Stoltenberg-regjeringens (u)år

Meningsmålingene og intern stridighet forteller at det første året med de rødgrønne har vært et uår. Budsjettet de har lagt fram, evnen til å finne løsninger og viljen til å sluke kameler tyder på at det kan gå bedre etter hvert, skriver redaktør Magne Lerø

Når denne artikkelen avsluttes, kl. 9 i dag, åpner Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Aslaug Haga en pressekonferanse i forbindelse med at det i dag er et år siden regjeringen ble dannet. Her slippes neppe noen bomber. De tre kommer til å bedyre at stemningen innad er god, at de er godt i gang med å gjennomføre det de har lovet i Soria Moria-erklæringen og at de skal dreie kursen for samfunnsutviklingen mot venstre. Jens Stoltenberg kommer også til å innrømme at han har gjort en del feil det siste året, at han har lært av de erfaringer han har gjort, at han nå har lagt dette bak seg og er klar for å levere i tråd med det de rødgrønne har lovet. Dette sa Jens Stoltenberg til NRK i dag tidlig.

Med disse uttalelsene viser Stoltenberg både sin styrke og sin svakhet som leder. Det er en styrke at han kan tåle juling, innrømme feil, ikke gå i lås, legge ting bak seg og gå videre. Både i Odfjell-saken og sykelønnssaken har han ikke levert i forhold til det vi forventer av en statsminister.

Dette har bidratt til at han har mistet autoritet i eget parti og at han ikke fremstår i offentligheten som en sterk leder. I gasskraftsaken fikk imidlertid Stoltenberg markert seg som en leder som kan skjære igjennom, få det som han vil og holde regjeringen samlet. Han trenger flere slike saker.

Klima innad i regjeringen Bondevik var meget godt. Det tror vi fortsatt er tilfelle i Stoltenbergs regjering. Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har en del felles trekk som ledere. De bruker ikke makt unødig og ønsker å opptre samlende.

Stoltenbergs styrke er evnen til samarbeid, til å søke kompromiss og skape et godt klima internt. Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga synes å ha et tett og godt forhold. Det er helt avgjørende for at man kan komme seg helskinnet igjennom kriser som truer samarbeidet.

Åslaug Haga er den av de tre som har sluppet billigst unna og på mange måter fått mest ut av regjeringssamarbeidet så langt. – Det er fordi ingen kan dette med hestehandler like godt som Sp, sier politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle. Sp har unngått å få hardkjør på de områdene de har sine særinteresser. Hadde WTO-forhandlingene kommet i mål, hadde det nok blitt like mye tenners gnissel i Sp som det dette året har vært i SV.

Kristin Halvorsen er den som kan slukt de største og vondeste kamelene. Hun er samtidig den som har imponert som sjef og finansminister. Halvorsen har levd et langt politisk liv i opposisjon med populistisk tilsnitt. Da SV kom i regjering, ble de kalt for et seminar og ikke er parti som var skrudd sammen slik at man kunne ha makt. Det tok Kristin Halvorsen kun noen uker på bevise at det i alle fall for hennes vedkommende var feil. Hun har mestret finansministerrollen til fulle. Hun har fått orden i rekkene i eget parti. Er det noen som har skapt problemer for regjeringen det siste halv året, er det LO og stortingsgruppen i Ap.

Når regjeringen kom seg velberget gjennom gasskraftsaken, tyder mye på at regjeringen vil holde sammen en god stund. SV er den som sliter mest. De vil imidlertid være tjent med å holde ut i regjering i alle fall til i 2008. Og har de først klart seg så lenge, klarer de seg kanskje helt fra til valget i 2009. Regjeringsbordet fanger.

Regjeringen har lagt fram et brukbart statsbudsjett. Bevilgningene til kommunene er økt. Det er blitt mer til veier og tog, og alle kluter settes til for at det skal bli barnehager til alle. Dette skal folk merke. Med tanke på at det er kommunevalg neste år, har regjeringen prioritert riktig. Sylvia Brustad får baske med sykehusøkonomien uten å ha løst krisen enda et år. Øystein Djupedal får finne seg i kritikken fra høyskolene og forskningsmiljøene for å ha «gitt alle pengene til barnehagene».

Norsk økonomi er i en god utvikling. Det er lite som tyder på at regjeringen må foreta tøffe og upopulære kutt. De kan snarere regne med å få noen milliarder ekstra hvert år for å gjennomføre løftene i Soria Moria-erklæringen.

I dag vil Jens Stoltenberg si at det har vært en godt år for regjeringen. Ut fra all intern uro som har vært, må det kunne sies at det har vært et uår. Det er i alle fall velgernes dom. På en meningsmåling for et par uker siden lå Frp og Høyre an til å kunne klare flertall alene.

De rød grønne har tapt flertallet fordi de har laget for mange selvmål og gitt for mange lissepasninger til motstanderne. Det er vanskelig å vinne når man strides i garderoben både før og etter kampene og når det høres mye piping og protestrop fra hjemmetribunen.

Utfordringen for Jens Stoltenberg er å få ned støynivået i egen rekke. Det er lettere sagt enn gjort. Regjeringen Bondevik mente selv, og et godt stykke på vei hadde de rett, at de leverte resultatene så det holdt. Men de tapte valget. Det står også denne regjeringen i ferd med å gjøre, hvis de ikke får redusert det interne støynivået og får folk til å forstå at det er blitt bedre med de rødgrønne.