Ingen bør sutre og skrike over at statsråder som går av er sikret lønn i tre måneder. Det er jo vanlig for alle arbeidstakere. De bør ha sikkerhet for lønn minst et halvt år hvis de ikke har en ny jobb å gå til, skriver redaktør Magne Lerø.

VG har brukt kalkulatoren og funnet ut det er utbetalt 10 millioner i etterlønn til 19 statsråder, 28 statssekretærer og 24 politiske rådgivere. Å få avviklet 71 ledere for 140 000 kroner i gjennomsnitt for hver er meget rimelig. Tilsvarende avvikling i næringslivet ville i alle fall kostet fire ganger så mye.

Det er ikke uvanlig at en leder som må slutte, får en årslønn. Toppsjefer kan få både to og tre årslønner. Det er urimelig at tidligere statsminister Bondevik og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ikke skal ha sikkerhet for lønn mer enn tre måneder etter at de har gått ut av regjeringen. Og om nå regjeringen skulle ryke, bør Helen Bjørnøy, som sa opp stillingen sin i Kirkens Bymisjon, få lønn i mer enn tre måneder. Det kan ta lengre tid å finne en ny jobb.

I dag er reglene slik at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere automatisk får én månedslønn etter at de har gått av. Deretter kan de søke om to måneder til. Denne innvilges automatisk. De burde i alle fall hatt anledning til å søke om ytterligere fem måneder. Man kan bygge inn i avtalen at man skal stå til disposisjon for sitt parti i den perioden ut over en måned en mottar etterlønn.

Økonomirådgiver Carsten O. Five, som sjelden lar sjansen gå fra seg til å framføre et populistisk budskap og rakke ned på politikerne, sier til VG at det ikke er skattebetalernes jobb å finansiere ferieturer og tenkepauser for toppolitikerne. Hvorfor ikke? Hvis for eksempel Kristin Clemet etter fire år som statsråd tilbringer noen uker i syden før hun bestemmer seg for å hoppe på et nytt jobbtilbud, er det vel fortjent. Det går ikke an å være så trang og perspektivfattig som Carsten O. Five framstår som. Dette handler egentlig ikke om noe annet enn å bli fratatt arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Og det er vanlig når man må slutte på kort tid.

Men den høyre hånden vet tydeligvis ikke hva den venstre gjør, når det gjelder avlønning av statsråder som går tilbake til Stortinget. De får dobbel lønn den første måneden. Det framgår av VG i dag at dette har ikke Siv Jensen (Frp) og Inge Rynan (SV) vært klar over. Dette vil nå bli tatt opp. Lars Sponheim sier avgått statsråder som går tilbake til Stortinget i realiteten har dobbelt jobb. Han har tidligere bedt stortingets presidentskap om å få fri fra Stortinget en måned etter at man går av som statsråd. Det ble ikke innvilget.

Her bør det ryddes opp. Det bør ikke utbetales dobbelt lønn. Det er rimelig at statsråder og statssekretærer som går tilbake til Stortinget får en måned fri. Det er en del etterarbeid som skal gjøres. Og politikerne kommer neppe til å ligge og late seg i fire uker. De kommer nok til å holde på en del med politikk og samfunnsnytting arbeid selv om de ikke er på Stortinget hver dag.

Politikerlønningene er et yndet tema, så også for Trygve Hegnar, som benytter anledningen til å minne om at mange av de som er på Stortinget ikke ville fått like godt betalt i det sivile liv. So what? Det er da godt at det å være politiker er brukbart betalt. Vi trenger dyktige folk på Stortinget. Hegnar avslører eller at han ikke har særlig god peiling på lønnsnivået for ledere utenfor næringslivet. Han skriver i Finansavisen i dag at miljøvernminister Helen Bjørnøy må ha tre- eller firedoblet lønnen etter at hun ble statsråd. Nå tjener hun 836 000 kroner. Det er jo rørende at Hegnar tror at ansatt i Kirkens Bymisjon jobber for knapper og glansbilder og regner med rikelig belønning i de himmelske sfærer. Men biskopene tjener i dag rundt 700 000 kroner i året. Langt unna ligger nok ikke Helen Bjørnøy. Hun står oppført med en inntekt på 621 000 i ligningen for 2004. Det meste kommer nok fra Bymisjonen, siden Bjørnøy ikke har mange feite styreverv hun kan vifte med.

Jens Stoltenberg vil ikke la SV få vesentlig innflytelse på utenriks- og oljepolitikkens områder. Her vil han lytte mer til opposisjonen enn til SV. Når det gjelder skole og oppvekst vil SV etter hvert kunne vise til skikkelig gjennomslag, skriver redaktør Magne Lerø.

SV er egentlig det mest renskårne opposisjonspartiet på Stortinget. De mener noe annet enn det politiske flertall på utenrikspolitikkens område, de går lengst i å ville legge bånd på oljeaktiviteten av hensyn til miljøet, skriker høyest om sterkere statlig styring av næringsvirksomhet, advarer sterkest mot private løsninger og viser største raushet når det gjelder bevilgninger til de som de definerer som samfunnets svakeste. Det er ikke rart de har alvorlige problemer med å være i regjering og følge maktens spilleregler. Ukens turbulens rundt boikott av Israel og oljeutvinning i nord viser at SV sliter med å innse at de ikke vil få gjennomslag for sitt syn på de fleste av politikkens områder.

SV vil måtte bli et haleheng til Ap på utenrikspolitikkens område, i alle fall når det gjelder Norges offisielle linje. Den linjen Ap står for, har bred støtte i Stortinget. Ap vil ikke la SV få gjennomslag for at det skal føres en annen utenrikspolitikk enn det det store flertall i Ap og på Stortinget mener. 7–8 prosent av stemmene gir ikke SV vesentlig innflytelse på områder der de ikke har statrådsmakt.

Det samme gjelder på oljepolitikkens område. Det forventes forutsigbarhet fra norsk side. Vi er avhengig av samhandling med flere internasjonale oljegiganter for å sikre en effektiv og forsvarlig utnyttelse av de olje- og gassforekomstene vi rår over.

Denne uken antydet miljøvernministeren at man ikke kan ta for gitt at det blir gitt utbyggingstillatelse til Eni, selv om de har lett og funnet olje på Goliat-feltet. Eni har antydet at de vil stoppe leteaktiviteten dersom det sås tvil om det blir forbud mot å bygge ut. Et nei til utbygging vil nok medføre krav om en klekkelig erstatning. I Stortinget gjorde statsminister Jens Stoltenberg det i går klart at Eni har fått en lete- og utvinningstillatelse som er juridisk bindende. Men den formelle godkjenningen til å utvinne olje, får de ikke før de har innfridd de krav som myndighetene vil stille, for eksempel til null-utslipp, beredskap ved krise og kvalitetssikring i alle ledd. Det statsministeren sier, nær sagt i klartekst, er at miljøvernminister Helen Bjørnøy bare kan glemme å si nei til utbygging av Goliat-feltet av hensyn til miljøet. Og selvsagt må det være slik. Har man først fått ja til å lete, må man få hente opp den oljen eller gassen man finner. Hvis det var slik at vi ikke vil ha oljeaktivitet i et område av hensyn til miljøet, måtte vi ha gjort det klart før man ga letetillatelse. Jens Stoltenberg vil ikke ha noen vingling i utenriks- og oljepolitikken. Det er for viktig. Her foregår det delvis på bortebane. Skolepolitikken, for eksempel, utkjempes på hjemmebane. Her vil SV få betydelig gjennomslag for sin linje.

Når det gjelder Goliat har miljøvernministeren begrenset handlingsrom. Jens Stoltenberg sier at Eni skal få bygge ut. Helen Bjørnøy kan imidlertid komme opp med så strenge miljøkrav at Eni kaster inn håndkleet. Da får vi en interessant og viktig debatt om hvordan vi skal avveie oljeaktivitet i forhold til å ta vare på miljøet og sikre fiskeressursene i havet.

I Miljøverndepartementet jobber de nå med en helhetlig forvaltningsplan i nordområdene. Her kan Helen Bjørnøy komme opp med en plan der enkelte områder defineres som petroleumsfrie. Det betyr at det ikke skal letes på disse områdene. På NHOs årskonferanse gjorde Jens Stoltenberg det klart at han ikke ser for seg petroleumsfrie områder, men strenge regler som sikrer miljøet. Her kan nok SV oppnå noe. Ap må nok belage seg på å blinke ut et havområde der det i de neste fire årene ikke skal letes etter olje.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for å ha fakturert Redningsselskapet to millioner kroner for informasjonsrådgivning. Selskapet havnet i en kommunikasjonsmessig katastrofe, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet har betalt 2 millioner kroner til Hans Geelmuyden for informasjonsrådgivning, skriver Aftenposten. Det er ikke til å tro. Geelmuyden er en av våre mest profilerte informasjonsrådgivere, som flere ganger har kritiserte organisasjoner som kommer i krise for ikke å søke profesjonell hjelp. I fjor kritiserte han Høyres valgkamp, KrFs profilering, Statoils reklamekampanje, Kjell Inge Røkkes strategi i tilknytning til sertifikatsaken og regjeringens tsunami-rapport. Han ga også informasjonsavdelingen i Statoil det glatte lag for deres håndtering av korrupsjonsskandalen som førte til at Olav Fjell måtte trekke seg. Hans Geelmuyden har det med å være stor i kjeften. Den jobben han har gjort i Redningsselskapet, viser at han ikke er like storslagen i egen praksis.

Det siste året har Redningsselskapet framstått som en kommunikasjonsmessig katastrofe. Hva slags råd Hans Geelmuyden kan ha gitt, er en gåte. Ut fra resultatet å dømme, har han gjort en slett jobb. Redningsselskapet har en informasjonsavdeling med flere ansatte. Hos Geelmuyden Kise har taksameteret tikket og gått. I overkant av 2 millioner lyder fakturaen på.

Her har vi fått et eksempel på at informasjonsrådgivere er svindyre og at man kan havne i grøften uansatt hvor mye rådgivning man ber om.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for at han har sendt en frivillig organisasjon en regning på 2 millioner kroner for råd som har gitt et elendig resultat. Det er all mulig grunn til å advare mot å tro at informasjonsrådgivere representerer et slags «sesam, sesam» når man havner i krise.

Bergens Tidende meldte i går at Monica Kristensen Solås ikke vil slutte i selskapet.

– Jeg vil ikke ta imot sluttpakke fra en humanitær organisasjon. For meg blir det helt feil å ta imot penger for å slutte i et selskap som baserer seg på innsamlede midler. Jeg vil arbeide, og gi noe tilbake for pengene jeg tjener, sier Kristensen Solås til Bergens Tidende. Men bruke 2 millioner kroner på rådgivning for hvordan hun skal komme seg ut av den krisen hun har skapt, er tydeligvis greit.

Kristensen Solås hevder at hun inngikk en uoppsigelig arbeidsavtale da hun sa ja til å bli generalsekretær i Redningsselskapet fra 2004. Hun skal ha blitt tilbudt nærmere to millioner for å slutte to år før åremålsstillingen går ut.

Magnus Stangeland skal ha gitt opp å få fjernet Kristensen Solås fra Redningsselskapet før han selv formelt trekker seg tilbake som president kommende lørdag.

Tre hovedtillitsvalgte som representerer majoriteten av de organiserte landansatte i Selskapet rykker i dag ut med et leserbrev der de bestrider at Kristensen Solås er ansatt på en kontrakt som ikke kan sies opp:

– Vi ønsker å si klart fra om at den beste innsatsen Solås kan gjøre for Redningsselskapet i dag er å holde seg unna organisasjonen, mener de tillitsvalgte. [Se Perspektiv & Debatt]

Det kommer til å bli nye runder med bråk og spetakkel om hun installerer seg på hovedkontoret igjen. På de fleste Redningsskøytene er hun imidlertid velkommen.

Styret i Redningsselskapet har saklig grunn til å si opp Monica Kristensen Solås. Men det har de fram til nå ikke våget. Det blir det nye styret som må ta en runde på om det blir mer bråk ved å ha Monica Kristensen Solås om bord eller om de skal sette henne på land for godt. En styreleder med kraft i klypa og is i magen, hadde nok gjort det klar for Monica Kristensen at hun måtte velge mellom sluttpakke eller rettssak. Men Redningsselskapet er ikke som andre selskap for tiden. Her flyter det meste. Fra neste uke av, får imidlertid et nytt styre muligheten til å rydde opp.

Nå er det dokumentert at regjeringen gir mest skattelette til de som tjener mest  og minst til de lavlønnede, stikk i strid med det som ble sagt i valgkampen. Slik måtte det bli, men det kan rettes opp ved å kutte i barnetrygden til de høytlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen måtte i høst tåle sviende kritikk både fra LO og representanter fra SV og Sp for at de ga mye mer skattelette til de som tjener mest, enn til de med lav inntekt. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg forsvarte seg med at de rike ville få en skatteskjerpelse fordi skatten på utbytte øker kraftig. Hele poenget med skattereformen var at det skulle bli mindre forskjell mellom skatt på lønnsinntekt og kapitalinntekter. Det kan man bare oppnå ved å kutte i toppskatten.

Nå har Aftenposten dokumentert at det ikke er slik at de som tjener mest også har store kapitalinntekter. Det er 655 000 personer som ligger an til å få toppskatt i år. Av disse var det i 2004 497 000 som ikke mottok aksjeutbytte. Og 62 200 skatteytere mottok mindre enn 1000 kroner i utbytte.

Det er altså et faktum at regjeringen, ved å kutte i toppskatten, i virkeligheten har gitt størst skattelette til den halve millionen arbeidstaker som tjener mest. I valgkampen kjørte både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at Bondevik-regjeringens skattepolitikk var usolidarisk fordi de ga skattelette til «de som har mest fra før». Det eneste de kan forsvare seg med er at de rød–grønne har gitt mindre skattelette til «de rike» enn det Bondevik-regjeringen gikk inn for i sitt statsbudsjett.

Slik måtte det bli, men det blir politisk umulig for regjeringen å fortsette på denne linjen. Kristin Halvorsen må ta et skattepolitisk grep og markere at man også følger en ny kurs når det gjelder «de rikeste». Det er mulig man kan øke utbytteskatten enda noe mer, eller hente inn mer fra de som har store formuer blant annet ved å øke arveavgiften.

Næringslivet går som det griner for tiden. Men protestene vil bli store om regjeringen forsøker å hente inn noen milliarder ved å øke skatt både på formue og utbytte. Ekspertene i Finansdepartementet vil nok minne Kristin Halvorsen på at vi er en del av en internasjonal økonomi. Følgelig kan ikke Norge beskatte kapitaleierne nevneverdig hardere enn man gjør i andre land. Da flytter kapitalen ut. Det er heller ikke mulig å begynne å øke toppskatten igjen. Da undergraves hele skattereformen.

Slik er det nå en gang – og det statsbudsjettet som Kristin Halvorsen la fram i høst, viste at hun hadde forstått det. Hun kan ikke annet enn å håpe denne kunnskapen etter hvert også siger inn over de taleføre i eget parti.

De rød–grønne har et behov for å vise at de vil «ta fra de rike og gi til de fattige». Det kan man best gjør med å kutte barnetrygden til de rikeste og redusere den for de som tjener godt over gjennomsnittet. Venstre har vært inne på tanken. Det burde ikke være umulig å få de andre partiene med på dette. Og det blir neppe skrik og skrål fra familier med en samlet inntekt på over en million på at de mister noe av barnetrygden. Kjell Inge Røkke, og andre med ham, vil stå fram og si at det er «helt greit». Det eneste man må hive på båten er en gammel forstilling om at dette er penger til barna og en understrekning av at samfunnet vil gi støtte til alle som får barn.

Å gjøre barnetrygden behovsprøvd vil være et viktig signal om at vi må tenke nytt for å bevare de norske velferdsordningene. Det skal være gratis skolegang og billige barnehager, men de som tjener mest her i landet trenger ikke å få titusener inn på konto for at de skal kunne gi barna det de trenger.

Før i tiden måtte man ha ansatt en haug med mennesker for å regne ut og administrere en ordning med differensiert barnetrygd ut fra et regelverk. I dag har staten så godt datamateriale på oss alle, at det ikke byr på nevneverdig problemer å administrere en ordning med et par trappetrinn ut fra hvor mye foreldrene tjener.

Ordprodusentene i SV må være fornøyd. Halve verden vet om at de vil boikotte Israel. Når det gjelder offisiell politikk, er ingen lenger i tvil om at SV blir et haleheng til Ap og Jonas Gahr Støres israelsvennlige politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

I tretti år har SV vært opptatt av å komme klart og tydelig til orde i den utenrikspolitiske debatten. SV har ofte framstått som reneste mitraljøsen når det gjelder klare standpunkter i innfløkte utenrikspolitiske spørsmål. Boikott av israelske varer føyer seg inn i denne rekken. Etter Kristin Halvorsens støtte til aksjonen – og helomvending med beklagelse to dager etter – kan i alle fall ordprodusentene i SV glede seg over at de aldri har nådd lenger ut i opinionen med en aksjon. SVs boikottaksjon har funnet veien inn i mediene verden over. Og i Dagsnytt i dag kan lederen i SVs ungdom, Anders Hærning, glede seg over at han får anledning til å kritisere Israels okkupasjonspolitikk, oppfordre til appelsinboikott og kritisere statsministeren og utenriksministeren for at de er feige som ikke tar klar avstand til den politikken Israel fører. På ordplaner har SV all mulig grunn til å være fornøyd. Derfor er det neppe noen grunn for partiet til å avblåse boikottaksjonen. LO vil riktignok ikke være med. Gry Larsen, rådgiver for Jonas Gahr Støre, sier hun heller ikke vil være med på boikotten. Avbryter de aksjonen, frykter de vel at Jonas Gahr Støre sender en nytt brev til Israel og til Condoleezza Rice.

I de politiske realiteters verden har SV demonstrert sin avmakt, og det på utenrikspolitikkens område som alltid har vært et kjerneområde for SV. Jonas Gahr Støre har ikke latt anledningen gå fra seg til å gjøre det klart hvem som definerer hva som er regjeringene utenrikspolitikk. Han har gjort det klart at SV er med i en regjering som er «venn av Israel». Han har skrevet brev til USA og Israel, og gjort det klart at Norge har en finansminister som sier ting hun ikke bør si. Han har ordlagt seg slik at selv Kåre Willoch stiller spørsmål ved om han måtte gå så langt i sin støtte til Israel.

– Norge er en venn av Israel. Vi har vært det siden Israel ble opprettet, sier Gahr Støre til Klassekampen. Det er jo omtrent som å høre israelsvennen Haakon Lie.

Denne gangen kan ikke Kristin Halvorsen forsvare og forklare seg med at hun tok for mye «Møllers tran». Hun må bare konstatere at hun tok feil når det gjelder hva det innebærer å være medlem i en regjering. Det er enda mer alvorlig enn hun hadde forestilt seg. Her er dobbelt bokholderi umulig. Nå er hun tvunget til å være på linje med Jonas Gahr Støre. Halvorsens lyst til å uttale seg om utenrikspolitiske spørsmål er nok betraktelig redusert. Nyanser mellom det Gahr Støre og hun sier, vil i mediene bli utlagt som om Gahr Støre på ny setter Halvorsen på plass. Halvorsen må vise full lojalitet. Det vil selvsagt provosere venstresiden i SV. Halvorsen må nå satse på at Ap og Sp kommer SV såpass i møte at det ikke blir et flertall i partiet for å bryte ut av regjeringen. Kristin Halvorsen vil nå bare følge ett spor: regjeringens politiske linje, med mindre hun på forhånd får klarsignal for å mene noe annet. Det kommer ikke til å skje i forholdet til andre land.

SV er tydeligvis villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren må drive brannslokking. Det går ikke i lengden at Jonas Gahr Støre skal ha en løshest i regjeringen innenfor eget ansvarsområde, skriver redaktør Magne Lerø.

I relativt diplomatiske ordelag gjorde Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Åslaug Haga det klart at Kristin Halvorsen med sin oppfordring av boikott av israelske varer hadde gått over streken for hva regjeringsmedlemmer kan tillate seg. Halvorsens bokikott-støtte utløste heftige protester fra den israelske ambassaden. Utenriksminister Støre måtte sende brev og understreke at det aldeles ikke er norsk politikk å oppfordre til boikott. Åslaug Haga sier til Dagbladet i dag at regjeringsmedlemmer ikke kan drive med partimessige egenmarkeringer i utenrikspolitiske spørsmål.

I høst demonstrerte en del stortingsrepresentanter fra SV mot regjeringens politikk utenfor Stortinget. Vi fikk inntrykk av at Kristin Halvorsen i ettertid har forsøkt å legge en demper på iveren i SV til å markere egen standpunkter i strid med regjeringens politikk. Det manglet heller ikke på advarsler fra kommentatorer og politiske forståsegpåere om å legge seg på en slik «dobbeltsporstrategi». Med boikott-utspillet ser det ut til at Halvorsen har gjort «dobbeltsporet» til SVs offisielle strategi. SV er villig til å gå så langt i markering av egen utenrikspolitikk at utenriksministeren og statsministeren må drive brannslokking. Kristin Halvorsens boikottstøtte er en større belastning for regjeringen enn SV-protesten mot sin egen regjering utenfor Stortinget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil neppe akseptere at regjeringsmedlemmer opptrer som løshester innenfor hans ansvarsområde. Han har neppe noe imot at det foregår en livlig utenrikspolitisk debatt i SV, og at Audun Lysbakken og andre kan mene nær sagt hva som helst. Men Halvorsen er et regjeringsmedlem. Det er ABC i forholdet til andre land at regjeringen taler med én tunge.

Kristin Halvorsen er en politisk ringrev. Vi må tro at hu har regnet med reaksjoner fra Ap for sin boikottstøtte. Men kanskje er hun overrasket over hvor mye hun satte i gang med å gi aktiv støtte til boikottaksjonen. Først og fremst forteller denne saken at Halvorsen er under press fra sine egne. Hun må ha ment at boikottstøtten var nødvendig indremedisin. Hvis hun hadde svart «ingen kommentar» til SVs boikottaksjon, ville hun blitt offentlig kritisert av sine egne.

SV er det svake ledd i regjeringen. De mener tydeligvis at «dobbeltsporet» er den beste strategien. Så langt synes det ikke som om velgerne har noe til overs for SVs forsøk på å ri to hester.

Denne saken roer seg snart ned. SV vinner neppe stor forståelse i opinionen for sin boikottaksjon. SV og Ap får heller forberede seg på et av de store slagene som vil stå om et par måneder, petroleumsfrie områder i Nord-Norge. Jens Stoltenberg var temmelig klar på NHOs årskonferanse på at han ikke så noen grunn til å slå på bremsene i oljeaktiviteten i nord. Miljøvernministere Helen Bjørnøy uttaler seg slik til VG i dag at vi forstår at hun legger opp til sterkere begrensninger enn det Ap ser for seg. Det går mot et gedigent oljepolitisk slag rundt påsketider.

Kjell Inge Røkke, Jens Stoltenberg og Einar Enger er dyktige ledere. I en del bedrifter kunne typer som Røkke blitt den reneste katastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg sitter med Ukeavisen Ledelse foran seg i det A-magasinet tropper opp som avtalt for et intervju. Bakgrunnen er at vi i «toppsjefvurderingen» i desember konkluderte med at Jens Stoltenberg fikk toppscore som leder, mens han siden 2001 har ligget på sisteplass. Stoltenberg synes det er litt rart. Omtrent som å være med på Færderseilasen. Nå er det medvind, i 2001 var det motvind. sier han til A-magasinet. Han synes han er den samme nå som i 2001, men legger til at mange undervurderer omgivelsene i politikken. Man er avhengig både av ens motstandere, konjunkturene, tidsånden og den regjering man eventuelt er med i.

Nettopp slik er det. Stoltenberg endrer ikke personlighet, men han framstår nå som leder på en annen måte enn han gjorde i 2001. Han får bare godta at han oppleves annerledes i dag enn i 2002. Han skaper nå et inntrykk av å ha styringen og at han vet hva han vil. Det interessante er ikke om Stoltenberg mener han selv er den samme, men hva han oppnår og hva han framstår som. Godt lederskap handler ikke om sjelegranskning, men om den virkelighet lederen faktisk skaper rundt seg.

Ingen er ledere i et generelt, tidløst rom. Ledelse er situasjonsbestemt. Under særdeles uheldige omstendigheter kan den som ble regnet for å være den beste lederen en kunne få tak i, mislykkes totalt. En leder man ikke hadde særlig store forhåpninger til, kan svinge seg til de store høyder. Ledere er prisgitt både omgivelser og ansatte. Toppsjefer i store organisasjoner kan framstå som mislykkede, men i virkeligheten er neste alle blant landets beste ledere. De ble valgt ut fordi de var best.

Leserne av Dagens Næringsliv har kåret Kjell Inge Røkke til den beste lederen i 2005. Bjørn Kjos i Norwegian kommer på andreplass og John Fredriksen i Frontline på tredje. Det er ingen tvil om at Røkke er en leder i eliteklassen, men både han og John Fredriksen kunne blitt reneste katastrofen i en del bedrifter. De er begge ledere med usedvanlig sterke sider, og tilsvarende svake. Røkke er omstridt, en som tar seg til rette, beveger seg på lovens grense i forhold til andre aksjonærer og bryter samfunnets lover når han selv mener det ikke er så farlig. Derfor havner han sannsynligvis i fengsel for korrupsjon i den såkalte båtsertifikatsaken. Men Røkke er en kremmer av beste sort, har bedre magefølelse enn noen for å gjøre en god handel, er en motivator av de sjeldne, en frekk og frimodig forhandler og et nyskapende kraftsentrum. Det var like før han gikk i grøfta med Aker Kværner. Istedenfor ble det en kjempesuksess. På grunn av Røkke, hans nærmeste eller markedet? Svaret er en kombinasjon av alt dette.

Ukeavisen Ledelse ga utmerkelsen «God lederskap 2005» til NSB-sjef Einar Enger. Enger scorer høyt på alle parametere for godt lederskap. Noe er i ferd med å skje i den bedriften han leder. NSB har forbedret sitt omdømme, togene går stort sett når de skal og NSB går med overskudd. NSB er i ferd med å framstå som et eksempel på en vellykket omstilling i offentlig sektor. Det samme kan sies om Posten og Telenor.

På de ti øverste plassene over landets beste ledere i Dagens Næringsliv finner vi bare næringslivsledere. Det kan få noen til å tro at det er i det private næringsliv vi finner de beste lederne. Slik er det selvsagt ikke. I Ukeavisen Ledelse har vi politikerne Jonas Gahr Støre og Kristin Clemet på lista. De kan få seg spennende toppjobber i næringslivet, om det er det de ønsker. Men de har valgt å utfolde sitt ledertalent i offentlig sammenheng.

Å forholde seg til en politisk virkelighet samtidig som man skal forholde seg til et marked og levere økonomiske resultater, krever godt lederskap. Flere NSB-sjefer har gitt opp å forholde seg både til markedet og til en eier som ofte framstår som et samferdselspolitisk mangehodet troll. Einar Enger har så langt fikset det.

Kunne han også greid å hamle opp med flygelederne i Avinor? Det kan være. En av Einar Engers sterke sider er at han forstår seg på bruk av makt og tempo i omstillingsprosesser. Randi Flesland er en dyktig sjef, men spørsmålet er om hun mangler noe av den omstillingsmessige klokskap som Enger er i besittelse av. Liv Signe Navarsete er sikkert fristet til å flytte Enger over fra tog til fly. Det vil han neppe. Han har ennå mye ugjort i NSB.

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander ta strupetak på VG-listen og forlange opprydning. NRK kan ikke lenger lukke øynene for at de gir lytterne informasjon som er manipulert, skriver redaktør Magne Lerø.

I går påsto P4-sjef Kalle Lisberg at det er «mafiaen» i platebransjen som står bak VG-listen, som har fått status som den offisielle listen over hvilke artister som selger mest plater uke for uke.

Det var sist lørdag Dagens Næringsliv (DN) dokumenterte hvordan de mektige internasjonale plateselskapene Universal, EMI, Warner og Sony BMG, ved hjelp av prisdumping, hemmelige rabatter og hyppige «signeringer» i velvillige platebutikker skrur opp salget på kort sikt.

I dag forlanger Kaizers og Vamp, som begge har gjort det godt på listene, en ny og uavhengig hitliste.

– Så langt har de store selskapene fått holde på som de vil. Nå er det på tide at det ryddes opp, sier Geir Zahl i Kaizers Orchestra til DN.

– Listen er basert på hype, ikke på faktisk salg, sier Carl Øyvind Apeland i Vamp.

I DN i dag forlanger fire medlemmer av Kringkastingsrådet at NRK selv må ta ansvar for at VG-listen blir troverdig. Anne Kathrine Slungård, tidligere ordfører i Trondheim som har sittet åtte år i Kringkastingsrådet, mener NRK må droppe listen inntil platebransjen legger alle kort på bordet.

NRK har forsvart seg med at de bare spiller musikk fra en liste som VG og Grammofongrossistenes forening (GGF) utarbeider. NRKs radiosjef, Øyvind Vasaasen, mener eventuell kritikk mot listen må rettes mot disse. NRKs markeds- og kommunikasjonssjef, Sigurd Sandvin, sier at NRK ikke har planer om å ta listen av luften, men at de vil ta saken opp med VG.

VG på sin side forsvarer seg med at de forutsetter at GGF leverer en korrekt liste. Det sier GGF at de gjør, men at man må godta at de enkelte plateselskapene ikke vil oppgi faktisk salgstall.

Presseforbundets leder, Per Edgar Kokkvoll, mener VG bør sørge for å opplyse om salgstall. Men VG vil ikke sette samarbeidet med GGF på spill med å stille et slikt krav.

Platebransjen representerer den mest kommersialiserte delen av kultursektoren. De fire største laget en egen organisasjon for å kontrollere markedet. De store internasjonale aktørene bruker all sin markedsmakt for å holde de mindre norske plateselskapene nede. De nekter å opplyse om rabatter og avtaler, på samme måte som de store matvarekjeden. Plateselskapene driver også med kraftig smøring av dem som har ansvar for hvilken musikk som skal spilles i mediene.

Når seriøse medier som NRK og VG aksepterer å være i lommen på BBG, skyldes det at de enkelte aktørene, eller partnere som de kalles, gis monopoler som de selv har interesse av. De fire store plateselskapene «skaper» salgstallene som rapporteres inn til GGF – som gir VG førsteretten til å trykke listen, og NRK får spille musikken med henvisning til listen.

Saken er nå brakt inn for Konkurransetilsynet. Det kan godt være det er noe de finner å kunne ta tak i, men man kommer neppe i mål via Konkurransetilsynet. Det er i forbrukerne interesse at salgslister som får status som offisielle lister, er til å stole på. Hvis ikke aktørene selv klarer dette, bør samfunnet gripe inn med krav til hvordan rapportering skal skje og kontrolleres.

VG-listen har en betydelig markedsverdi for VG. Nå synker verdien for hver dag som går. Det begynner å feste seg et inntrykk av at listen er manipulert. VG er ikke tjent med en liste som mister status og troverdighet. VG skal fortelle leseren hva som faktisk skjer. De skal skille mellom hype og fakta.

I dag bør kringkastingssjef John G. Bernander gjøre det klart at NRK ikke vil fortsette å spille fra VG-listen hvis det ikke ryddes opp. VG kan selvsagt velge å håpe det går over. Det er like sannsynlig at hele VG-listen «går over», og at bransjen lykkes med å få utarbeidet en ny liste.

Høyre må skifte ut noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram saker som berører folk for å komme ut av skyggendes dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Når Høyre så til de grader har havnet i skyggenes dal, er det forståelig at det stilles spørsmål ved om Erna Solberg styrer partiet på en god måte. Det må være lov å ha meninger om ledelsen i et parti. Noe helt annet er det å starte debatten om Solberg bør skiftes ut. Hvis Høyre faller for fristelsen til å diskutere person framfor politikk, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Person er blindvei, politikk hovedvei.

Det var ingen heiarop i Høyre da Jan Petersen ble valgt til leder. Men han gjorde en god jobb, ned og opp av bølgedaler, og han klarte å sikre partiet regjeringsmakt. Da Erna Solberg ble valgt, skjedde det til stormende jubel fra tribunen. Hun ble lansert som høyresidens «nye Gro» og som en framtidig statsminister. Erna Solberg ble berømmet for å være en modig, kunnskapsrik og dyktig iverksetter med en folkelig appell.

I KrF var det mange som forventet ny framgang for partiet etter at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten. Det skjedde ikke. KrF fortsatte i regjering med den samme politikken. KrF befinner seg på mange måter i samme situasjon som Høyre. De må slikke sine sår og samle seg om en politikk som vil tilrekke seg nye velgere. KrF er delt i synet på om veien videre går til venstre eller høyre. I Høyre går debatten om et ja eller nei til Frp.

Som partiledertyper har Erna Solberg og Dagfinn Høybråten også en del til felles. De er blant landets fremste politiske håndverkere. De er noe av det beste som kan oppdrives når det gjelder å lede et departement. Men ingen av dem ser ut til å være noen velgermagneter. Det kan et parti leve med, om partiet har en politikk som har appell.

Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen mener det ikke er nok krisestemning i partiet og etterlyser Høres politiske prosjekt. Istedenfor å gå rundt og mase om krise, bør han bidra til den politiske prosessen han etterlyser.

Terje Svabø råder i Dagbladet i dag partiet til å ta et oppgjør med Frp nå. Hvorfor det skal skje fire år før et valg, er ikke godt å si. Nå har Høyre god tid til å diskutere seg selv og sin egen politikk. De kan trygt la forholdet til Frp ligge på hylla ei stund. Det holder i massevis at døra er satt litt på gløtt.

Mellom jul og nyttår sa tidligere undervisningsminister Kristin Clemet til Dagens Næringsliv at Høyre må bli flinkere til å appellere til hjertet.

– Høyre forbindes mest med effektivitet og materialisme. Det er tross alt ikke det som er meningen med livet, sier Clemet. Hun mener venstresiden nærmet har fått monopol på det moralsk riktige og at Høyre må få tilbake selvtilliten og begrunne standpunkter med moralske argumenter. For Clemet betyr det blant annet sterkere kritikk av grådighetskulturen, selv om man er for markedet.

Høyre oppdaget for sent at lavere skatt ikke var et viktig nok tema for folk i en tid hvor kommunene må skjære ned på helse og utdanning som politikerne sier de vil prioritere. Og alt snakket om valgfrihet når det gjelder offentlige tjenester, falt temmelig dødt til jorden når man stadig hørte om at det ikke er penger nok til å gi folk det de har krav på.

Høyre bør gå videre på den debatten Kristin Clemet trekker opp. For Høyre handler det om å forstå hva som rører seg blant velgerne og være ærlige på at deler av den politikken de har stått for de siste fire årene, ikke vil føre dem tilbake til regjeringskontorene. Høyre må avlære noen av sine politiske standpunkter og kjøre fram en del saker som berører folk – og som handler om verdivalg.

Jan Bøhler, Odd Eriksen og SV skapte så mye uklarhet på industripolitikkens område i høst at Jens Stoltenberg måtte sette foten ned mot urealistisk rød–grønn eksperimentering ved inngangen til et nytt år, skriver redaktør Magne Lerø.

Djupedal er jevnt over den som har kommet dårligst ut av alle politikervurderingene som følger med et årsskifte. Han var klok nok til ikke å benyttet intervjuene ved årsskiftet til å komme med nye politiske utspill. Og ærlig som han er, innrømmet han i en samtale med Dagbladet at det er slitsomt å få så mye kritikk og negative karakteristikker som ble ham til del i høst.

Den som kan vente seg hardkjør i 2006 for alt han har lovet i 2005, er justisminister Knut Storberget. Miljøvernminister Helen Bjørnøy må også være forberedt på nye harde oljeslag det nærmeste halvåret.

Jens Stoltenberg benyttet inngangen til juleferien til å sette foten ned. I en samtale med Dagens Næringsliv på julaften gjorde han det klart at det ikke er aktuelt å instruere bedrifter der staten har en stor eierandel, eller kjøpe seg opp i bedrifter for å hindre at de forsvinner ut av landet. Vil Hydro legge ned produksjonen i Årdal eller Høyanger, får de ikke en telefon fra Stoltenberg. Det blir ikke snakk om å kjøpe seg opp i Norske Skog for å ta en omkamp om nedleggelsen av Union. Staten vil heller ikke forsøke å hindre Telenor i å selge nummeropplysningen 1881.

Det er ikke spesielt overraskende at Stoltenberg mener dette. Fra SV-hold kommer det stadig den typen næringspolitiske utspill som Stoltenberg nå har tatt klar avstand fra. Like før jul hengte Oslo-partiets leder, Jan Bøhler, seg på SV-toget og forlangte at regjeringen skulle gripe inn i forhold til Norsk Hydro og Telenor.

Stoltenberg har nå gjort det klart for Aps venstrefløy at det ikke blir aktuelt å legge seg på SVs industripolitiske linje. For reformpolitikeren Stoltenberg er dette en blindvei. Stoltenberg var like klar da han slo fast at innføring av sekstimersdagen ikke er aktuell politikk

Noen har hevdet at Jens Stoltenberg har vært for lite synlig som statsminister i høst. Det har nok vært en klok strategi å la sine ministere trekke i gang de politiske prosessene. Det som er viktig for Stoltenberg, er å vise at han kan sette foten ned når det gjelder. Når han mente tiden var inne for å rydde unna tvil omkring de rød–grønnes industripolitikk, skyldes det sannsynligvis at næringsminister Odd Eriksen ikke er kommet i gang med å vise hva de rød–grønne mener med at de vil ta nye grep på næringslivspolitikkens område. Eriksen bedriver stort sett ord, og bidrar til å skape mer uklarhet enn klarhet. Eriksens siste idé er at det skal betales bøter dersom lønnsomme bedrifter skal legges ned. Denne ideen har Stoltenberg ikke tatt livet av ennå.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttaler seg fortsatt slik at det må være en gåte for ham hvorfor KrF nærmest er halvert i den siste perioden han har vært statsminister. KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, sier rett ut at den elendige valgresultatet skyldes at Kjell Magne Bondevik administrerte for mye høyrepolitikk. Lilletuns uttalelse viser at det er delte meninger i partiet om veien videre går til samarbeid mot høyre eller venstre. Men så lenge vår nåværende regjering kjører en konfrontasjonslinje i forhold til KrFs hjertesaker, vil det ikke skje noen tilnærming mellom Ap og KrF.

Erna Solberg har i lite grad latt det dårlige valgresultatet føre til justeringer av den politiske kursen. Hun har imidlertid satt døra på gløtt for et samarbeid med Frp. Den som har gått lengst i å ta til orde for en nyorientering i Høyre, er Kristin Clemet. Hun mener Høyre har tapt kampen om etikk og medmenneskelighet, og tar til orde for en verdidebatt i Høyre.

Ved årsskiftet er det bare smil å oppdage i Frp. Siv Jensen er i ferd med å overta Carl I. Hagens parti og blir lansert som statsministerkandidat. Det blir nok Jens versus Siv i 2006. Slik ønsker både Ap og Frp det.