Erna og Siv hånd i hånd

Høyre har skiftet strategi og tenker i lange linjer. De vil driste seg til å regjere sammen med Frp – i håp om at regjeringsslitasjen skal jekke Frp såpass ned at Høyre igjen blir største parti på borgerlig side, skriver redaktør Magne Lerø.

På gårsdagens gallup som TV 2 Nyhetene presenterte, mangler Fremskrittspartiet og Høyre bare ett mandat for å få flertall på Stortinget. Høyre går frem med 2,6 prosentpoeng til 16,9 prosent, mens Fremskrittspartiet øker med 1,1 prosentpoeng til 31,1 prosent. Det gir en samlet oppslutning på 48 prosent, og 84 mandater dersom det hadde vært stortingsvalg i dag.

Erna Solberg var i helgen tydelig på at målet er å danne regjering sammen med Frp, Venstre og KrF. I går kom Erna Solberg og Siv Jensen sammen for å kommentere gallupen. Det er første gangen det skjer.

Venstre og KrF sier som de alltid har sagt, at det ikke er aktuelt å gå i regjering med Frp. Dagens Næringsliv skrev i går at de to partiene skader seg selv mer enn Frp ved å innta en slik holdning. Det er feil. Nå er disse partiene mest tjent med å kjøre frem sin egen politikk og ikke aktivisere den sterke motstanden mot Frp som er i de to partiene. 

På den omtalte målingen går Arbeiderpartiet går mest tilbake: 2,3 prosentpoeng, og havner på 27,1. De ville mistet 12 av dagens mandater på Stortinget dersom det var valg i dag. For de andre partiene er det små endringer.

Mye tyder på at Erna Solberg og Siv Jensen begge ser seg tjent med å opptre som parhester i større grad. Høyre har solid regjeringserfaring og oppfattes som det mest pålitelige regjeringspartiet. Om de ikke er størst, er det tross alt de som kan regjere. Dette gir økt tilslutning.

Høyre legger nok et langsiktig perspektiv på den endring i strategi som nå skjer. De vil ha regjeringsmakt, og de har innsett at det ikke kan skje uten at de går i regjering sammen med Frp. I Høyre er man også i ferd med å forsone seg med at Frp er blitt et større parti enn Høyre, og at det kan ende med at Siv Jensen blir statsminister. Erna Solberg vil selvsagt være Høyres statsministerkandidat. Hvis hun skal bli statsminister, må hun få med seg KrF og Venstre. Det kan hun bare dagdrømme om.

Hvis Frp havner i regjering, vil de møte seg selv i døren, skuffe mange av sine velgere og bli jekket skikkelig ned. Sammenlignet med Frp er man er heller smålåtne i Høyre når det gjelder løfter til velgerne. Høyre vil i mindre grad bli utsatt for regjeringsslitasje enn Frp. Høyre satser på at de vil går fremover og Frp nedover på meningsmålingene med Frp i regjering.

Om Frp er større enn Høyre nå, kan dette endre seg etter at Frp har fått prøvd seg i regjering noen år. Den eneste måten det kan skje på, er at man nå erkjenner at Frp er størst og sørger for at de får møte virkeligheten i regjeringsposisjon.

For de rødgrønne er det tragisk at de så raskt mister velgernes tillit. Statsbudsjettet, som legges frem fredag, innebærer en ny mulighet for å presentere en politikk som får oppslutning hos større velgergrupper. Venstresiden i Ap og SV mener kursen må legges mer mot venstre for å vinne tilbake tapte velgere. Det mener neppe Jens Stoltenberg. SV og venstresiden i Ap står for noe av den populismen som preger Frp, men Jens Stoltenberg er opptatt av en helhetlig politikk. Han ønsker ikke å legge den politiske kursen mot venstre. Det må da holde i massevis at LO, Venstresiden, SV og Sp får et knippe hjertesaker hver, tenker kanskje Stoltenberg. Så opptatt er Stoltenberg av helhet og ansvarlighet at han valgte å gå løs på en av de hellige kuene i politikken: sykelønnsordningen. Han visste det ville bli bråk. Men han hadde ikke regnet med et så voldsomt bikkjeslagsmål som det ble, eller at det var Gerd-Liv Valla som skulle bli kjøteren med de farligste bittene.

Jens Stoltenberg er en god strateg. Han ser hva som er i ferd med å skje. For å kunne fortsette som statsminister etter 2009, vil han sannsynligvis være mer avhengig av støtte fra Venstre og KrF enn fra LO. LO og Gerd-Liv Valla har ingen alternativer. De må støtte Ap uansett. En regjering dominert av Høyre og Frp kan de med god grunn anse som en katastrofe for egen del.