på makt, skriver redaktør Magne Lerø.

SV gikk til valg på all stans i oljeboringen i nord, og at det ikke skulle bygges gasskraftverk med mindre rensing var på plass fra dag én. I begge disse sakene er de rødgrønne i ferd med å meisle ut en politikk som ligger langt fra SVs program. Det skjer ikke uten strid og smerte at SV har inntatt maktens korridorer.

SV ser ut til å finne seg til rette i en schizofren politisk tilværelse. Hallgeir Langeland, Audun Lysbakken og Ingvild Maggen Malvik, for å nevne noen, sørger for at SV seiler videre som et halvpopulistisk utspillsparti og at den sosialistiske retorikken er intakt. I dag, for eksempel, tar Malvik til orde for at oljefondet bør kjøpe seg opp i SAS og gjerne andre svenske selskaper, ettersom den nye regjeringen under Fredrik Reinfeldts ledelse har gjort det klart at de vil selge seg ut og ned. Malvik mener det er viktig å ha kontroll med SAS for å sikre distriktspolitiske hensyn.

Dette kommer aldri til å bli regjeringen politikk. Men det skader ikke at Malvik mener det. Den rødgrønne regjeringen tåler haugevis av denne typen politiske utspill. Det er i de sakene SV må kompromisse i forhold til programmet sitt at problemene oppstår.

Kristin Halvorsen er imidlertid en fullblods politiker som forstår seg på hva det betyr å ha makt. Man har makt ut fra størrelse. I de store og viktige sakene vet Kristin Halvorsen at man ikke kan få viljen sin dersom de er blant de prioriterte sakene for det største partiet. Den største og sterkeste vinner, for å si det enkelt. I slike saker gjelder det å dokumentere at man har fått innflytelse, selv om det er blitt annerledes enn man hadde tenkt seg og argumentert seg varm for. Det har SV klart, både når det gjelder oljeboring i nord og nå når det gjelder Statoils nye gasskraftverk på Mongstad.

Også når det gjelder Mongstad, er det grenser for hva SV kan godta. Men hvis først regjeringen blir enig med Statoil, finner man formuleringer som SV kan godta. Her har de også Bellona med seg.

I de store sakene gjelder det å holde ut den striden som gjerne er knyttet til at man må inngå kompromisser og svelge kameler. Det har de holdt på med de siste dagene. SVs parlamentariske leder Inge Ryan og Audun Lysbakken har tidligere vært krystallklare på at gasskraftverk skal renses fra dag én. Nå sies det rett ut at dette var retorikk. Nå heter det at det man egentlig mente i Soria Moria-erklæringen, var at Statoil skal forplikte seg til å rense så snart teknologien er på plass. Det skal ikke være mulig å lure seg unna.

Å ha makt innebærer også at man får gjennomslag for hjertesaker. Dette var et viktig motiv for at hjertesakspartiet KrF holdt ut år etter år i regjering. Barnehager til alle er en hjertesak for SV, som de ser ut til å få uttelling for. Rensing av gasskraftverk er en annen.

Det er dette som gjør energipolitikken særdeles interessant å følge med på. Her har både Ap og SV sterke interesser. Nå er det første hinderet for at Statoil skal få bygge på Mongstad fjernet. Det gjenstår imidlertid å bli enige om hvem som skal betale kostnadene med rensingen. Statoil sier de ikke vil ta mer enn 10 prosent. Det betyr at staten må inn med flere milliarder for å få etablert den nye verdikjeden som starter med at gass blir fanget opp, fraktes til oljefelt, pumpes ned og sørger for at det blitt utvunnet mer olje.

Ryktene går om at olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ikke har klart å skaffe til veie så mye som er nødvendig for å få finansiert utbygging på Mongstad slik man tenker seg.

SV vil at regjeringen skal bla opp slik at man får på plass CO2-redning. En del i Ap er ikke så opptatt av å forsere utviklingen med rensing. De mener det blir for dyrt og at rensing får komme når man ser at teknologien er der.

Sykehusledelse i bakvendtland

Gerd-Liv Valla slakter sykehusreformen for «tellekultur», men vet ikke hva hun vil ha istedenfor. Den form for styring som statsråd Sylvia Brustad argumenterer for, minner om ledelse i bakvendtland, skriver redaktør Magne Lerø.

I Dagbladet lørdag legger Sylvia Brustad sin vernende hånd over lokalsykehusene. Hun avlyser debatten med henvisning til at det står i Soria Moria-erklæringen at de skal bestå, og lover raskt å skape ro og stabilitet rundt sykehustilbudet. Det må bety at sykehusene kan kåres til en av budsjettvinnerne i neste uke.

Det er imidlertid en merkelig form for ledelse hun vil bedrive for å få løse sykehusenes problemer.

– Foretakene må ta sine beslutninger først, så skal jeg gripe inn hvis det ikke er bra nok, sier Brustad.

Dette er nettopp denne formen for ledelse som gjør at store grupper ledere i helsesektoren har kastet inn håndkleet. I bakvendtland er det slik at de underordnede hele tiden fatter beslutninger som blir overprøvd av dem som sitter over dem. På denne måten svekkes ledernes autoritet, istedenfor å styrkes. God ledelse innebærer at mål og premisser klargjøres på forhånd, slik at underordnede kan fatte beslutninger på grunnlag av de rammene som gjelder. Dette var ideen bak helsereformen. Helseforetakene skulle fatte beslutninger ut fra mål og rammer gitt av politikerne.

Det er i og for seg prisverdig at de rødgrønne har sagt at ingen lokalsykehus skal røres. Det betyr at det må kuttes på andre områder – en avdeling her og en pleier der.

Slikt blir det også støy av. Sist så vi det i forbindelse med situasjonen på Sunnaas. Helse Øst er flinkest i klassen når det gjelder å spare penger. Det betyr «en uholdbar situasjon både for pasienter og ansatte på Sunnaas», som vi kunne lese om i mediene for et par uker siden.

Når slike saker dukker opp, er svaret fra de ansvarlige at man skal «se på og vurdere». Noen ganger betyr det mer ressurser, andre ganger fortsetter det som det var.

Hvis Sylvia Brustad skal gi seg til å overprøve beslutninger som helseforetakene fatter, slutter systemet å fungere. Da er vi over i styring ut fra prinsippet: Vanskelige saker sender vi videre.

Til slutt får Brustad fanget fullt av saker det står strid om.

Før 2001 lå sykehusene under fylkene. Da hadde vi en evig diskusjon om hvem som hadde ansvar for hva, om øremerkede midler og ventelistebevilgninger. Med sykehusreformen fikk staten ansvaret. Styringsstrukturen ble tydeligere. Ansvaret ble plassert. Det er bedre med helsereformen enn det var før.

Sp har ivret for å føre sykehusene over til regionene. Da havner vi i samme uføret, bortsatt fra at det blir færre regioner enn fylker, hvis det blir noe av regionreformen da.

Det er grunner som taler for å droppe foretaksmodellen og opprette et statlig sykehusdirektorat underlagt statsråden. Da ender en opp med makt sentralt.

LO-leder Gerd-Liv Valla slakter sykehusreformen i Dagsavisen søndag, og minner om at LO var skeptisk til sykehusreformen da den ble innflørt. Nå har hun selv ligget på sykehus, og mener å ha mer solid bakgrunn for egne meninger. På sykehuset snakket hun nemlig med leger som fortvilte over at det hele tiden må telles kroner og vurdere hvilke pasienter som gir uttelling.

– Dette er en tellekultur, og vi må gå igjennom om det er slik vi ønsker å organisere ivaretakelsen av helsen vår, sier Valla.

Denne tellekulturen heter stykkprisfinansiering og DRG. DRG er et diagnosesystem som gir sykehusene ulik inntekt, ut fra hvilke sykdommer de behandler. Man får mer for å fikse et hjerte enn for å fjerne mandler. Dette er det beste systemet vi har. Det har selvsagt sine svakheter. Men kanskje LO har et system som virker bedre og som gjør slutt på tellekulturen?

Gerd-Liv Valla mener at også lederlønningene i helseforetakene er ute av kontroll. Det har hun helt rett i. Staten betaler millioner mer i lederlønninger enn det som er nødvendig for å få dyktige ledere til å bekle disse stillingene.

Men dette er knapt for peanøtter på regne. Her snakker vi om promiller av kostnadene. Sykehusene går fortsatt med dundrende underskudd. Stortinget later som om de ikke gjør det. I statsbudsjettet må man ta dette inn over seg. Bevilgningen strekker ikke til dersom lokalsykehusene skal bestå som i dag. Hvis ingen ting skjer, har vi tydeligvis mye bakvendtland-ledelse i vente.

 

Nye grep for lavere sykefravær

Tre gode forslag fra NHO, men sannsynligvis fryktelig langt fra Jens Stoltenbergs krav om innsparing på sykelønn, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO lanserer i dag tre forslag som, etter deres mening, vil få ned sykefraværet og sørge for at staten sparer minst en milliard kroner, ifølge Aftenposten. NHO vil at legene etter seks uker skal vurdere den sykemeldes arbeidsevne. I dag skjer det etter åtte uker.

Det andre forslaget er at yrkesrettet attføring skal vurderes første gang etter 16 uker. I dag er man sykemeldt et helt år, før man kommer inn på attføring.

Det tredje er at det skal satse mer på helse, miljø og sikkerhet i tråd med det IA-avtalen legger opp til. Det har vi hørt mange ganger før.

Disse tiltakene bør Jens Stoltenberg kunne nikke fornøyd til. Men fører dette til at staten sparer en milliard hvert år? Ja, mener NHO. Det er i særlig grad knyttet til at hovedreglene etter seks uker er at den ansatt skal tilbake på jobb, eventuelt i delt stilling. I dag skal legen etter åtte uker vurdere om det er muligheter for at den ansatte kan begynne å jobbe igjen.

Vi tror ikke en slik endring av hovedregelen vil gi så stor effekter som NHO forutsetter. Hva som er hovedregel betyr ikke all verdens hvis en arbeidstaker ikke orker å jobbe. Det ligger jo i IA-avtalen i dag at man skal jobbe deltid fra første stund av dersom man er i stand til det.

Nå kan Kristin Halvorsen sette sine eksperter i Finansdepartementet i gang med å beregne hvilken innsparing NHOs forlag vil gi. Dette bør skje raskt. Det fester seg fort et inntrykk av at NHO nå har levert forslag som betyr en milliard i innsparing. Regjeringen krevde opprinnelig 2,5 milliarder. Men alle må være villige til kompromisser. Så dermed er vel saken uten av verden?
Så enkelt er det nok ikke.

Høyre har også varslet at de vil at Teknisk Beregningsutvalg skal beregne den effekten endringer i sykelønnsordning og i praksis vil ha. Og det skal skje før budsjettet vedtas. For NHOs del håper vi at det er realisme i de tallene de legger fram.

Denne regjeringen, og den forrige regjeringen, flertallet på Stortinget med andre ord, er nok av den oppfatning at det NHO foreslår ville få betydelig større effekt dersom arbeidsgiverne måtte betale 10 eller 20 prosent av det sykefraværet koster. Da ville arbeidsgiverne anstrenge seg mye mer for å legge til rette for at den som er syk kan komme tilbake på jobb helt eller delvis.

Det NHO legger fram bør LO kunne akseptere. Vi er imidlertid redd dette ikke gir den innsparingseffekt regjeringen forventer.

Nå får vi se hva LO kommer opp med. Kanskje de også kommer opp med forslag som de hevder vil gi innsparinger i milliardklassen.

Vi tviler.

Dom og nesestyver til SAS

Hvis ikke SAS Braathens-sjefen Johnny Skoglund forstår mer av alvoret i dommen fra Asker og Bærum tingrett enn han ga uttrykk for i går, er han ikke rett mann for å rydde opp i ukulturen i deler av selskapet. Her trengs det erkjennelse og offentlig selvkritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Asker og Bærum tingrett har gitt SAS Braathens en kraftig nesestyver. De blir riktignok frikjent for påstanden om at de har bedrevet industrispionasje, men blir idømt en bot på 400 000 for å ha distribuert sensitive opplysninger om prispolitikken til Norwegian via e-post. Dommer Nina Mår er tydeligvis oppgitt over forholdene i SAS. I dommen anklager hun selskapet for en «urovekkende bedriftskultur», og mener SAS-ledelsen som vitnet i retten «viste liten respekt og alvor overfor en tiltale om straffbare forhold».

Norwegian-sjef Bjørn Kjos er oppgitt over at SAS Braathens ikke ble dømt for industrispionasje. Han fastholder at de har tapt 100 millioner, og varsler sivilt søksmål.

Økokrim liker ikke å tape. Det gjør de også relativt sjelden. Denne gangen mener førstestatsadvokat i Økokrim, Elisabeth Roscher ifølge Dagens Næringsliv at de er felt på «teknisk knockout».

Økokrim kommer nok til å anke. De vil vurdere om det er andre paragrafer i lovverket de kan gjøre seg nytte av. For slik som SAS Braathens holder på, kan vi ikke ha det her i landet. Rocher sier det ikke direkte, men det er nok det hun mener.

– Dersom dette ikke er straffbart etter dagens lovtekst, bør det vurderes å endre loven. Det kan vi komme til å ta initiativet til. Slik ordlegger Roscher seg til Aftenposten.

Det er nesten som om hun står klar til å drive lobbyvirksomhet overfor Stortinget for å få dem til å sette en stopper for den slags som SAS Braathens har drevet med fortere en svint.

Konkurransetilsynet ser ikke ut til å få rettens støtte for at SAS kan idømmes bøter for misbruk av markedsmakt. Økokrim har imidlertid et nakketak på SAS Braathens fortsatt.

Det er liten grunn for SAS til å glede seg over dommen i Asker og Bærum tingrett. Fungerende SAS-sjef Gunnar Reitan sa til DN i går at har er pinlig berørt over at selskapet har havnet i retten. Han sier saken er utrolig kjedelig og beklagelig. Han har forstått det. Dette er klokt lederskap.

Den samme typen selvkritikk burde den konstituerte sjefen for SAS Braathens, Jonny Skoglund, ha kommet med. Han serverer bare prat om kontinuerlig jobbing med etiske retningslinjer, og vil ha fokus på «code of conduct» i fremtiden. Overfor Dagens Næringsliv avviser han at det er noe galt med bedriftskulturen i selskapet og hevder at de har «høy bevissthet om slike spørsmål».

Poenget er at den ikke er høy nok. Når Jonny Skoglund ikke er i stand til å ta inn over seg dommen i Asker og Bærum tingrett i større grad, er han ikke rette mann til å rydde opp og lede selskapet.

Han blir bare troverdig dersom han snakker i «slik var det før, slik er det ikke nå»-vendinger. Uansett hva retten til slutt måtte komme fram til, SAS Braathens har ikke opptrådt slik vi må kunne forvente at en seriøst selskap.

Denne saken kan komme til å forfølge SAS Braathens i flere år. Norwegian kommer til å utnytte den for alt den er verd. Norwegian har alt å vinne på å prøve saken for retten både i en og to omganger, selv om de ikke er sikre på å vinne. SAS Braathens har alt å tape på at de må fortsette med å sende direktører i rettssalen for å forklare seg. De gjør vel da som dommer Mår ber om: inntar vitneboksen noe mer alvorstynget enn i tingretten.

Halvorsen tar bråket

Kristin Halvorsen vil ikke la seg tvinge i kne av sine egne. Hun bøyer ikke så lett unna som Jens Stoltenberg. Kampen innad er så hard at SV må lukke dørene for å diskutere sykelønnssaken, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis Kristin Halvorsen hadde villet, kunne helgens sentralstyremøte blitt holdt for åpne dører slik partiet har tradisjoner for. Hun kunne sagt at i denne saken har regjeringen gjort feil, det er viktig med dialog med partene i arbeidslivet og de tillitsvalgte i eget parti, nå må vi vente på resultatet av utvalget som Jens Stoltenberg skal lede, vi har godt håp om at partene sammen finner fram til tiltak som kan få sykefraværet ned … osv, osv.
Hun kunne også latt partisekretær Edle Daasvand ringe et par kritikere og bedt dem om å moderere seg, siden Halvorsen tok selvkritikk. Da kunne SV opprettholdt sin åpenhetstradisjon.

Kristin Halvorsen ønsker imidlertid ikke å bøye seg for kritikerne i partiet. Fra dag én av har hun vært den som mest resolutt har forsvart regjeringens forslag om å la arbeidsgiverne betale mer av sykefraværet. Hun forsvarte regjeringens forslag i Dagsavisen lørdag. I går fikk hun refs av Gerd-Liv Valla i VG.

– Den siden som har tatt selvkritikk må være forsiktig med det de sier. Jeg er overrasket over at man er så bastant. Situasjonen er så betent at det er lurt at man nå er varsom, sier Valla.

Kristin Halvorsen gir seg ikke. I dag sier hun til Aftenposten at statsministeren har gitt veldig klar beskjed om at det skal spares 2,5 milliarder på sykelønn. Hun er fortsatt overbevist om at arbeidsgiverne kan ta en langt større del av regningen for langtidssykefraværet.

Kristin Halvorsen får en nøkkelrolle i denne saken. Hun skal holde finanstalen om vel to uker. Slik det nå ligger an, vil hun formuler seg på en måte som fører til ny kritikk fra Gerd-Liv Valla.

Effekten av tiltakene for å få ned sykefraværet som partene i dialog med Jens Stoltenberg kommer fram til, skal beregnes av tallknuserne hos Kristin Halvorsen. Fagfolkene i departementet vil kjøre henne hardt dersom hun skulle fristes til å blande sammen politikk og beregninger.

Den kritikken som sentralstyremedlem Per Østvold, leder av Norsk Transportarbeiderforbund, kommer med til helgen, har Kristin Halvorsen tenkt å leve godt med. Hun har bestemt seg for å sloss for sitt syn. Hun er overbevist om at det mest effektive man kan foreta seg for å få sykefraværet ned, er å la arbeidsgiverne betale.

Aps sentralstyre har rettet kritikk mot regjeringen og gjort det klart at de vil behandle saken før regjeringen bestemmer seg. – Det vil vi også, sier SV og Sp i Dagbladet i dag. Her ligger det an til rabalder i tre partier på samme tid. Det blir en livlig høst.

De tre partilederne har valgt ulik strategi i denne saken. Åslaug Haga sitter på gjerdet. Jens Stoltenberg har beklaget så mye som var nødvendig for å roe ned gemyttene, skaffe seg arbeidsrom og gi dialogen en ny sjanse – og fremstår som svekket. Kristin Halvorsen står i striden. Hun har ikke gitt seg. Det vitner om styrke.

Kristin Halvorsen besto finansministerprøven med glans i fjor. Hun har også imponert som partileder. Det var kaos i SV de første månedene i regjering, men sakte men sikkert har SV blitt et forutsigbart regjeringsparti. Kristin Halvorsen har klart å trekke opp grensene for hva man kan tillate seg uten å sette hele regjeringsprosjektet i fare. Kristin Halvorsen er en sterk sjef. Hun har autoritet og kan sette foten ned. Det akter hun nok å gjøre i sykefraværssaken også.

Når det skal skje, og hva hun til slutt skal gå for, vet hun ikke selv en gang. Nå er hun opptatt av å la sentralstyret forstå at hun mener alvor med å la arbeidsgiverne betale mer for langtids-sykefraværet. Dette er ikke en kamp hun må føre alene. Hun har også støttespillere i eget parti, blant annet fra Heikki Holmås, finanspolitisk talsmann for SV.

Denne saken kan ende opp med at Kristin Halvorsen, Åslaug Haga og Jens Stoltenberg må skjære igjennom. Alt tyder på at dette er Kristin Halvorsens strategi, med mindre kompromisskunstneren Jens Stoltenberg makter å få med seg partene i arbeidslivet på tiltak som garantert betyr innsparinger for staten i utgiftene til sykelønn.

 

Våpenhvile i Ap

Skal Stoltenberg fremstå som er sterk leder, må han kunne innkassere en seier over Gerd-Liv Valla, tåle mer bråk og ikke la det være tvil om at det er han som er sjefen for de rødgrønne. Nå har Göran Persson tid til å være coach for Jens Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

De rødeste blant de rødgrønne ser visst ut til å regne med at de har tvunget Jens Stoltenberg i kne for godt når det gjelder sykelønnssaken. Slikt gir blod på tann. Nå er det Telenor som skal få vite hvem som styrer i landet her.

I går skrev Dagens Næringsliv at Telenor planlegger å selge konsernets satellittvirksomhet, en liten bigeskjeft i forhold til det de holder på med i dagens Telenor. Et salg vil gi noen milliarder i inntekter, som konsernsjef Jon Fredrik Baksaas gjerne investerer i Telenor kjernevirksomhet.

Dette vil imidlertid ikke Ap. De har et sentralstyrevedtak fra 2003 på at det vil være uforsvarlig og kortsiktig av Telenor å selge denne virksomheten. Ap vil satse på «satellitt og romfartsklyngen», som det heter. Her mangler det ikke på planer.

I Dagens Næringsliv i dag minner Jan Bøhler (A) en av talsmennene for de rødeste blant de rødgrønne, både om vedtaket i sentralstyret og løftene i Soria Moria erklæringen om en mer aktiv næringspolitikk. Han vil at næringsminister Odd Eriksen skal engasjere seg for at Jan Baksaas ikke får det som han vil.

Odd Eriksen, eventuelt med assistanse av Jens Stoltenberg, vil selvsagt ikke legge bredsiden til mot Telenor i slike saker. Telenor har også planer om salg av Opplysningen 1880. Det er de rød grønne også imot. Her kan det bli mer bråk.

Jan Bøhler og Gerd-Liv Valla forventer nok større lydhørhet fra Jens Stoltenbergs etter sykelønnsbråket. Mediene står klart til å lage nye store oppslag på «mer bråk rundt Jens, fortsatt misnøye med Jens’ lederstil, vil tvinge Jens i kne atter er gang». Slike medieoppslag er ødeleggende for regjeringen og Jens Stoltenberg. Det gir Jan Bøhler og Gerd-Liv Valla makt. Gerd-Liv Valla sa til Dagbladet i går at hun akter å tale regjeringen midt imot når det er noe LO er uenig i. Sagt med andre ord: Det blir opp til Jens Stoltenberg å avgjøre hvor mye bråk det skal bli. vis

Vårt Land offentliggjør i dag en meningsmåling som viser at mens det i mai var 32 prosent som mente Stoltenberg gjorde en god jobb som statsminister, er det nå 18 prosent. Kommunikasjonsrådgiver Pål Heldaas mener det er grunn til å tro at tilliten til Jens Stoltenberg er varig svekket. Hvis Stoltenberg makter å vise politiske handlekraft, kan han vinne tillit tilbake, mener Heldaas.

Jens Stoltenberg er i likhet med Kjell Magne Bondevik en kompromissnekker. Bondevik falt også stygt på målingene over tillit og hvordan han gjorde jobben som statsminister. Bondeviks styrke var at han ledet regjeringen på en glimrende måte. Han ble vel omtalt av sine egne.

En statsminister klarer i begrenset grad å nå fram direkte til folket. Folkets oppfatning av en statsminister preges av det mediebildet som tegnes av ham. Nå fremstår Jens Stoltenberg som en taper. I går på Redaksjon 1 diskuterte man hvorfor Jens Stoltenberg ikke lykke som leder av regjeringen.

Dette plager Jens Stoltenberg. I går var han avbildet på sykkel i sentral park med tittelen «tråkker til mot kritikerne». Han avviser at autoriteten er svekket og at sykelønnssaken i realiteten er avgjort. Dette er ord. Han må vise det med resultater.

Det virker som om dipolmaten Jens Stoltenberg har vanskelig å forstå er at han må vinne noen seiere over Jan Bøhler og Gerd-Liv Valla for at mediene skal slutte å beskrive ham som svekket og i lomma på Valla. Han må våge å gå i klinsj med sine kritikere internt i Ap.

Folket vil ha sterke ledere som levere resultater. Leder som gir etter for press, får ikke tillit. Skal Jens Stoltenberg klare å fremstå som en sterk og dyktig statsminister, må han tåle mer bråk. Han må våge å sette foten ned å si: Det er jeg som er sjefen.

Nå får Göran Persson god tid. Han vil være en utmerket coach for Jens Stoltenberg.

Biskoper på overtid

Det er på høy tid vi innfører åremål for biskoper. Biskopene vil helst være sin egen herre og selv bestemme når de er for slitne til å fortsette, men det er ikke i menighetenes og prestenes interesse, skriver redaktør Magne Lerø.

I gjennomsnitt får ikke toppsjefene i amerikanske børsnoterte selskaper beholde jobben i mer enn tre år. Paven kan beholde jobben i mer enn 30 år – om han er ung nok når han blir valgt og har jernhelse. Norske biskoper ligger midt imellom. Hvis de norske biskopene blir i jobben til de går av med pensjon, vil de i gjennomsnitt ha sittet i bispestolene sine i 16 år.

Vårt Land skriver i dag at samtlige biskoper i den danske folkekirken mener det er på tide at det settes en grense for hvor lenge man kan være biskop. Det får holde med 10–15 år, mener de. Det skulle en tro var mer enn nok. Men nei. Vårt Land har snakket med seks norske biskoper. Ingen av dem er enige med sine danske kollegaer. De vil sitte på bispestolen så lenge de selv har lyst.

Før var man gjerne nærmere seksti når man ble valgt til biskop, med mindre man het Per Lønning og hadde en doktorgrad både i filosofi og teologi. I dag er teologene yngre når de får på seg bispekåpen for første gang. Noen som er under femti har sagt nei til å bli nominert, fordi de ikke kan tenke seg å være biskop i 15–20 år. Hvis Odd Bondevik og Finn Wagle fortsetter til de fyller 70 år, vil de ha tilbrakt 20 år i bispestolen.

Vi tviler ikke på at biskopene synes det er fint å være biskop, og at de vil være det til de skal pensjonere seg. Menighetene og prestene har som regel ikke den samme interessen. Flere av biskopene blir for gamle og slitne. Man merker at de ikke har det samme drivet, kraften og engasjementet som preget dem da de begynte i stillingen. Det ender med at store deler av bispedømmet bare går og venter på at enkelte skal gå av.

En av dem som ble sittende for lenge, var Rosemarie Köhn i Hamar. Til slutt måtte hun innse at hun ikke hadde helse til å være biskop lenger.

Problemet for kirken er at man ikke har en overordnet instans som ber en biskop trekke seg. En biskop er sin egen herre. Hadde man hatt en regel om at man vanligvis ikke skal sitte som biskop mer enn 12 år, men at man i helt spesielle tilfeller kan fortsette ytterligere tre år, ville en unngått en del problemer som følger med for slitne biskoper.

Biskop Laila Riksaasen Dahl peker på at når man først er blitt biskop, så er man det resten av yrkeslivet, og at det ikke er så lett å vite hva en biskop skal falle tilbake på. Ole D. Hagesæther, som bekler bispestolen i Bjørgvin, synes det er en fremmed tanke at man skulle være biskop på åremål, og minner om at biskopene kan gå av når de er 62.

I teologisk forstand er man biskop livet ut. Det betyr ikke at man må inneha en stilling som biskop. Gunnar Stålsett er aktiv som aldri før, men han er ikke biskop i Oslo lenger.

Å snakke om førtidspensjon ved 62 er ingen løsning. Biskopene bør ha fått med seg at vi nå må jobbe lenger her i landet. Det er ingen grunn til at biskoper bør gå ut av lønnet arbeid når de fyller 62 år. Det må da være mulig for kirken å holde seg med en gruppe «seniorbiskoper» som kan drive med undervisning, fungere som prestevikarer, være rådgivere eller drive med forskning dersom de har hode til det.

Kirken har fått en ordning med at sokneprester kan trekke seg tilbake og bli seniorprester som står til disposisjon i bispedømmet. En slik ordning bør det være for biskoper også.

Biskopene er fratatt mye formell makt de siste ti årene. De er ikke sjefer lenger med et stort økonomisk ansvar. De er rådgivere, ideologer og symbolbærere – og en stor del av oppgaven består av representasjon, eller visitaser, som et heter i biskoppelig sammenheng. Fordi en biskop ikke skal løpe rundt som en geskjeftig direktør, kan man ikke uten videre sammenligne denne lederstillingen med sjefsstillinger.

En biskop er en åndelig leder som påvirker og leder i kraft av det han er og det han sier. Paven utøver en type lederskap selv når han er så sykelig at han ikke makter noe mer enn å lyse velsignelsen og stotre fram noen ord på latin

Nå er det et hav av forskjell på paven og de norske biskopene. Men karakteren ved det åndelige lederskap som en biskop utøver, kan bety at man blir en sterkere leder selv om man blir svekket av dårlig helse. Om man ikke løper like fort, kan man bli desto mer lyttet til.

Hovedregelen er imidlertid den at biskopene, som andre ledere, opplever slitasjer og blir dårligere ledere når de blir gamle og har vært i samme jobben for lenge.

Prester og menigheter er best tjent med det de danske biskopene har kommet frem til. En biskops regjeringstid bør ikke være grenseløs.