Fargerike Giske mot grå eminenser

Det er ingen som sår tvil om hvorvidt Trond Giske er sjefen eller ikke. Spørsmålet er om det er klokt å kjøre solo i forhold til embetsverket. Det lukter litt ubetenksom, gammel «kongen på haugen»-lederstil av Trond Giske. Gi ham en coach, skriver redaktør Magne Lerø.

OBS

Etter denne lederen er publisert, får vi opplyst fra departementet at Giske ikke har bedt Sønneland om å kjøpe vin. Det var noe han gjorde på eget initiativ da han oppdaget at det manglet. Videre har Sønnelands permisjon sammenheng med at han skal over i en ny stilling som spesialrådgiver og slutter som departmentsråd.

Her kommer lederen:

Aftenposten kunne denne uken fortelle at departementsråd Helge Sønneland var blitt sykemeldt fordi han ikke makter samarbeidet med Trond Giske. På et seminar omtalte Giske Sønneland som ”tause Birgitte”. En annen gang skal han ha sendt departementsråden på polet for å kjøpe vin som Giske skulle dele ut.

Den administrative ledelsen i departementet reagerer på at Giske kjører sitt eget løp og i mindre grad enn de er vant med trekker embetsverket med seg i de politiske prosessene. Embetsverket er mindre med på reiser og deltar på færre møter med utenforstående som henvender seg til departementet.

– Det er jeg som er sjefen, sier Trond Giske til Dagbladet i dag. Han mener embetsverket må finne seg i å havne i skyggen av statsråden og ikke være med i alle fora hvor viktige beslutninger tas eller signaler gis.

Han sier han ikke er kjent med noen misnøye knyttet til sin egen lederstil.

– Embetsverket utreder saker og gjennomfører politiske vedtak, mens vi- den politiske ledelsen- tar oss av de politiske avgjørelsene. Jeg er bevisst på at det er den politiske ledelsene som bestemmer, sier han og legger til at ansatte ofte er med tjent med å jobbe med saker på kontoret enn å være med på tur.

På spørsmål om han går over streket med ironien sin, svarer han: Det får andre vurdere. Det er nok av hårsåre folk her i verden, men det må jeg si at jeg tar begrenset tungt.

Det ble også reagerte på at Trond Giskes slengte med leppa i Trondheim. Det var ment ironisk da han sa at regionkontoret i Medie Norge i alle fall ikke burde legges til Bergen. Han ble også kritisert for nærmest å ha overhøvlet ledelsen av Nobels Fredssenter på TV for å drive elendig økonomistyring. Bente Erichsen ble sjokkert.

På mange måter er Trond Giske en glitrende politiker. Han er et barn av sin tid med dertil rikelig av politisk korrekte meninger og et nettverk som gir ham innpass i landets kulturelite. Mens Valgerd Svarstad Haugland var innenfor i kirken, og aldri kom skikkelig innenfor kulturen, er det motsatt med Trond Giske. Det er tempo og driv over den han foretar seg. Han har meningers mot og handlekraft i solide doser.

Trond Giske er sterk, stor i kjeften og med sans for den gode replikk. Han vet på bruke makt for å få det som han vil. Denne ”jeg er kongen på haugen” – stilen fører til at underordnede føler seg enda mer underordnet. Ikke bare det at de skal iverksette det Giske har bestemt. De får vær så god også tåle en karakteristikk, er morsomhet fra sjefen sjøl. Hvis det blir reagert, får en bare høre at det var ironi, at en må tåle en spøk.

Måten Trond Giske forsvarer seg på i Dagbladet i dag, tyder på at han har ennå et stykke å gå før han opptrer med den nødvendige klokskap som kjennetegner  det gode, reflekterte lederskap. Det er som om han tar inn litt for lite på den emosjonelle radaren sin.

En av de statsrådene som oppnådde mest under den forrige regjeringen, Kristin Clemet, valgte en motsatt strategi. Hun kjørte en strategiprosess som også omfattet embetsverket for å forankret det hun ville oppnå i  ledelsen i departementet. Kristin Clemet var også en sterk sjef. Sterke ledere velger involvering fordi dette som regel er mest effektivt for å nå egne mål.

Vi tviler ikke på at embetsverket har godt av å bli utfordret. Her er det helt sikkert mye rutinetenkning ute og går, og mange har nok problemer med tempo i endringene. Litt bråk blir det ofte når man får nye ledere som vil mye.

Vi synes ikke uten videre det er grunn til å kritisere Giske fordi om han kommer i konflikt med en eller flere medarbeidere og det ender med at de trekker deg. ”Fred er ei det beste, men at man nohet vil”. Trond Giske vil mye – og kan mye. Men han trenger en coach som kan bidra til at han blir mer bevisst på hva han vil oppnå og hvordan han kan bruke sin personlighet i samspill med andre som er like dyktige som ham selv.

Det nytter ikke å si ”jeg er sjefen, jeg er nå en gang sånn, så dere får slutte med å bli såret for det jeg sier eller sure fordi dere ikke får være med”- vi overdriver litt nå. Men vi merker eimen av gammeldags tenkning om lederskap i noe av det Trond Giske sier.