Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og Gerd-Liv Valla med delvis møte-, full forslags- og ubegrenset talerett. Det reduserer statsministerens handlingsrom, skriver redaktør Magne Lerø

Venstres leder, Lars Sponheim, har utropt Gerd-Liv Valla til landets overstatsminister. Han mener Valla har tatt nakketak på Jens Stoltenberg og sørger for at LO får det som de vil i saker som LO selv definerer som viktige.

– Valla er en fare for demokratiet, sier Sponheim og henviser til at Valla ikke har et demokratisk fundament for den makten hun utøver.

Sponheim tar selvsagt for sterkt i. Valla er ikke farlig for demokratiet, men hun er en studie verd når det gjelder hvilke makt pressgruppene tiltar seg i vårt samfunn. Historisk sett har alltid LO hatt stor innflytelse over hvilken politikk Ap skal føre. I parti og fagbevegelse holdes det fortsatt flammende festtaler om hvilken lykke dette har vært for landet. Om Gerd-Liv Valla er den mektigste LO- lederen i moderne tid, er tvilsomt. Det mest påfallende er at Gerd-Liv Valla synes å være opptatt av å utnytte den posisjonen hun har for alt den er verd. Mens andre fagforeningsledere forsøker å begrense sitt engasjement ut fra saker som har en tilknytning til arbeidslivet, fyrer Gerd-Liv Valla løse om hva det skal være. I forrige uke forlangte han fortsatt statskirke. Ikke nok med det. Den norske kirke skal også styres slik at den blir slik folket (les LO) vil ha den.

I Dagsavisen i dag slakter hun Bjarne Håkon Hanssens forslag om å innføre 21 års grense for henteekteskap.

Vi får tro at Gerd- Liv Valla beregner sitt publikum, at hun har støtte fra et bredt flertall av LOs medlemmer for det hun mener og krever. I så fall styrker hun sin stilling innad i LO. LO-medlemmene har ikke noe imot å ha en leder som fighter for det de selv mener. Da regjeringen foreslo at arbeidsgiverne skulle dekke 2,5 milliarder av sykelønnen, gikk Gerd-Liv Valla i krigen og nedkjempet regjeringen. Dette styrket hennes stilling. LO-medlemmene vet at de har en leder som går løs med kanoner mot sine egne om det er nødvendig, for å vinne et viktig slag.

Gerd-Liv Valla er et større problem for regjeringen enn hun er for LO. De irriterer seg over henne i SV og Sp. Men ikke verre enn at man kan leve med det.

Martin Kolbergs parole til landsmøtet; ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”, er blitt for mye av det gode. Både i Odfjell-saken og i sykelønnssaken har Gerd-Liv Valla grepet inn og påført regjeringen nederlag. Jens Stoltenberg tåler ikke flere runder med Gerd-Liv Valla der han går ut som den tapende part. Han trenger imidlertid noen saker der han setter foten ned og Gerd-Liv Valla ikke vinner fram.

Hadde Jens Stoltenberg ledet en mindretallsregjering, måtte han kompromisset med et annet parti. Nå leder han en flertallsregjering med LO på nakken. Jens Stoltenberg fremhevet i valgkampen den store fordelen det er å ha en flertallsregjering, for da får man gjennomført det man vil. Dette er ikke det etterlatte inntrykk. I sak på sak virker det som om regjeringen er i en prosess, at man ikke har avklart hva man vil. Vi får se hva det betyr i forhold til regionsreformen og næringslivspolitikken som skal legges fram på fredag.

I næringslivspolitikken går vi ut fra at Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Gerd-Liv Valla snakker med en tunge – så lenge det varer. Enige er de ikke. LO har vært imot den privatisering som Jens Stoltenberg kjempet igjennom sist han var statsminister.

Jens Stoltenberg leder en regjering bestående av tre partier og LO med delvis møte, full forslags og ubegrenset talerett. Gerd-Liv Valla representerer en sto del av Aps velgere. Når hun går i kompaniskap med sterke krefter i Aps stortingsgruppe og i Sp og SV, må Jens Stoltenberg bøye seg. Eller rettere sagt: Han må kjøre grundige prosesser innad for å skaffe seg ryggdekning. Det gir Gerd-Liv Valla mulighet til å arbeide for slutt og LO syn.

Hvis det blir en åpen strid der Gerd-Liv Valla rykker ut mot regjeringen, er det ikke LO men Ap som taper å det.