Det er mangel på arbeidskraft, ikke kapital som er problemet. Jens Stoltenberg får ta bråket i egen leir og fastholde sitt nei til et statlig investeringsfond på 100 milliarder, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk næringsliv går så det griner, det finnes rimelig store pengebinger rundt om og det mangler ikke på kapitaleiere som leter etter gode investeringsprosjekter. Problemet er arbeidskraft. Vi er snart i samme situasjon som Danmark, bedrifter taper store inntekter fordi de ikke får tak i nok folk.

I denne situasjonen er det merkelig at den radikale fløy blant de rødgrønne aksjonerer for at det skal settes av 100 milliarder i et statlig investeringsfond. Saken har vært på dagsorden flere ganger, men er blitt avvist. Nå har Jan Bøhler (A) engasjert seg, og ifølge Dagsavisen ligger det an til at landsmøtet i Ap vil vedta dette selv om både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er motstandere.

I eierskapsmeldingen nøyde regjeringen seg med å skrive at de ville vurdere å opprette et statlig fond for å dekke spesielle behov. Når en hører på Jan Bøhler, høres det ut som om behovet er både skrikende og akutt.

Han vil ha et statlig fond for å kunne hindre nedleggelser av bedrifter eller kjøpe bedrifter som kan bli solgt til utlandet. På denne måten kan en sikre hjørnesteinsbedrifter. Samtidig skal fondet investere i bransjer som trenger kapital. Han nevner selv helse og bioteknologi som aktuelle investeringsområder. Andre igjen snakker om miljø og renovasjon. Listen over bedrifter som kan få nyte godt av det statlige milliardfondet kan bli lang. Og det er nettopp meningen. For på denne måten kan politikerne engasjere seg. Ikke i den forstand at de skal foreta bevilgningene direkte. Men de kan bidra til at det skapes en opinion, og vips, bevilgningen er sikret.

Hadde vi hatt et slikt fond, ville det blitt et voldsomt presse for at Union i Skien skulle fått støtte eller at fondet skulle kjøpt fabrikken. Det hadde sikkert også blitt aksjonert for at det statlige fondet skulle kjøpe Orkla Media, slik at det ikke ble overtatt av en grisk, britisk kapitalist, slik de ansatte hevdet.

Det argumenteres også for at vi trenger et statlig fond for å forberedte oss på en tid da oljeaktivitene blir mindre.

Et statlig fond etter Bøhlers modell er en blindvei. Det vil hemme omstillingen i norsk næringsliv. Det ble skapt 80 000 nye arbeidsplasser i fjor. Når vi har knapphet på arbeidskraft, blir det ikke skapt ny virksomhet uten at gammel dør. I ettertid ser vi ta det var riktig å legge ned Union i Skien. Det er overkapasitet innen papirproduksjon og hovedtyngden av de ansatte har fått nye jobber.

I 2003 ble det vedtatt at staten skal bidra til å etablere ti nye private såkornsfond – fire landsdekkende og seks regionale. Disse vil forvalte 2,4 milliarder kroner. Det var positivt. Disse fremmer nyskaping og gründervirksomhet.

Det er langt viktigere å satse sterkere på forskning med tanke på at oljevirksomheten en gang tar slutt.

I Innovasjon Norge har besitter de kompetanse til å vurdere hvilke bedrifter som har vekstpotensialer og fortjener støtte. Det er gode grunner til å utstyre Innovasjon Norge med mer kapital.

Vi har også det statlige investeringsselskap Argentum som bidrar til investeringer i ikke-børsnoterte norske selskaper.

Staten eier 40 prosent av verdiene på Oslo Børs. Det er ikke noe poeng med å øke det statlig eierskapet på børsen.

Det er ingen grunn til at staten ikler seg en tvangstrøye i form av en nøytral næringslivspolitikk. Det er gode grunner for at staten velger å gi støtte til klynger bestående av bedrifter som har muligheter for å bli betydelige aktører også internasjonalt. Det innebærer å støtte det som går godt pg har de beste muligheter. Det er langt bedre enn å forsøker å opptre som reddende engel for det som går dårlig.

Eierskapsmeldingen som Dag Terje Andersen la fram varslet ikke noen revolusjon. Den var en varsom markering av at staten vil være en mer aktiv eier. Hvis det opprettes et investeringsfond slik Jan Bøhler tenker seg, vil det være en betydelig endring i regjeringens næringspolitikk.

Her bør Jens Stoltenberg sette foten ned, jo før jo heller, og ta bråket i egen leir. Han bør ikke la seg drive fra denne skansen i næringspolitikken. Vi trenger ikke mer aktive politikere når det gjelder beslutninger om investeringer og nedleggelser i næringslivet. Det er politiker som vil står for klare prioritering og rammebetingelser