Bjørnøy tar styringen

Helen Bjørnøy har skutt fra hofta ut fra sine politiske ryggmargsreflekser. Hun har fått refs fra Jens Stoltenberg for å løpe foran på egen hånd om kutt i klimautslipp. Han har rett i det formelle, men denne saken vinner Bjørnøy, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere kilder Aftenposten har vært i kontakt med hevder at miljøvernminister Helen Bjørnøy har fått kjeft av statsminister Jens Stoltenberg for at hun har garantert at regjeringen vil kutte utslipp av klimagasser minst like mye som EU har bestemt seg for. I EU skal det kuttes 20 prosent innen 2020.

– Vi skal ikke være dårligere enn EU, sier Bjørnøy. Dette mener hun virkelig. Selv etter at hun er blitt kritisert av Stoltenberg, fastholder hun det hun har sagt. Her har Bjørnøy en god sak. Jens Stoltenberg er i ferd med å komme bakpå.

Stoltenberg vil ikke fastsette kuttmålet ennå. Han nøyer seg med å si at regjeringen har ambisiøse mål på dette området. Bjørnøy orker ikke vente i månedsvis på å komme fram til noe så pass opplagt at Norge ikke kan være dårligere enn EU. Hun skyter fra hofta. Her handler det både om magefølelse og ryggmargsreflekser.

På sett og vis er det forståelig at Stoltenberg reagerer. En minister kan ikke på egen hånd rykke ut med garantier på vegne av regjeringen. Den slags må selvsagt avklares i regjeringen på forhånd.

Det Helen Bjørnøy burde sagt, for å være på den sikre siden, var at hun ville arbeide for at regjeringen ville gå minst like langt som EU med hensyn til kutt i klimautslippene. Ved å bruke ord som garantier, låser hun regjeringen.

Det er ikke sikkert Bjørnøy har vært seg bevisst de språklige nyansene. Eller så har hun bestemt seg for å kjøre fram denne saken som en sak hun vil vinne. Her har hun ingen ting å gå på. Hun kan rett og slett ikke tenke seg at energilandet Norge som er tjukk av penger, skal påta seg mindre forpliktelser enn EU. Noe slik kan ikke Nei til EU-partiet SV være bekjent av.

Til NRK i dag sier kommunalminister Åslaug Haga det samme som Helen Bjørnøy. Hun bruker riktignok ikke ordet garantere. Realiteten er den samme: Vi skal ikke være dårligere enn EU.

Både Børge Brende (H), Gunnar Kvassheim (V) og Line Hjemdal (Kr. F) kritiserer Stoltenberg for ikke å støtte Helen Bjørnøys mål for klimakutt. De mener det nå blir skapt uklarhet omkring regjeringens politikk.

Tord Lien (Frp) sier til Dagsavisen at 20 prosents reduksjon på 13 år vil være drepen for norsk næringsliv. Da er det feigt av statsministeren å ikke ville kommentere det, mener Lien.

Jens Stoltenberg får det selvsagt som han vil. Det er ikke tvil om at han har formalitetene og realiteten på sin side. Problemet er at Helen Bjørnøy har løpt langt foran og skaffet Jens Stoltenberg et problem. Han fremstår nå som en sinke i det som er tidens store tema. I EU kjøres det hardt på miljø for tiden. Også George W. Bush har tatt klimaproblemene inn over seg. Jens Stoltenberg må nå ned fra nyttårstalenivået til nye mål og omstridte tiltak.

Nå dundrer opposisjonen løs for mangel på klarhet i regjeringen. Miljøvernorganisasjonen har også trukket sverd, klar for å kjempe igjennom ambisiøs mål og tiltak som svir. Helen Bjørnøy vil ikke stå på sidelinjen. Dette er hennes kamp. Her skal det merkes hvem som er miljøvernminister. Dette er et utmerket utgangspunkt for mange og harde runder om hva vi skal gjøre for å få redusert klimagassutslippene.

Stoltenberg som formalist

Det er dristig av en statsminister å nærme seg en «god dag mann, økseskaft»- posisjon i en sak som er omfattet av så stor offentlig interesse. Men han liker ikke interne dueller og vet det kan være lurt å være formell når spenningsnivået er høyt, skrive redaktør Magne Lerø

Jens Stoltenberg kan opptre som en retorisk slagbjørn, hvis han vil. I møte med pressen i går etter sentralstyremøte opptrådte han kun som talegenerator. Uansett hva pressefolk spurte han om, svarte han med å spille av de frasene han og Martin Kolberg hadde snekret sammen i helgen: Sigbjørn Johnsen er en bra kar som passer utmerket til å lede valgkomiteer. Den som skal være medlem i en valgkomité bør ikke kunne foreslå seg selv. Og Gerd- Liv Valla har meddelt at hun nå vil konsentrere seg om LO.

Om dette hadde noe med Yssen saken å gjøre? Samme plata om igjen.

Det er ikke helt utypisk Jens Stoltenberg. Det er i møte med sine politiske motstandere har drar til med replikker med retorisk snert. Stoltenberg er varsom med sine egne. Han lar muligheten for å score retoriske poenger mot partifeller ligge. Her er han opptatt av å opptre korrekt. Spillereglene skal følges. Han vet at for mange ord i vanskelige situasjoner kan øke spenningsnivået.

Jens Stoltenberg viker tilbake for interne dueller. Han lar heller andre snakke for seg, spille ut for seg. Ikke slik å forstå at han sitter som en politisk gudfar på bakrommet og gir sine ordrer om hva som skal skje. Han lar sine venner, de han vet ønsker det samme som ham, gjøre jobben.

I dag kan vi høre noen si at personstriden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland om hvem som skulle være leder i partiet, var så hard at Jagland kollapset og ble innlagt på sykehus. Men det er ikke riktig. Jens Stoltenberg leverte ingen negative karakteristikker av ham til mediene. Han sa heller aldri at det var på tide med et skifte i lederskap. Det sa Lars Sponheim da han gjorde det klart at han ville være både partileder og parlamentarisk leder i Venstre. Jens Stoltenberg farer ikke fram slik. Han sa stort sett bare ”ingen kommentar” og henviste til valgkomiteen. Hvis han fikk et spørsmål fra valgkomiteen, skulle han svare. Det var alt. Formelt uangripelig, korrekt og skikkelig.

Når man opptrer formelt korrekt, gjør man ingen feil. Men man mister ofte muligheten til å gi en tolkning av det som skjer. Stoltenberg anså det ikke som nødvendig i går. For det han vil skal skje, det skjer.

Det er dristig av en statsminister å bevege seg nær en ”god dag mann, økseskaft”- posisjon i en sak som er omfattet av så stor offentlig interesse. Noen velger lurte nok på hva som gikk av statsministeren da de hørte ham fremdeles insistere på at striden rundt Gerd-Liv Valla fortsatt er en personalsak. I så fall burde han refset halve landsstyret sitt for å ha uttalt seg om saken til mediene. I går opererte han dessuten ikke som statsminister, men som partileder.

Alle som har kommentert denne saken, er enige om at Gerd-Liv Valla har mistet posisjonen som leder av Aps valgkomité på grunn av det som har skjedd etter at Ingunn Yssen sa opp sin stilling. Hvorfor ville han ikke si det? Hvorfor skulle han forsøke å få noen til å tro at Aps ledelse i løpet av helg finner på at de plutselig skal bryte tradisjonen med å la lederen i LO lede valgkomiteen? Det er jevngodt med at Martin Kolberg hadde begrunnet det med det som står i stjernebildene for Sigbjørn Johnsen og Gerd-Liv Valla denne uken.

Den sannsynlige forklaringen på at Jens Stoltenberg opptre så usannsynlig på siden av de politiske realitetene med sine fraser, er at Gerd-Liv Valla ikke har gitt ham handlingsrom til å si mer. Hun vil bite nederlaget i seg med taushet. Hør bare:

- Dette betyr ingen ting. Jeg har aldri sett det som et must å lede valgkomiteen, sa Valla til pressen etter møte.

Pytt sann, ingen ting. Det er ikke like ille som «dette er ingen pressekonferanse», «jeg er ikke i konflikt med Yssen», «jeg har ikke gjort noe galt». Det er like fullt eksempler på at hun forsøker å mane fram en virkelighet slik hun ønsker den skal være. Men det er ikke slik virkeligheten er.

Den som har minst grep om den politiske virkeligheten den nærmeste måneden, er Gerd-Liv Valla. Inntil granskingen er gjennomført er hun satt på vent. Vi tviler på om de tre toppjuristene som skal gjennomføre granskingen, gir Valla banesår. I mars vil hun sannsynligvis være tilbake i manesjen, dog preget av tapet av autorittet og posisjon.

 

Sentralstyret vedtak om at lederen i valgkomiteen ikke skal kunne foreslå seg selv til sentralstyret, må ikke overtolkes. Det er ikke nødvendigvis første skitt på en prosess som fører til større avstand mellom Ap og LO. Det viktige er at Gerd-Liv Vallas autoritet er svekket. Hun representerer ikke lenger en utfordring for regjeringen. Venstresiden i arbeiderbevegelsen opptrer med redusert stemmestyrke både innad og utad.

Valla svekket -og styrket?

Selvsagt er det et nederlag for Gerd-Liv Valla å ikke få lede Aps valgkomité. Men opptrer hun klokt, kan dette makttapet bidra til at det snur seg for henne og at hun befester sin posisjon som LO-leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er opplest og vedtatt av alle som følger med i norsk politikk, at Ap i dag gjør det klart at Gerd-Liv Valla ikke skal lede partiets valgkomité. Det er således en særdeles liten nyhet vi venter å få i løpet av dagen. Saken kan imidlertid få større politiske betydning. Det er det styrken i høyre og venstre- fløyene i arbeiderbevegelsen som avgjør.

Hvis Valla har kommet seg av sjokkskadene som rammet henne for et par uker siden, hvis hun har gjenvunnet sin politiske dømmekraft og makter å se sin egen situasjon i et nøkternt politisk perspektiv, sender hun i formiddag ut en pressemelding om at hun har meddelt Aps sentralstyre at hun ikke er kandidat til valgkomiteen. Og begrunnelsen hun da gir er at lederen i valgkomiteen bør være samlende. Dernest bør hun nøkternt konstatere at det er hun ikke for tiden. I tillegg kan hun komme med noen offensive formuleringer om at hun vil legge denne saken bak seg og stå på for å ivareta interessene til LOs medlemmer, og at hun vil være opptatt av å ha tette, gode bånd mellom LO og Ap. Da ville Valla vist at hun er på høyden med situasjonen og styrket sin stilling. Ledelse er å vite hvor man er, før man sier hvor man skal.

I teorien kan Valla velge en motsatt strategi. Da vi hun ta til etterretning det valg partiet har foretatt, men gjøre det klart at hun selv ikke har trukket seg. Da sier hun med andre ord at hun er blitt skjøvet ut. Underforstått: LO er skjøvet ut. En Valla i godt, gammelt krigshumør kunne funnet på noe slik. Nå er imidlertid ikke Valla sterk nok til at hun kan løfte stridsøksen om mane til kamp for at LOs posisjon i Ap ikke må svekkes.

Gerd-Liv Valla er langt nede for tiden. Meldingen om at hun ikke skal lede valgkomiteen, kan imidlertid bli først skritt på vei oppover for henne. Selvsagte er det er nederlag å bli vraket som leder for valgkomiteen. Det gjør det synlig at hun har mistet en maktposisjonen. Men dette kan bli dagen da det snur seg for henne med hensyn til å kunne beholde jobben i LO. Sympatierklæringene er nå begynt strømme inn. Selv om de baler fælt i LO med å finne ut av hva denne granskingen skal være godt for, er det ikke granskingen som vil felle henne dersom hun nå får stadig sterkere støtte.

Hvis det nå går som alle forventer, blir det interessant å høre begrunnelsen for hvorfor Valla ikke skal være leder av valgkomiteen. Hvis Jens Stoltenberg sier at det er prinsipielt betenkelig at den som leder valgkomiteen også er kandidat til sentralstyrte i partiet, er det ingen som tror ham. Siden 1975 har LOs leder vært leder av Ap valgkomiteen. Ap-sekretær Martin Kolberg får si hva han vil; Dette er et brudd med tradisjonen og skyldes striden rundt Valla.

Spørsmålet er om denne hva denne saken gjør med maktforholdene i Ap. Jens Stoltenberg er for klok til ikke å forsøke å utnytte denne situasjonen til å skru politikken noen grader mot høyre. Martin Kolberg mener tror fortsatt på sitt mantra «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». De ønsker ro og samling, ingen palassrevolusjon i arbeiderbevegelsen. Høyresiden har oppnådd mye med at Gerd-Liv Valla er jekket ned og fratatt makt.

Hvis Ap velger Hill-Martha Solberg til leder i valgkomiteen, kan det bli misnøye i LO. Hvis de velger LOs nestleder, Roald Flåthen som ny leder, vil det styrke hans posisjon i kampen om å bli ny LO-leder. Ap kan da bli beskyldt for å legge føringer i veien for hvem som skal bli ny leder i LO etter Valla. Hvis Valla hadde gått ut og bedt om at Flaten tok hennes plass, ville det vært noe annet.

Dagsavisen nevner Dag Terje Andersen. Han er tidligere sekretær i partiet og kjenner folket. Han nyter bred tillit i LO og hos Jens Stoltenberg. Andersen er en brobygger. Det er slik man trenger både i LO og Ap nå.

Uten Reiten -russerne kommer ….?

Kjell Inge Røkkes finansielle bukkeritt kan gi russere kontroll over Aker Kværner. Da kan han si som Stein Erik Hagen pleier å si: Det var egentlig ikke meningen. Men et samarbeidet med russere på eiersiden, gir også muligheter, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Inge Røkke ville ha Hydro inn på eiersiden i Aker Kværner. Eivind Reiten sa seg meget interessert, men fem på tolv droppet han Røkke. Han satset heller på å fusjonere Hydro med Statoil. Røkke ble stående igjen som taperen. Dette var før jul. Nå har Røkke solgt seg ned, fra 50,1 til 40,1 prosent i Aker Kværner. Når man selger seg under 50 prosent, forteller en til omverdenen at veien ligger åpen for en annen dominerende eier. Hva Kjell Inge Røkke skal bruke de 4,6 milliardene han fikk frigjort ved salget av 10 prosent av Aker Kværner til, er det ingen som vet. Han trenger neppe pengene for å slå seg fram som rekefisker i Oslofjorden. Det er nok store ting på gang. Vi får vente og se.

Nå er spekulasjonene i gang om hvem som kan tenkes å ta kontroll over Asker Kværner. Gazprom, viskers det i krokene. Administrerende direktør i Rederiforbundet, Marianne Lie, sier til Dagens Næringsliv at Gazprom han følere ute i det norske markedet.

Både Eivind Reiten, Kjell Inge Røkke og Helge Lund ligger godt bak Gazprom når det gjelder kjøps -og investeringskåthet. Den russiske energigiganten har ambisjoner om å bli store internasjonalt på alle sider ved olje- og energiforsyning. De viser muskler i Europa. I EU er man bekymret over at Gazprom får for sterk innflytelse over vitale deler av Europas energiforsyning. Russerne har vist at de våger å skru igjen oljekraner og la folk fryse litt for å få det som de vil. De russiske oljestrategene legger ikke skjul på at de ønsker å utnytte sin maktposisjon.

Hva om de overtar Aker Kværner? Vil det være en ulykke for land og folk? Neppe. Det virker best og tryggest om vinneren av årets Peer Gynt-pris, Kjell Inge Røkke, har kontrollen. Nå har Røkke solgt seg ned. Han kan si det samme som Stein Erik Hagen pleier å si når han selger til utlendinger: Det var egentlig ikke meningen. Det var noe annet jeg helst ville. Slik kan det gå.

Gazprom er sannsynligvis ute etter Aker Kværner høye kompetanse. På flere områder er de i verdensklasse. Hvis Gazprom kommer inn på eiersiden, er det jo større sjanser for at de får en viktig rolle i utbyggingen av det gigantiske Stockmann-feltet i Barentshavet. Her vil russerne ha styringen.

Å bygge forretningsallianser med russerne er heller ikke av veien for Norge som nasjon. De er en stor nabo. Naboer skal man ha et godt forhold til. Handel og industrielt samarbeid er vanligvis virkemidler for å utvikle god relasjoner nasjonene imellom. Russerne opptrer neppe mer bøllete enn amerikanske storkapitalister – eller nordmenn, når alt kommer til alt.

Konserntillitsvalgt og medlem av Aker-styret, Harald Magne Bjørnsen, sier han frykter at utsendinger nå kommer inn på eiersiden i Aker Kværner. Det er bedre med en norsk eierkonstellasjon, sier han. Mulig det. Men norske selvskapt er nå ganske ivrige på å kjøpe meg opp i utlandet for tiden. Så ille kan det da ikke være.  

Aker Kværner er et viktig norsk selskap. Men det er ikke av vital interesse for det norske samfunn at det er kontrollert av norske eiere. I så fall får staten kjøpe seg opp eller gi signaler til Hydro og Statoil at det er fritt fram for å bli enda mektigere.

Vi har Kjell Inge Peer Gynt Røkke i landet fortsatt. Han har ikke flyttet ut som John Fredriksen. Han kommer ikke til å sette milliardene sine på høyrentekonto. Han vil investere og skape nye arbeidsplasser for de milliardene han har trukket ut av Aker Kværner. Det tror vi kan bli her hjemme på berget. Røkke er ikke så opptatt av å bygge nye fabrikker utenlands. Det virker som om han er mest opptatt av å utnytte den teknologiske kompetanse vi har her i landet.

De gamle eierne i Kværner satset på at russiske Yukos skulle redde de fra skifteretten. Røkke som selv var en betydelig eier, satte foten ned og tvang de andre aksjonæren til å akseptere at han tok styringen. Kanskje han som den gang rappet Kværner foran nesa på Yukos, denne gang vil gå i kompaniskap med russiske Gazprom? Kjell Inge Røkke er klar for nye finansielle bukkeritt.

 

Røkke som telefonselger

Eivind Reiten kjørte dobbelt, var like rå og smart som Kjell Inge Røkke pleier å være og valgte Statoil. En frustrert og rasende Røkke ringte rundt til politikere for å selge inn sin store plan, og minnet Jens hvem han stemmer på. Det var pay back-time, skriver redaktør Magne Lerø

Kjell Inge Røkke var rasende på Eivind Reiten fordi han før jul droppet planen om at Hydro skulle kjøpe seg inn i Aker. Han syntes et var viktigere å få til en fusjon med Statoil og antok at det ikke ville være politisk mulig å gjøre alt på en gang, skriver Dagens Næringsliv og Aftenposten. 

Dette viser at Eivind Reiten har politisk teft så det holder.

Kjell Inge Røkke inntok rollen som pågående telefonselger i forhold til personer i det politiske miljø da han forsto det hele kunne gå i vasken. Han solgte inn sin egen idé om at Hydro skulle kjøpe seg inn i Aker som en velsignelse for folk og land. Og ideen er det ikke noe å si på. Jens Stoltenberg skal ha gitt sitt forsiktige ja til dette også, ifølge Finansavisen. For Røkke ville dette være noe av det beste som kunne skje. Her kunne han sitte med kontroll i et selskap som ble en gigant i norsk olje og leverandørindustri. Og staten var med på laget. Trygt og godt. Millionene, les milliardene, ville strømme inn.

Aker og Hydro kunne i et strategisk samarbeid styrket sin posisjon i forhold til storebror Statoil. Istedenfor velger Eivind Reiten å la Kjell Inge Røkke stå utenfor som en forsmådd frier, mens han går i brudeseng med Helge Lund.

Eivind Reiten har igjen vist at han vet hva han holder på med. Han har kjørt to spor. Det var kommet så langt at saken var drøftet i styret i Hydro og med regjeringen. Om han hadde ønsket det, kunne han satt full trøkk på å få tatt en skikkelig jafs av Aker. Kjell Inge Røkke er ingen mann som gir ved dørene. Han visste det ville koste. Men dette var Røkkes idé. Hydros forhandlingsposisjon var god.

Det har oppstått en diskusjon om hvem som har satt foten ned for en alliansen mellom Hydro og Aker. Kjell Inge Røkke fikk inntrykk av at det var politikerne. Regjeringspartiene skal ha sagt at de ikke trodde opposisjonen syntes det var noen god idé. Det var dette Kjell Inge Røkke ville vite: Hvem har satt foten ned for min store plan?

Ifølge Dagens Næringsliv skal han ha vært rasende og minnet Stoltenberg om at han hadde vært positiv til en Stoltenberg-regjering i valgkampen.

Såpass. Nå var det ”pay-back time”, med andre ord. Kjell Inge Røkke har sagt at han stemmer Ap fordi han har fått beskjed om det av sin mor. Han har altså andre grunner også.

Ingen bekrefter dette. Men er det ikke nettopp slik Kjell Inge Røkke tenker? Er det ikke slik det er, at den som har makt forventer også få forståelse for sin sak.

Røkke snakker ikke om sin egen lommebok i denne saken. Han snakker som industribygger, om strategiske allianser for å trygge norsk eierskap, om samarbeid mellom det private og det offentlige. Det var like før han sendte inn søknad om å komme med på Rune Slagstad liste over nasjonale strateger i neste utgave.

Næringsminister Dag Terje Andersen sier regjeringen ikke satte foten ned for at Hydro kunne kjøpe eierandeler i Aker. Hvorfor skulle de det? Det ert da ikke mer kontroversielt enn at Statoil og Hydro slo seg sammen.

Her må det være Eivind Reiten som har tatt regien. Han satset på Statoil-kortet. Den sterke stigningen Hydroaksjen har hatt etter at fusjonen ble kjent, får vi ta som et bevis på at dette var et godt trekk. For vel en uke siden kunngjorde han at Hydro vil investere og kjøpe for milliarder for å bli enda større innen aluminium. Valgene er foretatt. Strategien er klar.

Eivind Reiten har ikke gjort noe galt. Han er bare like smart og rå som Kjell Inge Røkke når det gjelder å kjempe igjennom egne interesser. Å ha to store tanker i hode samtidig. Det kan være lurt. Å jobbe med to store alternativer samtidig er krevende og risikofylt. Å inngå avtale om eksklusive forhandlinger for deretter å bryte de, er dårlig forretningsmoral. Det har Eivind Reiten ikke gjort. Han har vært tøff og lur, balansert på grensen i forhold til når han måtte informere Aker om at det ikke var aktuelt på kjøpe seg opp likevel.

Kanskje kommer det nye muligheter for Kjell Inge Røkke. Da får han kaste seg på telefonen igjen.

Konflikter som normalt

Så de hadde en mobbesak i Fagforbundet også. Det var ikke bare Gerd-Liv Valla. Og hva med de andre lederen i dag som forsøker å skjære igjennom og får høre at de sårer, er hensynsløse og trakasserer. Konflikter er ganske normalt, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har vi hørt nok av forståsegpåerne som snakker i det lange og breie om hvor forståelsesfulle, myke, forsiktige, hensynsfulle, følsomme, nære, hyggelige og trivelige ledere skal være. Ikke slik som Valla. Det er undertonen. Men det er et vrengebilde av Valla som skapes når idealer hele tiden holdes opp mot slik hun fremstår i denne konflikten. Hun er vitterlig ikke en prototypen på hvordan en leder ikke skal være. Det må gå an å kritisere henne skarpt uten å ubrukeliggjøre henne, slik enkelte gjør.

Konflikter er da helt normalt. Hvem er det som går gjennom livet uten å såre noen dypt? Hvem har ikke opptrådt uklokt overfor en medarbeider? Flere ganger. Og er det ikke nettopp de vi står nærmest, vi dessverre til tider sårer? Og krangler med?

Er det så utenkelig at to som har samarbeidet utmerket i en situasjon, ryker i tottene på hverandre i en annen situasjon? Valla og Yssen- hvor mange slike tilfeller har vi ikke hørt om? Er det så forskjellig fra ekteparet som lykkelige lover hverandre evig troskap, for så få år seinere bryte hverandre ned i en konflikt de ikke klarer å styre?

Selvsagt er det en forskjell. Men det er også en likhet.

Gitt at dyktige Ingunn Yssen var en feilansettelse, at det var bred enighet om det blant Vallas nærmeste, er det da så overraskende at samarbeidet skjærer seg? Og har vi ikke opplevd det at den som er et problem, er den siste som innser det selv?

Vi vet ikke hva som har skjedd. Men vi vet at noen av det vanskeligste en sjef kommer opp i, er ledere som ikke fungerer godt nok. I næringslivet løser man det ved å tilby en sluttpakke. Ledere som ikke fungerer går rett på bunnlinja. Man hverken kan eller vil leve med det. Slik vil man ikke løse det i LO. Der er man imot fallskjermer. I alle fall store. Man forsøker å finne andre løsninger – og det tar tid – og konflikten vokser. Denne gang kom den helt ut av kontroll.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Jan Davidsen og Fellesforbundet betaler seg ut av en mobbesak. Ifølge Haide Østreng driver de med trakassering og ærekrenkelser i Fagforbundet også. Sommeren 2005 fikk Østereng medhold i flere punkter av tingretten og ble tilkjent 10 000 kroner i erstatning. Men hun måtte dekke egen saksomkostninger fordi retten mente at Østreng også hadde seg selv å takke for konflikten. Østreng ble i 2003 fratatt ledervervet ved forbundets Oslo-avdeling. Avisen mener å vite at Østereng har fått 150 000 kroner for å inngå forlik og si ”ingen kommentar” når mediene ringer.

Hvis man blir oppsagt, prosederer en advokat på at oppsigelsen er usaklig. Der det har oppstått en konflikt som varer over tid, oppstår det gjerne misforståelser og den underordnede samler på beviser på at man føler seg dårlig behandlet. Når juristene skal skrive stevningen, dukker påstanden om trakassering opp. Dette kan en også spille på for at arbeidsgiver skal betale seg ut av konflikten. Det gir dårlig profil for Fellesforbundet at beskyldninger om trakassering kommer ut for offentligheten.

I forbindelse med omplasseringer eller oppsigelser, er det ikke uvanlig at en leder får høre at man opptrer både brutalt og sårende. Det må en tåle. En må også være forberedt på at en ansatt trekker inn advokat for å bistå med å finne en løsning. Det er det ingen grunn til å kritisere en ansatt for. Noen ganger blir partene stående for langt fra hverandre. Enten er det prinsipper de ikke blir enige om eller den ansatte forlanger for mye penger for å slutte. Da blitt det tatt ut stevning. Det må også ledere være forberedt på. Selvsagt går man da nye runder for å få løst saken før man står i retten. Men mener en juridiske rådgivere at man har en rimelig god sak, må en være forberedt på en rettslig prøving.

Å lede er å ta risiko. Man kan ikke alltid vite hva som er rett. Hver eneste dag sier en noe som kunne vært sagt bedre. Hadde en hatt bedre tid, kunne mye blitt gjort annerledes.

Hadde en ikke vært så hardt presset økonomisk, kunne en valgt andre løsninger. Hadde en ikke måttet ta hensyn til andre grupperinger og hvilke signaler man frykter en løsning vil gi, kunne saken vært løst på et tidligere tidspunkt.

Gerd-Liv Valla har tenkt om og om igjen på hvordan hun skulle løse ”problemet Yssen”. I Fellesforbundet har de gått mange runder på hvordan de skal løse ”problemet Østreng”.

I dag sitter det hundrevis av ledere rundt om og lurer på hvordan de skal løse sitt personalproblem, den konflikten de er mitt oppe i eller de ser de er på vei inn i.

Det er enkelt for dem som står utenfor. Det er enkelt for dem som kan ha en mening i ettertid. Det er betydelig enklere for alle i etterpåklokskapens perspektiv. Men det er ofte fryktelig vanskelig når en står midt oppi det.

Noen ledere synes det er så vanskelig, og er så redd for å gjøre feil, at de lar en konflikt vokse seg stadig dypere. De får kritikk for å dra seg unna, vise unnfallenhet og mangle mot.

Noen leder skjærer igjennom tidlig, tar en sjanse på at de er innenfor jussen, rydder opp, presser på så hardt at man blir kritisert for å være både ufølsom, hensynsløs og alt for utålmodig.

Ikke enkelt. Lykke til.

Valla-granskning på villspor

Vi vet mer enn nok om hva som har skjedd mellom Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen. En granskningskommisjon gjør vondt verre – et tegn på at den kollektive uforstanden har tatt bolig på Youngstorget, skriver redaktør Magne Lerø.

Meldingen om at sekretariatet i LO skal granske Gerd-Liv Vallas håndtering av den såkalte Yssen-saken er et tegn på at den kollektive uforstanden nå har inntatt Youngstorget. Man nedsetter ganske enkelt ikke granskningskommisjoner for å undersøke velkjente personers lederstil og personlighet. De to har gitt hver sin versjon av hva som har skjedd.

Vi har fått dokumentert at også andre personer har opplevd Gerd-Liv Valla som ufordragelig tøff, steil og sårende. At Valla kan oppleves slik, har offentligheten visst. Det ble kjent for 10 år siden i konflikten med den politiske ledelsen i Justisdepartementet, som trakk seg i protest. Og siden den tid har en rekke personer vært i basketak med Gerd-Liv Valla. Hele nasjonen har sett på tv hvordan hun disket opp med Jens Stoltenberg og Bjarne Haakon Hanssen. De ble ydmyket, regelrett sendt hjem med beskjed om skjerpe seg og gjøre leksene sine skikkelig.

Da forsto alle at Gerd-Liv Valla gikk utenpå både LO-bossene Yngve Haagensen og Tor Aspengren (Tor med hammeren) som hadde ord på seg for å synge ut når de mente det var nødvendig. Gerd-Liv Valla er blitt fremhevet som noe av det beste fagbevegelsen har fostret fram av lederskap. Valla har vært en suksess helt til for halvannen uke siden. Dagsavisen tok henne med da regjeringen skulle få sin karakterbok før jul, og VG kåret henne til landets mektigste.

Mens dette pågår ulmer det en konflikt med Ingunn Yssen. Så mister hun dømmekraften og håndterer en personalsak så elendig i offentligheten at man skulle tro hun aldri hadde lest noe som helst av det LO siden tidenes morgen har sagt og skrevet om hvordan personalsaker skal behandles. Nå har hun fått bank i dagevis av en hærskare som mener de forstår seg på hvordan ting bør gjøres.

Og så skal LO granske? Hva i alle dager skal de granske? Behandlingen i ettertid er velkjent. Er det hva som skjedde den dagen saken ble kjent de skal granske? Var det da rådgivere fikk beskjed av Valla om å pelle seg vekk, for her skulle hun diske opp alene? Eller var det slik at alle, de fleste som turde å snakke når Valla var i krigsmodus, anbefalte henne å kjøre på som hun gjorde? Det ville vært interessant å vite. Likefullt, det er Vallas ansvar.

Eller er det Vallas lederstil som skal granskes? Det gjorde vi i all beskjedenhet i Ukeavisen Ledelse i 2002, i vår artikkelserie “Toppsjefen”. Vi snakket med 10-15 personer som alle ga Valla karakter for hennes lederstil. Dette skjedde anonymt, slik det alltid gjøres i denne serien. Vi har til nå undersøkt nærmere 40 ledere på denne måten. Valla endte med 65 poeng, godt under middels til toppsjef å være. Hun fikk 6 poeng på resultater (da hadde hun vært LO-leder i kun to år), 7 i evne til omstilling, 5,5 i kreativitet og nyskaping, 7 når det gjelder å kommunisere strategier slik at de oppfattes internt, 8 i å bruke makt når det er nødvendig, 5,5 i konfliktløsning, 6,5 i å bygge team og motivere, 6 i å skape et positivt omdømme utad, 8 i etisk bevissthet og verdiorientering og 7 poeng når det gjelder å ha sosial teft og komme godt ut av det med medarbeidere.

Vi snakket med et par som kjente til konflikten i Justisdepartementet (ikke de som var aktører), og de bedømte henne selvsagt deretter. Historiene vi nå hører om Valla, fikk vår journalist høre da. Siden har hun lykkes som LO leder. I dag ville hun nok fått høyere skår på å bruke makt, dårligere på konfliktløsning og høyere på resultater.

Hvis LO skal granske Yssen-saken, må de også granske Yssen. Er hun interessert i det? Er hun en enkel medarbeider eller av den vrange typen? Skal det granskes hvordan graviditet, fødselspermisjon og ansvar for et lite barn påvirket hennes arbeid som internajonal sekretær? En medarbeider som har sagt opp sin stilling og gitt sin begrunnelse føler da ikke noe behov for å bli utsatt for en granskning.

Valla er sjef på godt og ondt. Det er ikke første gang hærførere oppfører seg temmelig på trynet når de skal håndtere personer i en komplisert livssituasjon. Valla har noen solide svake sider som er tydelige for alle og enhver. Hun driver imidlertid ikke med mobbing. Vi tror ikke noe på at LO har valgt seg en mobber til leder uten å være klar over det. De har valgt seg en leder som er blitt beruset av sin suksess, som ikke forstår seg godt nok på andre menneskers reaksjonsmønstre, og som til tider bruker for mye makt på en uklok og provoserende måte. Det er ikke første gang det har skjedd i LO.

Og hva skal LO med granskningen? De vet jo på forhånd at Valla har bommet stygt i håndteringen av en personalsak. Den som er ren, kan kaste den første steinen. Hvem av bossene i LO er det som ikke har vært i harde tak med medarbeideidere? Valla er den sterkeste, den tøffeste, LOs Margaret Thatcher. Noen i LO vil tydeligvis forsøke å presse ut Gerd-Liv Valla. LO er mer tjent med å forholde seg til det valget de en gang foretok. Gi Valla en coach. Få henne til å trekke seg som leder for valgkomiteen i Ap. Det er en bedre strategi enn å granske den de har valgt som leder.

Advokat Erling Grimstad bidrar til at denne granskningstanken tar helt av. Nærmest etter modell av «fiskefusktelefonen» vil han opprette en telefon der de som har noe å utsette på Valla kan ringe inn. Man må kunne varsle, sier han til Dagens Næringsliv.

LO bør legge stridsøksen ned. Det er ikke Redningsselskapet vi snakker om.

Mer handel-mindre landbruk

Denne uken bør WTO-forhandlingene komme på skinner igjen. Den omstillingen som industrien er kastet inn i for lengst, må også landbruket inn i. Vi trenger en ny WTO-avtale selv om det vil svi for norsk landbruk, skriver redaktør Magne Lerø.

Den som har fulgt kompliserte internasjonale forhandlinger vet at man må smøre seg med tålmodighet. Løsninger kommer som regel ikke før fem over tolv. Man skal gjennom flere kriser. Det er først når det siger inn over partene at man er i ferd med å mislykkes, at det vises nok vilje til å finne løsninger.

I fjor fikk vi høre flere ganger at timeglasset for den såkalte «Doha- runden», der målet var å åpne for mer handle av landbruksprodukter, var i ferd med å renne ut. Forhandlingene brøt sammen i sommer. Da trodde vi sammenbruddet var definitivt. De eneste som uttalte seg med et ørlite håp, var WTOs generalsekretær, Pascal Lamy. Men det var jo jobben hans. Hva annet skulle han si? Hvis man ikke får til en ny landbruksavtale, er det nærmest som et sammebrudd på regne også for den organisasjonen han leder.

I høst arbeidet han i kulissene, oppsøkt partene gang på gang. For noen uker siden kom de første meldingen om at det var muligheter for at samtale kunne bli tatt opp igjen. Under det internasjonale stormøte i Davos, World Economic Forum, denn uken vil den amerikanske handelsutsendingen Susan Schwab og Pascal Lamy stikke hodene sammen med sentrale personer som representerer de andre grupperingene.

Pascal Lamy har meget gode diplomatiske evner. Han er imidlertid ikke redd for å si det han mener når det gjelder urimelige handlebegrensninger. På NHOs årskonferansen for to uker siden hevdet at Norge står i fare for å ødelegge sitt omdømme dersom man tviholdt på dagens beskyttelse av landbruket.

Det gikk et lettelsens sukk over norsk landbruk da det ble kjent at WTO-forhandlingene hadde brutt sammen. Det er grunn til å frykte av vi må strekke oss lenger enn det var snakk om sist sommer for å kunne lande en ny avtale.

Det synes imidlertid som om nøkkelen til å komme videre ligger hos USA. George W. Bush har fått en forhandlingsfullmakt som går ut til sommeren. Det er sterkere proteksjonistiske holdning blant demokratene enn blant republikanerne. Bush kan ikke regne med å få fornyet forhandlingsmandatet. Det er nå eller aldri – i alle fall ikke på lang tid.

En ny WTO- avtale vil være kontroversiell. Han må regne med kraftige protester fra amerikanske bønder. En avtale vil samtidig være en seier for en president som fremstår som temmelig mislykket på den utenrikspolitiske arena.

Mye tyder på at USA er villig til å gi mer for å få forhandlingene på sporet igjen.

EUs handleskommisær Peter Mandelson er også optimistisk. Franskmennene forstår ikke hva den optimismen er begrunnet i. De akter ikke å gi mer enn de har gitt, lyder det fra Paris.

Men tyskerne, og det er de som er den største økonomien i EU, vil ha en ny WTO-avtale. De har for lengt innsett at EU må kutte i landbrukssubsidiene. En ny WTO-avtale representere for Tyskland en virkelighet man ikke kan unngå å forholde seg til i årene som kommer. Globaliseringen lar seg ikke stoppe. Veien videre går gjennom økt handel.

Alle land innrømmes en rett til å kunne produsere en del for eget forbruk av vitale produkter. Men man kan ikke holde landbruksindustrien utenfor frihandelen ved høye tollmurer. Det er ikke en god nok begrunnelse for det. Den omstilling som industrien er kastet inn i for lengst, må også landbruket inn i. Derfor trenger vi en ny WTO-avtale.

Overlever med unnskyldning

Gerd-Liv Vallas unnskyldning er sannsynligvis nok til at hun kan fortsette som LO-sjef og bli gjenvalgt til Aps sentralstyre. Leder for valgkomiteen kan hun ikke være. Hun har tapt for mye autoritet og virker nå splittende istedenfor samlende, skriver redaktør Magne Lerø

Gerd-Liv Valla sier unnskyld i Dagsavisen i dag. Hun synes det er leit hvis Ingunn Yssen har oppfattet noe av det hun har sagt eller gjort som sårende.

– Det har aldri vært min hensikt, så det beklager jeg, skriver Valla. I ettertid ser hun at pressekonferansen samme dag som Ingunn Yssens oppsigelse ble kjent og den skriftlige redegjørelsen dagen etter kunne oppleves som ufølsom fra hennes og LOs side.

– Dette tar jeg selvkritikk på. Vårt forsvar ble dessverre tolket som angrep, sier Valla. Hun sier det er positivt at Arbeidstilsynet vil se nærmere i arbeidsmiljøet i LO. Hun ønsker spesielt at de skal se nærmere på konflikten mellom henne og Ingunn Yssen.

 

Hun beskriver seg selv som sterk og tydelig som leder.

– Det sterke engasjementet jeg har som LO-leder, ser jeg at enkelte kan oppleve som utilsiktet sterk. I den grad noen føler seg dårlig behandlet, ber jeg om unnskyldning, sier Valla.

Professor Odd Nordhaug sa på Redaksjon 1 i går at en slik unnskyldning vil være et spill for galleriet. Det blir for enkelt. Gerd-Liv Valla har mistet kontrollen. Nå oppnår hun i det minste at hennes støttespillere kommer på banen. Det er dessuten ikke noen grunn til å tvile på at Gerd-Liv Valla innser at hun ikke har taklet saken på en god nok måte.

Valla har vært utsatt for et hardkjør i offentligheten som få har opplevd. Kritikken mot henne går på personlighet. Det handler ikke bare om hvordan hun har taklet en sak. Vi gjør alle feil i saker vi jobber med. Det er ikke uvanlig at man i ettertid ser man burde gjort ting annerledes, sørlig når en sak blåses opp i mediene.

Når man blir førstesideoppslag i aviser nær sagt hver enste dag, forstår man at man har taklet en sak på en uheldig måte. Gerd-Liv Valla er ikke dum.

Det har oppstått et klima der det er fritt fram for å si nesten hva som helst om Valla. Det er forferdelig å lese en del av det som skrives om henne på nettet. I Klassekampen i dag advarer tidligere statsminister Odvar Nordli og Henrik Syse, som ledet utvalget som vurderte pressens behandling av Tore Tønne, mot å fortsette hardkjøret mot Valla. Det er grenser for hva selv de sterkeste kan tåle av kritikk over lang tid når det går på personligheten løs.

Gerd-Liv Valla har nå kommet med den unnskyldningen som hun burde kommet med for en uke siden. Sannsynligvis er det hun nå har sagt nok til at flere sentrale personer i LO kan rykke ut med støtte. Det hun trenger å få høre i dag er at det ikke er aktuelt at hun trekker seg som LO-leder. LO er ikke tjent med en bitter strid om hun skal fortsette eller ikke.

Sannsynligvis vil Arbeidstilsynet konkludere med at forholden i LO ikke er så ille som enkelte later til å tro.

LO har valgt en leder de visste var sterk og omstridt. Flere i LO-Ap systemet har opplevde henne som usedvanlig tøff når kamper skal vinnes. Det valget, inklusiv medaljens bakside, får de leve med. Det skal mye til før en folkevalgt LO-sjef blir presset til å gå av.

Mediene har i dag forsøkt å finne ut om hun har støtte i Ap for å påta seg vervet som leder av valgkomiteen. Det har hun ikke. Hun hadde det i alle fall ikke i går. Den unnskyldning hun i dag komme med, er neppe nok til at denne saken er død.

For å roe saken ned, bø Gerd-Liv Valla selv gi beskjed dom at hun ikke ønsker å påta seg dette vervet. Begrunnelsen ligger åpent i dagen. En leder for valgkomiteen skal være en samlende, ikke omstridt.

Hvis hun vil bli valgt inn i Aps sentralstyre, kommer hun nok inn. Det vil LO sørge for.

Vallas storhetstid er over. Hennes autoritet er svekket. Regjeringen og Jens Stoltenberg trenger ikke frykte henne. Mange i LO har begynt nedtellingen til hun skal gå av. Det er ennå to år til.

De siste to årene må hun lede på en mer dempet måte enn det hun har gjort fram til nå.

Ledelse med maktbruk

Vi har hørt nesten like ille beskrivelser av lederstilen til Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og Carl I. Hagen. Gerd-Liv Vallas problem at hun har gjort seg selv suveren og mistet gangsynet i sin vellykkethet som LO-leder. Derfor går hun stadig på trynet, skriver Magne Lerø.

Alle ledere har makt. Det er bare tull å si at man bare har innflytelse, ikke makt. Det å bli leder er å bli tildelt en mulighet til å bruke makt i små eller store doser. Hvor mye makt en leder bruker er avhengig av lederens personlighet, hvilken situasjon man er i og hvor lang tid man har på seg til å løse et problem.

Under ideelle forhold, og med en leder som har god selvinnsikt og en personlighet med en rimelig grad av empati, opplever ikke en gruppe ansatte at en leder går rundt og bruker makten sin. Da finner man løsninger i dialog, man utnytter hverandres sterke sider, lytter til hverandre, sier hva man mener, tåler uenighet og opptrer ryddig og greit. I en slik situasjon er det lett å utøve et motiverende lederskap og bygge et sterkt team. Dette er drømmen for de fleste ledere. Da er det gøy å være leder. Og attpåtil får man godt betalt for det.

Noen ledere har et behov for å markere seg, vise hvem som er sjefen, at man er tøff, modig, tåler en støyt. Ledere som har slike behov, en slik personlighet, havner i konflikter med noen uansett hvor man er.

De fleste ledere bruker bare makt når det er nødvendig. Det skjer når det oppstår uenighet om saker, man må skjære ned på grunn av dårlig økonomi eller det oppstår uventete situasjoner der lederen må ta en avgjørelse. Da er ikke alle enige. Hvis lederen da må treffe en avgjørelse som rammer en ansatt på en eller annen måte, bruker lederen sin makt. Makt er å pålegge eller tvinge en medarbeider til å gjøre noe mot ens egen vilje og ønske. Maktbruk skal utøves på en ryddig måte. Hvis ikke bryter man norsk lov eller etiske spilleregler.

I Ukeavisen Ledelse har vi vurdert lederstilen til over 35 toppsjefer. De fleste av disse scorer høyt på evnen til å bruke makt når det er nødvendig. Det er også vanlig at disse ikke er særlig flinke til å løse konflikter. Noen kommer høyt ut på etisk bevissthet selv om de også bruker mye makt.

Landets fremste ledere, Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, er blant dem som bruker lite makt. De vil helst ikke skjære igjennom før de må. De vil ha dialog, kompromiss og rykker ikke ut med bastante meninger i første omgang. De venter og vil helst lirke fram enighet på kammerset. Slik vinner de tillit og oppslutning.

Gerd-Liv Valla er stikk motsatt type. Hun er som Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Carl I. Hagen. De er ikke lett å bryne seg på. Det er sagt like mye negativt om disse lederne lederstil opp igjennom årene som det som nå sies om Gerd-Liv Valla. En leder som bruker makt, må finne seg i å høre at man er autoritær, at man bruke splitt og hersk og ikke er til å holde ut. Når en bruker makt, aktiverer man følelser. Der følelser svinger oppstår det misforståelser som igjen baller på seg til konflikter.

Alle mennesker har noen sensitive områder. Det er noe vi nesten ikke tåler å høre før vi kjenner sinne, skuffelsen og sårheten stiger opp i oss. Når en blir såret, legges grunnlaget for konflikt dersom ting ikke blir satt ord på og løst. Gerd-Liv Valla er dårlig på å ta slike signaler. Det virker heller ikke som hun forstår hvor sterkt hun virker inn på andre. Nå står den ene etter den andre fram og sier de ikke kan jobbe for en slik leder.

Når Gerd-Liv Valla nå blir kjørt så hardt, har det sammenheng med at hun er leder i LO, hun har demonstrert for alle som vil se at hun er elendig på å løse konflikter.

Da Valla var justisminister, opplevde hun at alle hennes nærmeste medarbeidere trakk seg fordi de ikke orket å samarbeide med henne. Det ble nok en alvorlig vekker for henne. Men etter det steg hun i gradene i LO og endte opp som LO-leder. Der har hun hatt suksess. Hun har vist skeptikerne at hun kan kjempe som en løse for LOs medlemmer. Hun har kjempet som en løve og vunnet. Hun ordner opp når det trengs, og alle i LO vet at Gerd-Liv Valla er i stand til å bruke, og bruker makt. Hennes nærmeste passer på å ikke bli for kritisk. De vil ikke utsettes for hennes maktbruk. Hun har gått veien fra på være sterk til å bli suveren. Det er en farlig vei å gå, for man mister lett gangsynet.

Vi ser det gang på gang, ledere som gjør suksess, endrer sitt selvbilde og begynner å tro at de er uovervinnelige. Vi vet at avstanden mellom suksess og katastrofe ikke alltid er så stor. Den som anser seg som suveren må være på vakt, særlig når man bruker makt. Da aktiviseres motkrefter. Nå aktiveres krefter som Valla tidligere har nedkjempet. Nå kommer historiene om hvordan hun har fart fram.

Nå opplever Gerd-Liv Valla det hun knapt nok har opplevd før, hun mister kontrollen. Hennes strategier, de metoder hun vanligvis bruker for å holde kontrollen og makten gjør bare vondt verre.

Valla har knapt nok fått tid til å tenke seg om. Hun gikk inn i sitt vanlige stridsmodus da hun leste VG-oppslaget. Få timer etter leverte hun et drepende motangrep mot Ingunn Yssen. Nå forsøker hun å si at hun er lei seg hvis hun har såret henne, at det er trist at dette har oppstått. Men det når ikke fram. Hun har provosert fram motkrefter som nå er sterkere enn henne.

En leder som bruker makt, må vite at man begår en risiko for å vekke motkrefter. Valla har alltid klart å nedkjempe motkreftene. Nå må hun ha hjelp fra andre. Ingen vet hvem som vinner.

Hun kan komme velberget igjennom, temmelig skadeskutt, hvis hun innrømmer feil, tar selvkritikk og beklager. Det holder ikke med halvveis forsøk. Hun må innkalle til pressekonferanse.