Jon Fredrik Baksaas må ikke bli så hårsår at han ikke tåler at statsministeren mener han tjener for mye. Da får han heller gjøre som Eivind Reiten, se på det hele som et karneval. Og selvsagt kan Baksaas fortsette som sjef for Telenor med alle de opsjonsavtaler han har inngått, skriver redaktør Magne Lerø.

Telenor-sjefen Jon Fredrik Baksaas vil ikke gi fra seg en eneste krone i lønn, bonuser eller opsjonsgevinster. I en samtale med VG slår han tilbake mot statsminister Jens Stoltenberg som synes opsjonsavtalen hans er urimelig.

– En inngått avtale er en avtale. Jeg har ingen problemer med at staten trekker opp sine linjer, men jeg er veldig opptatt av at godtgjørelser er av konkurransedyktig karakter, sier Baksaas.

Det Jon Fredrik Baksaas i praksis sier er at han setter stillingen sin inn på at han skal beholde den avtalen han har inngått med styret. Han sier nåværende styreleder, Thorleif Enger gjør en meget god jobb, men vil ikke mene noe om ryktene om at han vil bli skiftet ut på neste generalforsamling.

Baksaas mener det er ”kraftfullt” av statsministeren å kritisere ham for de avtaler styret har inngått med ham. Slike uttalelser er ikke mer kraftfullt enn det må være. Statsministeren har tusenvis av velgere som vil høre at han mener sjefer som får bonus på 13 millioner kroner tjener for mye. En statsminister må ha lov til å mene at både næringslivsledere og fotballspillere tjener for mye. Slik er politikken. Baksaas er ikke tjent med å gå inn i diskusjoner med statsministeren. Den kritikken for han leve med. Han må gjøre som Eivind Reiten, som i en samtale med studentavisen Innside ved BI betegner det hele som er karneval.

– Hvert år kjører pressen det samme opplegget. Og det gidder jeg ikke bry meg om. Det finnes investorer, idrettsutøvere, eiendomsmeglere og advokater i dette landet som har inntekter i 40-50 millioners klassen, mye mer enn det jeg og andre med meg tjener, sier Reiten.

Næringsminister Dag Terje Andersen har sagt at han vil respektere avtaler som en inngått. Det er den rødgrønne aksjonistfløyen som har forlangt at det innkalles til generalforsamling så snart det lar seg gjøre for å sparke Thorleif Enger og sette inn en ny styreleder. Den første oppgaven den nye styrelederen vil få er å bli kvitt Jon Fredrik Baksaas, men mindre han gir fra seg opsjonene sine. Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, fortsetter å heie på alle som vil ha Baksaas hode på et fat jo før jo heller.

Personer som kan være styreleder i Telenor, vokser ikke på trær. Ingen av de aktuelle vil påta seg denne jobben med beskjed om å avvikle inngått avtaler med Jon Fredrik Baksaas. Baksaas sier han ikke har tenkt tanken på å trekke seg. Den tanken vil nåværende eller kommende styreledere heller ikke tenke. Jon Fredrik Baksaas leverer. Han har vist at han er rett mann til å lede Telenor. Man sparker ikke sjefer som holder seg til de avtaler som er inngått med styret.

Jon Fredrik Baksaas sier han ville gjort en dårligere jobb uten den omstridte opsjonsavtalen. Så enkelt er det ikke. Bård Kuvaas, professor i organisasjonspsykologi, og som har belønningssystemer og motivasjon blant sine fagområder, mener motivasjonsargumentet er nytteløst som forsvar for toppledernes lukrative opsjonsavtaler.

– Jeg stusser på argumentet om at det er behov for en kobling til aksjekursen for å gjøre en god jobb. Jeg tror ikke du finner én leder som vil si at han vil gjøre en dårligere jobb dersom belønningen hans ikke er koblet opp mot aksjekursen, sier Kuvaas til Dagens Næringsliv.

Baksaas er neppe unntaket på regelen. Kuvaas virker noe kategorisk i sin avvisning. En ledergruppe blir ikke upåvirket av at man får bonuser og opsjoner. Men det viktigste er, som Kuvaas også sier, at god belønning gir en muligheter for å holde på og rekruttere medarbeidere med høy kompetanse. Det er nok dette som er det viktigste for Jon Fredrik Baksaas, Eivind Reiten og Helge Lund. De kommer til å trekke seg alle som en dersom styrene fratar de muligheten for å få tak i de medarbeiderne de er avhengig av for å levere god resultater. De forstår nok at de nå er ved grensen for hva samfunnet og egne ansatte vil akseptere.