Baksaas på tynn Grameen-is

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas kan ikke snakke seg bort fra sitt samfunnsansvar. Og det er større grunn til at næringsminister Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881, skriver redaktør Magne Lerø.

I striden med fredsprisvinner Muhammed Yunus opptrer Telenor på en måte som svekker selskapets omdømme. Dette har Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas personlig ansvaret for.

Fredag benektet han at det var inngått noen avtale om at Telenor skulle selge seg ned i Grameen Phone. Muhammed Yunus hadde misforstått. Lørdag kunne Dagbladet avsløre at det i 1996 ble inngått en avtale der det står at det er Telenors intensjon å selge seg ned til under 35 prosent eierandel innen seks år etter selskapsdannelsen. Dagens Næringsliv skrev lørdag at Muhammed Yunus for fire år siden krevde at Telenor solgte seg ned med 16 prosent. På den tiden så både Telenor og Grameen Bank, som eier 32 prosent at Grameen Phone, kunne bli en suksess.

Da Baksaas lørdag ble konfrontert med eksistensen av denne avtalen, kunne han ikke si noe annen en «jammen, jammen». Telenor fastholder at de ikke er juridisk forpliktet på å selge seg ned. Det kan godt være. Men med en intensjonserklæring fra Telenor side, samholdt med det faktum at Telenor har fått bistandsmidler for å bygge ut Grameen Phone, har Muhammad Yunus en mye bedre sak enn det Jon Fredrik Baksaas fredag forsøke å få oss til å tro. Om Baksaas har retten på sin side, så kan Yunus med styrke hevde at han representerer den moralske forpliktelse i denne saken. Derfor våget han å utfordre Telenor i sin nobelpristale søndag.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland sier til Dagbladet at Telenor bør skjære igjennom på samfunnsansvarets premisser og la Grameen Bank får kontrollen med selskapet.

Dette er ikke enkelt. Telenor er et børsnotert selskap. Grameen Phone er verd 16-18 milliarder kroner. De fattige kvinnene i Bangladesh har ikke midler til å handle aksjer for. Tormod Hermansen, som var sjef for Telenor da avtalen ble inngått, sier det er en fare for at amerikanske fond komme inn på eiersiden dersom Telenor legger sine aksjer ut for salg. Underforstått. Da er man like langt. Det er nok Muhammad Yunus klar over. Det er ser ut til at han tenker seg at aksjene skal overdras til Grameen Bank på en eller annen måte.

Det er ikke enkelt for et børsnotert selskap å «gi bort» aksjonærenes verdier. Det mest realistiske synes å være at Telenor inngår en avtale med Grameen Bank som sikrer at en større del av verdiskapningen blir igjen hos de fattige kvinnene som har drevet fram Grameen Phone. Det kan skje ved provisjoner, avtaler om å bygge ut infrastruktur i landet og skjevfordeling av utbytte i favør av dem som representerer de fattige.

Det holder ikke at diverse representanter fra Telenor snakker om at de har vist samfunnsansvar ved å våge å satse i et land der det var stor usikkerhet knyttet til om en ville lykkes. Dette er med all respekt å melde tull. Telenor ba om bistandsgarantier for å gå inn. Samfunnsansvar er noe mer enn ”business as usual” med statlig garanti.

Det er helt greit, som bistandsministeren Erik Solheim sier til NRK i dag, at å tjene penger på å investere i u-land. Men når man gjør det med bistandsmidler i ryggen og med løfter i form av en intensjonsavtale om på selge seg ned, så forplikter dette ut over det juristene kan fortelle. Telenor har faktisk lovet å vise at samfunnsansvar ut over det som følger av børslogikken. Muhammad Yunus kan med kraft hevde at Telenor har lovet å opptre annerledes enn en vanlig børsnotert kapitalist.

Jon Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus bør snarets mulig få i stand en avtale. Telenor er ikke tjent med at årets fredsprisvinner svinger pisken mot Telenor for å ville berike seg selv på de fattiges bekostning.

Fordi Norad har medvirket ved finansieringen og selskapet var hundre prosent eid av staten da Telenor inngikk en intensjonsavtale om nedsalg, bør regjeringen i denne saken gi tilkjenne sitt syn. Det er langt større grunn til at næringsministeren Dag Terje Andersen sier hva han mener om kravet fra de fattige i Bangladesh enn de ansatte i Opplysningen 1881.