Vallas killerinstinkt

Når Gerd-Liv Vallas killerinstinkt er vekket, mister hun sensitiviteten overfor medarbeidere, evnen til å lytte reduseres og faren for å tråkke på andre øker. I går møtte krigeren Valla pressen- og tapte, skriver redaktør Magne Lerø.

I går demonstrerte Gerd-Liv Valla sine svake sider som leder fremfor landets pressekorps.

– Dette er ikke en pressekonferanse, sa Valla. Alle andre enn henne mente det var det.

– Jeg er ikke i konflikt med Ingunn Yssen, sa Valla. Alle andre enn henne vil si at det er nettopp det hun er.

Hun hadde ingen ting å beklaget. Det var ingen ting hun ville gjort annerledes. Ikke et snev av selvkritikk. Hun slo tilbake mot Ingunn Yssen slik bare Gerd-Liv Valla kan gjøre.

Et kjennetegn ved gode ledere er at man er i stand til å bedømme en situasjon riktig og gi uttrykk for en situasjonsoppfatning som gir rimelig oppslutning. Vallas virkelighetsoppfatning er hennes og få andres. Det hun skulle ha sagt var at hun hører hvordan Yssen opplever det, sagt seg lei for det, beklage at de ikke har klart å løse konflikten, sagt at «i konflikter kan begge parter si og gjøre ting som blir misforstått» osv. En liten dose selvkritikk. Om ikke en utrakt hånd til forsoning, så i alle fall ikke en pekefinger ledsaget av «jeg frykter ikke en rettssak».

Den eneste form for selverkjennelse hun vartet opp med, var uttalelsen om at hun ikke var en ”pusekatt”. Ingunn Yssen har heller ikke kommet med en eneste innrømmelse av at hun har gjort feil. Hennes selvkritikk strekker seg til å si at hun ikke er noe ”persilleblad”. To sterke og dyktige kvinner braker sammen. Disse to begrepene er det eneste som minner om et feminin eller feministisk terminologi. De sloss slik menn gjør. ”Pusekatt, persilleblad”, det er ikke den slags ord Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen, Carl I. Hagen, Olav Thon, for å nevne noen, ville brukt for å karakterisere seg.

En leder skal kunne ta inn signaler og ha kunnskap om hvordan ens stil og personlighet virker på andre. Det kan nok Valla gjøre i normale situasjoner. Hun er ikke en iskaldt maktmenneske blottet for etiske verdier og varme følelser. Mange opplever henne både som omgjengelig og hyggelig. Og hun blir beundret for hva hun får til.

Men når Vallas kampinstinkt er vekket, er hun fryktelig sterk, uforsonlig, truende, krevende, som en glefsende løve, som en ridder med senket lanse, Den slags strategier kan fungere i det offentlige rom og i forhandlinger. Det kan skremme politikere og tillitsvalgte, men i forhold til ens underordnede er det bånn i bøtta.

Hvis man vil kvitte seg med en leder, må det skje i ryddige former. Enten må man starte en prosess med advarsel og dokumentasjon over at vedkommende ikke gjør jobben sin tilfredsstillende. Slik bereder man grunnen for en saklig oppsigelse. Eller så må man gå rett på å tilby en sluttpakke på en årslønn, minst.

Det er uklart om Gerd-Liv Valla faktisk har tilbudt dette til Ingunn Yssen.

Hvis det er fremsatt er raust tilbud om en sluttpakke, kan Yssen kritiseres for ikke å ha tatt imot denne, i alle fall dersom Valla kan påvise at hun ikke har opptrådt slik en kan forvente av en leder i LO. En underordnet har også et ansvar for å bidra til å løse en konflikt.

I fjor skrev tidligere hodejeger Elin Ørjasæter en artikkel det hun hevdet at grunnen til at så få kvinner blir toppsjefer i næringslivet, er at kvinner ofte mangler «killerinstinkt». Den som har killerinstinkt er nærmest hensynsløs dyktig til å jage et mål, sette andre ting til side og bruke alt man har av ressurser på å komme dit en vil. Mennesker som står i veien, får flytte seg, eller de blir flyttet på. Gerd-Liv Valla er en kvinne med killerinstinkt. Hun passer ikke som næringslivsleder, men viljen til å lykkes, til å gå i krig med konkurrentene, har hun i rikt monn. Slike ledere er det ikke lett å bryne seg på.

Flere av de vi regner som de beste lederne har opplevd at medarbeidere de har måttet si opp eller som er blitt flyttet på mot sin vilje, opplever seg som både trakassert og mobbet. Det er den betegnelsen man bruker på opplevelsen av å bli kritisert av sjefen, få mindre interessante arbeidsoppgaver, miste anseelse og posisjon, kritisert så andre hører osv. Da føler man seg ydmyket, tråkket på tilsidesatt. Den slags saker kommer vanligvis ikke ut i offentligheten.

Offentligheten forventer imidlertid at LOs leder ikke opptrer som sluggerutgaven av en arbeidsgiver. LO står for noe helt annet. De står for dialog, å ta ansatte med på råd og å ta hensyn, ikke minst til kvinner som blir gravide.

Nå fremstår LO som en organisasjon der det ikke er samsvar mellom ord og handlinger. Gerd-Liv Valla sier en ting, men i stridens hete gjør hun noe helt annet.

Valla greier nok å beholde jobben, med mindre det dukker opp mer grums. Men suksessen Valla er det slutt på. Neste gang hun rykker ut med sterk kritikk av en politiker, vil mediene hente opp denne konflikten. Det vil fort komme til å handle om Vallas lederstil og hvem hun nå skal ta.