Jagland belærer regjeringen

Sykelønnssaken er en «bråk uansett»- sak. Det finnes ingen oppskrift på hvordan ledere skal gå fram for å få banket igjennom noe som virker særdeles kontroversielt. Det er bare på papiret det er så enkelt som Thorbjørn Jagland vil ha det til, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland kunne heller ikke dy seg for å gi regjeringen et spark. Det skjer ved følgende uttalelse til Aftenposten i dag:

– Regjeringen kan ikke bare komme til Stortinget og få vedtatt sakene uten å involvere de rødgrønne på Løvebakken først.

Det er det ikke en eneste representant på Stortinget som er uenig i. Dette hører med til statsstyrets ABC. Regjeringen legger fram et forslag til statsbudsjett. Det er Stortinget som vedtar budsjettet. Hvis det er en mindretallsregjering, må regjeringen forhandle med et eller flere partier for å få flertall for budsjettet. Når det er en flertallsregjering, vil det være snakk om justeringer i det budsjettet som regjeringen legger fram. Før regjeringen legger fram budsjettet, har det selvsagt vært inngående konsultasjoner både i parti og partigruppe.

Foranledningen til Jaglands kommentar er at arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa at han trodde Stortinget kom til vedta de endringene i sykelønnsordningen som regjeringen legger fram i budsjettet. Denne uttalelsen viser at Hanssen er i besittelse av særdeles dårlige profetisk evner. I dag er det ingen som tror at det blir som regjeringen foreslår i budsjettet.

Bjarne Håkon Hanssen vet selvsagt like godt som Thorbjørn Jagland hvilke spilleregler som gjelder mellom Stortinget og regjeringen. Når Hanssen uttalte seg som han gjorde, var det for å understreke at dette er en viktig sak for regjeringen. Regjeringen visste at de hadde tatt en kontroversiell beslutning. Både han og statsministeren varslet i helgen at regjeringen ville sette mye, de sa ikke alt, på å få banket igjennom en endring.

Regjeringen har ikke blitt rammet av et akutt hukommelsestap som har ført til at man ikke vet hvordan man skal opptre i forhold til Stortinget. De har valgt en annen strategi enn den man vanligvis følger.

Regjeringen aktet nemlig å gjøre endringer i sykelønnsordningen, selv om de visste at partene i arbeidslivet kom til å protestere på det sterkeste. Jens Stoltenberg sier fortsatt at det skal iverksettes tiltak som gir en innsparing i sykelønnsutgiftene på 2,5 milliarder kroner. Partene i arbeidslivet tror ikke han mener det han sier.

Det blir for enkelt å gjøre regjeringen til amatører på ledelse og politisk styring. De har valgt en strategi som sannsynligvis ikke fører fram.

Hadde man oppnådd noe mer med en annen fremgangsmåte? Skulle regjeringen noen måneder tidligere sagt at man vurderte å la arbeidsgiverne dekke 20 prosent av sykelønnen? Da hadde partene i arbeidslivet gitt klar beskjed om at det ikke ble akseptert. NHO hadde varslet at de ville bryte IA-avtalen. Vi hadde vært like langt.

Bondevik-regjeringen valgte denne fremgangsmåten. Motstanden ble så sterk at det ikke ble gjennomført.

Å informere stortingsgruppa uten at partene i arbeidslivet ble informert, ville også blitt umulig. Denne typen informasjon ville lekket ut.

Det finnes ingen fasit på hva som er den beste fremgangsmåte når det gjelder å få iverksatt kontroversiell beslutninger. Hovedmodellen er at man skal informere om hva man vurderer, kjøre en prosess der man ber om andre innspill og deretter fatte en beslutning. Samtidig må man jobbe med å få forankret beslutningen ved å informere sentrale aktører fra forslag fremmes og etter beslutning er fattet.

Som ledere vet vi at det ikke er så enkelt å vite hva som er riktig tidspunkt for å informere når kontroversielle beslutninger skal fattes. Noen beslutninger er såpass kontroversielle at det blir like mye bråk nær sagt uansett hva man gjør.

I etterpåklokskapens lys kan vi mene mye om hva regjeringen burde gjort og ikke burde gjort. Dette er nok først og fremst en «bråk uansett-sak».

Noe pent stup av Jens Stoltenberg blir dette ikke. Det ser ut som om det ender med et solid mageplask, som kommer til å svi lenge. Men at han torde å hoppe, tyder jo på at han er modig.

Gerd-Liv Valla mener vel han er dumdristig eller at han ikke har peiling på hvor høyt han hoppet fra. Noen vil ha det til at det er Kristin Halvorsen som har dyttet ham utfor, i tro på at han nok vil klare seg i svevet.