Eli Hagens truthiness

Ved å tømme hele bøtta, fleske til og bryte grenser gir Eli Hagen mediene det de vil ha. Hun er en studie i ekthet, populisme, initmitetstyranni og det amerikanerne kaller «truthiness» – sannhesføleri, skriver redaktør Magne Lerø.

Eli Hagen er en studie verd. Hun har skrevet en bok som er Se og Hør-utgaven av politisk journalistikk. Så har da også Knut Haavik vært hennes rådgiver, og boken kommer ut på Se og Hørs eget forlag. De kan lage blader i Se og Hør. Bøker er det så som så med. De glemte å fjerne to setninger som var for drøy kost i førsteopplaget. Det hadde heller ikke skikkelig strekkode. Så ingen bøker er ennå solgt. Dette ordner seg nok. Hagen kommer til å selge mange tusen bøker. For i Se og Hør vet de hva folk vil ha.

Det mest betydningsfulle ved boken er at den gir et bidrag til å forstå hvorfor Frp har blitt en politisk suksess. Det har Eli Hagen faktisk bidratt til. Boken er samtidig et levende vitnesbyrd om hvor intens motstanden mot høyrefolk er i Frp. Det nærmer seg hat hos enkelte. I denne sammenheng vil vi imidlertid konsentrere oss om å forstå Eli Hagen i forhold til tre begreper som hver for seg beskriver tendenser i tiden.

Eli Hagen er en halvveis populist. Carl I. Hagen er populist helt og fullt. Populistene er værhaner. De er i stand til å forme politikken ut fra det som rører seg blant velgerne. Politikken trenger ikke nødvendigvis henge sammen. Man kan mene det ene den ene dagen og nesten det motsatte den andre eller tredje. I boken som Elisabeth Skarsbø Moen har skrevet om Carl I. Hagen viser hun hvilken evne han har til å være på høyde med strømminger i velgermassen til enhver tid. Eli Hagen, via sin mor på Dombås, har vært en viktig kanal inn til Carl. I Hagen. Eli har i 25 år kontinuerlig bombardert ham med tilbakemeldinger fra folk om hvordan det han sier og gjør virker. Når Eli Hagen bare er en halvveis populist, har det sammenheng med at hun i langt sterkere grad enn Carl I. Hagen virker styrt av følelser og standpunkter hun en gang har inntatt. Hun er et «rett fra levra»-mennesker. De mister som regel manøvreringsmuligheter i en prosess. Carl I. Hagen er beregnende, en lur rev som kjenner alle utganger, en strategisk virtuos, en ulv som lusker rundt og ikke setter inn det avgjørende angrepet før han vet han har overtaket. Carl I. Hagen har kontrollen. Han kan sin Machiavelli. Kona Eli orker ikke slikt. Hun gyver løs med en gang. Det hadde blitt mange politiske utforkjøringer i grøfter og trapper om Eli hadde rykket fram fra politikkens bakrom.

Eli Hagen er en intimitetstyrann. De bruker sine egne opplevelser som argumenter i en diskusjon der andre forsøker å holde seg til saken. Hvis disse opplevelsene også er ledsaget av sterke følelser, gjør man noe med debatten, hele settingen. I første omgang kan man score poeng, tilrive seg initiativet i en debatt ved å hive innpå seg selv på denne måten. Det fanger oppmerksomheten, gjør inntrykk, skaper nærhet og er ekte. Dette elsker mediene. Det gir oppslag. Det er dette Eli Hagen opplever i disse dager. Nå er hun i sentrum. Det hun opplever, tenker og føler om de mennesker hun har møtt er mediene fulle av. Det nytter selvsagt ikke for Kåre Willoch å si at han er «normal» eller for Erna Solberg å si at hun «slett ikke er noen grå mus». Willoch kan ikke si noe mer enn at hun ikke har injurierende kraft, og Inge Lønning kan bare riste oppgitt på hodet. Eli har tømt bøtta. Hun har skapt en debatt med politiske analyser som enhver drosjesjåfør kunne misunne henne, som Kjetil Wiedsvang skriver i Dagens Næringsliv. Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke Eli? Hun er da en av folket?

Hun byr på seg selv i en bok som minner om et langvarig politisk realityshow. Dette er en «hjemme hos»-reportasje hos Eli. Dette er en anskueliggjøring av den politiske journalistikken som Se og Hør forsøkte seg på for et par år siden. Eli er mastertapen. Slik ville de ha det. Eli viser hvordan politikken kan bli mer underholdning, mer person, mer å skrive om, fordi hun bryter grensene og kaster dritt med god samvittighet.

Eli Hagen byr på «truthiness», sannhetsføleri, for folk som ikke bryr seg med å gå i dybden. Det var Stephen Colbert som 17. oktober 2005 lanserte dette begrepet som blir holdt fram som et sentralt begrep for å fange inn et utviklingstrekk i samfunnet. En gruppe amerikanske lingvistikk-eksperter «utropte » dette ordet som det mest dekkende  for utviklngstrekk i samfunnet i 2005. Begrepet referere til mennesker som danner sine meninger – ikke ut fra kunnskap og informasjon, men ut fra hva man instinktivt og intuitivt føler er rett. Man bryr seg ikke særlig om bevis, fakta eller logiske argumenter. Det gjelder å kjøre fram egen subjektive oppfatning for alt det er verdt. I sitt satireprogram «The Colbert Report» harselerer Colbert over den tendensen han ser blant annet hos politikere, og ikke mint hos president George W. Bush, til å bevege seg i en «truthinessverden» der det gjelder å appellere til emosjoner og bruke retorikk fremfor fakta.

Eli Hagen kjøre fram seg selv som sannhetsvitne for hvordan høyrefolk er, hvordan «alle» har herset med Carl I. Hagen, hvor håpløse alle er som ikke står for det samme som kjernen i Frp mener. Mediene elsker sannhetsføleri. Derfor setter Eli den politiske dagsordenen, enda hun «bare er sekretæren og kona til en snart avdanka politiker», som hun sier. Humor har hun også. Enda bedre.