Gerd-Liv Valla fører sluggertradisjonen fra Haakon Lie videre. Hennes varemerke er sterke, personfokuserte angrep på sine egne som bidrar til å svekke deres autoritet, enten de heter Bjarne Håkon Hanssen, Gudmund Hernes eller Jens Stoltenberg. En studie i verbal maktbruk, skriver redaktør Magne Lerø

Det er opplest og vedtatt at Ap ikke er noen søndagsskole. – Jeg skal knekke deg som en lus, sa partileder Haakon Lie i hine hårde dager til Einar Gerhardsen. Denne språktradisjonen er det Gerd-Liv Valla som fører videre. Like ille er det ikke, men det svir enda hardere, for Gerd-Liv Valla snakker til mediene. Hun har bidratt til å ynkeliggjøre Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen med sine uttalelser om at de er amatører, ikke har styring, mister autoritet og at det er politisk galskap de holder på med.

Språk er makt. Det vet Gerd-Liv Valla. Hun slår hardt og med en emosjonell snert der hun vet det rammer. Jens Stoltenberg og Bjarne Haakon Hanssen kan ikke ta igjen med samme mynt. Det er godt gjort å holde en så pass saklig tone som de har greid i møte med Vallas emosjonelle, personrettede angrep.

– Det er stivt av henne å si til avisene at autoriteten til statsministeren er svekket. Det går ikke an å si slikt offentlig om sin egen partileder, sier Ap- og LO-veteran Thorbjørn Berntsen til Dagbladet. Slikt bryr ikke Valla seg om. Det viktigste for henne er å vinne sin egen kamp. Her er det ”skit i Norge, leve Toten”, som gjelder.

I dag skriver VG om at kretsen rundt statsminister Jens Stoltenberg er skikkelig provosert over Gerd-Liv Vallas fremferd.

Jens Stoltenberg blir stående som ydmyket, presset svak, vinglete, en taper og uten sans for det som rører seg i folket, i partiet og i LO. Det er i første rekke Gerd-Liv Valla som trekker grensen for hva som kan sies. Kan Gerd-Liv Valla økse til mot regjeringen og medlemmene i Ap`s sentralstyre der hun selv sitter, kan vi det også. Det virker som om det er slik man tenker i Ap.

Det er underlig at sterke krefter i LO og Ap ser seg tjent med å denge løs på regjeringen slik de har gjort den siste uka. Det er ikke bare Jens Stoltenberg og regjeringen som svekkes. Dette kan få store konsekvenser for regjeringsprosjektet på sikt.

Når man først er i gang, er det vanskelig på stoppe. Nå gyver de rødgrønne løs på Bjarne Håkon Hanssen. Misnøyen mot hans integreringspolitikk er til å ta og føle på. Nå reises krav om at han skal fratas ansvaret for integreringspolitikken. Nå er Hanssen svekket- da kommer neste angrep.

Den mindretallsregjeringen som Kjell Magne Bondevik ledet var som en fredens idyll i forhold til det som preger denne regjeringen. KrFs, Venstre og Høyres politikere på Stortinget var som veldresserte, lydige undersotter å regnet sammenlignet med de rødgrønne aksjonistene som driver med regelrett nedrakking på sine egne.

Jens Stoltenberg, Bjarne Håkon Hanssen og Gerd-Liv Valla fremstår nå utad som smilende partivenner. – Det blir ikke noen klem på deg i dag, fikk Bjarne Haakon Hanssen høre tirsdag. Morsomt, men også en symbolsk markering av personlige relasjoner ikke er upåvirket av den slags hardkjør som regjeringen har vært utsatt for.

For et par uker siden fikk også Gudmund Hernes også smake pisken fra Gerd-Liv Valla. Da feiret 1000 sentrale personer Fafos 25 års jubileum med fagseminar og fest. Hernes må regnes som grunnleggeren av Fafo og er nå tilbake som forsker. Han snakket om behovet for å forske på hvordan man kan gjøre arbeidslivet så fint at folk kan jobbe lengre dager og flere år.

– Du har aldri kjent ulvetimen, sa Walla, timen mellom klokken fire og fem da småbarnsforeldre løper mellom jobb, barnehage, butikk og middagslaging. Ikke nok med at hun pirket borti Hernes innsats på egen hjemmebane. Hun sa også at ikke alle har like interessante jobber som ham og muligheten for å jobbe like lenge.

Dette var et annet eksempel på Vallas debattstil. Hun går på person. Det gjelder å svekke Hernes autoritet og posisjon med henvisning til at han ikke hører til ”vanlige folk”

– Vi som har fått Fafo til å forsker på 6-timers dagen må kanskje får andre til å gjøre det (dersom Hernes for viljen sin, sa Valla med et smil ifølge Dagbladet. Ingen kan som Valla fremsette en trussel, med et smil.

Gerd-Liv Valla er rasende dyktig. Spørsmålet er om hun strekker strikken for langt i å ivareta sine medlemmers interesser, som et heter.

Forbrukerrådet har dokumentert at det hersker det reneste kaos om hva som er lov når det gjelder digitalt innhold. Trond Giske bør gjøre som Gôran Persson, skjære igjennom. Vi kan ikke ha regler som strider mot folks sunne fornuft og rettsoppfatning, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Göran Persson vil skjære igjennom og gjøre lovlig mye av den nedlasting og kopiering av digitalt innholt som i dag er forbudt. Persson vil ikke at store deler av befolkningen skal regnes som lovbrytere. Samfunnets lover må tilpasses virkeligheten, mener Persson. De samme problemstillingene slet kulturminister Trond Giske med i fjor. Stortinget fant fram til et kompromiss mellom rettighetsinnehaverne til digitalt innhold og de som mener digitalt innhold må være fritt så lenge man ikke tjener penger på videresalg.

Giske kom bare et stykke på vei. Det er fortsatt kaoslignende tilstander når det gjelder digitale rettigheter. Det har Forbrukerrådet dokumentert. De har spurt Kulturdepartementet, professor Jon Bing, Kripos, Den internasjonale platebransjen (IFPI) og Elektronisk forpost Norge (EFN) om hva som er lovlig og ulovlig. Det er bare i et av åtte tilfeller alle er enige. Det mest graverende er at Kripos og Kulturdepartementet er uenige i to tilfeller. Kulturdepartementet mener det er tillatt at en venn hjelper med å ta sikkerhetskopi av DVD-er man har kjøpt til eget bruk. Kripos mener det ikke er tillat. De mener heller ikke det er tillatt å ”modifisere PlayStation” når det viser seg at det spillet man har kjøpt har feil sone. Kulturdepartementet er av en annen mening.

Svarene Forbrukerrådet har fått fra dem som burde har greie på det, spriker i hytt og vær.

– Lovverket er så komplisert at det er umulig å finne ut av hva man kan og ikke kan. De instansene det ville vært naturlig for en forbruker å henvende seg til, gir alle ulike svar. De som truer med å saksøke folk, vet ikke hva som er riktig, sier seniorrådgiver i Forbrukerrådet, Torgeir Waterhouse.

Kripos leverte et 15 siders notat fullpakket med komplisert jus som svar på de enkle spørsmål som er stilt. Ikke greit å være Kripos når loven er komplisert.

Alle er enige, med unntak av IFPI, om at det ikke er avklart om det er tillatt å overfør en DVD til iPoden eller mobilen for å kunne se en film når man er på reise. Det er også uklart om det er lov å gi videre musikk som man har kjøpt på iTunes til egne familiemedlemmer.

Det er ikke holdbart at Kripos og Kulturdepartementet er uenige om hvordan lover og regler er å forstå. De som vil vite at de holder seg innenfor lovens grense, må kunne forvente å få klar beskjed.

Uansett hva politikerne bestemmer, vil det være mange som ikke bryr seg. Folk gidder ikke studere kompliserte regler. Skal vi komme noen vei, må det ryddes opp. Mer av det som faktisk skjer, må gjøres lovlig. De som vil være lovlydige borgere, kan akseptere at det ikke er tillatt å laste ned ny musikk gratis fra nettet istedenfor å kjøpe det i butikken eller på noen av de nettstedene en nå får kjøpt musikk. Har man først kjøpt digitalt innhold, vil de fleste bruke det som det passer i egne og familiemedlemmers diverse duppeditter. Vi kan ikke ha regler som strider mot folks sunne fornuft og rettsoppfatning.

Vi tror ikke det er mulig å få store deler av befolkningen til å akseptere de regler som rettighetshaverne organisasjoner hevder gjelder. Strenge regler hjelper ikke. Og løsningen er ikke å sende politiet rundt om i de tusen hjem for å sjekke digitale spor. Det er langt viktigere ting politiets bør bruke sine ressurser på.

De som forsøker å tjene penger på andres rettigheter ved videresalg, bør det imidlertid slås hardt ned på.

Sykelønnssaken er en «bråk uansett»- sak. Det finnes ingen oppskrift på hvordan ledere skal gå fram for å få banket igjennom noe som virker særdeles kontroversielt. Det er bare på papiret det er så enkelt som Thorbjørn Jagland vil ha det til, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland kunne heller ikke dy seg for å gi regjeringen et spark. Det skjer ved følgende uttalelse til Aftenposten i dag:

– Regjeringen kan ikke bare komme til Stortinget og få vedtatt sakene uten å involvere de rødgrønne på Løvebakken først.

Det er det ikke en eneste representant på Stortinget som er uenig i. Dette hører med til statsstyrets ABC. Regjeringen legger fram et forslag til statsbudsjett. Det er Stortinget som vedtar budsjettet. Hvis det er en mindretallsregjering, må regjeringen forhandle med et eller flere partier for å få flertall for budsjettet. Når det er en flertallsregjering, vil det være snakk om justeringer i det budsjettet som regjeringen legger fram. Før regjeringen legger fram budsjettet, har det selvsagt vært inngående konsultasjoner både i parti og partigruppe.

Foranledningen til Jaglands kommentar er at arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa at han trodde Stortinget kom til vedta de endringene i sykelønnsordningen som regjeringen legger fram i budsjettet. Denne uttalelsen viser at Hanssen er i besittelse av særdeles dårlige profetisk evner. I dag er det ingen som tror at det blir som regjeringen foreslår i budsjettet.

Bjarne Håkon Hanssen vet selvsagt like godt som Thorbjørn Jagland hvilke spilleregler som gjelder mellom Stortinget og regjeringen. Når Hanssen uttalte seg som han gjorde, var det for å understreke at dette er en viktig sak for regjeringen. Regjeringen visste at de hadde tatt en kontroversiell beslutning. Både han og statsministeren varslet i helgen at regjeringen ville sette mye, de sa ikke alt, på å få banket igjennom en endring.

Regjeringen har ikke blitt rammet av et akutt hukommelsestap som har ført til at man ikke vet hvordan man skal opptre i forhold til Stortinget. De har valgt en annen strategi enn den man vanligvis følger.

Regjeringen aktet nemlig å gjøre endringer i sykelønnsordningen, selv om de visste at partene i arbeidslivet kom til å protestere på det sterkeste. Jens Stoltenberg sier fortsatt at det skal iverksettes tiltak som gir en innsparing i sykelønnsutgiftene på 2,5 milliarder kroner. Partene i arbeidslivet tror ikke han mener det han sier.

Det blir for enkelt å gjøre regjeringen til amatører på ledelse og politisk styring. De har valgt en strategi som sannsynligvis ikke fører fram.

Hadde man oppnådd noe mer med en annen fremgangsmåte? Skulle regjeringen noen måneder tidligere sagt at man vurderte å la arbeidsgiverne dekke 20 prosent av sykelønnen? Da hadde partene i arbeidslivet gitt klar beskjed om at det ikke ble akseptert. NHO hadde varslet at de ville bryte IA-avtalen. Vi hadde vært like langt.

Bondevik-regjeringen valgte denne fremgangsmåten. Motstanden ble så sterk at det ikke ble gjennomført.

Å informere stortingsgruppa uten at partene i arbeidslivet ble informert, ville også blitt umulig. Denne typen informasjon ville lekket ut.

Det finnes ingen fasit på hva som er den beste fremgangsmåte når det gjelder å få iverksatt kontroversiell beslutninger. Hovedmodellen er at man skal informere om hva man vurderer, kjøre en prosess der man ber om andre innspill og deretter fatte en beslutning. Samtidig må man jobbe med å få forankret beslutningen ved å informere sentrale aktører fra forslag fremmes og etter beslutning er fattet.

Som ledere vet vi at det ikke er så enkelt å vite hva som er riktig tidspunkt for å informere når kontroversielle beslutninger skal fattes. Noen beslutninger er såpass kontroversielle at det blir like mye bråk nær sagt uansett hva man gjør.

I etterpåklokskapens lys kan vi mene mye om hva regjeringen burde gjort og ikke burde gjort. Dette er nok først og fremst en «bråk uansett-sak».

Noe pent stup av Jens Stoltenberg blir dette ikke. Det ser ut som om det ender med et solid mageplask, som kommer til å svi lenge. Men at han torde å hoppe, tyder jo på at han er modig.

Gerd-Liv Valla mener vel han er dumdristig eller at han ikke har peiling på hvor høyt han hoppet fra. Noen vil ha det til at det er Kristin Halvorsen som har dyttet ham utfor, i tro på at han nok vil klare seg i svevet.

Gerd-Liv Valla har vunnet et slag, men Kristin Halvorsen og Heikki Holmås kan sørge for at hun taper sykelønnskrigen. Jens Stoltenberg er ydmyket og svekket, men han har ikke mistet den kontrollen en sjef må ha, tross alt, skriver redaktør Magne Lerø.

Gerd-Liv Valla smilte fornøyd på NRK i går kveld. Flere medier skriver i dag at hun har vunnet en stor seier. Men det er da bare et slag hun har vunnet. Hvem som til slutt vinner krigen om sykelønnsordningen, er ikke godt å si.

De andre arbeidstakerorganisasjonene er ikke overbevist om at Gerd-Liv Valla har grunn til å smile så fornøyd. De mener Jens Stoltenberg inviterer til dialog der fasiten er gitt på forhånd. Akademikerne sier Stoltenberg inviterer til samtale på grunnlag av et diktat.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. er ikke sikker på om han vil delta i en dialog der forutsetningen er at mer av kostnadene med at folk er syke skal veltes over på arbeidsgiverne.

Jens Stoltenberg sier rett ut at en forutsetning for dialogen er at staten skal spare 2,5 milliarder på sykelønn. Han inviterer partene i arbeidslivet til å drøfte om dette kan gjøres på andre måter enn å la arbeidsgiverne betale 20 prosent av lønnen når noen er syke.

Nå kan man selvsagt tenke, og det virker som det er det partene i arbeidslivet gjør, at Jens Stoltenberg er på gli. De kan tro det kommer til å ende med at regjeringen dropper hele kuttet i sykelønnsordningen. I så fall har Gerd-Liv Valla vunnet en storartet seier og Jens Stoltenberg gått på et smertelig nederlag. Men er det realistisk at Jens Stoltenberg vil la seg presse fra skanse til skanse i den prosessen han i dag innleder med partene? Vi tviler.

Det spørs hva Sp og SV mener. Det er de som har krevd mer til sine hjertesaker og som endte med at de endringer i sykelønnsordningen som er lagt inn i budsjettet.

I går var Åslaug Haga tilbake på jobb. Hun uttalte seg rundt og diplomatisk, litt uviss på hvilken retning vinden blåste.

Kristin Halvorsen markerte seg igjen som en sterk og tydelig finansminister. Her var de ingen tvil. Det blir endringer i sykelønnsordningen.

I Dagens Næringsliv i dag tar Heikki Holmås (SV) regjeringens endringer i sykelønnen kraftig i forsvar. Som finanspolitiske talsmann har han en nøkkelrolle når budsjettet skal salderes. Når budsjettet legges fram, vil det handle om mer enn sykelønn. Da må Stortinget prioritere. Når Sp får valget mellom kutt i sykelønn eller mindre til veier, er det ikke opplagt hva de vil velge.

En kan vær temmelig sikker på at Kristin Halvorsen ikke vil bruke mer oljepenger for at arbeidsgiverne ikke skal ta mer av regningen med sykefraværet.

Holmås mener regjeringen ikke har begått noe løftebrudd, men at prosessen kunne vært bedre. Han regner med at regjeringen kommer til å vedta hovedlinjene i de endringer i sykelønnen som regjeringen har foreslått.

Jens Stoltenberg får i dag gjennomgå i medeierne. Han fremstår både som ydmyket, presset svak, vinglete, en taper og uten sans for det som rører seg i folket, i partiet og i LO. Det er unektelig en merkelig form for statsledelse som utøves. Det må være først gang i historien at statsministeres selv leder et utvalg som får som mandat å komme opp med alternative forslag til det regjeringen går inn for i budsjettet

Men noe måtte Jens Stoltenberg foreta seg. Gerd-Liv Valla var helt ustyrlig, og det kokte i Aps gruppe på Stortinget. Det Jens Stoltenberg nå foretar seg, er sannsynligvis det beste grepet han kunne ta. Partene i arbeidslivet får den dialogen de har bedt om. Stoltenberg åpner for nye tiltak som kan gi sikker økonomisk effekt.

Denne dialogen blir en krevende prosess for partene i arbeidslivet. Nå står de samlet mot regjeringen. I samtalene med Jens Stoltenberg er det tvilsomt om NHO og arbeidstakerorganisasjonen vil være enige.

Jens Stoltenberg er en kompromissets mester. Han er nok villig til et kompromiss særlig dersom han kan få partene på skinner igjen og si at trepartssamarbeidet fortsetter i tråd med IA-avtalens intensjoner. Det er imidlertid ikke sikkert NHO er tjent med å fortsette på slike premisser.

Finn Bergesen skriver i DN i dag at denne saken ikke handler om makt eller jus, men om etikk. For NHO står det om tilliten til regjeringen.

I striden rundt oppnevningen av ny styreleder i Statoil, ble Jens Stoltenberg kritisert for å skyve Odd Roger Enoksen foran seg. Det gjør ikke Jens Stoltenberg nå. Fra første stund av han har stått fram og forsvart endringen i sykelønnsordningen. Han overlater ikke til Bjarne Haakon Hanssen å ta opp dialogen med partene. Han sette seg selv med møtebordet. Det er ens Stoltenberg som er sjefen. I kriser må sjefen på banen.

Dette er den største prøven Jens Stoltenberg er satt på som sjef og statsminister. Han har kommet skjevt ut, men han har ikke mistet kontroll over situasjonen.

Jens Stoltenberg må komme kritikerne i møte, men han kan ikke la seg valse over av Gerd-Liv Valla. Hun må ta et tap i denne saken, skriver redaktør Magne Lerø

I forrige uke var det ingen som snakket om at regjeringen er i lomma på LO, slik vi har hørt det utallige ganger fra borgerlig side. Denne kritikken har ikke plaget regjeringen. Men de har ikke hatt noe imot å få markert at det er de som styrer, og at de våger å gå imot LO når situasjonen krever det. Slik saken nå utvikler seg, kan det ende med at vi får beviset på Gerd-Liv Vallas makt og Jens Stoltenbergs svakhet som leder. Det skjer dersom regjeringen tvinges til å trekke endringene i sykelønnen tilbake.

Gerd-Liv Valla har ønsket å ramme Jens Stoltenbergs posisjon som statsminister. Hun har hevdet at regjeringen opptrer som amatører, og at statsministerens autoritet er svekket. Valla vil ha en regjeringssjef som hun kan være trygg på ikke vender det døve øret til LO.

– Det er stivt av henne å si til avisene at autoriteten til statsministeren er svekket. Det går ikke an å si slikt offentlig om sin egen partileder, sier Ap- og LO-veteran Thorbjørn Berntsen til Dagbladet i dag.

Når Berntsen refser LO-lederen på denne måten, forteller det at den intern maktkampen som pågår både innad i Ap og i forhold til LO er usedvanlig hard. Det har utviklet seg til en maktkamp mellom Gerd-Liv Valla og Jens Stoltenberg.

Fram til i dag har det handlet om regjeringen, representert ved Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen. I dag må Kristin Halvorsen på banen. Det skjer i forbindelse med sentralstyremøtet i SV. Rolf Reikvam sier til Dagsavisen i dag at regjeringen må snu i denne saken. I Sp er man ikke like tydelig, men også her er misnøyen stor.

NRK melder at regjeringen i dag vil komme med et kompromiss. Det er nok nødvendig for regjeringen å vise at man har lyttet til deler av den kritikken som er kommet. Det er snakk om å unnta gravide, kronisk syke og ansatte over femti år fra bestemmelsen om at arbeidsgiver skal dekke 20 prosent av sykelønnen. Det kan også være at Bjarne Håkon Hanssen i dag lanserer nye tiltak som skal stimulere arbeidsgivere til å ta ansvar for «svake arbeidstakere».

LO og NHO krever at regjeringen skal droppe endringen i sykelønnsordningen og sette seg til forhandlingsbordet. Da er man tilbake der man var, med nåværende IA-avtale som regjeringen skrev under på at de ville videreføre i fjor høst.

Hvis regjeringen dropper endringen i sykelønnsordningen, har Valla vunnet og Stoltenberg tapt. Da vil han virkelig fremstå som svekket som statsminister. Det vil bli tydelig for alle og enhver at han er i lomma på Gerd-Liv Valla. Klarer han å trumfe igjennom endringene, vil han over tid kunne fremstå som sterkere. Særlig dersom det viser seg at endringen i sykelønnsordningen får effekt.

Gerd-Liv Valla settes nå under press til å godta det kompromiss eller presiseringer som regjeringen i dag vil legge fram. Det innebærer at LO må innse at de har tapt en kamp mot regjeringen på et område som er svært viktig for dem.

Hvis Gerd-Liv Valla skal blåse av striden, må hun ha noe igjen for det. Det regjeringen kommer med i dag er neppe nok. Hun vil kreve en forsikring om at LO ikke opplever noe slikt en gang til, for eksempel når det gjelder AFP eller andre endringer i sykelønnsordningen. Det får hun ikke på et stykke papir, men Jens Stoltenberg kan binde seg på andre måter.

VG har foretatt en undersøkelse som viser at Ap raser nedover på meningsmålingene. Skal man fortsette striden med LO, kan Ap bli liggende godt under 30 prosent. Det betyr at Jens Stoltenbergs stilling som statsminister svekkes.

Det er Ap LO er gift med. Det kan være denne konflikten ikke rammer Sp og SV i nevneverdig grad. I dag får vi høre finansministerens forsvarstale for å legge større byrder på arbeidsgiverne.

Tony Blair har gjort den samme erfaringen som andre: Når man varsler sin avgang, må man gjerne slutte før en hadde tenkt selv. I alle fall hvis man er såpass omstrid og presset som Blair er. Bare spør Jagland, skriver redaktør Magne Lerø.

Striden i Labour om når Tony Blair skal gå av og Gordon Brown overta som statsminister, har klare paralleller til konflikten som oppsto i Ap før Jens Stoltenberg overtok som partileder. Det lå i kortene at Jens Stoltenberg skulle være både statsminister og partileder. Partileder Thorbjørn Jagland hadde imidlertid sterke støttespillere som ikke ville overlate all makt til Jens Stoltenberg før det var nødvendig. Alt tydet på at Jagland kunne tenke seg å fortsette i tospann med Stoltenberg. Striden ble så tøff at Thorbjørn Jagland kollapset og havnet på sykehus. Jens Stoltenberg la vekt på å opptre korrekt, og sa ikke noe offentlig om at han gjerne ville overta som partileder så snart som mulig. Han understreket gang på gang at han bare ville forholde seg til valgkomiteen. De var Jens Stoltenbergs støttespillere som kjørte saken.

Slik er det i England også. Gordon Brown er klar til å overta som statsminister etter Tony Blair. Han passer som en smed på at han ikke skaper et inntrykk at han bidrar til å presse ut Blair, før Blair selv ønsker å gå av. Han sier offentlig det Tony Blair liker å høre, nemlig at det er han selv som må avgjøre når tiden er inne for å trekke seg.

I realiteten kan Gordon Brown være den som avgjør når Tony Blair skal gå av. Hvis han gir sine støttespillere beskjed om å roe det hele ned, vil det ha stor effekt.

Etter at Blair vant valget, gjorde han det klart at han ville gå av før neste valg i 2009. I vår kom saken stadig oftere på dagsordenen i mediene og i det politiske miljøet. Det skyldes flere forhold. Tony Blair, som en gang ble sett på som en «frelser» for Labour, scorer nå lavt på meningsmålingene. Etter Irak-krigen ble han betydelig svekket som statsminister. Det er blitt mange og lange motbakker som regjeringssjef. Store grupper velgere og deler av partiet ønsker en annen politisk kurs enn den høyredreiningen som Blair har stått for. Og det vil alltid være slik at når en etterfølger er klar, vil mange mene at det er en fordel at et skifte skjer så raskt som mulig.

I 1990 måtte Margaret Thatcher nærmest bæres ut fra Downing Street. Tony Blair kan komme til å lide samme skjebne. Han har nå gjort det klart at han kommer til å gå av innen et år. Det blir tolket som om han i alle fall vil være statsminister til mai neste år. Da har han tiårsjubileum som statsminister.

I næringslivet er det vanlig at det ikke går lang tid fra man kunngjør sin avgang og til man faktisk er ute av posisjonen. Det har sammenheng med at en leder på vei ut har mindre autoritet i strategiske spørsmål. I politikken er det annerledes. Her gjelder det å få gjort mest mulig så lenge man sitter med makten. Et maktskifte er heller ikke noe som varsles.

Hovedregelen må være at en leder ikke bør si noe om sin egen avgang. Kritikk og press stopper vanligvis ikke opp om man sier at man skal gå av. Hvis man først begynner å varsle sin avgang, er det mange som har erfart at man må slutte før man selv hadde planlagt. Det skjedde for eksempel med Jørgen Lindegaard i SAS. Han sa først at hans skulle gå av til høsten. I sommer trakk han seg.

Hvis opprøret i Labour mot Tony Blair skal roe seg, bør han komme opp med en dato og sikre seg at han fått full støtte fra Gordon Brown.

Om alt som kan krype og gå av parter i arbeidslivet, med Gerd-Liv Valla i spissen, lager aldri så mye bråk, kan ikke regjeringen gå tilbake på endringene i sykelønnsordningen. Det vil undergrave regjeringens autoritet fullstendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen ble tvunget til en pinlig retrett etter at de hadde gått inn for Johan Fr. Odfjell som ny leder for styret i Statoil. Jens Stoltenberg ble kraftig kritisert for vinglete ledelse, og for å ha gjort et elendig forarbeid i forhold til eget parti. Noe av den samme dynamikken er nå i ferd med å utvikle seg rundt regjeringens vedtak om endringer i den nye sykelønnsordningen. Både Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg har sagt rett ut at dette ikke er et forslag. Det er en beslutning regjeringen har fattet. Det er slik det blir. Neste år skal arbeidsgiverne dekke 20 og 10 prosent av lønnen til de som er syke.

Regjeringen mangler autoritet. I LO og Ap bryr de seg ikke om hva regjeringen har vedtatt. De vil ha krig.

I går kveld måtte ledelsen i Arbeiderpartiet holde krisemøte på telefonen med fylkeslederne i partiet, skriver VG. I Ap er man kraftig provosert over at saken ikke ble nevnt med et eneste ord på sentralstyremøtet mandag. I går blåste også Gerd-Liv Valla ut på Jens Stoltenbergs kontor. I LO snakker de om politisk storstreik hvis ikke regjeringen gjør retrett.

– Regjeringen har bare en ting å gjøre. Det er å trekke dette forslaget umiddelbart. Dette er en så sentral og viktig sak for oss at regjeringen er nødt til å gå tilbake på det. Hvis ikke, vil det få konsekvenser for det inntektspolitiske samarbeidet, sier Fagforbundets leder Jan Davidsen til VG.

I Bergen snakker fagbevegelsen om å bryte samarbeidet med Ap.
Stein Lier-Hansen, leder for Norsk Industri og tidligere statssekretær for Ap, sier til VG at de har bestemt seg. De bryter samarbeidet med Stoltenberg- regjeringen.

Hvordan kan en regjering klare å komme på kant med absolutt alle på en gang? Hele fagorganisasjonen, alle arbeidsgivere, opposisjonen og fagfolk står frem på rekke og rad, alle peprer regjeringen med kritiske kommentarer. Den ene er forbannet, den andre er frustrert, den tredje føler seg dolket i ryggen. Det vil ingen ende ta. I dag kom til og med oppfordringen om stans i bygging av nye private barnehager. Her er marginene så små at de ikke tåler å måtte betale 20 prosent av sykelønnen.

Regjeringen har ikke hatt tid til å kjøre en skikkelig prosess med partene. Dette må ha blitt bestemt under de siste, harde tautrekkingene om budsjettet. Bjarne Håkon Hanssen valgte å ta det på strak arm og la innstrammingen komme som lyn fra klar himmel.

Det holder ikke å si til partene at de burde tenkt at noe slikt kunne komme. Det har de nok tenkt. Men de hadde regnet med at et slikt tiltak ville blitt drøftet først, slik det står i IA-avtalen.

Jens Stoltenberg har rett i at en regjering bare må skjære igjennom noen ganger. Det er imidlertid godt under middels ministerledelse som her utøves.

I denne saken kan ikke regjeringen gi seg. De må stå løpet ut. Her må Jens Stoltenberg vise styrke. Det er han som er sjefen. De må bare ta det som måtte komme av protester fra partene i arbeidslivet. De får trøste seg med at Bondevik-regjeringen ville innføre omtrent tilsvarende ordning. «Helt på jordet er vi da ikke», får de trøste seg med.

I dag går Bjarne Håkon Hanssen rundt med en kul i panna, blått øye og skjev nese. Han har noe så til de grader møtt seg selv i døren, brutt løfter og fått seg en nesestyver av de sjeldne fra Gerd-Liv Valla, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden en minister får så mye juling som Bjarne Haakon Hanssen fikk i går. At NHO protesterer høylytt mot at arbeidsgiverne skal dekke 20 prosent av lønnen til de sykemeldte det første halve året og deretter ti prosent, er som forventet. NHO-sjef Finn Bergesen jr. kaller regjeringens vedtak et dolkestøt og et løftebrudd. Det er mer overraskende at LO-leder Gerd-Liv Vallas kritikk er like saftig. Og den svir mer. Gerd-Liv Valla sier rett ut at Jens Stoltenbergs regjering opererer som amatører i forhold til partene i arbeidslivet. Langt på vei er det god dekning for det hun sier. I IA-avtalen som regjeringene inngikk med partene i arbeidslivet for fem år siden, står det at endringer skal drøftes med partene. Bjarne Haakon Hanssens forsøkte på Standpunkt i går kveld å forklare at regjeringen har gjort det, nærmere bestemt på et møte 4. juli og i en e-post han hadde sendt ut i ettertid, falt dødt til jorden. Regjeringen har ensidig bestemt seg for et tiltak som ikke er drøftet med partene. Det blir, som Valla sier, tullete å påstå noe annet. Er det noe Gerd-Liv Valla og Finn Bergesen forstår seg på, så er det forskjellen på å informere, drøfte og forhandle.

Regjeringen har valgt å bryte IA-avtalen. Det er stikk i strid med Soria Moria-erklæringen.

Da Bondevik-regjeringen forslo det samme, kritiserte Bjarne Haakon Hanssen tiltaket sønder og sammen. Jens Stoltenberg har også sagt rett ut at det ikke er aktuelt å gjøre endringer i sykelønnsordningen i denne perioden uten at partene er enige om det.

Hadde regjeringen presenteret de tiltak som i går ble lansert som forslag før sommeren og lagt opp til en drøfting med partene, ville en ikke kunne bli beskyldt for avtalebrudd.

Da Victor Norman var statsråd, røk han uklar med LO. Han ble aldri beskyldt for å være en amatør. Han la opp til en prosess, men han fikk ikke LO med seg. Til slutt skar han igjennom, for eksempel når det gjaldt endringer i arbeidsmiljøloven.

Når tiltakene kommer som lyn fra klar himmel, er det forståelig at partene i arbeidslivet er provosert.

VG skriver i dag at det var i siste runde i budsjettforhandlingene det ble bestemt at man ville dra inn 2,5 milliarder på endringer i sykelønnsordningen og at disse midlene ska brukes til veier. Det forklarer hvorfor ikke Hanssen har tid til noen drøfting.

Bjarne Haakon Hansen tåler en støyt. Men slagene fra Gerd-Liv Valla var nok hardere enn regjeringen hadde regnet med. Valla er også en taktiker. Hun trår til selv om arbeidstakerne ikke rammes direkte. Hadde det vært endringer av sykelønnsordningen som hadde rammet de ansatte, hadde det blitt streik med en gang, sier hun.

Når Valla fyrer løs så tøft i denne saken, hva kan ikke Bjarne Haakon Hanssen vente seg dersom han rører ved AFP-ordningen?

Bjarne Haakon Hanssen forsvarer endringen med at det vil føre til at sykefraværet kommer til å gå ned. Førsteamanuensis ved BI, Kåre Hagen mener det i liten grad vil skje. Det er bare 20–30 prosent av sykefraværet som har sammenheng med forhold på jobben. Flere forskere peker på at høyt sykefraværet henger sammen med lav arbeidsledighet.

Det er i offentlig sektor sykefraværet øker mest. At arbeidsgiver nå må betale mer for de syke, kan bare gjøre vondt verre på et sykehus der problemet først og fremst er at arbeidsbelastningen er for stor fordi bevilgningene er for små.

Det ligger nok et incitament for arbeidsgivere for å anstrenge seg mer med å få sykefraværet ned. Noen som er syke føler nok et større ansvar for å komme seg på jobb når de vet det er en bedrift som kanskje sliter med økonomien som må betale.

Den endring som regjeringen tvinger på partene fører i første rekke til at arbeidsgivere blir mer opptatt av å ikke ansette de man frykter kan bli mye syke. Dagbladet skriver i dag at det blir vanskeligere for svake og kvinner som er gravide eller med små barn å få faste stillinger.

Regjeringen har nok tenkt at dette er den rette tid for å gjennomføre et slikt tiltak. Det er kamp om å skaffe arbeidskraften og næringslivet går jevnt over så det suser.

De som rammes sterkest er små og mellomstore bedrifter, og tiltaket rammer blindt. Slik sett hadde det vært bedre å øke skattene. Da var det i alle fall de bedriftene som går godt, som hadde fått regningen.

Det kan godt være Per Emil Lindøe ikke ledet Norfund så elendig som store deler av de ansatte mente. Han ledet i alle fall ikke godt nok. Nå er han ute – og det er bra både for Norfund og Lindøe, skriver redaktør Magne Lerø.

Under administrerende direktør Per Emil Lindøes ledelse er Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i u-land, blitt en utrivelig arbeidsplass for mange. Han har kjørt seg fast som sjef. Da går det som regel fra vondt til verre. De tre siste dagene har Dagens Næringsliv rullet opp saken over ni sider. Misnøyen mot Lindøes lederstil og disposisjoner første til at en ansatt slo alarm og sendte styreleder Einar Steensnæs et brev der han hevdet at det Lindøe drev med nærmet seg et «Enron-nivå».

Etter den massive kritikken som ble fremsatt i brevet, ba styret Ernst & Young om å granske påstandene. Det endte med slakt både av Lindøes lederstil og disposisjoner.

Styret sluttet seg ikke til den massive kritikken Ernst og Young brakte til torgs. De følte seg sikre på at Lindøe i alle fall ikke hadde foretatt seg noe ulovlig. Nå er det en betydelig forskjell på å stå til stryk i ledelse og å begå ulovligheter. Om styret ikke opplevde mistillit til Lindøe, hadde han mistet tilliten blant store grupper av de ansatte. Det betyr ledelse i steintunge motbakker.

Lindøe sier til Dagens Næringsliv at det viktigste for ham er å ha tillit fra styret. Det har han på sett og vis rett i. Uten tillit til fra styret, kan en ikke være daglig leder. Noen ganger, for eksempel i omstillingsprosesser, kan en sjef miste de ansattes tillit og må operere kun på basis av tillit fra styret. I det lange løp får ikke en toppsjef gjort jobben sin, dersom han opplever å bli motarbeidet av de ansatte.

Alt tyder på at Lindøe har innsett dette. Han sier han meddelte styret at han ville trekke seg som toppsjef, men fortsette i selskapet. Han flytter til Nairobi for å bygge opp et Øst-Afrika-kontor for Norfund.

Lindøe fremstiller det slik at han selv har kommet til at tiden var ute for ham som leder. Han avviser det meste av kritikken som er rettet mot ham, og skriver: Etter min totalvurdering kom jeg til at det var riktig for Norfund og med hensyn til meg selv, at virksomheten fikk en ny leder.

Det har han utvilsomt rett i. Om styret ville tillatt latt ham å fortsette som toppsjef om han hadde ønsket det, aner vi ikke.

Lindøe kritiseres i rapporten for at Norfund tapt 300 millioner på sine investeringer. Ved første øyekast kan det virke som om dette kvalifiserer for å få sparken på dagen. Dette er imidlertid ikke uten videre en skandale. Norfund har som oppgave å gå inn med kapital i markeder der privat kapital ikke tør gå inn. Når risikoen er stor, må en regne med tap.

Uenigheten internt i Norfund toppet seg i diskusjonen om en investering i India. Fagfolkene i Norfund vendte tommelen ned for en investering på 140 millioner. Per Emil Lindøe ga seg ikke, og fremmet saken for styret. Han fikk støtte av styremedlemmene Borger Lenth og Grete Faremo. Styreleder Einar Steensnæs ville redusere investeringen til det halve.

Om to uker begynner Kjell Roland som ny sjef for Norfund. Med Lindøe plassert i Nairobi, er det all mulig grunn til å tro at gemyttene roer seg på kontoret i Oslo og at de ansatte kan konsentrere seg om å få gjort jobben sin.

Einar Steensnæs mener dette er en god løsning at Lindøe trakk seg som toppsjef, men fortsetter som sjef i Nairobi. Det er mulig det. Det er tydelig at styret ikke har vært overbevist om at Lindøe har vært en så elendig sjef som vi får inntrykk av å lese rapporten fra Ernst & Young og ved å høre på de ansatte. Å la ham fortsette ved kontoret i Nairobi med samme lønn som tidligere, er dog vel raust. Det signaliserer at det ikke var noe grunnlag for å be ham trekke seg. Det var det absolutt.

Det må i det minste være et tankekors for politikerne at det er der hvor de selv har ansvaret – innen helse og utdanning – at sykefraværet kan komme til å øke mest. Vi må betale prisen for at det skal gjøres mer enn det man får bevilgninger til, skriver redaktør Magne Lerø.

De forsøker å spare penger til den store gullmedaljen på landets sykehus. I takt med at det kuttes kostnader, fortsetter sykefraværet i Helse Nord å stige. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har antall sykefraværsdager steget med hele 35 prosent i perioden 2002–2006, fra 7,3 til 9,9 prosent. Sykefraværet i Helse Nord ligger for øvrig mellom 1,5 og 2 prosentpoeng over de andre helseforetakene. Det er lite som tyder på at folk nordpå generelt er mer syke enn «søringene». Det høye sykefraværet settes i sammenheng med at man sliter med underbemanning og med overbelastning av de ansatte.

– Vi har en ubalanse mellom arbeidsmengde og ressurser, og denne ubalansen har vært økende, sier personalsjef ved UNN, Ernst Solvoll, til Nordlys. Han bør vite hva han snakker om. I Norsk Sykepleierforbund kan man gi et utall eksempler på at sykefravær har sammenheng med bemanning. I forrige uke ble det illustrert med en reportasje i Dagsrevyen.

Aftenposten skrev søndag at også blant lærerne øker nå sykefraværet.

– Slitasjen på lærerne er blitt mye større på bare fem år, sier lærer Vidar Westad, og han får full støtte av rektor Per Musæus ved Ruseløkka skole.

– Det er mer intense arbeidsdager. Det går i hundre fra du starter om morgenen til du går hjem. Ofte klokken 17, 18, 19 eller 20 om kvelden, sier Westad.

Endringen består i at lærerne har fått veldig mange ekstra oppgaver i tillegg til den tradisjonelle lærerrollen. Blant annet går det mye tid til kontakt med PPT-tjeneste og barnevernet. Før underviste man etter læreboken. I dag skal det lages planer og samarbeides på tvers. Kontakt med hjemmene tar mye tid, og det kommer stadig nye emner som læreren skal undervise i og forhold blant elevene som de skal passe på.

I fjor gikk sykefraværet ned. Ved årsskiftet stoppet nedgangen opp. Nå øker sykefraværet igjen. Det har utvilsomt sammenheng med nedskjæringer i offentlig sektor.

Når lærere står fram og klager over arbeidspresset, er det et tegn på at sykefraværet blant lærere også kan komme til å øke. Det spiller også inn at det nå er mangel på arbeidskraft.

Sykefraværet har også med holdninger å gjøre. Selv om legene er blitt bedt om å være strengere med sykemeldinger, er sykdom for mange en subjektiv opplevelse. Politikerne snakker om at «partene i arbeidslivet» må gjøre mer for å få ned sykefraværet. Det snakkes lite om arbeidsmoral. Det spiller også inn.

Det er først og fremst i Norge og Sverige at sykefraværet er et problem. Nordisk Ministerråd har utarbeidet en oversikt som viser at Islendingene kun har et fravær på rundt en prosent, mens vi i her i landet og i Sverige har fire ganger så stort fravær. Forklaringen er neppe at vi er noen puddinger i forhold til islendingene. Det mest avgjørende er nok at islendingene har en mye dårligere sykelønnsordning enn vi har.

På Island bidrar trygdeetaten bare med et fast minimumsbeløp. Mesteparten av sykepengene utbetales av arbeidsgiverfinansierte fond. Arbeidstagerne tjener opp stadig større rettigheter til sykelønn, avhengig av hvor lenge de har vært i jobb. Noen kan etter noen år i jobb få 100 prosent lønn de 3–4 første månedene av en sykdomsperiode, og deretter 80 prosent i for eksempel ni måneder.

Dosent Sigurdur Thorlacius ved Universitetet på Island, opplyser til Aftenposten at antall uføre på Island øker. Det er nå på 8 prosent, mot 11 i Norge. Når sykefraværet er så mye mindre på Island enn hos oss, mener han det blant annet har sammenheng med at arbeidsmoralen er bedre på Island enn i Norge.

Å tilføre skolen og sykehusene mer ressurser, vil slå positivt ut på sykefraværet. I Utdanningsdepartementet må en følge våkent med på om presset på lærerne øker slik at sykefraværet går opp.

Den rødgrønne regjeringen vil ikke gjøre endringer i sykelønnsordningen. Da må vi regne med at vi vil ha et høyt sykefravær også i årene framover. Det er mye godt å si om IA-avtalen, men et effektivt virkemiddel til å få ned sykefraværet, har det ikke vært. Det kan godt være at sykefraværet hadde vært enda høyere om ikke IA-avtalen hadde blitt innført. Den har utilsomt bidratt til større bevissthet både blant arbeidsgiver og arbeidstakere.