Et godt år for Ukeavisen Ledelse

2006 ser ut til å ha bli et godt år for Ukeavisen Ledelse. Om vi helt klarer å oppnå budsjettbalanse, vet vi ikke. Men det blir ikke langt unna. Vi har økt annonseinntektene med mer enn det vi hadde budsjettert med, nærmere 20 prosent. Det samme gjelder opplaget. Her er økningen på nærmere 10 prosent. Det må vi si oss fornøyd med. Det er ikke mange papiraviser som øker opplaget for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Hver uke er det 35 000 ledere og noen tusen andre (vi registrerer kun beslutningstakere) som leser Ukeavisen Ledelse. Målet er å øke dette til 40 000 i løpet av 2007.

Mange har tvilt på om det var mulig å få lønnsomhet i en ukeavis rettet mot ledere. Det ser ut til at det vil gå bra. Det har imidlertid tatt lengre tid å slå gjennom i markedet enn vi hadde antatt. Nå ser vi klare tegn på at Ukeavisen Ledelse har styrket sin posisjon blant viktige lesergrupper.

Ett av målene vi satte oss i 2005 var å lage en avis som ble opplevd som relevant og nyttig også for ledere i offentlig sektor. Det er i ferd med å skje. Flere kommuner har i år tegnet abonnement til hele ledergruppen.

Nå fusjonerer vi med Økonomisk Rapport. Det betyr ikke at avisen og magasinet blir ett, men vi blir én redaksjon og ett markedsteam. Det vil gjøre oss sterkere. Vi arbeider nå med planer for hvordan vi skal dra nytte av hverandre.

2007 blir et spennende år. Vi kommer til å ta grep som gjør at Økonomisk Rapport og Ukeavisen Ledelse oppleves som nyttigere og mer interessante for våre lesere.

Og vi skal satse mer på nettet. Økonomisk Rapports nettsted www.orapp.no har utviklet seg sterkt som et nisjenettsted for børs og finans denne høsten. De fortsetter denne linjen neste år. www.nyttompolitikk.no skal fra januar av følge det som skjer på politikkens område time for time. På www.ukeavisenledelse.no har vi stort sett kun lagt ut saker om morgenen. Fra januar av skal vi følge nyhetsstrømmen daglig og presentere de vesentlige nyhetssakene som har relevans i forholde til et ledelsesperspektiv.

Vi ønsker våre lesere en god jul og et godt nytt år.

Tvilsomme milliarder på navnebytte

Vi tviler på om Hydros aksjonærer synes man skal bruke milliarder på å ikke hete Statoil. Den slags symboler er det de ansatte som er opptatt av. Hva med å gi ansatte som får nytt navn på lønnsslippen en bonus istedenfor?, skriver redaktør Magne Lerø.

Når alt taler for at det er strategisk riktig å fusjonere, er det noen spørsmål det alltid er vanskelig å bli enige om. Det gjelder selvsagt eierandel. Her ruller millionene i konsulentbistand. Det kan også være vanskelig å bli enige om hvem som skal være toppsjef og hvem som skal bekle de andre lederstillingene. Plassering av hovedkontor og navnet på det fusjonerte selskapet skaper gjerne hete diskusjoner. Posisjoner, hovedkontor og navn trenger man vanligvis ikke store utredninger for å finne ut av. Her handler det mer om følelser og signaler enn fornuft. Den minste parten er opptatt av å bli ivaretatt. En vil ikke bli slukt. En vil gå inn i fusjonen med verdighet og oppleve seg som verdsatt.

Hydro er ikke like stor og sterk som Statoil. Men de hører til noe av det fremste og mest vellykkede i norsk industritradisjon. Hydro og Statoil blant  det beste vi har fått fram her i landet.

Eivind Reiten kommer ikke krypende til Statoil. Han kommer først i en høyreist flokk som er stolt over hva de har fått til. De er overbevist om at Statoil har noe å lære av dem.

Stort sett virker det som om man har funnet gode løsninger. Hydros aksjonærer jubler høyest. Det kan tyde på at lysten til å få til dette har vært størst hos Statoil. Kanskje kunne de fått presset Hydros eierandel litt ned om de hadde hatt noe mer is i magen og drøyd forhandlingene.

Det blir delt hovedkontor mellom Oslo og Stavanger og Hydro har fått inn sine tungvektere i ledelsen.

Eivind Reiten fikk også presset igjennom at selskapet skal skifte navn. Det er forståelig at han ønsker det. Det er nettopp symbolet på at det ikke er Statoil som sluker Hydro. De skaper noe sammen. Men dette er å gi for sterk konsesjon til følelser og signaler. Så stor betydning bør man ikke gi et navn.

Dagens Næringsliv skriver at regjeringen ønsket på beholde Statoil-navnet. Selvsagt ønsket de det. Statoil er et godt navn Det er et verdenskjent merkenavn. Det er mer kjent internasjonalt enn Hydro.

At Eivind Reiten motsetter seg at det nye selskapet skal hete Statoil, vitner om en for sterk «hjemme på berget»-holdning. Alle her hjemme har fått med seg at Hydro og Statoil har gått sammen.

Statoil er et solid merkenavn. Vi tviler på om en finner noe bedre navn. Og det vil koste milliarder å innarbeide et nytt merkenavn internasjonalt.

Reklame og PR-folket jublet i gårsdagens Dagens Næringsliv over at man skulle finne på et nytt og spennende internasjonalt navn som virkelig kunne profilere til den store gullmedaljen. De tenker ikke kostnader.

Noen PR-folk sier det «Statoil» preges for mye av at staten er storeier. Det er da vitterlig staten. Lurer utlendingene på hva «stat» er for noe, får en fortelle en god historie om det norske oljeeventyret som har sikret den norske stat eventyrlige inntekter.

Nå er det vedtatt at man skal ha et nytt navn. Når følelsene rundt fusjonen faller til ro, bør en vurdere denne saken på nytt. I første inngang kan en engasjere en konsulent til å beregne hva et navneskifte vil koste. Det har Eivind Reiten neppe hatt tid til å tenke på. Vi er ikke overbevist om at aksjonærene vil betale det det koster å skifte navn. De dette betyr mest for er dem som er ansatt i Hydro. Det kan være de også kommer til at det mest fornuftige er å beholde Statoil-navnet. Det er fristelsene å forslå en liten bonus for alle som får nytt navn på lønnsslippen sin. Det er ikke bare sjefene som bør få del av verdistigningen.

Jens, Eivind og Helge – de mektige

Jens Stoltenberg (A), Helge Lund (H) og Eivind Reiten (Sp) er hjertens enige om de store tingene i norsk næringsliv. Stoltenberg vil gi de store aktørene frihet til å gjøre det som er forretningsmessig lurt. Derfor fusjoner Statoil og Hydro, skriver redaktør Magne Lerø

For to år siden fikk Statoil og Hydro nei fra olje-og energiminister Einar Steensnæs til fusjon. Det hadde delvis sammenheng med at Jannik Lindbæk hadde forsøkt å få i gang prosessen uten å ha informert Steensnæs skikkelig. Det bærer som regel galt av sted når man gir politikere følelsen av at deres rolle bare er å si ja. I regjeringen Bondevik var det nok også stor skepsis mot å ha kun et norskeid oljeselskap med staten som dominerende eier. Høyrefolk liker minst av alt statlige monopoler. I dag gir Høyres tidligere statssekretær, oljeanalytiker Hans Henrik Ramm, til kjenne at han er skeptisk til fusjonen. Han mener det er en fare for at det nye storselskapet vil være mer opptatt av å inntjening ute, enn å hente opp all oljen som finnes i Nordsjøen.

De fleste eksperter mener det ikke var noen vei utenom å fusjonere Hydro og Statoil. Eivind Reiten har jobbet for dette i flere år. Hadde han ikke fått grønt lys denne gangen, måtte han vendt seg mot utenlandske aktører. Hydro ble en for liten aktør etter hvert i en bransje hvor størrelse har betydning for hvilke oppdrag en får. Det fusjonerte selskapet blir Nordens største selskap og vil være blant verdens 50 største selskaper.

Helge Lund smiler lurt. Han får nå muligheter til å flytte Statoli-Hydro opp en divisjon både i omsetning og inntjening. Det nye selskapet vil sitte på en betydelig kompetanse. De har ambisjoner om å konkurrere med de store oljegigantene på de fleste områder.

Jens Stoltenberg smilte også fornøyd på pressekonferansen i går. Fusjonen kunne utlegges som en beslutning han hadde fattet, i samråd med sine nærmeste i regjeringen selvsagt. Her hadde ikke Gerd-Liv Valla spøkt i kulissene. I første omgang var det Jens Stoltenberg selv som ga grønt lys – i løpet av få dager var beslutningen forankret i regjeringen.

For Jens Stoltenberg var dette et gjennomslag for den industripolitikken han har stått for. Han opplyste at han i flere år har vært tilhenger av at Hydro og Statoil fusjonerte. Det var for å gi Statoil en slik mulighet han kjempet igjennom at Statoil skulle privatiseres. I den radikale rød grønne fløy har man det siste året snakket om at det var en tabbe at staten ga fra seg kontrollen over Statoil. Nå kan man definitivt legge bort den debatten. Finn Lied får fortsette å mimre om gamle dager. Det er Jens Stoltenberg som har regien. Han snakker et språk Helge Lund og Eivind Reiten forstår. De er nok enige om det meste når det gjelder industriell utvikling, oljevirksomhet og styring av børsnoterte selskaper.

En del næringslovsaktører frykter at staten skal misbruke sin sterke eierandel i det nye selskapet. Det tror vi ikke det er noen fare for. Statoil/Hydro vil bli styrt som oljeselskaper flest. Det betyr ikke at Helge Lund ikke vil være opptatt av hva regjeringen mener. Det vil bli en tett kontakt mellom regjeringen og Statoil-ledelsen. Slik må det være når Statoil/Hydro blir det eneste lokomotivet på norsk sokkel.

Doktor Hegnar friskmelder

Vi tror ikke Per Sandberg eller Ingunn Yssen har skreket seg til en sykemelding. Trygve Hegnar er aldeles ikke kjent for å forstå seg på menneskelige reaksjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Per Sandberg sto ikke mange timene i mediestormen som ble skapt etter at han opptrådte lett beruset på Stortingets talerstol, før vi fikk melding om at var sykemeldt i tre uker. For noen uker siden ble det kjent at lederen av LOs internasjonale avdeling, Ingunn Yssen, er blitt sykemeldt i fire måneder etter at hun røk uklar med Gerd-Liv Valla.

-Like lite som vi tror Per Sandberg plutselig ble syk, tror vi Gerd-Liv Vallas lederstil er til å bli syk av, skriver Hegnar på lederplass i Finansavisen. Han minner om at også TV2-reporteren som hadde nær kontakt med en terrormistenkt ble sykemeldt da saken ble kjent.

- Det er det samme om og om igjen. Litt uenighet med arbeidsgiver eller kolleger, og vips overtar syketrygden lønnsutbetalingen, Det er ikke bare komisk, men en fare for hele velferdsstaten og dagens trygdesystem, fortsetter Hegnar.

Hegnar peker på et problem. Det er for mange arbeidstakere som for lett sykemelder seg. Om de personene han nevner snylter på samfunnets ordninger, har han med all respekt å melde ikke peiling på. Hegnar er ikke kjent for å lodde særlig dypt når det gjelder å forstå menneskers reaksjonsmønstre.

Leger har ikke lov å sykemelde med mindre de mener det er saklig grunnlag for det. Samfunnet har innskjerpet dette overfor legene. Neste år får vi klarere regler som skal sikre at ingen er sykemeldt uten at det er saklig grunn for det.

Per Sandberg fremstår som rimelig robust til vanlig. Vi nekter å tro at han har grått seg til en sykemelding. Han startet dagen med å ta kritikken mot sin opptreden kvelden før på strak arm. Etter hvert fikk saken dimensjoner som Sandberg ikke hadde forutsett. For et par uker siden mistet Sandberg sertifikatet for råkjøring. Dette skjer i en tid da arbeidspresset på stortingsrepresentantene er usedvanlig hardt. Sandberg kan ha vært sliten. Å bli offentlig hengt ut som råkjører, kan også ha gjort sin virkning. Anklagen mot at han ikke viser respekt for Stortinget og at han drikker når han ikke burde drikke, har også gjort sterkt inntrykk på ham.

Man kan bli alvorlig stresset av mindre. Det er ganske sannsynlig at alt som har skjedd i høst, brakte Sandberg i en situasjon der presset ble for stort. Legen sykemeldte ham.

Vi kjenner ikke til konflikten mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla. Vi vet imidlertid at konflikter kan gjøre at arbeidstakere ikke orker å gå på jobb. De blir rett og slett dårlig av det. De klarer ikke skjerper seg, slik Hegnar mener de bør gjøre.

Hvordan mennesker opplever konflikten har sammenheng med andre forhold i livet. Hvis alt annet i livet er på plass, har noen krefter til å leve i konflikter i årevis. Hvis man er nedkjørt, fysisk eller psykisk, kan en konflikt på jobben være dråpen som får begeret til å flyte over.

Konflikter kan ta like hardt på som influensa.

Å bruke sykemelding fordi man synes det er ubehagelig å være på jobb, er selvsagt forkastelig. Leger som godtar den salgs gjør ikke jobben sin. Arbeidstakere som sykemelder seg fordi de ikke trives på jobben, opptrer uansvarlig.

Det ikke Hegnar synes å få meg seg,er at psykisk belastninger kan være like stor grunn til at folk sykemelder seg som fysisk sykdom. Dette kan tidligere statsminister Kjell Mangen Bondevik fortelle om. Han ventet til det lengste med å sykemelde seg. Det gjorde også Åslaug Haga i høst. Hun kjørte så hardt i høst at blotrykket steg faretruende. Legen skar igjennom og sendte henne hjem midt i innspurten av budsjettforhandlingene.

Per Sandberg, Ingunn Yssen, Åslaug Haga, – vi tror ikke noen av dem er typen som sykemeldinger seg for å lure seg unna en presset situasjon. Ingen har sådd tvil om hvorvidt Bondevik og Haga hadde grunn til å sykemelde seg. Yssen og Sandberg har ikke uttalt seg. De får være glad at det ikke er doktor Hegnar de har som fastlege.

Alkoholflyt på Stortinget

Vi kan ikke dra «ikke alkohol på jobben»-kravet så langt at det blir forbud mot promille på Stortinget. Det ble Per Sandberg som fikk unngjelde for Trond Helleland ubetenksomme alkoholpraksis, skriver redaktør Magne Lerø.

Åtte stortingsrepresentanter innrømmer at de drakk før de stemte over statsbudsjettet. Ingen av dem gikk imidlertid på talerstolen, som Per Sandberg. Vi vil tro ingen av dem var så pass påseilet at de hadde problemer med å vite hvilken stemmeknapp de skulle trykke på.

Per Sandberg gjorde en tabbe. Det er uhørt å stå på Stortingets talerstol når man er så pass beruset at det merkes. De neste tabben Sandberg gjorde, var at han ikke «la seg flat» da saken ble kjent. Istedenfor begynte han å snakke om at han ikke var full. Det er det ingen som har sagt. Han var beruset. Det var det ikke vanskelig å se. Utover dagen ble reaksjonene tøffere enn han hadde regnet med. Det endte med at Frp sendte ut en melding om at Sandberg var sykemeldt.

Den neste som gjorde en tabbe, var Siv Jensen. Hun forsøkte å kjøre på den strategien som Carl I. Hagen ofte har hatt suksess med; å femstille Frp som et offer. Det var VG og Frps politiske motstandere som hadde skapt en sak som et ikke var noe grunnlag for. Sandberg var ikke full – og han var ikke den eneste som hadde drukket. Igjen et bevis på at mediene og andre politikere forsøkt å ødelegge for Frp – uten grunn. Slik argumenterte Siv Jensen. Denne gangen lød det særdeles lite overbevisende.

Frp kommer neppe til å registrere negative utslag på gallupen på grunn av Sandbergs beduggete opptreden. Noen reagert selvsagt sterkt, mens andre går på Siv Jensens offerstrategi. Andre igjen vil kunne kjenne seg igjen i Per Sandberg. Han er ikke den eneste i disse julebordstider som har oppført seg dumt. Noen hver har forsvaret seg med at «jeg var ikke full».Det er ganske vanlig at den som har drukket ikke er den beste til å vurdere om man virker beruset eller ikke. En av alkoholens første virkninger er sviktende dømmekraft.

I dag kan VG forteller at også åtte andre stortingsrepresentanter drakk alkohol før de deltok på stortingsmøtet denne kvelden. Transportkomiteen hadde sin juleavslutning. Først ble det servert akevitt på komitérommet på Stortinget. Deretter var det middag med øl og vin på by`n. Etterpå samlet deler av komiteen seg på Trond Hellands kontor – og han fant fra akevittflasken.

NHO representert ved Kåre Verpe sier til VG at man i næringslivet tar det for gitt at det ikke drikkes alkohol arbeidsplasser. Det var nå å ta vel sterk i. Men avisen får opplyst fra Statoil og Telenor at det her er nulltoleranse for å nyte alkohol i arbeidstiden.

Olav Gunnar Ballo mener at Stortinget ligger etter andre arbeidsplasser i sin alkoholpolitikk.

– Dere journalister praktiserer eksempelvis en annen alkoholpraksis på jobben nå enn tidligere. På bakgrunn av denne samfunnsutviklingen tror jeg ølservering i stortingsrestauranten snart vil forsvinne, sier Ballo til VG.

Det er en forskjell på være til stede på Stortinget med promille og å opptre synlig beruset på Stortingets talerstol. Vi må akseptere at politikere på kveldstid nyter alkohol selv om de skal tilbake til Stortinget for å avgi stemme. De har ingen 8-16 jobb. Vi kan ikke dra prinsippet om ”ikke alkohol på jobben” så langt at de må avstå fra å nyte alkohol til julemiddagen eller at de må være igjen til etter alle kveldsmøtene er ferdige for å spise middag sammen med komiteen de hører til.

Stortingsrepresentanter bør imidlertid ta en runde på sin omgang med alkohol. Når man først har fått en drink før middag, fått øl og vin til middagen, burde det holde når man etterpå «skal på jobb for å stemme». Det var uklokt av Trond Helleland (H) å fortsette serveringen på eget kontor. Det var Per Sandberg som fikk unngjelde for det. Sandberg alene har ansvaret for det.

La Telenor-ansatte få bonus

Når Jon Fredrik Baksaas og andre ledere tjener titalls millioner ekstra på å løse inn opsjoner, er det ikke mer enn rett og rimelig – og klokt – å gi ansatte en bonus, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er så som så med omdømmet til Telenor for tiden. De saftige opsjonene til Jon Fredrik Baksaas – og ikke minst påstanden fra ham selv om at det ikke hadde gått så bra om det ikke hadde vært for opsjonsprogrammet, har stilt selskapet i et merkelig lys. Konflikten med fredsprisvinner Muhammad Yunus har ført til at Telenor fremstår som en temmelig hardbarka kapitalist som vrir seg unna løfter om å gi fattigfolk større innflytelse over utviklingen av telemarkedet i det landet de bor i.

Telenor går fortsatt så det griner. De første ni månedene i år har selskapet tjent 50 prosent mer enn på samme tid i fjor. Det er først og fremst Baksaas og lederne i Telenor som har fått glede av at Telenor er blitt en pengemaskin. Nå vil de ansatte ha sin del av kaka. Når Baksaas får titalls millioner i opsjonsgevinst, krever de en månedslønn ekstra. Dette kravet har Telenor-ledelsen tidligere avvist. Nå fremmes det på nytt, blant andre av Harald Stavn som representerer de ansatte i styret.

Det vil koste Telenor 250 millioner kroner om de 11 000 ansatte i Norge skal få en månedslønn ekstra.

Når resultatutviklingen er så god, er det ikke urimelig at de ansatte i Telenor får noe ekstra. Hvorfor skulle de ikke det? Om det skal være en månedslønn eller noe mindre, er ikke avgjørende.

Telenor har alt å vinne på fremstå som en raus arbeidsgiver når en leverer knallresultater. Bonus til ansatte kan bidra til å styrke Telenors omdømme.

På samme måte som Jon Fredrik Baksaas mener opsjoner bidrar til gode resultater, kan de ansatte argumentere med at bonus til ansatte gjør det.

Bonuser kan bidra til å lette noe av presset på lønnsforhandlingene. Fordelen med bonuser er at de ikke binder selskapet opp i høye lønnskostnader når resultatene ikke er så gode.

Det blir håpløst å lage regler for bonuser til 30 000 ansatte. Bonus er noe ledelsen gir. Det er belønning for ekstraordinært gode resultater. Lønn er noe en forhandler om. Lønn skal være forutsigbart. Bonus skal komme, om ikke som en overraskelse, så skal det i alle fall ikke være noe man har kalkulert med i lange tyder.

Det får være opp til ledelsen i Telenor å finne ut hvor stor bonus de ansatte skal få. Bonus fortjener de . Ikke minst de 22 000 utenfor Norge grenser. De trenger det mest.

 

Glimrende, Stordalen

Petter Stordalen vil selge flere av bilene sine som forurenser mye. Igjen viser han godt lederskap ved å forstå hva som kreves for å beholde troverdighet og ta selvkritikk, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg selger noen av bilene mine, sier Petter Stordalen til VG i dag. I går ble «MiljøPetter» hengt ut på forsiden av VG fordi han har 11 biler, flere av dem miljøverstinger. En av dem som han nå her bestemt seg for å selge, og det er nok ikke med lett hjerte, er en Mercedes CLS 55 AMG som han kjøpte for under et år siden for to millioner kroner.

– Jeg erkjenner at jeg har vært for lite flink. Selv om jeg mener det er et skille mellom det jeg gjør i Choice og hva jeg gjør privat, ser jeg også at jeg har et ansvar som privatperson, sier Stordalen og lover at han skal gjøre sitt for at Norge skal oppfylle Kyoto-avtalen.

Stordalen sier han er innstilt på at han får mindre muligheter for å utfolde sin bilentusiasme i fremtiden. I Choise har de redusert energiforbruket kraftig de siste årene. Stordalen sier han i flere år har vært engasjert i miljøspørsmål og at han er opptatt av å styrke hotellenes positive miljøprofil.

– Mitt miljøengasjement er ekte og ærlig, og det må helt klart få konsekvenser for hvordan jeg kjører og hva jeg kjører, sier Stordalen.

Full honnør til hotellkongen. Dette er godt lederskap. Vi skrev i går at Stordalen måtte finne seg i at det ble stilt spørsmål om hvor dypt hans miljøengasjement egentlig stikker. I dag gir han et troverdig svar.

Vi vet alle at det ikke er enkelt å ta konsekvensen av alt vi mener i praksis. Når gapet mellom teori på samfunnsplan, rettet inn mot andre og egen praksis privat, blir påfallende, må vi finne oss i å få et kritisk søkelys mot oss. Det er tøft å bli hengt ut for dobbeltmoral på VGs førsteside. Og vi forstår at Stordalen opplever det som urettferdig og unødvendig. Men VG er VG.

Gode ledere forholder seg til virkeligheten slik den er, samtidig har de evnen til å påvirke mennesker og saker i riktig retning. Dette kan Stordalen. Han har brukt seg selv som merkevare for å bygge Choice. Det virker som om oppslaget i VG ble et «sannhetens øyeblikk». Stordalen ble brutalt gjort oppmerksom på hvordan andre oppfattet ham på dette området. Han innså at han hadde et forbedringspotensial på det private området og at han måtte foreta seg noe for ikke å svekke sin egen troverdighet, som igjen kunne slå negativt ut i forhold til Choice.

Ingen forventer at Stordalen blir en ny Erik Dammann som skyr spisesaler, driver på i robåt, velger telt og synes å være fornøyd med barkebrød. Stordalen er rik. Han blir aldri et forbilde i lavt ressursbruk. Det er heller ikke et krav til de som vil jobbe for at vi tar miljøtrusselen på alvor. Stordalen vil bruke mer ressurser og kjøre finere biler en gjennomsnittet. Det må han få lov til. Ledere som våger å være synlige, stå for noe, vise engasjement og snakke om ansvar bør oppmuntres til å fortsette med det. Det bør ikke viftes med den moralske pekefinger på den billige moralpopulismens premisser.

Petter Stordalen er troverdig. Han viser at han er på høyden når det gjelder å gjøre det som er nødvendig for å opprettholde et godt omdømme og beholde troverdigheten.

Neste uke nominerer Ukeavisen Ledelse 10 ledere som har vist godt lederskap i 2006. Petter Stordalen er en av dem.

Stordalen som miljøversting

Med 11 biler er miljøaktivist Petter Stordalen blant miljøverstingene. Det er bare å skjerpe seg – og gi gjerne bort et par biler til Muhammad Yunus, skriver redaktør Magne Lerø

NaturvernPetter har 11 biler. Åtte av bilene er miljøbomber. Dette er hovedoppslaget på VG i dag. Et oppslag i god gammel VG-stil. Ingen kan som VG henge ut folk hvis det er grunn til å mene det ikke er samsvar mellom liv og lære. Den som stikker hodet fram og mener han er litt mer ansvarlig enn andre, bør vite at VG vil gå en etter i sømmene. Eller reiseregningene. Eller honorarene. Eller bilbruken, som det handler om denne gangen.

Mange irriterer seg over at Petter Stordalen stikker hodet fram overalt. Han har sine egne PR-rådgivere som står klar til å tipse avisen om at «dette har Petter gjort noe med, dette kan Petter si noe om». Han greide til og med å komme til ordet i Dagsnytt 18 denne uken, selvsagt om Mikrokreditt. Kan Muhammad Yunus, kan Petter Stordalen. Han er med.

Og ønsker TV-innsamlingen en million fra Petter Stordalen, er det bare å ringe med invitasjon til å komme i studio. Og hvorfor skulle han ikke gi en million? Hans egne rådgivere har nok regnet på det. Dette er jo en god investering. Det koster mer å kjøre en reklamekampanje for godt omdømme.

Petter Stordalen er raus. Han har et sosialt engasjement. Han talte på Youngstorget 17 mai. Han bladde opp 100 millioner for å kunne overta Union i Skien og «sørge for at folk har arbeid og det flyter tømmer i Skienselva». Han aksjonerte ulovlig mot kjernekraftverket i Sellafield.

Hermann Herman Friele er samme typen. Han og kaffen er blitt ett. Friele er en merkevare – kaffe og en sjarmerende, eldre begrenser av fineste merke.

Petter Stordal bygger seg også opp som merkevare. Hvorfor gjør han ikke som Olav Thon? Rainbow Hotels er nå blitt Thon Hotels. Hva med Stordalen Hotels? Det er for tidlig. Han har ikke nok kontroll overt sitt hotellimperium til at han kan dra den helt ut.

Det får holde at han utnytter seg og sitt til å skaffe god PR for det han holder på med.

I det siste har han fått upåklagelig god mediedekning på at han har innført enøk-tiltak på hotellene sine og gitt gjestene økologiske alternativer i spisesalen. Andre hotelldirektører forsøker fortvilet å få inn leserbrev for å fortelle at «dette har vi holdt på med lenge».

Så var det bilene. Det er jo idiotisk å ta 11 biler. Det hjelper ikke at tre av dem er miljøbiler. De bruker han sjelden, innrømmer han. Bilene koster nye 13-14 millioner. Ifølge VG har han kjøpt fire nye miljøbomber i år.

Bransjemannen Per Morten Merg sier til avisen at flere av Stordalens biler må regnes som miljøverstinger.

Miljøretter tatt med buksa nede med andre ord.

Petter Stordalen vil ikke gå under jorden på grunn av dette. Det hadde vært verre om han hadde vært politiker. Der slår det hardere for dem om et ikke er samsvar mellom liv og lære.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at det ikke er samsvar mellom liv og lære hos personer som stikker hodet fram. VG kan jo vel lage et oppslag på Fredrik Hauge som vil redde miljøet, men som røyker som en svamp. For det gjør hen vel fortsatt. VG vet det nok.

Eller hva med Kjell Magne Bondevik? Kanskje han som vil hjelpe de fattige har overnattet på et luksushotell selv om det var ledig plass på et trestjerners hotell. Vi bare spør. VG vet det kanskje.

Petter Stordalen fortjener å bli jekket litt ned og få noen riper lakken. Kanskje han i morgen svarer at han akter å selge noen av bilene og gi de til Muhammad Yunus. Eller kanskje han innrømmer at han har bildilla og beklager at han bruker så mye penger på biler.

Bare han ikke slutter å engasjere seg i miljøspørsmål. Petter Stordalen er en luring. Kreditt for sitt sosiale engasjement og at han viser i praksis at han er opptatt av miljøutfordringene fortjener han.

Når det gjelder bildilla hans er det bare å be om at han skjerper seg. Før VG finner enda mer.

Ap-kronprins Andersen

Det virker som om venstresiden i Ap er i ferd med å skifte ut Trond Giske med Dag Terje Andersen som kronprins. Mens Giske kjører sitt eget løp, smaker det litt Bondevik og Stoltenberg av måten Andersen gjør det på, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Dag Terje Andersen seiler opp som ny kronprins i Ap. Venstresiden mener han er den rette til å overta som partileder når Jens Stoltenberg finner ut at tiden er inne for å trekke seg tilbake. Tidligere industriminister Finn Lied sier til VG at har fornemmer Andersens politiske klokskap i den eierskapsmeldingen som han la fram sist fredag, og mener at Andersen bør blir Aps neste leder. Haakon Lie skal være av samme oppfatning. Det snakkes nå varmt om Andersen som ny leder i deler av fagbevegelsen. Stortingsrepresentant Jan Bøhler, som er en av Andersen allierte, synes det er for tidlig å begynne å snakke om hvem som bør overta etter Stoltenberg.

– Vi har en leder som gjør en god jobb i dag, sier Bøhler til VG. Slik skal man uttale seg politisk korrekt, og la gamlekara i partiet kjøre saken.

Trond Giske har tidligere blitt sett på som venstresidens kandidat til å overta ledervervet i Ap. Giske er imidlertid i ferd med å bli en omstridt leder. Det dokumentert vi i Ukeavisen Ledelse i forrige uke da Trond Giske fikk den laveste lederscoren i vår vurdering av toppsjefer. Giske blir sett på som en ener med et betydelig potensial i enkelte kretser i Ap. Men man kommer ikke til topps i et parti dersom man blir for omstridt og får ord på seg for å være en solospiller og en slugger. Flere har derfor begynt å avskrive Giske som Stoltenbergs etterfølger. Om ikke lenge kan skogsarbeider Dag Terje Andersen stå langt sterkere enn den skoleflinke kjendisvennen Trond Giske.

Andersen er et godt symbol for det gode gamle Arbeiderpartiet, arbeidernes fanebærer, fagbevegelsen støttespiller. Han har vært sekretær i partiet, stortingsrepresentant og nå statsråd. Bakgrunnen er det ikke noe på si på. Han har utvilsomt en folkelig appell.

Der Trond Giske spissformulerer og ironiserer, opptrer Andersen med en godlynt fleip og en avvæpnende replikk.

Venstresiden i Ap trenger en samlende skikkelse. Jan Bøhler er for mye fløymann. Dag Terje Andersen har mer av diplomaten i seg. I forhold til hva de rødgrønne politikere har snakket om de siste to årene, var det en temmelig blek og neddempet utgave at «et aktivt eierskap» som ble lagt fram i eierskapsmeldingen. Venstresiden i Ap mener imidlertid at Andersen har fått til noe Odd Eriksen ikke klarte. Det er nok til at han kan utropes som kronprins.

Men lett blir det ikke å være kronprins så lenge Jens Stoltenberg er kongen. Det er ikke nevneverdig endringer i eierskapspolitikken Stoltenberg har åpnet for. Det er bare når det gjelder opsjoner og bonuser regjeringen er konkret. Vi vet ennå ikke hva det fører til når det gjelder avlønning av ledere. Noen mener det betyr en høyre grunnlønn. Hvis det blir til at sjefene i de store selskapene får 6 millioner i lønn og tre millioner i bonus, vil nok mange mener at det er fint lite regjeringen har fått gjort med de høye lederlønningene.

Svenneprøven for Dag Terje Andersen kan bli Hydro. Det ser ut til ut regjeringen tenker annerledes enn Eivind Reiten om hva Hydro skal satse på.

Jens Stoltenberg har kjempet igjennom privatisering av Statoil og Telenor. Det gjorde han for å gjøre det klart for alle og enhver at disse selskapene skal styres på forretningsmessige, ikke politiske premisser. Eller for å si det enda tydeligere: For at politikerne ikke skulle blande seg inn i driften, men la selskapet selv finne ut hva som er lønnsomt.

Vi er ikke overbevist om at Dag Terje Andersen vil denge løs på Norsk Hydro dersom de vi legge ned er virksomhet som de påviselig ikke tjener eller vil tjene penger på. Med eierskapsmeldingen har Dag Terje Andersen vist at han er en tilpasningsdyktig politiker med tilstrekkelig retorisk kraft til at han opptrer samlende. Det er ikke dårlig å legge fram en melding som gjør at han blir omfavnet av Finn Lied og gjort til kronprins samtidig som han får høre fra Høyre at «vi er stort sette enige». Det smaker litt Bondevik og Stoltenberg av dette. En som liker å oppholde seg i skauen med motorsag, som har kraft i klypa når det trengs, står for en folkelig humor, har retorikken i orden og med evne til å sno seg som en rev gjennom den politiske hverdags kompromisse, kan bli en utmerket partileder.

Baksaas på tynn Grameen-is

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas kan ikke snakke seg bort fra sitt samfunnsansvar. Og det er større grunn til at næringsminister Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881, skriver redaktør Magne Lerø.

I striden med fredsprisvinner Muhammed Yunus opptrer Telenor på en måte som svekker selskapets omdømme. Dette har Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas personlig ansvaret for.

Fredag benektet han at det var inngått noen avtale om at Telenor skulle selge seg ned i Grameen Phone. Muhammed Yunus hadde misforstått. Lørdag kunne Dagbladet avsløre at det i 1996 ble inngått en avtale der det står at det er Telenors intensjon å selge seg ned til under 35 prosent eierandel innen seks år etter selskapsdannelsen. Dagens Næringsliv skrev lørdag at Muhammed Yunus for fire år siden krevde at Telenor solgte seg ned med 16 prosent. På den tiden så både Telenor og Grameen Bank, som eier 32 prosent at Grameen Phone, kunne bli en suksess.

Da Baksaas lørdag ble konfrontert med eksistensen av denne avtalen, kunne han ikke si noe annen en «jammen, jammen». Telenor fastholder at de ikke er juridisk forpliktet på å selge seg ned. Det kan godt være. Men med en intensjonserklæring fra Telenor side, samholdt med det faktum at Telenor har fått bistandsmidler for å bygge ut Grameen Phone, har Muhammad Yunus en mye bedre sak enn det Jon Fredrik Baksaas fredag forsøke å få oss til å tro. Om Baksaas har retten på sin side, så kan Yunus med styrke hevde at han representerer den moralske forpliktelse i denne saken. Derfor våget han å utfordre Telenor i sin nobelpristale søndag.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland sier til Dagbladet at Telenor bør skjære igjennom på samfunnsansvarets premisser og la Grameen Bank får kontrollen med selskapet.

Dette er ikke enkelt. Telenor er et børsnotert selskap. Grameen Phone er verd 16-18 milliarder kroner. De fattige kvinnene i Bangladesh har ikke midler til å handle aksjer for. Tormod Hermansen, som var sjef for Telenor da avtalen ble inngått, sier det er en fare for at amerikanske fond komme inn på eiersiden dersom Telenor legger sine aksjer ut for salg. Underforstått. Da er man like langt. Det er nok Muhammad Yunus klar over. Det er ser ut til at han tenker seg at aksjene skal overdras til Grameen Bank på en eller annen måte.

Det er ikke enkelt for et børsnotert selskap å «gi bort» aksjonærenes verdier. Det mest realistiske synes å være at Telenor inngår en avtale med Grameen Bank som sikrer at en større del av verdiskapningen blir igjen hos de fattige kvinnene som har drevet fram Grameen Phone. Det kan skje ved provisjoner, avtaler om å bygge ut infrastruktur i landet og skjevfordeling av utbytte i favør av dem som representerer de fattige.

Det holder ikke at diverse representanter fra Telenor snakker om at de har vist samfunnsansvar ved å våge å satse i et land der det var stor usikkerhet knyttet til om en ville lykkes. Dette er med all respekt å melde tull. Telenor ba om bistandsgarantier for å gå inn. Samfunnsansvar er noe mer enn ”business as usual” med statlig garanti.

Det er helt greit, som bistandsministeren Erik Solheim sier til NRK i dag, at å tjene penger på å investere i u-land. Men når man gjør det med bistandsmidler i ryggen og med løfter i form av en intensjonsavtale om på selge seg ned, så forplikter dette ut over det juristene kan fortelle. Telenor har faktisk lovet å vise at samfunnsansvar ut over det som følger av børslogikken. Muhammad Yunus kan med kraft hevde at Telenor har lovet å opptre annerledes enn en vanlig børsnotert kapitalist.

Jon Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus bør snarets mulig få i stand en avtale. Telenor er ikke tjent med at årets fredsprisvinner svinger pisken mot Telenor for å ville berike seg selv på de fattiges bekostning.

Fordi Norad har medvirket ved finansieringen og selskapet var hundre prosent eid av staten da Telenor inngikk en intensjonsavtale om nedsalg, bør regjeringen i denne saken gi tilkjenne sitt syn. Det er langt større grunn til at næringsministeren Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881.