Om halvannen uke vedtar EU det nye tjenestedirektivet. Det betyr nok tap av noen eksisterende arbeidsplasser. Men noen sosial dumping blir det ikke, og det er ingen grunn til å legge ned noe norsk veto, skriver redaktør Magne Lerø.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Det er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å «slippe tjenestene løs»  i det frie markedet.

I 2004 kom EU-kommisjonene opp med det første utkastet til nytt tjenestedirektiv. Frykten for sosial dumping meldte seg med stor styrke fra første stund av. Årsaken var direktivets prinsipp om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, er det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skal følges. Dette kan virke forverrende både på kvalitet, og lønns- og arbeidsvilkår.

Det ble også en kraftig diskusjon om hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om.

I februar i år serverte en gruppe parlamentsmedlemmer et kompromissforslag. Mange av kravene fra fagbevegelsen ble imøtekommet. Opprinnelseslandet ble tatt ut, og medlemslandene får skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Kommisjonen banket igjennom tjenestedirektivet i juni i år. 14 november i år vedtar EU-parlamentet etter all sannsynlighet nye direktivet.

Mange i fagbevegelsen er fortsatt skeptiske. I UNICE, den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, er man skuffet. De hevder kompromisset innebærer at man er fratatt det meste av kapasiteten til å skape vekst og nye jobber i Europa. Det kan nå diskuteres. Direktivet omfatter konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge- og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe. Det bør da kunne bli en del vekst ut av dette.

Fri flyt av tjenester var nedfelt i Romatraktaten på 50-tallet. Først nå tar EU et stort skritt fremover på dette området. Dette viser EUs styre og svakhet. Man skal gå i takt, og det blir ikke tatt større skritt enn det alle er enige om. Det viktigste er at man beveger seg fremover i riktig retning.

Vi tror ikke det er grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det skjer innen vareproduksjonen. Billige produkter har vi levd med lenge. Billig arbeidskraft ser det også ut til at vi klarer å leve godt med.

I Norge gjelder det å få tak i nok arbeidskraft i årene fremover. Problemet er ikke at norske arbeidstakere skyves ut. Vi vil få eksempler på at bedrifter innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere. Det skjer jo hele tiden. Det er tusener som mister jobben hvert eneste år – og de fleste av de samme tusener får seg en ny jobb. Dette er ikke noe nytt.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare. Norge er et av de landene hvor vi har lite å frykte. Det er større grunn til frykt i land med høy arbeidsløshet og hvor man ligger etter med å omstille seg i forhold til det globaliseringen representerer.

De vil være et press i EU for å utvide tjenestedirektivets virkeområde. Det skal dras opp grenser for hvor sterkt man kan beskytte seg mot fri konkurranse og hvilke tjenester som skal unndras. Denne diskusjonen vil først og fremst foregå innad i EU. Her er ikke vi med. Så innflytelsen blir ikke stor. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et «utenforland» .

Presise lover er ikke løsningen. Grensen mellom korrupsjon, smøring og kundepleie handler først og fremst om etikk. Her må lederne bli bevisst, rydde opp og lage egne kjøreregler, skriver redaktør Magne Lerø

Tall fra NHO viser at 90 prosent av medlemsbedriftene ikke vet hvor grensen går mellom kundepleie og korrupsjon.

– Undersøkelser er et uttrykk for at bedriftene trenger hjelp. De etterspør informasjon om hvor grensen mellom kundepleie og korrupsjon går, sier Erik Lundeby, som er ansvarlig for etikkarbeidet i NHO til Dagens Næringsliv.

Det er bare for NHO å gå i gang. Informasjon og veiledning med sikte på å øke den etiske bevisstheten blir det sjelden for mye av. Men presise regler for hvor grensen mellom korrupsjon og kundepleie går, hverken bør eller kan NHO gi. Dette er det delte meninger om. Slik er det og må det være når det gjelder etikk. Det alle må akseptere, er nedfelt i landets lover og disse må tolkes og anvendes av domstolene. De etiske spørsmål ser vi forskjellig på. I dette tilfelle er det både kultur og bransjeavhengig forskjeller.

NHO har laget lister over hva som er uakseptabelt, hva som må vurderes nøye og hva som vanligvis er greit. Det er for eksempel greit med arbeidsmiddager, gaver ved spesielle anledninger og deltakelse på faglige arrangementer hvis man selv betaler reise og opphold. Dyre måltider, deltakelse av ledsager, billetter til sports- og kulturarrangement bør vurderes nøye. Dekning av dyre reiser, private utgifter og gaver med betingelser er uakseptabelt, ifølge NHO. En slik oppstilling har nok bred oppslutning.

Sist fredag ble eiendomssjefen på Ullevål dømt for å ha mottatt bestikkelser, nærmere bestemt rundt 600 00 kroner fra Peab.as. Vi får altså lite hjelp fra domstolene til å regulere det som skjer i praksis på dette området. Domstolene griper fatt i ekstremtilfellene. Eller legger domstolen vekt på at eiendomssjefen har latt seg bestikke og smøre i hemmelighet. Å delta på turer i titusenkronersklassen, slik han har gjort, er dessuten i strid med Ullevåls regelverk.

Aktor i saken, førstestatsadvokat i Økokrim, Lars Stoltenberg mener næringslivet trenger en oppstramming. Han reagerer på at mange turer som arrangeres i virkelighetene ren fornøyelse, men de kamufleres som faglige opplegg. Det har han rett i. Her bør det ryddes opp.

Jan Borgen, leder for Transparency International, krever klare instrukser for myndighetene på forskjellen mellom kundepleie og korrupsjon. Han synes den veiledningen NHO har utarbeidet er for vag.

Hvis vi i lovs form skal definere hvor grensen mellom kundepleie og korrupsjon går, er vi redd det er «for lite» som blir ulovlig. Næringslivsledere må selv ha en holdning til dette. De enkelte bedrifter bør vedta rettingslinjer som er langt strengere enn det loven fastsetter. Statoil har fore eksempel informert sine forbindelser om at de har sluttet å gi gaver. Noen bedrifter har regler om at man ikke skal gi gaver til en verdi over for eksempel 500 kroner.

Noen har tradisjoner for at de ber forretningsforbindelser på middag for å drøfte saker av felles interesse. Da er det ikke byens billigste restauranter som velges ut. Det kan da ikke være ulovlig? Det kan da ikke innføres statens satser for næringslivet? Dette må de selv finne ut av.

Noen inviterer sine forbindelser på fotballkamp. Det blir gjerne servert noe å spise før eller etter klampen. Dette kan selvsagt ikke forbys i lovs form.

Å møte forretningsforbindelser på fotballkamp bidrar til å bygge reaksjoner. Det skapes bindinger, slik alle former for sosialt samvær gjør. Dette kalles kundepleie. Innfor rimelighetens grenser må alle drive en form for pleie av sine kunder. Men det må være åpenhet om det som skjer – og bedriften må ha retningslinjer for det.

Noen bedrifter har kutter kraftig i den såkalte kundepleien. De mener det går for mye tid med til det og at det blir dyrt i lengden. De har vel også erfart at de kan miste en avtale med en som er pleid grundig i årevis. Pris og kvalitet er tross alt viktigst.

Noen kunder velger å ikke delta på de arrangementer leverandørene inviterer til. De ønsker ikke tette forhold til sine leverandører som kan skape bindinger.

Dette må bedriftene selv finne ut av.

Vi kunne trenge en opprydning i begrepene. Korrupsjon er å gi eller motta en fordel som en gjenytelse for en avtale, og det skjer gjerne i hemmelighet. Bestikkelse er en form for korrupsjon. Korrupsjon er ulovlig.

Smøring vil vi anbefale blir benyttet for kundepleie av tvilsom karakter. Dette er ikke ulovlig. Det ligger i gråsonen fordi det rammes at det etiske regelverket enkelte bedrifter har. Kundepleie hefter det ikke noen betenkeligheter med. Vi ser ikke se store problemene med om en kunde får spandert en enkel middag og sitteplass på tribunen for å se en landskamp på Ullevål.

Det er gode grunner for å skjerpe korrupsjonsbestemmelsene. Ligningsmyndighetene bør også vurdere om reglene for hva slags ytelser som både bedrift og den enkelte skal innberette. Det enkelte kaller for smøring (ut fra vår definisjon) blir vi ikke kvitt. Vi kan kun få det under kontroll ved at det etiske bevisstheten skjerpes og ved at leverandører som forsøker seg på opplagt smøring stadig oftere får et avslag fra gode kunder