Med sitt varsel om at Frp vil endre klimapolitikk, maktet Ketil Solvik- Olsen å binge Helen Bjørnøy i lykkerus. Istedenfor å kjefte på KrF, burde Siv Jensen også gitt Dagfinn Høybråten muligheten for å kjenne er snev av politisk lykke, hvis hun vil ha KrF med på laget da, skriver redaktør Magne Lerø

En av nyhetene i Kjell Magne Bondeviks nye bok er at statsminister Jens Stoltenberg rett etter Aps dundrende valgnederlag i 2001, ringte Bondevik og tilbød seg å danne regjering med KrF. Bondevik sier at han ikke vil gi noe råd til dagens partiledelse om de bør søke et samarbeid med Ap eller med Høyre og Frp. Men han gjør det klart at han ikke ser noen prinsipielle hindringer for at KrF kan gå inn i en regjering ledet av Jens Stoltenberg. Avstanden til Siv Jensen er større, ser det ut til at Bondevik mener. Dette synet synes han å ha bred støtte for blant de tillitsvalgte. Nationen har snakket med flere fylkesledere som sier de foretrekker Jens fremfor Siv.

Jens Stoltenbergs strategi er å knytte seg sterkere til KrF. Flere rødgrønne har sagt at de er villige til å snakke med KrF om endringer i det budsjettet som regjeringen har laget fram. For Dagfinn Høybråten gir det en mulighet for å komme på banen og vise at KrF oppnår resultater selv om de har havnet utenfor regjeringskontorene.

KrF kan bli en joker når det gjelder hva slags regjering vi skal få etter valget i 2009. En skulle tro at Siv Jensen ville være opptatt, som Stoltenberg, å knytte bånd til KrF for å få dem til å bli med i, eller i det minste bli et støtteparti, for en regjering leder at Frp og Høyre. I Dagsavisen i dag virker det som om Siv Jensen tenker motsatt. Hun er provosert av KrF, en provokasjonen hun tydeligvis har arvet fra Carl I. Hagen. Hun sier det er en hån mot velgerne å la KrF dominere.

– De må komme ut av den spagaten de står i og ta et valg. De kan ikke fortsette å kjæle med friere på begge sider, sier Jensen.

Men er det ikke nettopp det KrF gjør? Bondevik har sagt at han fortatt mener det ikke er aktuelt å gå inn i en regjering sammen med Frp. Det samme har de to nestlederne i KrF sagt.

– Frp vil gjerne ha et bredt samarbeid på ikke-sosialistisk side, hvor KrF er med og har reell innflytelse. Men vi må sette foten ned og få styrkeforholdene mellom partiene på plass, sier Jensen.

Dette har Frp sagt ørten ganger tidligere. Det er ikke interessant at Siv Jensen sier det igjen. Det interessante er at hun ikke vil eller er i stand til si noe annet. Denne uken er det skapt et inntrykk av at KrF driver sakte, meget sakte, men sikkert mot Ap. Det er ikke en eneste signal på at KrF er kommet en eneste millimeter nærmere et samarbeid med Frp. Siv Jensen håper på Dagfinn Høybråten som så langt har vært forsiktig å si noe særlig til å bli klok av om hva KrF bør lande på.

Når Siv Jensen velger å ta et knallhardt oppgjør med KrF, er det nærliggende å tro at hun har gitt opp KrF. Istedenfor å kjefte og anklage burde hun ha smigret og lokket. Både i forhold til Høyre, Venstre og KrF er det viktig at Siv Jensen lar de få et inntrykk av at Frp er i siget mot de andre, fra standpunkter de tidligere har inntatt. Frps Ketil Solvik-Olsen ga et eksempel på det i forrige uke. Frp støtter avtalen mellom staten og Statoil om utbygging av Mongstad og varsler en ny klimapolitisk linje fra Frp. – Frp gir meg lykkerus, kvitterte miljøvernminister Helen Bjørnøy med.

Nå skal det mye til før Siv Jensen klarer å sette Dagfinn Høybråten i lykkerus. Men hun burde klare å komme opp med noe annet enn de samme formuleringer og de samme angrepene som gjorde at forholdet mellom Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen surnet fullstendig til. Hvis hun vil i regjering med KrF da – og ikke satser alt på at Frp og Høyre skal fikse det alene.