Stoltenbergs KrF-frieri

Å få KrF med i regjering, står sannsynligvis fortsatt høyt på Stoltenbergs drøm-og ønskeliste. Da vil han slippe en del av det rødgrønne maset om å legge kursen i en retning han egentlig har liten sans for, mot venstre, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik skriver i boken som han lanserer i dag, at Jens Stoltenberg ringte ham etter valget i 2001 med spørsmål om det kunne være aktuelt for KrF og Ap å danne regjering sammen. Bondevik avviste henvendelsen. I en samtale med NRK i dag sier han at grunnen var at de hadde gått til valg på at de ønsket et regjeringsskifte. Han syntes heller ikke det var naturlig å gå i regjering med Ap som vitterlig var valgets store taper.

Jens Stoltenberg sier til Dagsavisen i dag at han ville hindre at landet fikk en høyredominert regjering.

Jens Stoltenberg kunne umulig ha hatt store forhåpninger om at Kjell Magne Bondevik ville si ja. Stoltenberg var en frustrert og slagen mann etter det drepende valgnederlaget i 2001. Han som var satt på for å føre statsministerarven videre, hadde mislyktes totalt. Han var i villrede om veien videre. For Stoltenberg ville det vært en gedigen seier om han hadde fått KrF til å hoppe over fra blått til rødt. Han måtte bare gjøre et forsøk.

Det var i 1998 Ap begynte å snakke om at de var villige til å danne regjering sammen med andre. Så seint som i 2004 holdt de dørene åpen for et samarbeid både mot høyre og venstre, les KrF og SV. Det gjør de for så vidt fortsatt. Selv radikaleren Trond Giske forsøker seg av til som frier i forhold til KrF.

Etter valget i 2001 gikk KrF til høyre og dannet regjering med Høyre og Venstre. Ap gikk til venstre, mot LO og SV. Jens Stoltenberg innså at dette var den eneste retningen han kunne gå i for å ha mulighet for å komme tilbake som statsminister. Det viste seg å være en god strategi. Nå regjerer de rødgrønne.

Når vi i dag får høre at Jens Stoltenberg var rede til å omfavne KrF i 2001, kaster det også et lys over dagens politiske realiteter. Hvis den rødgrønne regjeringen ryker, vil Jens Stoltenberg være på tråden til Dagfinn Høybråten umiddelbart. Jens Stoltenberg vil regjere. KrF vil kunne få et solid gjennomslag for hjertesaker dersom de svarer ja til Stoltenberg. Det er ikke umulig å tenke seg det. Sp har gått denne veien. I utgangspunktet skulle en tro Dagfinn Høybråten står lenger fra Ap enn Valgerd Svarstad Haugland gjorde. Men det var ikke hun som fikk henvendelsen. Jens oppfattet Bondevik som den fremste beslutningstaker og premissleverandør i KrF. Det er påfallende at ikke Kjell Magne Bondevik gikk videre med henvendelsen fra Stoltenberg. Det forteller noe om hvilken posisjon han mente å ha i KrF når han på egen hånd kunne avvise Stoltenbergs invitt.

Når det gjelder å kunne holde seg i regjering, har Kjell Magne Bondevik vist usedvanlig god evner. Dagfinn Høybråten er en annen type. Han er ikke diplomat og kompromissmaker slik Stoltenberg og Bondevik er det. Men Høybråten forstår seg utmerket godt på makt og taktikk i politikken. Ender Høybråten opp i regjering, vil han kjøre knallhardt for å få gjennomslag for det KrF vil. Stoltenberg vil få merke at i Høybråten er det «stål i bein og armer». Og i KrF har Høybråten nesten all makt for tiden. Det gjør det på mange måter enklere.

Nå har Jens Stoltenberg mer enn nok med å drive de rød grønne fremover i terrenget for å nå sitt lovete Soria Moria. Flere ganger har vi fått en fornemmelse av at Jens Stoltenberg ønsker å komme seg ut av det grepet SV, LO og den radikale fløy i eget parti forsøker å ta over deler av politikken.

Mens Kjell Magne Bondevik ble drevet mer mot høyre enn han selv ønsket, tvinges Jens Stoltenberg mer mot venstre. Å få KrF i regjering står sannsynligvis høyt på Jens Stoltenbergs ønskeliste. Det ville gitt regjeringen en tydeligere sentrumsprofil.

Regjeringer beveger seg mot sentrum for tiden– det skjer i Sverige, i Danmark, i Tyskland, og i England er David Cameron opptatt av å gi Torryene” en sentrumsprofil. Her hjemme må Stoltenberg lede en regjering der en stor flokk maser om at kursen skal legges om i en retning Jens Stoltenberg har liten sans for, mot venstre.

Krigen om sykelønnen

En avtale som har gitt så dårlige resultater som IA-avtalen, hadde blitt droppet i næringslivet. Det beste er om regjeringen og partene finner en løsning på grunnlag av IA-avtalen, men avtalen må ikke få status som hellig ku som ikke kan røres, skriver redaktør Magne Lerø.

Det ligger an til krig mellom regjeringen og partene i arbeidslivet, sier Per-Kristian Foss (H) til NRK i dag. Han mener enten regjeringen eller NHO/LO må gi seg i striden om sykelønnsordningen. Så langt er det ingen ting som tyder på det. Lørdag gjorde NHO-sjef Finn Bergesen jr. det klart i et intervju med Dagbladet at det ikke er aktuelt for NHO å gå med på at arbeidsgiverne skal betale en eneste krone mer når ansatte er syke. Regjeringen står fast på at det skal spares 2,5 milliarder på sykelønn på neste års budsjett.

I dag samler Jens Stoltenberg partene i arbeidslivet til det neste siste møte i utvalget som skal finne nye tiltak for å få ned sykefraværet. Siste møte blir fredag. Så langt er det ikke kommet fram forslag som vil gi en innsparing neste år som er i nærheten av det regjeringen krever.

Finn Bergesen jr. sier til NRK i dag at han er optimistisk med tanke på å finne en løsning. Han tror ikke regjeringen vil bryte avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) der det heter at partene skal være enige om alle tiltak som skal iverksettes for å få ned sykefraværet. NHO påberoper seg vetorett mot at arbeidsgiverne skal betale mer. Det er det som står i avtalen. I fjor skrev regjeringen under på at man ville videreføre denne avtalen. Nå er man kommet i tvil.

Da det ble kjent at regjeringen i statsbudsjettet la opp til å velte 2,5 milliarder over på arbeidsgiverne, utløste det så skarpe protester at Jens Stoltenberg måtte gjør retrett. Regjeringen kunne ikke leve med påstanden om at man hadde overkjørt partene i arbeidslivet uten å ha kjørt en prosess for å bli enige, slik IA-avtalen forutsetter. Jens Stoltenberg la da forslaget om økt betaling fra arbeidsgiverne på hylla, og tok selv ledelsen av arbeidet med på finne alternative tiltak som kunne gi innsparinger i sykelønnen på 2,5 milliarder kroner.

Nå har Jens Stoltenberg kjørt prosess. Regjeringen kan ikke anklages for ikke å ha lyttet til partene. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har fått alle muligheter til å komme med nye innspill for å få ned sykefraværet. Det er lagt fram gode tiltak om å skjerpe ansvaret til legene, mer bruk av gradert sykemelding, at man tidligere må komme i gang med å vurdere attføring og at dialogene mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene, representert med NAV, må komme i gang tidligere. Dette blir det ikke mange innsparte kroner på neste års statsbudsjett av.

Både regjeringen og partene i arbeidslivet er mest tjent med et samarbeid. IA-avtalen må imidlertid ikke fremstilles som en mirakelmedisin for å få ned sykefraværet. Man er milevis fra å nå målene som IA-avtalene baserte seg på. Med så dårlig måloppnåelse som IA-avtalen har hatt, ville den for lengst vært kuttet ut fra de premisser som næringslivet baserer seg på. Når man ikke resultater, må det få konsekvenser.

Bondeviks samarbeidsregjering mente også at IA-avtalen ikke fungerte tilfredsstillende. De foreslo også at arbeidsgiverne skulle betale mer for sykefraværet. De snudde da protestene fra arbeidslivet ble langt sterkere enn de hadde regnet med. Opposisjonen var heller ikke nådige.

Det er behov for tiltak ut over det som så langt er kommer fram. Det beste ville vært om både arbeidstakere og arbeidsgivere hadde tatt sin del av sykefraværet. Det er mulig å få det til uten at det rammer de svakeste. Utvalget som Mads Sandmann, Ap-medlem og tidligere statsråd, forslo dette. De siste årene har ingen villet ta opp igjen forslaget om at arbeidstakerne også må betale sin del. I denne perioden er ikke dette aktuell politikk.

I Sverige har man i flere år hatt en ordning der arbeidsgiverne må dekke 15 prosent av sykelønnen ved langtidssykefravær. Den svenske sykelønnseksperten Jan Rydh sier til Dagens Næringsliv at denne ordningen har bidratt til redusert sykefravær. Den svenske staten har spart seks milliarder kroner på nedgangen i sykefraværet de siste to årene. Den nye regjeringen vil overraskende la arbeidsgiverne slippe å betale for langtidssykefraværet. De mener det vil stimulere til at flere får jobb. Dessuten er Reinfeldts regjering opptatt av å kutte skatter og kostnader for bedriftene mest mulig, fordi man mener dette vil skape vekst og få ned arbeidsløsheten.

Vi tror ikke løsningen er å velte flere kostnader over på bedriftene. De små- og mellomstore bedriftene, og disse utgjør det store flertallet, bør ikke tynges mer av skatter, avgifter og belastende ordninger. Det er god grunner for å la bedriftene dekke noe av langtidssykefraværet, dersom man reduserer arbeidsgiveravgiften og gir incentiver til arbeidsgiver som vil ta inn arbeidstakere som har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Vi bør beholde IA-avtalen dersom det er et grunnlag for det. Vi vil tro det er i alle parters interesse. Derfor bør man klare å forhandle seg fram til en løsning på IA-avtalens grunn. Hvis IA-avtalen avvikes er det både regjeringen og partenes felles ansvar. Det er en fordel med en IA-avtale, men det er ingen ulykke om den avvikles.

Styreslakt i Telenor

Når næringsministeren opptrer som politisk aktør og ikke aksjonær, når han ikke fram overfor styret i et børsnotert selskap. Dag Terje Andersen er blitt stående temmelig verktøyløs, men vi tror ikke han våger å kreve styreslakt i Telenor, skriver redaktør Magne Lerø.

Lars Peder Brekk, leder i Stortingets næringskomité, mener det er alvorlig for styret i Telenor at det ikke tar signalene fra Næringsdepartementet. Han lar spørsmålet om styret må gå stå åpent. Næringsminister Dag Terje Andersen sier styret skal vurderes i forbindelse med generalforsamlingen neste år. Ap-veteranen Finn Lied sier til Klassekampen at styret i Telenor bør sparkes. Bakgrunnen er at Telenor har solgt sin satelittdevisjonen stikk i strid med regjeringens ønske.

Finn Lied mener en dominerende eier i næringslivet ikke ville akseptert å bli overkjørt på denne måten. Det har han mye rett i. Men det Lied overser er at en eier i en børsnotert internasjonalt selskap ikke vil finne på å stille et annet krav til styret enn at de skal foreta seg det som sikrer lønnsomhet i selskapet på sikt. Regjeringen blir overkjørt fordi man ikke opptrer som aksjonær, men som politisk interessent.

Jon Fredrik Baksaas sier til Dagsavisen at satelittdevisjonen ble definert ut som kjernevirksomhet allerede i 2002. Denne strategien har vært kjent for eierne. Det har også vært kjent i lang tid at satelittdevisjonen har stått på Telenors salgsliste.

Det ser ut til at Dag Terje Andersen mener Telenor skulle endre strategi en uke før beslutning om salg på grunnlag av det han mener. Det er ikke slik børsnoterte selskaper kan og skal styres. Hadde politikerne vært våkne, modige og risikovillige skulle de for lengst ha satt inn et nytt styre. De måtte da forsikret seg om at de nye styremedlemmer ville gå imot salg av satellittdivisjonen og Opplysningen 1881 og sørget for at å gi Baksaas fikk en ny strategi å jobbe etter. Når dette ikke har skjedd, er det fordi politikerne ikke våger å ta grep om et børsnotert selskap på denne måten. Det ville vært ødeleggende for Telenor om man skulle blitt utsatt for en slik styring. Det samme vil skje om de i ettertid tar til å renske ut styremedlemmer og legger politiske føringer for driften.

Vi forstår ikke at det skal være spesielt viktig for Norge å satse videre på satelittdevisjonen. Vi må da med all respekt kunne lytte til de som har best greie på dette, Telenor.

I mediene spekuleres det på om det nå kan bli tatt initiativ for å få fjernet Baksaas som konsernsjef. Og det skjer samme dag som Telenor legger fram tall som viser at det går bedre enn noensinne. Er det slik at en konsernsjef skal straffes fordi de styremedlemmene som staten har vært med å velge, ikke styrer ut fra det næringsministeren mener?

Jon Fredrik Baksaas bekrefter overfor Dagsavisen at det har vært norske interessenter som har vist interesse for å kjøpe satellittdelen. Han vil imidlertid ikke si noe mer om hvorfor styret valgte å selge til utlandet. Dette virker merkelig. Her må det gis en skikkelig forklaring.

Staten kan ikke tvinge et børsnotert selskap til å drive med noe som ligger utenfor det selskapet vil satse på. Men staten som største eier kan med god grunn forvente at Telenor skal selge til en norsk aktør dersom de er villig til å betale like mye.

Vi tviler på om denne saken fører til omfattende endringer i Telenor. Vi tror staten kommer til å gå kreve en ny styreleder. Det er det ingen ting å si på. Vi tviler også på om næringsministeren vil spørre nye som skal oppnevnes i styret om å gi et løfte om at de vil gå imot at Opplysningen 1881 blir solgt. Listen over kompetente personer som ikke vil gå inn i styret på slike premisser vil bli lang.

I mellomtiden får Dag Terje Andersen skrive på sin melding om hva det betyr å drive en mer aktiv næringspolitikk. Han må finne på noe annet enn det han har foretatt seg vis-à-vis Telenor i det siste. Her er han blitt stående temmelig verktøyløs.

Umoralske eiendomsmeglere

Karita Bekkemellem tar for sterkt i, men det er god grunn til å ta et nakketak på eiendomsmeglerne, skriver redaktør Magne Lerø.

- De som har solgt boligen selv, og vet hva de bruker av tid, har selv sett det; nivået på betalingen eiendomsmeglere krever er urimelig og direkte umoralsk, sier forbrukerminister Karita Bekkemellem til Dagens Næringsliv. Bakgrunnen er en artikkel i avisen tirsdag der det ble hevdet at eiendomsmeglerne tar seg mer betalt enn toppjuristene. Avisen har beregnet at det i virkeligheten koster 3200-4000 kroner timen for å selge en bolig. Direktøren i Norsk Eiendomsmeglerforbund, Finn Tveter, mener at timeprisen ligger på 1100 kroner.

Karita Bekkemellom gjennomgår for tiden eiendomsmeglerloven. Hun har sagt det kan bli aktuelt å innføre fastpris eller timepris for salg av boliger. Bransjen går sterk imot dette. De hevder det blir dyrere for den som skal selge bolig i tiden hvor salget går tregt. De peker også på at provisjonssystemet er det vanlige i de fleste land og at det skal ligge et incitament for megleren til å gjøre en god jobb for den skal selge boligen sin.

Bekkemelloms utgangspunkt er at det er amatører mot profesjonelle som agerer i en bolighandel. Mange av dem som skal kjøpe er i kriser på grunn av samlivsbrudd, dødsfall, sykdom eller at de har havnet i et økonomisk utføre. I en slik situasjon kan det være meget ubehagelig å være aktører i det jaget som en bolighandel fort blir.

Det er et godt utgangspunkt Bekkemellem tar. Den som skal kjøpe bolig er som regel den svake part. Det er god grunn for myndighetene til å se nærmere på om kjøperens interesser er godt nok ivaretatt. De høye prisen på boliger er blitt et alvorlig problem. I denne situasjonen kan man argumentere for at man ikke trenger et provisjonsbaserte system som bidrar til å presse opp prisene ytterligere i været.

Bekkemellom går over alle grenser med sin påstand om at eiendomsmegleren opptrer umoralsk. Hun tar for god fisk at meglerne tjener 3-4000 kroner timen på et boligsalg. Hvis det stemmer som direktør Tveter sier, at prisen for tiden ligger på 1100 kroner, er det da umoralsk? Hvor går grensen?

Det er beinhard konkurranse eiendomsmeglerne imellom. Når aktører tar den prisen de får i et marked, kan man ikke kritisere de for å være umoralske. Det burde imidlertid være et marked for meglere som vil satse på et «billigkonsept».

Vi tviler på om det er klokt av myndighetene å bestemme at salg av bolig skal skje til fastpris eller timepris. En bør heller sørge for at det blir lettere å selge egen bolig, og at det blir enklere å få hjelp til formalitetene. Det bør stimuleres til at aktører som kun deltar i deler av salgsprosessen våger å etablere seg. Dette kan en gjøre ved å sørge for at databasen «Eiendomsverdi» med omsetningsdata og priser for boliger gjøres søkbar for andre enn de etablerte eiendomsmeglerne. En kan også gi pålegg om tilgang til de største databasene for boligannonsering. Det kan også være grunn til å gi mer presise regler for selve budgivningsprosessen. Når salgsprosessen skal avsluttes i et forrykende tempo med megleren som drivkraft over telefon, kan det fort skje at prisen blir drevet høyere enn det egentlig er grunnlag for. Dersom meglerne blir pålagt å dokumentere all vesentlig informasjon skriftlig også i sluttfasen av en budprosess, vil vi unngå noen av de frekkeste knepene.

Karita Bekkemellem må forsøke å styrke de svakeste som aktører i en bolighandle ved å spille med, ikke imot markedet. Når man først er i et marked, er det beste som regel å sørge for reell konkurranse som utfordrer de ledende aktørene.

Baksås i kollisjon med Andersen

Styret i Telenor tør nok gå imot Dag Terje Andersen, men de tør ikke la være å gjøre det som er forretningsmessig riktig. Slik må det være i internasjonale, børsnoterte selskaper. Derfor kan satellittvirksomheten bli solgt, skriver redaktør Magne Lerø

Ifølge Dagsavisen ber Telenors konsernsjef, Jon Fredrik Baksaas, i dag styret om klarsignal for å selge Telenor Satellite Sevice. I så fall skjer det mot regjerings vilje. Næringsminister Dag Terje Andersen sa til Dagsavisen sist fredag at han var imot salg, og minnet om at Aps sentralstyret vedtok enstemmig i 2003 at «det er uforsvarlig og kortsiktig å selge Telenors satellittvirksomhet». Ap mener «romfarts-og satellittklyngen skal være et viktig satsingsområde for Norge i tiden som kommer».

Aps næringspolitiske talsmann, Steinar Gullvåg, sier til Dagsavisen at han ikke tror styret tør.

- Romfarts- og satellittvirksomheten er en nasjonal strategisk satsing for myndighetene. Det er en viktig del av den statlige næringspolitikken. Det er oppsiktsvekkende at ledelsen i et selskap hvor staten er en dominerende eier overhode tenker på å selge denne virksomhet. Hva slags samfunnsansvar er det, spør Gullvåg. Han forutsetter at de statlige oppnevnte styremedlemmene tar de klare signalene fra næringsministeren.

Hvem de statlig oppnevnte styremedlemmene er, er ikke godt å si. Styret er jo valgt av samme generalforsamling. Alle styremedlemmene skal representere alle aksjonærene. Staten har derfor ikke sin mann eller sin kvinne i styret. Er det noen næringsministeren må snakkes med, så er det styreformannen, Thorleif Enger. Hvem sin mann han er, vet kanskje Gullvåg?

Det er også grunn for å stille spørsmål om det er dekning for å hevde at Norge har en romfarts- og satellittklynge som myndighetene vil satse på. Det skjer mye på dette området. Investeringsselskapet Apax Partner er i ferd med å kjøpe seg opp i flere land. Sannsynligvis står Telenor ovenfor valget mellom å satse for å bli en levende aktør, slik dette er blitt det når det gjelder mobiltelefoner, eller selge seg ut. Aps sentralstyre har ikke kompetanse for å avgjøre hva et internasjonalt børsnotert konsern skal satse på. Man kan ikke utøve eierskapet i Telenor på denne måte.

Soria Moria slår fast at de vil sikre et nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet. Det er det vanskelig å være uenig i. Men dersom et ikke er forretningsmessig forsvarlig å satse på satellittvirksomheten, kan ingen kreve Telenor skal gjøre det.

Telenors oppgave er å drive lønnsomt. Det er ikke brudd på noe samfunnsansvar å selge en virksomhet til utlandet fordi det kanskje kan føre til at 231 arbeidsplasser blir usikre. Det er et skrikende behov for kompetent arbeidskraft i mange sektorer for tiden. Det kan være det er mer lønnsomt at kompetansen i Telenors satellitt divisjon flyttes over til andre selskaper.

Et internasjonalt børsnotert selskap må drives på et forretningsmessige grunnlag, Et børsnotert selskap skal ikke holde på med et ulønnsom virksomhet fordi en eier ønsker det. Hva med de andre eierne? Skal de tvinges til å være med på noe som gjør at deres aksjer i selskapet blir mindre verd?

Vi venter på Andersens bebudete eierskapsmelding. Vi har ingen tro på at Andersen vil forsøke å formulere et krav til Telenor som styret eller aksjonærene ikke kan akseptere med henvisning til at det er i strid med aksjeloven.

Hvis salg av satellittdelene er forretningsmessig klart er det mest lønnsomme, tror vi ikke styret tør å la være, av hensyn til alle aksjonærene. Styret er ikke redd i det hele tatt, og aller minst er de redd Dag Terje Andersen.

Det kan være styret utsetter saken for å gjøre et bedre forarbeid i forhold til eierne. Men vi er temmelig sikre på at Telenor ikke kommer til å beholde sin satellittvirksomhet fordi Aps sentralstyret gjorde et vedtak om dette for tre år siden.

Norge har grunn til å være stolte av hva Telenor har fått til. De har lyktes ved å konsentrere seg om de forretningsområder hvor man kan oppnå en sterk posisjon. Om det er god butikk å satse på satellittvirksomhet, kan vi med god samvittighet overlate til ledelsen i Telenor. Det er det de som best er i stand til å avgjøre.

Vi er forbi stadiet med «hvert land sitt satellittselskap». Her er globale aktører i ferd med å ta regien. Hva Ap mente om dette i 2003 er ikke særlig interessant for Telenor i 2006. Tre år er et hav av tid i den verden Telenor opererer.

Lut lei gründere som sjefer

Etter tjue år må Dan Swanstrøm forlate selskapet han startet fordi han er uenig med eierne. Eierne i Geelmuyden.Kiese selger med tap fordi de ikke får styringen over de ansatte. Det er gründere på godt og vondt styrene kjemper med, skriver redaktør Magne Lerø.

Styret i Synnøve Finden ville ikke lenger være med på Dan Swanstrøms vekstambisjoner. Nå er han ute som toppleder i det selskapet han har bygget opp over en tjueårsperiode.

Morits Skaugen jr., Jens Ulltveit-Moe og Christian Ringnes ble så lei av å være eiere i Geelmuyden.Kiese at de solgte selskapet til en gruppe ansatte med tap. Skaugen sier til Dagens Næringsliv at gründeren Hans Geelmuyden stor sett har benyttet selskapet som sin egen lekekasse.

Dan Swanstrøm og Hans Geelmuyden har det felles at de ville bygge opp et stort selskap. De ville heller, som Swanstrøm sier, eie lite i noe stort enn å være stor i noe lite. Synnøve Finden omsetter nå for 1,2 milliarder. Swanstrøm eier 8 prosent av selskapet fortsatt.

- Kapitalen bestemmer. Den er rå. Det er jungelens lov som gjelder, sier Swanstrøm til Aftenposten som forklaring på at han måtte slutte som sjef.

Gründer Swanstrøm ville satse på videre vekst. Styret mener tiden nå er inne for å sette på bremsene og sikre lønnsomhet på kort sikt. Når daglig leder og styret ikke er enige, blir resultatet som regel at daglig leder må trekke seg. Styret og daglig leder må ville det samme. Er daglig leder overbevist om en strategi, er det ikke enkelt å jobbe etter en annen strategi med henvisning til at «styret har bestemt». En toppsjef i et stort selskap må jobbe ut fra en strategi en selv er overbevist om.

Swanstrøm ser ut til å takle uenigheten med styret konstruktivt. Han etterlater seg et selskap som forventes å gå med et overskudd på 100 millioner i år. Driftresultatet i tredje kvartal ble ikke bedre enn 1,1 millioner kroner. Det er et tegn på at fremtiden byr på tøffe utfordringer.

Geelmuyden. Kiese hadde også ambisjoner om å bli et stort rådgivningsselskap. Det ble etablert kontorer i flere land og stadig flere ble ansatt. Omsetningen økte, men resultatene var det så som så med. Etter noen år med heller magre resultater, oppnådde man i fjor et resultat før skatt på 13,6 millioner av en omsetning på 69 millioner kroner. For noen år siden var selskapet nær konkurs. I perioder har det også vært betydelig uro internt. Flere nøkkelmedarbeidere har sluttet.

12 ansatte overtar nå selskapet for 32 millioner kroner.

- Dette har vært en mislykket investering, men det nytter ikke å gråte over spilt melk, sier Jens Ulltveit-Moe.

Christian Ringnes sier det er vanskelig å være finansiell investor i et selskap der verdiene består av de ansattes hjernekapasitet.

Det som har skjedd i Synnøve Finden, er ikke uvanlig. Det er godt gjort av Dan Swanstrøm å ha ledet den bedriften han startet i tjue år. I denne tiden har han vært igjennom alle faser. Den siste fasen handlet om at det ikke lenger var plass til den som startet det hele i ledelsen av selskapet.

Styret mener en annen enn Swanstrøm er den beste til å konsolidere stillingen og la aksjonærene få tilbake en tilfredsstillende avkastrining på det de har investert. Her skjer det en fullt forsvarlig eierstyring. Om styret heller burde fulgt Swanstrøms anbefaling om fortsatt å satse på vekst, er umulig å si. Vi må, som Swanstrøm, forholde oss til at eierne er i sin fulle rett til å velge strategi og sørge for avkastning på kort sikt.

Den samme form for eierstyring makter ikke eierne i Geelmuyden. Kiese å gjennomføre. Her mangler det ikke på vilje til å styre, men de evner ikke styre en flokk hjernearbeidere slik man styrer en produksjonsbedrift.

Skal vi tro eierne, er det Hans Geelmuydens rolle i selskapet som representerer det styringsmessige problemet. Morits Skaugen jr. sier de ansatte bør ta mer styring over selskapet og at Geelmuydens rolle blir redusert. Det ser imidlertid ut som om det ender med at Hans Geelmuyden ender opp som styreformann i det nye selskapet.

Synnøve Finden bør kunne konslolidere stilling og sikre normal lønnsomhet. Om Geelmuyden. Kiese makter det, er mer usikkert. 12 ledende ansatte skal nå bli enige om strategi og veivalg. De må lage ordninger som binder hver enkelt til fellesskapet. Det blir ødeleggende dersom de 12 partnerne ikke klarer å opptre samlende.

Advokatene har maktet å legge partnerfellesskap som er rimelig stabile. Det er ikke så enkelt å hoppe av. I konsulentbransjen er ikke lønnsomheten like stor og det er fristende for en gruppe å bryte ut og ta med seg enn kundeportefølje.

Djupedal fjerner skolereklamen

Det er klokt av Øystein Djupedal å ta grep for å gjøre skolen til et praktisk talt reklamefritt område. Vi er ikke tjent med at skolen bidrar til at barn defineres som, og at de opplever seg som, kommersielle aktører så snart de kan telle kronestykker, skriver redaktør Magne Lerø.

Kunnskapsminister Øystein Djupedal vil fjerne reklame fra skolebøker og skolebygg. I en høring som nå sendes ut, foreslår han at det skal tas inn i opplæringsloven at skolene skal være et reklamefritt område.

Djupedal sier til VG at det blir parodisk og vanskelig å håndheve et absolutt forbud mot all reklame. Det viktige er at skolebøker og digitale læremidler blir reklamefrie. Det får bli opp til hver enkelt skoleeier å ta stilling til om de skal tillate at det deles ut matbokser, drikkeflasker og refleksvester med reklame på. Brusautomater som fungerer som store opplyste reklameskilt vil Djupedal også ha slutt på.

Tidligere har politikere fra Høyre og Frp sagt at de ikke ser noe problem med at det blir reklame i skolebøker eller i beskjeden grad på skoleområdet. Da Kristin Clemet (H) var undervisningsminister, så hun ikke noen grunn til å stramme inn på adgangen til reklame i skolen slik Djupedal nå gjør.

Djupedal har altså gitt oss et nytt eksempel på hva en rødgrønn skolepolitikk betyr i praksis. Vi har stor forståelse for at Djupedal setter foten ned. Det kan selvsagt argumenteres med at ingen tar skade av litt reklame i skolen. Elevene blir utsatt for reklame over alt i samfunnet. De tar seg ikke nær av om det står en automat designet som en gigantisk colaflaske i skolegården. Reklame kan gi skolen sårt tiltrengte inntekter. Økte inntekter kan gi bedre undervisning.

Det er imidlertid et poeng å markere at reklame hører hjemme der salg og kjøp av varer og tjenester skjer. Skolen er ikke en kommersiell arena. Skolen er et sted for å lære, ikke for å handle.

Skolen skal være en felles arena hvor NetCom ikke får en annen posisjon enn Telenor, Cola ikke fremheves fremfor Pepsi osv.

Å begrense reklamen i samfunnet er et temmelig håpløst prosjekt. Det er imidlertid viktig å definere reklamefrie soner, slik Djupedal nå gjør.

Vi har også andre bestemmelser som har som hensikt å beskytte barn mot reklame. Det er nødvendig fordi barn er særdeles lett påvirkelige. Vi er ikke tjent med at skolen bidrar til at barn defineres som, og at de opplever seg som, kommersielle aktører så snart de kan telle kronestykker, skriver redaktør Magne Lerø.

Norwegian-Kjos i streik?

Av å høre på Bjørn Kjos kan en få inntrykk av at det er nummeret før himmelen i Norwegian. Nå rasler de ansatte med sablene fordi de mener Norwegian vil spare penger ved å bruke lærlinger. Hva er problemet med det, skriver redaktør Magne Lerø.

Et utall ganger har vi lest i avisene om uro, trusler om streik og streik i SAS. Hver gang, vi overdriver litt, får sjefen for Norwegian, Bjørn Kjos, spørsmålet om hvordan det står til hos dem. Når det er riktig ille for SAS, og det blir Tv-debatt av det, er Bjørn Kjos fast inventar i panelet. Smilende og overbevisende, men egentlig ikke hoverende, legger Kjos ut om hvordan de har det i hans kjære Norwegian, om medeierskap, viktighetene av å være på parti med de ansatte, ta felles løfte, om hvor bra det går og om ambisiøse planer framover. Og vi unner ham suksessen. Det er godt gjort å slå seg fram i konkurranse med SAS og diverse billigflyselskaper. De har vært stupet nær flere ganger.

På første side i Aftenposten i dag kan vi lese at Norwegian er truet av streik. Det vi, etter å ha hørt på Kjos har fått inntrykk av nærmest er utenkelig, kan komme til å skje. Striden står om lærlinger som i følge utnyttes som sterkt underbetalt arbeidskreft, i følge Turid Svendsen, som er forhandlingsleder i Parat.

Lærlingefagene innen reiseliv og service var i ferd med å dø ut i Oslo og Akershus. Det siste året har Norwegian tatt inn 84 læringer. De får 7500 kroner i lønn det første året og 9000 det andre året. På to år skal de gjennomgå syv moduler med opplæring. Lærlingene må være over 20 år. 11 av læringene har sluttet. Aftenposten har snakket med fire lærlinger som bekrefter at de i praksis jobber som andre ansatte i kabinene og at den opplæringen det er snakk om, stadig blir utsatt.

Personaldirektør Gunnar Martinsen innrømmer at det er blitt mye flyving på lærlingene i sommer på grunn av sterk økning i flyselskapets tilbud. Direktør Odd Jørgen Steen i Fagopplæringen i Akershus mener Norwegian har et godt opplegg og mener det ikke er grunnlag for å kritisere selskapet.

Bjørn Kjos sier han er veldig overrakset over kritikken. Å hevde at Norwegian bruker lærlinger for å holde kostnadene nede, mener han er en løs påstand. Turid Svendsen sier hun har tatt vare på et intervju Kjos har gitt til Nettavisen der han bekrefter at lærlinger gir lavere kostnader.

Det skulle det ikke være særlig grunn for Kjos til å benekte. Hans egen personalsjef sier jo rett ut at lærlingene har vært gode å ha i en tid der Norwegian ekspanderer raskt. Norwegian får dessuten 2000 kr i måneden fra staten for å ta inn lærlinger.

Denne ordningen er jo ment som en «vinn, vinn» for alle. Unge som vil jobbe innen reiseliv og service, får fagbrev på det. Myndighetene sørger for kvalifiserte arbeidskraft til sektoren. Og Norwegian skaffer seg billig arbeidskraft. Bjørn Kjos trenger ikke forsøke å framstille det som om lille Norwegian, som kjemper som en løve for å sikre stabil lønnsomhet, i pur idealisme har påtatt seg en samfunnsoppgave ved å ta inn læringer. Det er helt greit å skaffe seg arbeidskraft til lav pris. Turid Svendsen og de ansatte i Parat bør være lykkelige over at de har en ledelse i Norwegian som er kreative når det gjelder å holde kostnadene nede.

Det må vær en forutsetning av lærlingene får det antallet undervisningstimer som er forutsatt. Man må selvsagt diskutere om 7500 kroner i måneden er en rimelig lønn for en lærling. Bjørn Kjos faller ikke i staver om forhandlingene ender med at han må betal lærlingene 10 000 kroner i måneden. Hva om Parat også krever at lærlingene skal bli undervist et bestemt antall timer av Bjørn Kjos i flybransjens kår og finurligheter. Kjos tar den.

Dette greier de å orden opp i i Norwegian. Men Bjørn Kjos må ikke gå rundt å late som om alt er nummeret før himmelen i Norwegian. Han må huske at tiden er inne for de ansatte til å kreve noe av de han har tenkt å gi til aksjonærene.

At de ansatte ser seg tjent med å kjøre ut med trussel om streik i en slik sak, overrasker oss. Bjørn Kjos og de ansatte i Norwegian er tjent med at de ordner opp i slike forhold internt. Dette er ikke noe å lage streik på.

Midlertidig seier for Halvorsen

Jens Stoltenberg forsto at SV ikke tålte å bli overkjørt denne uken også. Han lot SV vinne en midlertidig seier. Neste gang Nato ber om soldater til Afghanistan, blir det ja. Det vet nok Kristin Halvorsen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jonas Gahr Støre, Åslaug Haga og Jens Stoltenberg hadde planene klare for å svare ja på anmodningen fra NATO om å sende norske spesialstyrker til Sør-Afghanistan. Så sent som i går sa Haga til Dagsavisen at vi «ikke kan overlate drittjobbene til USA og Storbritannia og bare ta de snille humanitære oppdragene selv». Hun sa rett ut at det er selvsagt at Norge stiller opp for Nato. Jonas Gahr Støre har sagt det samme tidligere, men i mer forsiktige ordelag.

I går forsto Jens Stoltenberg at Kristin Halvorsen mente alvor med at regjeringen sannsynligvis ville ryke dersom SV ble presset til å ta et nytt nederlag så kort tid etter nederlaget om gasskraftverk på Mongstad.

I går forsøkte Espen Barth Eide å forklare situasjonen for Aps generalsekretær Jaap de Hop Scheffer. Eide sier til VG at Sheffer tydeligvis hadde fått med seg at det er SV som er motstander av å sende soldater til Afghanistan og at de andre regjeringspartiene er for.

– Han sa at han har vært utenriksminister i en koalisjonsregjering selv, og at han visste litt om hvordan livet i en koalisjonsregjering er, sier Barth Eide. Det var godt for regjeringen å møte en generalsekretær i det diplomatiske hjørnet.

Når NATOs generalsekretær uttaler seg på denne måten, svekkes argumentene fra Lars Sponheim og andre om at regjeringen legger seg på en ny sikkerhetspolitisk kurs. Både Høyre og Frp advarer mot at den brede enigheten det har vært omkring vårt forhold til Nato blir brutt. I verste fall kan dette gå på vår egen sikkerhet løs, sier professor Janne Haaland Matlary til Vårt Land i dag. Hun advarer mot at det skapes tvil om at medlemslandene i alliansen er rede til å stille opp for hverandre når det trengs. Det er denne «automatiske unnsetning» alliansen er bygget opp omkring.

Det er verdt å merke seg at de rødgrønne uttaler seg forskjellig om hva regjeringen vedtak betyr. Kristin Halvorsen konstaterer at regjeringen har sagt nei til Nato nå. Hva som kan komme til å skje i fremtiden er hypoteser hun ikke vil forholde seg til, sier hun til Dagbladet. Forsvarsminister Anne- Grete Strøm-Erichsen sier til Dagbladet at regjeringen kan komme til å sende soldater seinere. Det er «i denne omgang» regjeringen ikke kan svare positivt på NATOs henvendelse.

Signe Øye, forsvarspolitiske talskvinne for Ap, innrømmer at regjeringens beslutning er et nederlag for Ap. Jonas Gahr Støre har i denne saken ikke har fått det som han vil. Nå er jobben å forsvare et standpunkt han er uenig ned så godt det lar seg gjøre.

Dette blir en sak opposisjonen vil kjøre hardt på. Støre, Stoltenberg og Haga er i utgangspunktet på defensiven.

Med sin uttalelse om at vi ikke vil ta drittjobbene, har Åslaug Haga gitt opposisjonen en lissepasning. Frp vil hamre løs på regjeringen som ikke vil bidra til å nedkjempe taliban, terrorister og fiender av vårt demokrati. Denne saken kan gi de rødgrønne lavere oppslutning på gallupene.

Det er imidlertid forståelig at Jens Stoltenberg ikke ville avbryte sitt regjeringsprosjekt samme dag som de feiret regjeringens ettårsdag. Både Ap og SV er tjent med å kunne vise velgerne at de er i stand til å regjere sammen lenger enn et år.

Regjeringen er ikke ferdig med Afghanistan. Neste gang Nato anmoder om flere soldater til Afghanistan får de ja. Det vet SV også.

 

Korrupsjonsmistanken mot Fjell

Det var i Statoils egen interesse, tross alt, å innrømme korrupsjon, betale 115 millioner kroner og unngå rettssalene. Det betyr ikke nødvendigvis – som Eva Joly antyder – at det er grunnlag for å straffeforfølge Olav Fjell, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Det kom ikke som en bombe at Statoil valgte å legge godt med millioner på bordet for å unngå en årelang kamp i rettssalene mot det amerikanske kredittilsynet SEC. Det overraskende var at Statoil innrømmet at de titalls millioner selskapet betalte til ekspresidentens sønn, Mehdi Hashemi, for hjelp til å etablere seg i Iran, var korrupsjon.

Det skjer rett som det er at selskaper godtar bøter, men uten å innrømme feil. Det var det som skjedde da Statoil godtok boten på 20 millioner kroner som Økokrim ila dem i 2004. Dette var tydeligvis ikke nok for SEC. Selskapet måtte pent kalle sine handlinger med det rette navn, korrupsjon. De måtte også godta å leie inn en «ekstrarevisor» for egen regning i tre år. Vedkommende skal påse at Statoil holder seg godt innenfor gjeldende regler for selskapet som er registrert ved børsen i USA. Er det noe «ekstrarevisoren» er misfornøyd med, kan han rapportere direkte til SEC.

– Vi har bittert fått erfare de negative effektene av bestikkelser, sa Statoils konsernsjef Helge Lund i et foredrag på konferansen om åpenhet og bekjempelse av korrupsjon i oljerike utviklingsland (EITI-konferansen) som ble holdt i Oslo tirsdag.

Lund holdt sitt foredrag under temaet «Fordelene med større gjennomsiktighet.»
– Jeg synes det er helt fint at vi får anledning til å fortelle om hvordan vi driver forretninger og på hvilket grunnlag vi gjør det. Åpenhet er nøkkelfaktoren for å oppnå tillit, sier Lund og understreker at Statoil er kjent for å ha sterke etiske prinsipper.

Sjefen i Verdensbanken Paul Wolfowitz sa til Aftenposten mandag at verden går fremover når Statoil nå får straff for bestikkelsene.

– For ti år siden ville de fått skattefradrag for dette. Nå får det en bot. Det synes jeg er en fremgang, sa Wolfowitz

Eva Joly, som avdekket den omfattende korrupsjonsskandalen rundt det franske oljeselskapet Elf da hun var fransk forhørsdommer, sier til Dagens Næringsliv at denne saken viser at amerikansk rettsvesen fungerer veldig effektivt. De har skikkelig med ressurser å sette inn for å avdekke økonomisk kriminalitet. Hun mener det er grunnlag for å vurdere om saken mot Olav Fjell bør tas opp igjen. Økokrim konkluderte at det ikke var grunnlag for å reise tiltale mot Fjell. Det amerikanske Kredittilsynet kan ha avdekke forhold som ikke var kjent da Økokrim henla saken. Dette skal i særlig grad være knytte til undersøkelser Statoil foretok for å teste ut om ekspresidentens sønn hadde reell innflytelse i Iran.

Tidligere Statoil-sjef Olav Fjell slår tilbake mot dem som nå tar til orde for at saken mot ham skal gjenopptas. Fjell sier seg enig i at han som toppsjef har et ansvar uansett om det som foregår i et selvsagt selv om han ikke kjenner til det. Fjell har erkjent et slikt objektivt ansvar da han sa seg enig med styret i at han burde gå av. Personlig straffskyld er noe helt annet, sier Fjell.

Det har han selvsagt rett i. Hvis Fjell skal dømmes for korrupsjon, skal de påvises at han kjente til de straffbare forhold som er avdekket og at han faktisk stilltiende godkjente det som skjedde. Statoil innrømmelse av skyld i korrupsjon og de nye opplysninger som kommer fram, stiller imidlertid daværende internasjonale direktør Richard Hubbard i et dårligere lys.

Å vurdere om de nye opplysningene kaster nytt lys over Fjell rolle, kan være fornuftig. Det kan være i Fjells egen interesse å bli renvasket for mistanke. Skal man gjenoppta saken igjen, må det være gode grunner for det. Det kan være SEC vil ta ut tiltale mot Fjell og Hubbard. Eller så konkluderer de med at de har oppnådd nok med det Statoil har innrømmet

Denne saken er også et innlegg i debatten om vi setter inn nok ressurser for å kunne avdekke korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Hvis Statoil ikke hadde vært notert på børsen i USA, kunne denne saken endt med den relativt beskjedne boten fra Økokrim. Slik systemet fungerer i dag, er børsnotering i USA en god sikkerhet for at selskapene følger lover og regler. Børsnoterte selskaper i USA må da også bruke titalls millioner hvert år for å dokumentere at de driver i henhold til amerikansk standard for god coorporate governance. Trår man først feil, er amerikanske tilsynsmyndigheter nådeløse.