Tony Blair har gjort den samme erfaringen som andre: Når man varsler sin avgang, må man gjerne slutte før en hadde tenkt selv. I alle fall hvis man er såpass omstrid og presset som Blair er. Bare spør Jagland, skriver redaktør Magne Lerø.

Striden i Labour om når Tony Blair skal gå av og Gordon Brown overta som statsminister, har klare paralleller til konflikten som oppsto i Ap før Jens Stoltenberg overtok som partileder. Det lå i kortene at Jens Stoltenberg skulle være både statsminister og partileder. Partileder Thorbjørn Jagland hadde imidlertid sterke støttespillere som ikke ville overlate all makt til Jens Stoltenberg før det var nødvendig. Alt tydet på at Jagland kunne tenke seg å fortsette i tospann med Stoltenberg. Striden ble så tøff at Thorbjørn Jagland kollapset og havnet på sykehus. Jens Stoltenberg la vekt på å opptre korrekt, og sa ikke noe offentlig om at han gjerne ville overta som partileder så snart som mulig. Han understreket gang på gang at han bare ville forholde seg til valgkomiteen. De var Jens Stoltenbergs støttespillere som kjørte saken.

Slik er det i England også. Gordon Brown er klar til å overta som statsminister etter Tony Blair. Han passer som en smed på at han ikke skaper et inntrykk at han bidrar til å presse ut Blair, før Blair selv ønsker å gå av. Han sier offentlig det Tony Blair liker å høre, nemlig at det er han selv som må avgjøre når tiden er inne for å trekke seg.

I realiteten kan Gordon Brown være den som avgjør når Tony Blair skal gå av. Hvis han gir sine støttespillere beskjed om å roe det hele ned, vil det ha stor effekt.

Etter at Blair vant valget, gjorde han det klart at han ville gå av før neste valg i 2009. I vår kom saken stadig oftere på dagsordenen i mediene og i det politiske miljøet. Det skyldes flere forhold. Tony Blair, som en gang ble sett på som en «frelser» for Labour, scorer nå lavt på meningsmålingene. Etter Irak-krigen ble han betydelig svekket som statsminister. Det er blitt mange og lange motbakker som regjeringssjef. Store grupper velgere og deler av partiet ønsker en annen politisk kurs enn den høyredreiningen som Blair har stått for. Og det vil alltid være slik at når en etterfølger er klar, vil mange mene at det er en fordel at et skifte skjer så raskt som mulig.

I 1990 måtte Margaret Thatcher nærmest bæres ut fra Downing Street. Tony Blair kan komme til å lide samme skjebne. Han har nå gjort det klart at han kommer til å gå av innen et år. Det blir tolket som om han i alle fall vil være statsminister til mai neste år. Da har han tiårsjubileum som statsminister.

I næringslivet er det vanlig at det ikke går lang tid fra man kunngjør sin avgang og til man faktisk er ute av posisjonen. Det har sammenheng med at en leder på vei ut har mindre autoritet i strategiske spørsmål. I politikken er det annerledes. Her gjelder det å få gjort mest mulig så lenge man sitter med makten. Et maktskifte er heller ikke noe som varsles.

Hovedregelen må være at en leder ikke bør si noe om sin egen avgang. Kritikk og press stopper vanligvis ikke opp om man sier at man skal gå av. Hvis man først begynner å varsle sin avgang, er det mange som har erfart at man må slutte før man selv hadde planlagt. Det skjedde for eksempel med Jørgen Lindegaard i SAS. Han sa først at hans skulle gå av til høsten. I sommer trakk han seg.

Hvis opprøret i Labour mot Tony Blair skal roe seg, bør han komme opp med en dato og sikre seg at han fått full støtte fra Gordon Brown.