Stoltenberg-regjeringens (u)år

Meningsmålingene og intern stridighet forteller at det første året med de rødgrønne har vært et uår. Budsjettet de har lagt fram, evnen til å finne løsninger og viljen til å sluke kameler tyder på at det kan gå bedre etter hvert, skriver redaktør Magne Lerø

Når denne artikkelen avsluttes, kl. 9 i dag, åpner Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Aslaug Haga en pressekonferanse i forbindelse med at det i dag er et år siden regjeringen ble dannet. Her slippes neppe noen bomber. De tre kommer til å bedyre at stemningen innad er god, at de er godt i gang med å gjennomføre det de har lovet i Soria Moria-erklæringen og at de skal dreie kursen for samfunnsutviklingen mot venstre. Jens Stoltenberg kommer også til å innrømme at han har gjort en del feil det siste året, at han har lært av de erfaringer han har gjort, at han nå har lagt dette bak seg og er klar for å levere i tråd med det de rødgrønne har lovet. Dette sa Jens Stoltenberg til NRK i dag tidlig.

Med disse uttalelsene viser Stoltenberg både sin styrke og sin svakhet som leder. Det er en styrke at han kan tåle juling, innrømme feil, ikke gå i lås, legge ting bak seg og gå videre. Både i Odfjell-saken og sykelønnssaken har han ikke levert i forhold til det vi forventer av en statsminister.

Dette har bidratt til at han har mistet autoritet i eget parti og at han ikke fremstår i offentligheten som en sterk leder. I gasskraftsaken fikk imidlertid Stoltenberg markert seg som en leder som kan skjære igjennom, få det som han vil og holde regjeringen samlet. Han trenger flere slike saker.

Klima innad i regjeringen Bondevik var meget godt. Det tror vi fortsatt er tilfelle i Stoltenbergs regjering. Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har en del felles trekk som ledere. De bruker ikke makt unødig og ønsker å opptre samlende.

Stoltenbergs styrke er evnen til samarbeid, til å søke kompromiss og skape et godt klima internt. Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga synes å ha et tett og godt forhold. Det er helt avgjørende for at man kan komme seg helskinnet igjennom kriser som truer samarbeidet.

Åslaug Haga er den av de tre som har sluppet billigst unna og på mange måter fått mest ut av regjeringssamarbeidet så langt. – Det er fordi ingen kan dette med hestehandler like godt som Sp, sier politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle. Sp har unngått å få hardkjør på de områdene de har sine særinteresser. Hadde WTO-forhandlingene kommet i mål, hadde det nok blitt like mye tenners gnissel i Sp som det dette året har vært i SV.

Kristin Halvorsen er den som kan slukt de største og vondeste kamelene. Hun er samtidig den som har imponert som sjef og finansminister. Halvorsen har levd et langt politisk liv i opposisjon med populistisk tilsnitt. Da SV kom i regjering, ble de kalt for et seminar og ikke er parti som var skrudd sammen slik at man kunne ha makt. Det tok Kristin Halvorsen kun noen uker på bevise at det i alle fall for hennes vedkommende var feil. Hun har mestret finansministerrollen til fulle. Hun har fått orden i rekkene i eget parti. Er det noen som har skapt problemer for regjeringen det siste halv året, er det LO og stortingsgruppen i Ap.

Når regjeringen kom seg velberget gjennom gasskraftsaken, tyder mye på at regjeringen vil holde sammen en god stund. SV er den som sliter mest. De vil imidlertid være tjent med å holde ut i regjering i alle fall til i 2008. Og har de først klart seg så lenge, klarer de seg kanskje helt fra til valget i 2009. Regjeringsbordet fanger.

Regjeringen har lagt fram et brukbart statsbudsjett. Bevilgningene til kommunene er økt. Det er blitt mer til veier og tog, og alle kluter settes til for at det skal bli barnehager til alle. Dette skal folk merke. Med tanke på at det er kommunevalg neste år, har regjeringen prioritert riktig. Sylvia Brustad får baske med sykehusøkonomien uten å ha løst krisen enda et år. Øystein Djupedal får finne seg i kritikken fra høyskolene og forskningsmiljøene for å ha «gitt alle pengene til barnehagene».

Norsk økonomi er i en god utvikling. Det er lite som tyder på at regjeringen må foreta tøffe og upopulære kutt. De kan snarere regne med å få noen milliarder ekstra hvert år for å gjennomføre løftene i Soria Moria-erklæringen.

I dag vil Jens Stoltenberg si at det har vært en godt år for regjeringen. Ut fra all intern uro som har vært, må det kunne sies at det har vært et uår. Det er i alle fall velgernes dom. På en meningsmåling for et par uker siden lå Frp og Høyre an til å kunne klare flertall alene.

De rød grønne har tapt flertallet fordi de har laget for mange selvmål og gitt for mange lissepasninger til motstanderne. Det er vanskelig å vinne når man strides i garderoben både før og etter kampene og når det høres mye piping og protestrop fra hjemmetribunen.

Utfordringen for Jens Stoltenberg er å få ned støynivået i egen rekke. Det er lettere sagt enn gjort. Regjeringen Bondevik mente selv, og et godt stykke på vei hadde de rett, at de leverte resultatene så det holdt. Men de tapte valget. Det står også denne regjeringen i ferd med å gjøre, hvis de ikke får redusert det interne støynivået og får folk til å forstå at det er blitt bedre med de rødgrønne.

Svenske unnasluntrere

Fredrik Reinfeldt bør la flere av sine ministere gå for å markere at han ikke aksepterer den unnasluntringskulturen de har brakt med seg inn i regjeringen, skriver redaktør Magne Lerø.

En god leder er i stand til å velge ut gode medarbeidere. På dette området har den nye svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt, bommet. Det er ganske uforståelig at han har prestert å utnevne syv statsråder hvor det med rette kan stilles spørsmål ved om de er gode samfunnsborgere. En statsråd kan overleve, selv om det kommer for en dag at man har unnlatt å betale tv-lisens en periode eller betalt svart for hjelp i huset. Når det gjelder den nye svenske regjeringen, er det verre enn det. Det er et mønster i det. Den nye svenske regjeringen er blitt infisert av en unnasluntringskultur som går på troverdigheten løs.

Handelsminister Maria Borelius trakk seg før helgen. Hun hadde betalt barnepiken svart, ikke betalt tv-lisens i årevis, unnlatt å rapportere aksjesalg, dessuten viste familiens sommerboliger seg å være eid av selskaper i skatteparadiset New Jersey.

Hun beklaget og sa seg lei for at hun ikke hadde fulgt lover og regler. Det var ikke nok. Det gjorde det ikke lettere for henne at hun hører til den svenske overklassen. Da bør hun ha råd til å betale for seg.

Hun er nærmest blitt forfulgtes av pressen de siste ukene, og kan innkassere sympati fra enkelte. Det viste seg imidlertid å være god grunn for pressen å grave for å avdekke hennes disposisjoner.

Finansminister Anders Borg og arbeidsmarkedsminister Sven Otto Littorin har røykt hasj. Dette er håndterbart. De overlever nok.

Miljøminister Andreas Carlgren fikk utbetalt 130 000 for mye i etterlønn da han gikk ut av Riksdagen i 1998. Pengene er betalt tilbake. Denne saken vil ikke føre til at Calgren må trekke seg.

Stabssjef Johan Forsell og migrasjonsminister Tobias Billström har ikke betalt tv-lisens, sistnevnte fordi han ikke likte programmene. De kan nok regne med at stormen løyer etter hvert.

Det er kulturminister Stegø Chilò som nå er ille ute. Hun har ikke betalt tv-lisens på 16 år og har betalt svart lønn for hjelp i hjemmet. Hvis det ikke dukker opp mer, kan nok Chilò sjangle videre som kulturminister og håpe på mer stø gange etter hvert. Hun er anmeldt for det hun har foretatt seg. Det er imidlertid lite trolig at det blir tatt ut tiltale mot henne. Anmeldelsen er mer et uttrykk for den politiske kampen som føres mot henne.

Det kan ikke være et krav til politikere at de skal være perfekt. Noen av Chilòs forsvarer peker på at det er ganske vanlig å betale svart for hjelp i hjemmet. Og å unnlate å betale tv-lisensen er da ikke verden mest tvilsomme handling.

Folk reagerer imidlertid. Vi forventer ikke at politikere bryter de lover og regler som de selv har innført. Å unnlate å betale tv-lisens er en bevisst handling år etter år. Å kjøre over fartsgrensen, for eksempel. er også alvorlig, men folk vet at det skal så lite til. Nesten alle har kjørt for fort. Ingen vil forlange at en statsråd skal gå av på grunn av en fartsbot. Det hadde imidlertid blitt problematisk for en statsråd som fikk ansvar for trafikksikkerhetsarbeidet om det ble avdekket at han hadde pådratt seg bøter for alvorlige fartsovertredelser.

Om en statsråd skal trekke seg eller ikke, er det statsministeren og den det gjelder som må avgjøre. Blir en statsråd en for sterk belastning for regjeringen, slik Maria Borelius ble, må statsministeren bytte vedkommende ut.

Det kan skorte på motivasjon og krefter for en statsråd å føle at man blitt møtte med motstand, mistenksomhet og mistillit. Å være statsråd er en tøff jobb. Når man kastets inn i begivenhetenes sentrum, slik Chilò nå opplever det, er det naturlig at man stiller spørsmål ved om det er verdt prisen å være minister. Hvis man blir usikker på om man vil makte å gjør en god nok jobb ut fra den situasjonen som har oppstått, kan man velge å trekke seg.

Fredrik Reinfeldt og hans regjering vil være tjent med at Chilò også trekker seg. Da vil han ha fått markert tydelig nok at han ikke kan godta de holdninger som ligger bak det flere av hans ministere har foretatt seg. Vi forventer ikke unnasluntring fra landets fremste politiske eldre.

Tårer i SV

For Kjell Magne Bondevik var overbevisningen om gasskraftverk viktigere enn makten. For SV er det motsatt. Det ville vært et enda større nederlag om de nå måtte ha pakket seg ut av regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi har tidligere skrevet at SV er i ferd med å bli et fullblods regjeringsparti. Men avtalen om Statoils gasskraftverk på Mongstad har de vist det til fulle. SV har akseptert at det er makta som rår. Et parti med 6–7 prosents oppslutning kan ikke forhindre det som både et flertall i regjeringen, i Stortinget og sannsynligvis i folket, ønsker. Når det skal bygges gasskraftverk på Mongstad, ikke med rensing fra dag en, men først i 2014 er det et ydmykende nederlag for SV. Å gå ut av regjeringen ville vært en enda større nederlag.

Denne saken er en seier for Jens Stoltenberg. Han har vist at regjeringen er i stand til, ikke bare å finne kompromisser, men å fatte avgjørelser som er så kontroversielle at de truer med å oppløse regjeringen. Stoltenbergs viste sine evner til å finne kompromisser når det gjaldt oljeboring i Nord. Da kunne SV med rette si at de hadde fått betydelig gjennomslag for sine synspunkter. Det var helt greit at Kristin Halvorsen snakket om å «gi og ta». Når det gjelder Statoils gasskraftverk, er nederlaget så pass stort at man det ikke er stort mer å si at man ikke har vunnet fram med sitt syn. Gråtende unge politikere taler for seg.

Etter at Kristin Halvorsen hanen snakket med Statoil-sjef Helge Lund ble hun overbevist om at det ikke var mulig å bevege Statoil lenger. Da måtte SV i praksis velge om de ville godta nederlaget eller gå ut av regjeringen.

Det er for tidlig for SV å oppgi regjeringsprosjektet. De må kunne vise til flere resultater i regjeringsposisjon og at de faktisk er i stand til å ta regjeringsansvar. Det blir noe helt annet om SV går ut av regjeringen om to år, et år før neste stortingsvalg. Det var jo flere i KrF som mente partiet burde gått ut av regjeringen og kjørt på egne saker og egen profil i valget i 2005.

For KrF var det ikke enkeltsaker som en deler av partiet fant problematisk. Det var høyreretningen man var misfornøyd med.

SV ser ut til å være fornøyd med at man får være med på å legge kursen for samfunnsutviklingen, ikke radikalt mot venstre, men dog mot venstre. Her er det de små skritts lov som gjelder. Men når det gasskraftverk, måtte de altså svelge store og seige kameler. I forrige uke måtte SV også akseptere at vi sender flere soldater til Afghanistan. Det var dog et lite nederlag sammenlignet med at det nå skal bygges gasskraftverk.

Nå må det også sies at «knusende nederlag for SV» ikke er hele sannheten. Det er SV som har kjempet igjennom at det skal satses på rensing av C02. Dette er et spennende miljømessig og teknologisk prosjekt. Kjell Inge Røkke med sitt Aker Kværner klør i fingrende etter å få oppdraget og komme i gang. Norge kan komme til å bli verdensledende på et område som land etter land blir tvunget til på satse på.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kritiserer i dag både SV og Sp for at de har godtatt bygging av gasskraftverk. Det er det ikke noe å si på. Bondevikregjeringen med Sp og Venstre gikk av på grunn av at de ikke kunne godta bygging av gasskraftverk før renseteknologien var på plass. Bondevik vant den gang respekt for at overbevisningen, programmet og saken var viktigere enn makten.

SV må nok tåle å få høre at de har ofret sin overbevisning på maktens alter.

Det SV har gjort er helt normalt. Det sier ikke noe om at SV er et parti som ikke holder seg til løfter, som ikke er å stole på eller som plutselig har glemt programmet sitt fordi de er blitt så beruset av makt. Det forteller bare at SV er et parti som andre partier. Den som vil vandre i maktens korridorer, må til tider være forberedt på å svelge unna de smerteligste nederlag og andre ganger feire seiere over å ha fått skikkelig gjennomslag. Alternativet er å stå utenfor med sin overbevisning, program og de rette meninger, men relativ maktesløs.

Alt har sin tid, også i politikken. SV har nok gjort rett i å fortsette i regjering.

 

Håpløs hemmelighetskultur i Frp

Hvis Frp forsøker å holde resultatet av ligningsmyndighetenes gransking av pengebruken i stortingsgruppen hemmelig, kommer denne saken til å ri partiet som en mare. Siv Jensen bør ikke forsøke å beskytte Carl I. Hagen mot sviende kritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortingets presidentskap, mot Carl I. Hagens stemme, krever at Frp-formannen Siv Jensen offentliggjør resultatene av ligningsmyndighetenes gransking av partiet stortingsgruppe. Carl I. Hagen sa fra Stortingets talerstol mandag at offentligheten ikke har noe med forholdet mellom ligningsmyndighetene og den enkelte skatteyter.

– Jeg ser på det som en selvfølge at resultatet må være offentlig, det er umulig å unngå. Partigrupper kan ikke opptre som enkeltpersoner når det dreier seg om offentlige midler, sier stortingspresident Thorbjørn Jagland til VG. Inge Lønning er av samme oppfatning. Olav Gunnar Ballo (SV) sier til VG at Frp bør få redusert sin bevilgning, dersom granskingen avdekker kritikkverdig forhold

VG avslørte i vår at Frp-topper hadde brukt hundretusener på reiser i Europa, ofte med ektefeller.

Siv Jensen og generalsekretær Geir Moe sier ikke noe til å bli klok av, det vil si: De vil ikke kommentere saken. Det er verdt å merke seg at de ikke sier seg enige med Carl I. Hagen.

Det er Carl I. Hagen som har hatt ansvaret for den pengebruken som har skjedd. Hagen har satt av penger på en konto som han i praksis har hatt full styring med. Dersom det viser seg at Hagen har lagt opp til en praksis som er i strid med skatteloven, er dette selvsagt en meget kjedelig sak for ham.

Vi vil bli overrasket om ligningsmyndighetene ikke har merknader til den praksisen som er avslørt. I så fall blir det baksmell på skatten for flere Frp-politikere.

Det er riktig som Hagen sier, at ingen har noe med forholdet mellom en enkelt skatteyter og ligningsmyndighetene. Men det er, som Jagland peker på, ikke dét saken dreier seg om. Det er en hel partigruppe på Stortinget som granskes. Det er en planlagt virksomhet som har pågått i flere år, og ikke en enkelthendelse.

Det er nytteløst for Hagen å forsøke å beskytte seg selv mot innsyn i mulig kritikkverdige forhold. Vi tviler på om Siv Jensen vil kjempe i motvind for å beskytte Hagen. Denne saken kommer til å ri Frp som en mare dersom man forsøker å krype i hi under dekke av den hemmelighetskulturen som Carl I. Hagen tar til orde for.

Carl I. Hagen står for en belønningskultur som er fremmed for de fleste andre på Stortinget. Han vil at partiledelsen skal kunne gi ubegrenset, individuell ekstralønn til stortingsrepresentanter. Han vil betale for å kunne beholde «de beste», de som kan tjene langt mer ved å gjøre noe annet enn å sitte på Stortinget. Dette en håpløs tanke. Det innebærer i praksis at det blir opp til hver enkelt representant å forhandle fram sin egen lønn med partiledelsen. Det blir ikke lett å finne ut av hvilke kriterier en skal legge til grunn. Det er utviklet sinnrike kriterier i bedrifter som betaler ut bonuser ut fra resultat. Det er kanskje politiske resultater Hagen vil belønne? Eller er det så enkelt at han vil ha mulighet til å tilby en advokat som tjener 3–4 millioner i det minste to millioner i lønn for å sitte på Stortinget?

Hagen mener hans selv er verd så mye at han fortsatt bør ha lønn som partileder i tillegg til lønnen som visepresident i Stortinget. Noen av dem han mener mest fortjener «litt ekstra», har han tatt med seg på reiser i Europa, gjerne med ektefeller. Det er i og for seg en god tanke som ligger bak. Men Hagen kan ikke lage egne regler for «sine folk». Det bør være samme regler for alle stortingsrepresentanter. Vi tviler på om Siv Jensen etter alt som er avdekket ser seg tjent med at Frp skal fremstå som «frynsegodepartiet».

Ingen vingeklippet NRK-sjef

Det er kringkastingssjefen som fronter NRK utad. Hallvard Bakke bør ikke legge opp til en vingeklipping av NRK-sjefen slik John G. Bernander fyller rollen, skriver redaktør Magne Lerø

Da Halvard Bakke ble ny styreleder i NRK, ble det stilt spørsmål om Trond Giske ønsket en sterkere politisk styring av NRK. I så fall lå det i kortene at John G. Bernander ikke ville få fornyet sitt åremål og at det ville komme en Ap-tro tjener som ny kringkastingssjef. Det var ikke det Giske tenkte. I VG i dag sier han rett ut at han ikke ønsker seg en politiker som ny kringkastingssjef. Han vil han en sjef med mediekompetanse, en som forstår seg på økonomistyring og den digitale revolusjonen.

Disse kravene tilfredsstilte ikke John G. Bernander da han ble ansatt for fem år siden. Men han har lært raskt. I dag stilles det ikke spørsmål med Bernanders kompetanse for å lede NRK. Flere var skeptiske da han ble ansatt.

Einar Førde hadde større journalistisk erfaring enn Bernander da han ble ansatt. Han var også på høyden med alle utfordringer NRK sto overfor, men gjorde det dårligst når det gjaldt økonomistyring.

Hvis Giske får det som han vil, mener VG at Torry Pedersen, Hans Erik Matre eller Anne Aasheim er det mest aktuelle til å overta etter Bernander. Dette får vi overlate til Halvard Bakke, Valgerd Svarstad Haugland og Geir Helljesen som skal lede arbeidet med å finne en ny sjef for NRK. De kommer til å engasjere en hodejeger.

Om ikke lenge regner vi med et utspill fra noen av de rødgrønne om at den nye kringkastingssjefen ikke må få for høy lønn. Bernander tjener rundt 2,2 millioner kroner i året. Regjeringen sier de er opptatt av å redusere lederlønningene. Nå har de en mulighet. Vi er ikke så sikker på at styret i NRK vil godta for stramme lønnsrammer.

Det kom ikke som noen bombe at John G. Bernander valgte å gå av. Nye seks år som kringkastingssjef fristet ikke nok. Dagbladet mener han ble så provosert over at NRK ikke får den lisensøkningen han ba om, at han ikke gadd å styre NRK lenger. Den gamle politikeren Bernander er nok mer robust enn at han faller av pinnen av å ikke få alt han ber om. Dagens Næringsliv hadde i går et oppslag om at John G. Bernander og Hallvard Bakke ikke er enige om styringen av NRK. Underforstått, derfor gikk han av.

I dag lanseres John G. Bernander som sjef for NHO etter Finn Bergesen. Det forteller at Bernander er attraktiv på arbeidsmarkedet for toppsjefer. Det er ingen grunn til å tvile på at han går av fordi han kan tenke seg å gjøre noe annet, og at 12 år er i lengste laget som kringkastingssjef. Selvsagt kan det har spilt inn at han ikke er helt fornøyd med Hallvard Bakke som styreleder og at han mistet litt piffen av at Stortinget er så knipne med lisenspengene. Det er imidlertid grenser for detaljert motivgransking vi skal bedrive når en leder går av etter en åremålsperiode på seks år. Det er nesten så naturlig som det kan få blitt.

Dagens Næringsliv skrev i går om en mailveksling mellom John G. Bernander og Hallvard Bakke om kringkastingssjefene ansvar og oppgave i forhold til stryet. Bakkes poeng er at det er styret som skal fronte NRK i møte med eieren.

Dette er en for formell betraktning. Kringkastingssjefene må på lik linje med styret fronte NRK i møte med det politiske liv. Hadde NRKs styreleder sendt en slik oppklarende mail i Einar Førdes velmaktsdager, kunne vi forstått det. Førde var en mester i, dels på egen hånd dels på vegne av styret til å spille de kortene slik at han fikk det som han ville. Her var det så som så med tjenesteveier.

Hallvard Bakke bør ha en tilbaketrukket rolle. Denne rollen inntar de fleste styreledere. Det er unødvendig å poengtere overfor Bernander at det er styret som har det øverste ansvar og som rapporterer til eieren. Det er imidlertid kringkastingssjefen som i en normal situasjon bør fronte NRK utad. I krisetider skal styreledere på banen. Vi trenger ingen vingeklipping av NRK-sjefen slik John G. Bernander fyller rollen.

Fredssenter som skandale

Det er nødvendig at Trond Giske sier klart fra at Nobels Fredssenter er fullstendig på villspor ledelsesmessig og økonomisk. Skal de klare seg videre, må det mer kremmersjel inn i ledelsen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden en statsråd gir folk som kommer og ber om mer penger til et viktig formål kritikk så ørene flagrer. De skjedde i går da Nobel Fredssenter med Geir Lundestad og Bente Erichsen i spissen møtte kulturminister Trond Giske. Giske kalte økonomistyringen ved senteret en skandale og påsto at de to står i fare for å sette Norges renommé som fredsprisutdeler i vanry. Han sa nesten i klartekst at de to burde trekke seg.

– Jeg trekker meg ikke, sier Erichsen til Dagbladet i dag. Hun sier hun er forundret over Giskes aggresjonsnivå.

Nobels Fredssenter er en stiftelse. Staten oppnevner ikke noen styrerepresentanter. Giske har altså ikke noen å skifte ut. Han har imidlertid makten over pengene. Giske har satt av 17 millioner til Fredssenteret på neste års budsjett. De trenger imidlertid 30 millioner for å kunne drive videre på dagens nivå. De har brukt opp de 85 millionene de fikk blant annet fra Norsk Hydro, DnB Nor og Telenor.65 millioner ble etter planen brukt til etablering.

Det har vært flere møter mellom den forrige kulturministeren, Valgerd Svarstad Haugland, og Trond Giske om støtte til senteret. Fra statens side er det gjentatte ganger blitt understreket at senteret ikke kunne regne med en nevneverdig økning i bevilgningen til senteret.

Ledelsen ved senteret har kjørt på etter de opprinnelige planene. Her har inntektene blitt lavere enn de hadde regnet med, men ambisjonene og kvaliteten, og dermed kostnadene, har ligget på et høyt nivå.

– Staten har slett ikke betalt mye for Nobels Fredssenter, sier Lundestad som for øvrig er direktør for Nobelkomiteen. Erichsen sier det burde være en statlig oppgave å drive et fredssenter i et land som markedsført seg som en fredsnasjon.

Det kan de gjerne mene, men de som andre må forholde seg til de bevilgninger de får. Det virker som om de har spekulert i å bringe senteret i en krise for på den måten å tvinge staten til å stille opp med mer penger. Det vil ikke ta seg ut om det ble hengt opp en plakat på døren med teksten «stengt på grunn av pengemangel». Det ville blitt nyhet verden over.

Det svir ekstra hardt når en kulturminister nærmest ber de to lederne trekke seg. Det spørs om han her gikk han over streken. Men hvis det er slik at Giske faktisk ikke har tillit til de to, må kan han ikke brenne inne med det. Han vil selv bli viklet inn i problemer dersom han ikke tydelig markerer at staten ikke kan gi 17 millioner i støtte til en virksomhet som ikke har snøring når det gjelder økonomistyring. Det er på sin plass at Giske markerer at det Lundestad og Eriksen har levert så langt står til stryk i ledelse.

Geir Lundestad mener Trond Giske driver et spillfekteri. Det gjør han ikke. Giske opptrer som en minister bør gjøre i en slik situasjon. Vi kan ikke se at han har spesiell baktanker

Senteret har i dag 25 ansatte. I dag må Bente Erichsen og Geir Lundestad gå i gang med oppsigelser. De kan bli møtte med like sviende kritikk fra de ansatte som de fikk fra Trond Giske.

For Geir Lundestad er det trist at det skulle ende slik. Uten han hadde dette senteret ikke blitt til. Det er han som har utnyttet sine kontanter og posisjon til å skaffe finansiering. Han er utvilsomt en ressurs for hele miljøet rundt senteret.

Norsk Fredssenter er en stiftelse. Når stiftelsen bruker opp alle pengene sine, er det krise på gang. En stiftelse har nemlig ikke eiere som kan stille opp. De kan bare håpe på gaver og støtte. Bente Erichsen sier hun akter å legge fram en plan for hvordan senteret kan drives på sparebluss og overleve. Det må nok til. Mye tyder på at det blir en risikosport å sitte i styre og stell for Fredssenteret fremover.

Nå er nå en gang senteret etablert. Det har hatt 130 000 besøkende og ser ut til å ha livet rett, men på at annet nivå enn i dag. For å få til en sunn økonomi må driften legges kraftig om. Det er nødvendig at ledelsen prioriterer å skaffe inntekter og leverer den typen «kunnskap og opplevelser» som folk ønsker seg i enda større grad.

Senteret må sannsynligvis få tilført mer kremmersjel i ledelsen. Det kan godt være at staten må sterkere inn for å redde senteret. Hvis det skal skje, må nok de som i dag har ansvaret trekke seg tilbake. Eller så klarer Geir Lundestad på trylle fram noen flere millioner slik at han klarer seg med de 17 Giske vil gi ham.

Kristin Halvorsens budsjettseier

Regjeringen har lagt fram et budsjett som kan bringe de rødgrønne på offensiven, selv om de fortjener pepper for å nedprioritere forskning og høyere utdanning, skriver redaktør Magne Lerø.

SV-leder Kristin Halvorsen viste fra første stund av at hun mestrer finansministerrollen til fulle. Fredag kunne hun legge fram et budsjettet som kan bringe de rødgrønne på offensiven. Kritikken fra opposisjoner ble mildere enn vi kunne forvente. LO er fornøyd. De gamle radikalerne, med Reiulf Steen i Ap og i SV Berge Furre i spissen, mener budsjettet er et godt steg i riktig retning. Politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand – som ikke sparer på kruttet når han er uenig med regjeringen – gir terningkast fem. Redaktør i Finansavisen, Trygve Hegnar, kaller kritikken mot budsjettet for en mild bris. Dagens Næringsliv klager riktignok over at Kristin Halvorsen bruker for mye oljepenger og satser for sterkt på offentlig sektor. Men hun bruker ikke mer enn det handlingsregelen tilsier. Regjeringen har tidligere brukt mer enn handlingsregelen foreskriver. Det kan forsvares i dårlige tider, men ikke i de gode tidene vi opplever nå, mener en del økonomer.

Skatteskjerpelsene er ikke verre enn at vi tåler det. Den offentlige pengebruken er ikke så stor at det fører til en vesentlig renteøkning. De rødgrønne har funnet plass for skikkelig satsing på kommunene, vei, jernbane, miljø og barnehager. Om budsjettet innebærer en ny retning, er ikke godt å si. Det er bred politisk enighet om flere av de prioriteringer regjeringen har fortett i budsjettet.

Det mest overraskende er at forskning og høyere utdanning blir nedprioritert. Det er grenser for hvor mye et departement kan få av ekstra midler. Øystein Djupedal har måttet bruke det meste av de ekstra milliardene han har kjempet til seg på barnehager. Regjeringen satser alt på å klare å nå målet om full barnehagedekning i alle fall i 2008. Det blir atskillig mer oppstyr dersom dette målet ikke blir nådd, enn om det blir en milliard eller to mindre til forskning og høyere utdanning. I alle fall i denne omgang.

Djupedal håper han kan øke forskningsbevilgningene neste år. Det kan jo være han klarer det. Derfor er det for tidlig å trekke den konklusjonen at denne regjeringen ikke vil satse på forskning og høyere utdanning.

Regjeringen øker prisen for en barnehageplass med 80 kroner. Dette «lille løftebruddet» kan nok foreldrene tilgi dersom det faktisk blir full barnehagedekning.

Det er mer oppsiktsvekkende at man ikke har funnet plass til økte bevilgninger til helseforetakene. Det meste av den økte bevilgningen på rundt 2 milliarder går med til å dekke økte pensjonskostnader. Opptrapping av psykiatrien på rundt 700 millioner er reell.

Helseforetakene har et akkumulert underskudd på 7 milliarder. Driften går med rundt en million i minus hvert år. Det strammes inn over hele linjen, men det er lite som tyder på at innstramningene får så stor effekt at sykehusene klarer å holde budsjettene. Skal det strammes inn, må man gå løs på lokalsykehusstrukturen. Det skal man ikke gjøre, sies det i Soria Moria-erklæringen. Helseminister Sylvia Brustad er imidlertid i gang med å skaffe seg større handlingsrom ved å si at lokalsykehusene primært skal være til for eldre og kronisk syke. Hvis man kan redusere kirurgi og øyeblikkelig hjelp-aktivitetene ved sykehusene, er det penger å spare. Det blir nok mange livlige sykehusdebatter i tiden fremover.

Vi har merket oss at Dagfinn Høybråten har gitt ros til regjeringen for det budsjettet de har lagt fram, og selvsagt en del ris. Det aner oss at Jens Stoltenberg vil være imøtekommende dersom Dagfinn Høybråten kommer med gode forslag til endringer. Han vil gjerne at KrF skal velge å gi sin støtte til de rødgrønne, fremfor å gå i kompaniskap med Høyre og Frp.

Grande Røys valser over tilsynet

Vi ser gode grunner til at Gilde og Prior går sammen. Det er et større problem at Konkurransetilsynet svekkes når de til stadighet blir overkjørt av regjeringen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det går bare noen måneder mellom hver gang fornyingsminister Heidi Grande Røys setter til side et vedtak i Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynets fagfolk kan argumentere så langt og lenge de vil. Grande Røys lar seg ikke overbevise. Konkurranse er et ord med dårlig klang i SV-ører. Det assosieres med en markestenkning som SV vil være fremmed for. Konkurransetilsynet hører gjerne til det som gode SV-ere er skeptiske til. Og når man så hvordan tilsynet opptrådte i striden rundt bokbransjen for et par år siden, kan man forstå det.

I virkeligheten har Konkurransetilsynet og SV en del felles interesser. Konkurransetilsynet skal sørge for at det er konkurranse i markedet. Det er i forbrukerne interesser. Det gir garantert billigere varer enn om en aktør har for stor markedsmakt. De som har grunn til å frykte konkurransetilsynet er de store kapitalistene (for å si det på SV-sk), de som vil kjøpe opp og fusjonere for å dominere markedet. De hater konkurranse. Og i SV har man selvsagt ikke noe imot at Konkurransetilsynet passer som en smed på at Tine og SAS Braathens, for eksempel, ikke misbruker sin markedsmakt.

Konkurransetilsynet skiller imidlertid ikke mellom statlige og private aktører. Det er her problemene oppstår. En aktør er en aktør. Aktører der staten eller landbrukets fellesorganisasjoner er tungt inne på eiersiden, opptrer på samme måte i markedet som private eiere. De må passe like nøye på. Tine er et godt eksempel på det.

I 2002 gjorde Konkurransetilsynet et vedtak om at Statskraft måtte selge Trondheim Energiverk for at de ikke skulle bli for dominerende i markedet på dette området. Dette vedtaket omgjorde Heidi Grande Røys. Hun tvilte på om prisene ville bli så mye høyere med eller uten Trondheim Energiverk. Hvis energiverket ble lagt ut for salg, kunne jo en privat aktør, eller en aktør hvor staten har liten innflytelse, overtatt det. Hun foretrakk Statskraft. Ikke verdens viktigste sak, men den forteller hvordan fornyingsministeren tenker.

De mest omtalte sakene handler om Gilde, Prior og Nordgården. Grande Røys sa ja til at Prior kunne kjøpe Nordgården. I gar sa hun ja til at Gilde og Prior kan fusjonere. Konkurransetilsynet har vært imot i begge tilfeller. De mener Gilde og Prior til sammen blir en for sterk markedsaktør og at de nå vil presse prisene oppover.

På kort sikt kan Konkurransetilsynet ha rett. Regjeringen har imidlertid kjøpt den langsiktige argumentasjonen Gilde og Prior har brakt til torgs for at de vil fusjonere. De ser for seg en sterkere konkurranse fra store internasjonale aktører. For å møte denne, må det effektiviseres og de må bli større. Det tror vi er rett. Vi trenger en stor og sterk produsent av landbruksprodukter.

Det nye selskapet, Nortura, vil omsette for rundt 15 milliarder i året, ha en årsproduksjon på over 200 000 tonn slakt og 30 000 tonn egg. Totalt vil de ha 7000 ansatte. En fusjonsgevinst på 130 millioner kroner vil tas ut i løpet av tre år.

Vi har merket oss at administrerende direktør Dag Henning Reksnes i Kjøttbransjens Landsforbund ikke er imot at Gilde og Prior fusjonerer, men at de samtidig får beholde sin posisjon som markedsregulator. Dette må regjeringen se nærmere på.
Når fornyingsministeren til stadighet overprøver Konkurransetilsynet, bidrar dette til å svekke legitimiteten og den faglige stillingen til Konkurransetilsynet som tilsynsorgan. Einar Hope, tidligere konkurransedirektør, nå professor ved Norges Handelshøyskole, har pekt på at det er problematisk med departementet som klageorgan på områder hvor vi har sterke samvirkeselskaper eller statlig eierskap. Det spørs om det finnes alternativer.

Konkurransetilsynet har en lov de arbeider på basis av. Tolkning og anvendelse av lover og forskrifter skjer imidlertid ikke i et politisk tomrom. Både fornyingsministeren og Konkurransetilsynet avviser at det er en rød tråd i de sakene hvor tilsynet er blitt overprøvd. Om de setter seg sammen og diskuterer konkurransepolitikk, vil de nok tydeligere se den røde tråden. Det skader ikke om det for alvor synker inn over Konkurransetilsynet at det nå er Heidi Grande Røys og og ikke Viktor Norman som bestemmer til slutt

Enoksens miljøvennlighet

Når regjeringen vil legge 20 milliarder på bordet for at vi skal få mer miljøvennlig energi, kan man gjerne mene det skulle vært mer. Det viktigste er at dette er en god begynnelse og et skritt i riktig retning, skriver redaktør Magne Lerø.

VG kan fortell at Odd Roger Enoksen vil bruke 20 milliarder kroner på å skaffe oss miljøvennlig strøm. 10 milliarder skal brukes neste år og de ti neste i 2009. Da kan han tilby åtte øre per kWt til vindkraftprodusentene, fire øre til vannkraft og ti øre til de som satser på bioenergi og nye teknologier. Ordningen skal gjelde for 15 år.

Marius Holm, som er Bellonas energiekspert, synes det blir for fislete og at det ikke vil gi noe løft for fornybar energi. Også Kennet Bransås, direktør i Nord-Trøndelag Energiverk, mener støtten er for liten og henviser til at det gis 20 øre til dem som vil satse på vind og kraft i Sverige.

Dette er da en god begynnelse. Nå bør både Bellona og andre ha mulighetene i fokus og ikke syte over at regjeringen i denne omgang ikke har kunnet legge mer penger på bordet.

Alt tyder på at miljøvennlig strøm vil bli god business i fremtiden. De som vil satse her, kan ikke forvente at staten skal fjerne risikomomentet. Det skal være risiko å satse på det en kan tjene gode penger på i fremtiden. Når de som har satset på miljøvennlig strøm tjener gode penger, tar det seg dårlig ut at staten skal inn med store årlige subsidier. Derfor kan ikke Enoksen være for rundhåndet. Han må gi så mye at etableringen skyter fart. Man kan gjerne mene at Enoksen burde hoppet lenger, men han kan også ha truffet planken godt og hoppet langt nok.

I går la Lavutslipputvalget fram sin rapport. De konkluderer, ikke uventet, med at det er nødvendig og ikke dyrt å redusere klimagassutslippene med to tredjedeler innen 2050.

– Tidligere har vi sagt at det ikke er umulig dyrt. I dag kan jeg gå lenger og slå fast at det er rasende billig, det er nærmest gratis, sier utvalgsleder og BI-professor Jørgen Randers til NTB. Det er snakk om rundt 15 milliarder kroner hvert år. Miljøbevegelsen er redd det lange perspektivet kan bli en sovepute. De vil ha handling nå. Bellona minner om at klimautslippene i dag påfører menneskene en større sosial lidelse enn noen krig noen gang har gjort. Forskerne synes å være enige om at det blir mer ekstremvær, mer issmelting, mer flom – og at det vil oppstå store flyktningstrømmer verden over som følge av det. Lavprisutvalget lister opp elleve tiltak som bør kunne gjennomføres i denne stortingsperioden. Dette ligger ikke langt fra det som kan bli regjeringens politikk. Det burde også være mulig å samle relativ bred politisk enighet om de fleste av tiltakene. Spørsmålet er selvsagt hvor mye penger politikerne vil bruke for å få gjennomført flest mulig av de tiltakene. Lavutslipputvalget foreslår mest mulig, raskest mulig. I løpet av høstens budsjettbehandling får vi se hvem som vil hive flest milliarder på bordet for at vi skal mer miljøvennlig strøm og mindre utslipp

Intim med Siv Jensen

Med kvinnene er det blitt mer intimitet i politikken. Feministene Martine Aurdal og Siv Jensen velger å flytte grensene. Det er tid for utbretting av private forhold, om politikerne orker og ser seg tjent med det, skriver redaktør Magne Lerø.

En del politisk korrekte undret seg over at Gro Harlem Brundtland orket å være gift med høyremannen Arne Olav Brundtland. Det ble ristet på hodet da Aps miljøvernminister, Siri Bjerke, begynte som direktør i NHO. Og riktig ille syntes mange i den radikal leir det er at Martine Aurdal, ung og fremadstormende redaktør i det radikale nyhetsmagasinet Ny Tid, har skrevet bok om Siv Jensen. Vi har ikke lest boken, men vi leser i avisene at den er godt skrevet og at Siv Jensen kommer meget godt ut av det.

Martine Aurdal var nysgjerrig på Siv Jensen. Hun undret seg over at en ung og moderne kvinne som Siv Jensen kunne ende opp som Frp-politiker. Men som den modige og selvstendige kvinne hun er, valgte hun å si ja til utfordringen fra Kagge forlag om å skrive et portrett av Siv Jensen.

Flere av dem som har kommentert boken i mediene, mener den kan bidra til at Frp får enda større oppslutning. Underforstått: Aurdal burde gråte høyt og lenge over å ha hjulpet «fienden» på denne måten.

Aurdal sier til Klassekampen at man ikke kan drive med polemikk hvis man skal skrive et portrett. Da er det personen som er hovedsaken, ikke politikken. Aurdal hevdet hun har skrevet en bok ut fra profesjonelle kriterier, og synes det er trist at hun blir kritisert for å markedsføre Frp.

Som politikerportrett er imidlertid boken oppsiktsvekkende. Den ble lansert i VG med overskriften «Siv Jensen er ikke lesbisk». Martine Aurdal har spurt henne om det, og om når hun mistet dyden, hvem hun har vært kjæreste med og om hvor lenge forholdene har vart. Dagbladets anmelder peker på at Martin Kolberg aldri hadde fått et spørsmål om når han mistet dyden.

De som mener dette en form for kvinnediskriminering eller eksempel på at kvinner ikke tas på alvor som politikere, tar helt feil. Dette handler om den nye intimitet som kvinnene tar med seg inn i politikken.

Martine Aurdal er feminist. Hun har levert bidrag i bøker som har vakt oppsikt fordi kvinner skriver åpent, ærlig og direkte om seksualitet. De flytter grensene for hva som er privat. For ti år siden ville det vært utenkelig at seriøse, dyktige kvinner inviterte mediene inn i intimsfæren, slik det nå skjer.

Siv Jensen opplever det ikke truende eller frekt å få spørsmålet om hun er lesbisk. Hun har tidligere sagt at hun ønsker seg mann og barn, og verden går da ikke av hengslene om hun forteller litt om kjærestene sine. Hun er godt innenfor det anstendige.

Når Aurdal går så tett på, og gjør det på en dyktig måte, skaper det troverdighet. Og Martine Aurdal oppdager at selv om de to er dundrende uenige om politikken, så har de mye felles. De er begge modne, ambisiøse samfunnsbevisste kvinner. Det virker nesten som om det har utviklet seg et vennskap mellom de to.

– Signalet til mange jenter er at de må gi mer av seg selv enn guttene hvis de vil opp og frem her i verden. Vil du bli musiker, skuespiller eller idrettsstjerne må du vise hud, om du vil bli politiker, bør du i alle fall snakke om det, skriver Halvor Magerøy i en kommentar i Vårt Land.

Det er delvis riktig. Men det er ikke menn som bestemmer at de skal bli slik. Boken om Siv Jensen er et eksempel på at to sterke, bevisste kvinner har valgt å tilby mer intimitet enn det politikere vanligvis gjør.

Det er blitt mer intimitet i politikken med kvinnene. For to år siden ble Inga Marte Thorkildsen i en artikkel i Samtiden utpekt som landets fremste politiske intimitetstyrann. Intimitetstyranner kjennetegnes at de bringer sine egne følelser og opplevelser inn i en politisk debatt. Dermed får de fokus på seg selv og saken kommer i skyggen.

Kjell Magne Bondevik er også blitt kritisert for å ha gått for langt i å snakke om følelser og opplever knyttet til egen familie. Under valgkampen i fjor la Kristin Halvorsen ut om at hun hadde så sterke negative følelser overfor Dagfinn Høybråten, at hun måtte psyke seg opp ved å se på et bilde av ham som hun hadde hengende på skapdøren.

Om intimiteten er kommer inn i politikken for å bli, er ikke godt å si. Det virker som om politikerne er blitt noe mer tilbakeholdne med å delta i alle typer underholdningsprogrammer. Det er grense for hva politikere skal si og gjøre for å få oppslag.

Siv Jensen har vært åpen. Det betyr at det i praksis blir fritt fram for Se og Hør å følge tett på og skrive om det meste i hennes liv. Hun har valgt det selv.